hvilken diagnose vil man helst ha?

[Madelenemie]

Hei!

Mest sannsynlig blir dette oppfattet som et barnslig spørsmål, men saken er den at jeg lurer litt på hva man vill valgt hvis man kunne velge mellom shizotyp personlighetsfortyrrelse og asperger eller andre tilgrensende diagnoser?

Jeg ville først kun ha en personlighetsfortyrrelsesdiagnose når jeg oppdaget dem, dette gjorde jeg mens jeg leste en liten bok om psykiatri. Jeg leste om gode behandlingsprognoser hos Finn Skårderud osv...(det var mye som ikke stemte, men jeg fokuserte på de ting som jeg syns var felles med asperger og glemte de andre)

Så fikk jeg fort asperger diagnosen, men dette skjedde langt før, jeg tenkte denne stemte bra og var glad for et svar på all min sosiale klønethet og lille ønske om å gjøre noe annet enn det som har med mine interesser å gjøre. Alt stemte følte jeg og jeg hadde skrevet så utdypende om mine vansker at det nok er forklaringen på hvorfor jeg fikk diagnosen,(jeg har ikke fått dette bekreftet ordrett, men det er min egen forklaring) mens andre ikke får den på samme sted, Ullevåll sykehus. (jeg virker nemmelig helt upåfallende i mine kjente omgivelser)(når jeg ser andre med asperger syndrom syns jeg ofte de oppfører seg påfallende, spesielt en foreleser i fysikk, han går til og med rart)

Når jeg så senere oppdaget personlighetsforstyrrelsene spurte jeg min spykister mange ganger om det ikke kunne tenkes at jeg heller hadde en variant av dette, det kom et klart svar, NEI! Definitivt nei. Jeg liker sånne ja og nei svar, de er best, med en etterfølgende grundig redegjørelse, helst skriftlig.

Så oppdaget jeg etter hvert at asperger er jo en fin diagnose å ha på flere måter, på skoler og universiteter blir man sett på som en inteligent person med høy IQ, det kan jo komme godt med når man ellers ser feil veier, ned i gulvet eller opp i taket og på andre måter ikke oppfører seg etter skjulte/usagte regler.

Derfor ble jeg glad og tenkte at jeg er riktig glad for at jeg har asperger syndrom. Men så en dag oppdaget jeg noe rart, min psykiater hadde sagt til en kvinne som ikke fikk diagnosen asperger at det skulle hun være glad for, det var en alvorlig livslang funksjonssvikt. Da jeg fikk høre dette ble jeg meget overrasket/forundret, da jeg jo hadde fått asperger diagnosen av den samme psykiateren, og jeg følte hun mente jeg skulle være glad for det, og glad for at jeg ikke har en personlighetsfortyrrelse. Jeg virker mye mer normal enn den andre kvinnen, det har jeg da også sagt til henne ved en passende anledning når hun har ordlagt seg uheldig, "at det er rart hun bare har adhd diagnose, mens jeg liksom fikk asperger syndrom av de 2 samme psykiaterne. Veldig rart!!!

Kanskje har ikke min psykiater ment at det er så bra å ha asperger, kanskje det var en følelse jeg klarte å lage meg selv, men jeg fikk den fordi min psykiater liksom sa "Nei du har da ingen personlighetsfortyrrelse", hun sa det på en måte som fikk meg til å tro at jeg nettopp hadde fått en mye bedre diagnose nemmelig asperger syndrom.

Kan man se objektivt på dette og kan noen si meg hva de rent personlig ville valgt? Selv føler jeg at jeg ville hatt et enklere liv om jeg valgte personlighetsforstyrrelse, da kunne jeg fått den kognitive adferdsterapien, trent hardt blitt kvitt min følelse av anderledeshet og blitt mer normal.

Dessverre har jeg jo trent hardt i mange mange år nå på alle mulige ting for å samarbeide bedre, oppdage menneskene utenfor døren osv, men jeg glemmer det så fort jeg tenker på mine ting og der er jo kjerneproblemet mitt. Jeg ser vel nå at min psykiater har utvilsomt rett, jeg har nok asperger.

Men er det noen andre som syns det er en bra diagnose å ha? Og som altså foretrekker denne fremfor andre? Min mann foretrekker den veldig, den gjør meg vist søt, men det kan i sin tur være svært irriterene, når jeg forklarer noe alvorlig og han plutselig sitter og smiler. Da spør jeg, "Hva ler du av?" Og jeg orker ikke si hva han svarer, jeg kan da blir sint, men han blir ikke redd, dessverre i blant. (men jeg elsker han likevel for han mener ikke å latterligjøre meg selv om det er den følelsen jeg får)

[Gjest Hurrahurra]

Beklager, for langt innlegg til at jeg greier å konsentere meg. Kunne du postet en forkortet versjon på kanskje 20 linjer?

[Madelenemie]

Beklager, for langt innlegg til at jeg greier å konsentere meg. Kunne du postet en forkortet versjon på kanskje 20 linjer?

Hei!

Det er 20 setninger ca, det er fem i tillegg som består av utrykk på noen få ord? Hvis jeg fjerner de fem korte setningene vil du likevel ikke orke å lese med den innstillingen der. Da er det bedre å si det som det er, jeg har skrevet det jeg har skrevet.

[Gjest tenker jeg]

Man vil vel helst ha den diagnoses som passer til de problemene man har?

Sånn rent bortsett fra det vil man vel helst ikke ha noen diagnose i det hele tatt (dersom det da beyr at man ikke er syk/har problemer)

Det blir litt som å spørre hvilken sykdom man helst vil ha. Folk flest vil vel helst ikke ha noen sykdom.

[FGT]

Ja vel, asperger kan være helt greit, men jeg tror dessverre at de fleste passer best i å leve alene, altså ikke i et forhold. Det å leve i et forhold kan ble veldig slitsomt, og spesielt visst en får barn i tillegg, da kan det utløse depresjoner eller engst, visst en ikke har utløst dette før da.

[FGT]

Kanskje det går bedre visst det er dama som er asperger, slik som du ?

[Madelenemie]

Kanskje det går bedre visst det er dama som er asperger, slik som du ?

Hei!

Ja jeg selv tror ofte det kan være lettere, men det kommer vel ann på hvem man blir gift med. Men jeg tror det fortsatt er en del menn som er mer tradisjonelle enn man tror man er i dag og gjerne påtar seg en forsørger rolle, slik min mann egentlig har gjort og som passer meg bra. Hadde ønsket jeg traff en mann med asperger før, tenker jeg da kunne leve sammen noen, men med mer mitt eget liv, kanskje bare for så å treffes mer saklig over et tema og en kopp kaffe, men samtidig har jeg tenkt at det i sin tur sikkert byr på andre utfordringer, for hvis begge er like rigide, stae, egenrådige, ufleksible for å nene noe, så blir det jo ikke nødvendigvis lett.

[Madelenemie]

Ja vel, asperger kan være helt greit, men jeg tror dessverre at de fleste passer best i å leve alene, altså ikke i et forhold. Det å leve i et forhold kan ble veldig slitsomt, og spesielt visst en får barn i tillegg, da kan det utløse depresjoner eller engst, visst en ikke har utløst dette før da.

Hei!

Ja jeg tror også de fleste passer best til å leve alene. Derfor har jeg selv vært i kloster, men jeg fant fort ut at jeg burde heller tenkt på eremitttilværelsen, for selv om man får mye stillhet i et kloster så er det også et fellesskap. Det er imidlertid enklere, til faste tider og mere organisert.

Min psykiater er kjempeglad for at jeg er gift, grunnen er at det er derfor jeg er så godtfungerende, det kan hun ha rett i, men det er veldig strevsomt, dessuten har jeg fått gutter med asperger syndrom slik at det er jo arvelig også.

[Madelenemie]

Man vil vel helst ha den diagnoses som passer til de problemene man har?

Sånn rent bortsett fra det vil man vel helst ikke ha noen diagnose i det hele tatt (dersom det da beyr at man ikke er syk/har problemer)

Det blir litt som å spørre hvilken sykdom man helst vil ha. Folk flest vil vel helst ikke ha noen sykdom.

Hei!

nei men om det nå er sånn at man har noe en sliter med, ville du da ha helst hatt asperger syndrom? Jeg vil nok det, men jeg har det jo, men jeg var en stund mere lysten på en personlighetsforstyrrelse for da tenkte jeg at jeg jo kunne bli kvitt problemene hvis du skjønner hva jeg mener? Den er ikke så gjennomgripende eller medfødt og mulig å behandle på en annen måte. Jeg ble født med milde autistiske trekk, eller jeg fikk diagnosen tidlig, i barnehagen, men jeg ville foretrukket å sluppet akkurat det for det er strevsomt.

[FGT]

Hei!

Ja jeg tror også de fleste passer best til å leve alene. Derfor har jeg selv vært i kloster, men jeg fant fort ut at jeg burde heller tenkt på eremitttilværelsen, for selv om man får mye stillhet i et kloster så er det også et fellesskap. Det er imidlertid enklere, til faste tider og mere organisert.

Min psykiater er kjempeglad for at jeg er gift, grunnen er at det er derfor jeg er så godtfungerende, det kan hun ha rett i, men det er veldig strevsomt, dessuten har jeg fått gutter med asperger syndrom slik at det er jo arvelig også.

Jeg hadde ikke depresive delen da jeg var ung, men fikk den som voksen, så jeg vet ikke hvordan helt det ville ha vært visst det "bare" hadde vært aspergeren i mitt ekteskap, jeg reflekter om dette også i boken min

[FGT]

Jeg hadde ikke depresive delen da jeg var ung, men fikk den som voksen, så jeg vet ikke hvordan helt det ville ha vært visst det "bare" hadde vært aspergeren i mitt ekteskap, jeg reflekter om dette også i boken min

Hvor lenge har du vært gift eller levd i et forhold til mannen din ?

vi har tre barn tilsammen, og min kone og dattera vår har ADHD og men vi tror den ene voksne sønnen har det, men han er ikke diagnotisert. Ingen andre en meg har AS pr idag

[Madelenemie]

Hvor lenge har du vært gift eller levd i et forhold til mannen din ?

vi har tre barn tilsammen, og min kone og dattera vår har ADHD og men vi tror den ene voksne sønnen har det, men han er ikke diagnotisert. Ingen andre en meg har AS pr idag

Hei!

I , vi har 5 barn, 2 av sønnene våre har asperger syndrom og min mann tror vår yngste datter har det. Jeg vet ikke, men vi skal ikke ta henne til utredning for de har ikke kompetanse på jenter med asperger i Norge. Min mann skal ved behov reise til Tony Attwood i Australia eller til noen han anbefaler i Sverige eller England. Forresten hva heter boken din? Min mann skal kanksje skrive en bok om det å være gift med en med asperger syndrom:) Jeg håper han gjør det, for han har mange erfaringer det kan være fint å dele og som kan hjelpe andre.

[FGT]

Hei!

I , vi har 5 barn, 2 av sønnene våre har asperger syndrom og min mann tror vår yngste datter har det. Jeg vet ikke, men vi skal ikke ta henne til utredning for de har ikke kompetanse på jenter med asperger i Norge. Min mann skal ved behov reise til Tony Attwood i Australia eller til noen han anbefaler i Sverige eller England. Forresten hva heter boken din? Min mann skal kanksje skrive en bok om det å være gift med en med asperger syndrom:) Jeg håper han gjør det, for han har mange erfaringer det kan være fint å dele og som kan hjelpe andre.

Hjelp ? veien mot Asperger syndrom

[Madelenemie]

Hvor lenge har du vært gift eller levd i et forhold til mannen din ?

vi har tre barn tilsammen, og min kone og dattera vår har ADHD og men vi tror den ene voksne sønnen har det, men han er ikke diagnotisert. Ingen andre en meg har AS pr idag

Forresten så er det en god del tror jeg som blir feildiagnostisert med adhd, det har jeg hørt en del, men jeg vet ikke sikkert. Føler selv det er ganske stor forskjell, men skjønner at man kan ha begge deler, det har jo en del.

Håper du sier hva boken din heter, jeg vil lese den:)

Skriver MYE selv, men bare brev til min psykiater:)

[Madelenemie]

Hjelp ? veien mot Asperger syndrom

Takk

[Gjest fsdg]

Ville ikke hatt noen diagnose i det hele tatt om jeg fikk velge. Det beste er å være frisk eller å fungere mest mulig normalt.

Personlighetsforsyrrelser har dårlig rykte med tanke på at det er lidelser som ofte gir ubehag for andre mennesker rundt. Asperger er en litt mer hjelpesløs diagnose, på en måte.. Syns begge deler virker negativt. Uansett så er det ikke diagnosen i seg selv som er det viktigste,- det som er viktig er hvordan en har det og hvordan en klarer å leve med den sykdommen en har.

Vet om folk som fungerer godt i forhold og i jobb og har lite ubehag som har AD HD og andre som er uføretrygdede og som sliter med masse.. Det er ikke bare hvordan man har det, men hvordan man tar det og folk er individer, ikke diagnoser.

[FGT]

Hei!

I , vi har 5 barn, 2 av sønnene våre har asperger syndrom og min mann tror vår yngste datter har det. Jeg vet ikke, men vi skal ikke ta henne til utredning for de har ikke kompetanse på jenter med asperger i Norge. Min mann skal ved behov reise til Tony Attwood i Australia eller til noen han anbefaler i Sverige eller England. Forresten hva heter boken din? Min mann skal kanksje skrive en bok om det å være gift med en med asperger syndrom:) Jeg håper han gjør det, for han har mange erfaringer det kan være fint å dele og som kan hjelpe andre.

Kunne også tenke å skrive en liten bok der jeg siterer fra menge innlegg i div forumer. Der jeg behandler et tema eller forskjellige trekk, og hører hva de med AS har å si om det for eksempel

[Gjest om as]

Hei!

Ja jeg selv tror ofte det kan være lettere, men det kommer vel ann på hvem man blir gift med. Men jeg tror det fortsatt er en del menn som er mer tradisjonelle enn man tror man er i dag og gjerne påtar seg en forsørger rolle, slik min mann egentlig har gjort og som passer meg bra. Hadde ønsket jeg traff en mann med asperger før, tenker jeg da kunne leve sammen noen, men med mer mitt eget liv, kanskje bare for så å treffes mer saklig over et tema og en kopp kaffe, men samtidig har jeg tenkt at det i sin tur sikkert byr på andre utfordringer, for hvis begge er like rigide, stae, egenrådige, ufleksible for å nene noe, så blir det jo ikke nødvendigvis lett.

må du ha struktur,hvis ikke blir du sur eller sint og du er impulsiv uten kontroll???

[Gjest om as]

Kunne også tenke å skrive en liten bok der jeg siterer fra menge innlegg i div forumer. Der jeg behandler et tema eller forskjellige trekk, og hører hva de med AS har å si om det for eksempel

gjør det

[Madelenemie]

må du ha struktur,hvis ikke blir du sur eller sint og du er impulsiv uten kontroll???

Hei!

Nei, jeg har det ikke sånn, men jeg tror de som har både asperger og adhd kanskje har det litt sånn.