Ler når andre har det vondt :(

[Gjest Svarttrost]

Det er IKKE morsomt.

Men det er slik jeg reagerer. Når andre forteller meg om alvorlige hendelser får jeg alltid lyst til å le! Det er et stort problem, for jeg VIL jo ikke stå og le når f.eks. en venn har mistet en nær slektning, ofte må jeg unnskylde meg med ett eller annet og samle meg litt før jeg går tilbake.

Hva ER dette????

[trollemor;o)]

En slags forsvarsmekanisme, kanskje?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har det ofte som deg, det er forferdelig.

Heldigvis har jeg aktivt hele livet mitt jobbet i foreninger, vært i kloster osv. slik at jeg for min egen del og i følge min mann og psykiater har "beviset" på at jeg ikke er ond. Jeg ser bare andre ting i situasjoner og reagerer ofte anderledes enn de fleste. Jeg er flink på å skjule mitt reaksjonsmønster nå, men jeg har når jeg var rundt 20 år regaert upassende, det sa de i klosteret. Jeg mente det ikke og da jeg skjønte hvordan andre mennesker oppfattet min oppførsel fikk jeg det veldg vondt inni meg. Jeg gråt inni meg fordi jeg hadde forårsaket andre menneskers tristhet eller økt deres fortvilelse eller smerte. Min psykiater har forklart meg at dette skyldes IKKE min personlighet, men mine aspergervansker, derfor er det sikkert en forklaring på dette for deg også. Jeg vet bare mye om hvordan det er å ikke ville gjøre noe feil, men likevel oppdage at man opptrådde upassende.

[Gjest Svarttrost]

En slags forsvarsmekanisme, kanskje?

tusen takk for svar Madelenemie og trollemor.

Kanskje er det forsvar? Blir også superfjollete hvis jeg er nervøs..

Skulle bare ønske at jeg ikke var sånn.

[FGT]

Tror nok mest at dette er et psykologisk fenomen