Sover mye + +

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg er ei jente på 20år. Jeg har noen spm som jeg lurer veldig på .. ((1. Søvn: Jeg vet ikke hva som feiler meg, men jeg sover ganske så mye, og det er nesten umulig å vekke meg. Jeg føler meg trøtt og sliten/utslitt nesten hele tiden. Jeg kan sove opptil 18 timer om dagen, og likevel føle meg trøtt og sliten. Noen ganger legger jeg meg i tolv tiden på kvelden/natten, og sover til kl 15-16 på ettermiddagen. Jeg kan også legge meg i 21 tiden, men sover like lenge. Jeg vet at dette ikke er normalt, men kan ikke noe for det. Har prøvd å endre på det, men det går like dårlig hver gang.))..(( 2. Gråting: Enda en ting som går dårlig for meg. For tiden så gråter jeg veldig lett. Det skal ingenting til før jeg begynner å gråte. For eks: Jeg kan ha pyntet og ordnet litt hjemme, og hvis kjæresten min kommer hjem og ikke legger merke til det, begynner jeg å gråte.. Hvis noen påpeker en ting ved meg, for eks: det med at jeg sover så mye, da begynner jeg å gråte.. Her om dagen når jeg stellet meg, mistet jeg litt hår (noe som er helt normalt), men begynte å gråte da også.. Andre ganger gråter jeg uten grunn. Kan sitte å se på TV, lage meg mat, osv, og plutselig så begynner jeg å gråte. Jeg har ikke noe kontroll over det, merker bare at tårene presser på, og jeg klarer ikke å stoppe det uansett hvor mye jeg vil og prøver. Jeg gråter veldig sjeldent foran andre, da jeg ikke liker at noen ser at jeg gråter. Følelsene mine går opp og ned som det passer seg. Jeg kan gå fra å være blid og fornøyd, til trist, til sur og grinete, på 1-2-3))...((. 3. Psykolog: Jeg har vurdert å gå til psykolog, men vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har mye på hjertet, men jeg føler at det kommer til å bli så rart. En jeg ikke kjenner skal sitte å høre på at jeg klager å syter over mine problemer, er redd jeg kommer til å "pynte" på ting om jeg må fortelle det muntelig. Jeg syntes det er enklere å skrive ting ned, enn å sitte å snakke om det. Tenkte jeg skulle gi skrivingen en sjanse, så får jeg se hvordan det går. For 9 mnd siden mistet jeg pappaen min veldig brått. Jeg tok det selvfølgelig veldig tungt, og det var utrolig vondt å miste han. Jeg vet det er en "stund" siden, men jeg sliter fremdeles med tapet av han. Jeg var en ordentlig pappa-jente, og er det egentlig fremdeles. Hvis det var noe så kunne jeg alltid komme til han å snakke om det, han hadde alltid en løsning, og jeg følte meg alltid bedre etter at jeg hadde snakket med han. Jeg klarer ennå ikke å høre på sanger som han likte å hørte på, og jeg kjenner jeg får vondt i magen og klump i halsen når jeg tenker på han, eller hvis jeg snakker om han. Men det er en ting jeg føler veldig på .. Jeg kan ikke lenger huske hvordan stemmen hans var, og jeg husker mindre og mindre av hvordan han så ut. Helt i begynnelsen så var jeg rett og slett sprø. Når jeg var på butikken eller lignende, så hørte jeg stemmen hans, at han ropte på meg eller snakket til meg. På nettene så drømte jeg om han, og drømmene var så virkelige at når jeg våknet så trodde jeg det virkelig hadde skjedd og at de var sanne. Jeg vet jeg høres klin sprø ut, men er nødt til å få det ut før det gnager meg opp innvendig .. Jeg tenker på han hver eneste dag, og savnet er stort. Jeg har problemer med å reise til graven, så har ikke vært der på en god stund, og har litt dårlig samvittighet for det..))) Hva skal jeg gjøre ?.. Mvh Jente20.

[Gjest peanøtt]

Det er helt naturlig at du fortsatt føler sorg over din far. En sorgprosess tar tid og det vil ofte gå minst et til to år før sorgen blir litt lettere å bære. Du var nært knyttet til din far og det er bra hvis du klarer å gråte. Det at du gråter lett ellers kan henge sammen med at du har mistet din far. Det høres ikke ut som om du var "sprø" etter dødsfallet. Jeg tror heller at du hadde en sorgreaksjon og det at du liksom hørte stemmen hans kom av et stort savn. Hvis du føler for å snakke med en psykolog syns jeg at du skal gjøre det, h*n kan hjelpe deg gjennom denne tiden. De fleste syns nok det er litt vanskelig å snakke, men det går seg til etter hvert. Psykologen hjelper deg med å holde samtalen i gang. Første skritt er å bestille time hos fastlege og få en henvisning. Hvorfor du sover så mye kan jeg ikke svare deg på, mulig det er pga at du er deprimert. Håper du har venner/familie rundt deg som du kan snakke med.

[Gjest tripple]

Du savner pappan din. Dette kalles sorg. Jeg opplevde mye av det samme som deg når jeg mistet min lillebror for en del år tilbake. Gråten kunne komme når som helst og i hvilke som helst situasjoner som egentlig ikke hadde noe spesielt med han eller tanker/minner om han å gjøre.

Sorgen ble også for meg en energi og lysttyv. Jeg ønsket meg bare vekk og energi var jeg tom for. Jeg kunne ikke sove, men hadde jeg kunnet hadde jeg gjort det. Men jeg hadde både arbeid og en liten sønn å ivareta opp i det hele.

Den beste hjelpen jeg mottok etter hans død var samtaler med en prest, tilfeldig, noen år etter hans bortgang. Prester "kan" sorg. Jeg vet ikke om det er mulig for deg å komme i kontakt med en prest evnt en sorggruppe (jeg har selv ikke forsøkt det siste, men mange setter pris på å kunne dele sine tanker med noen som har mistet noen).

Jeg vet ikke hva årsaken er til at du ikke har besøkt din fars grav, men det er mulig det ville gjøre deg godt å besøke hans den om du kan klare det.

Det er kort tid siden du mistet pappan din, en sorgprosess tar tid. Det vil komme bedre dager...

[Gjest Svarttrost]

Jeg kan ikke svare deg på det med søvnen, men resten er veldig veldig kjent.

Jeg hadde det på akkurat samme måte da faren min brått døde, turde bl.a. nesten ikke gå ut fordi jeg så ham alle steder.

Det er godt å få snakket med noen om sorgen, prest eller psykolog. Skriv ned tankene dine og ta dem med, og ikke vær redd for tårene, tårer skader ingen