Hvorfor fikk de meg

[Gjest april21]

Jeg har aldri følt meg ønsket eller elsket av mine foreldre .

Syntes livet er så urettferdig når jeg ser familier som elsker å stelle for og med hverandre .

I min oppvekst har det handlet om uvennskap og dritt og trusler om helvete og satan om vi ikke forble kristne som mine foreldre er .

Og når sommeren kommer og tiden står litt stille blir jeg lei meg , kjenner et savn av en mamma jeg også .

Helfigvis elsker jeg mine barn og bruker min tid på å dele meg for de , de skal aldri få si eller spørre hvorfor fikk du meg ?

Når bestemor ikke husker dato på sitt barnebarns fødselsdag blir jeg også lei meg .

I dag som voksen har jeg avlsørt deres levesett som feigt og flukt fra et ærlig liv som et selvstendig menneske.

Når jeg har valgt å avstå fra deres måte å leve på lever vi langt ifra hverandre selv om vi bor i samme by .

Men jeg undrer meg stadig på hvorfor slike relgiøse mennekser får barn , for du blir kun elsket om du lever som de ønsker .

Jeg har en stor barneflokk fordi min mor oppdro meg fra jeg var liten til å være lydig mot hennes tro .

Jeg må høste hennes tro ?

Jeg har svært vanskelige følelser ovenfor min mor , jeg tilgir hennes naivhet men undrer meg over hennes lille vilje til å være ydmyk ovenfor våre følelser som henes barn som hun på en måte har missbrukt .

[trollemor;o)]

Trist ...Men ikke skjær alle "religiøse" (liker ikke det ordet) over en kam!! jeg er vokst opp i et kristent hjem, men vi ble aldri truet på den måten som du beskriver. Vi hadde vår frie vilje og kunne selv velge hva vi ville tro på.

[Gjest Fioletta]

Dette var trist å lese

Jeg har selv en man kan kalle "en meget kristen" mor. Men aldri opplevd det du har. Min mor har selfølgelig store ønsker om at jeg skal bli som henne. Men hun aksepterer faktisk at jeg er ett eget individ som tar mine egene valg i livet.

Det er trist å høre at ikke alle har det slik som meg.

Jeg tror dette har mer med personen å gjøre en det om h*n er kristen eller ikke.

Husk, det er ditt liv. Du bestemmer hva du ønsker å tro på eller ikke. Ver sterk, ikke la de ødelegge mer for livet ditt!

[Gjest april21]

Trist ...Men ikke skjær alle "religiøse" (liker ikke det ordet) over en kam!! jeg er vokst opp i et kristent hjem, men vi ble aldri truet på den måten som du beskriver. Vi hadde vår frie vilje og kunne selv velge hva vi ville tro på.

Jeg formidler min oppvekst i et kristent hjem

[Gjest solfryd]

Det var trist å lese. Du har dessverre vært veldig uheldig som har vokst opp med slike foreldre. Men som de andre her også sier, jeg tror dine erfaringer har mer med dine foreldere å gjøre enn med den kristne tro.

Kristendommen formidler budskap om kjærlighet til hverandre, og selvsagt til sine egne barn! I den menigheten jeg gikk i så sa pastoren at familien alltid er nr. 1 på prioriteringslista, deretter kommer andre ting som f.eks. verv i menigheten.

For "hvordan kan man skjøtte andres vingård når man ikke klarer å skjøtte sin egen?" eller "man må først skjøtte sin egen vingård før man kan skjøtte andres".

Trusler er heller ingen god måte å få mennesker til å bli kristne på. Der tror jeg mer på (og har selv erfart kjærlighet og omsorg).

Mine barn får velge selv. Jeg er ikke "hyperkristen", vet ikke engang om jeg kan kalle meg kristen, men jeg tror på det kristne budskapet. Jeg formidler av og til litt av det til barna, men når de vokser opp må de selvsagt få bestemme selv hva de vil tro på. :-)

Håper så inderlig at du kunne få erfare mer positive sider innenfor menighetsgjengeri. Det finnes mange menigheter der ute, håper du en gang finner en du vil trives i. Og jeg tror det er lurt å styre unna "Smiths venner". (Fikk inntrykk av at det var en slik menighet du vokste opp i og har din påvirkning fra, siden du skrev at du har en stor barneflokk.).

men husk at Smiths venner og Jehovas vitner regnes som litt "på utsiden" av kristendommen.

[Maximia]

Dette er mennesker som elsker jesus mer enn sine egne barn. De barna man får er guds vilje og ikke etter eget ønske. Jeg kjenner en mann som er vokst opp i en sekt på sørlandet. En oppvekst fylt med løgn og svik. Altså barna må lyve for å gjøre normale ting og foreldrene sviktet ved å la barna leve på siden av samfunnet slik at de selv må finne ut av ting som andre får lære gjennom oppdragelse og deltakelse i samfunnet. Mange i den sekta fikk rusproblemer og angst i voksen alder, uten at det var noe grunn for å ta noe selvkritikk, det er jo tross alt guds vilje.

Han kom seg ut av sekta, men sliter med selvtillitten sin. Han var 35år og aldri hatt noe kjæreste. Han ser fortsatt veldig knyttet til foreldrene sine, slik man ofte ser i dysfunksjonelle familier. Så samboerskap/sex før ekteskap er stor synd og ingen jente er bra nok/kristen nok til å bli godkjent hos foreldrene. Det holder ikke å være kristen, du må være psykelig opptatt av religion og ikke tenke så mye utenfor sektas tolkning av bibelen. Jeg håper han makter å ta det endelige steget ut av foreldrenes grep og ikke bry seg om deres velsignelse når han finner en kvinne han blir glad i. Det er tross alt han som skal få et samliv til å fungere.

[Gjest prust]

Det var trist å lese. Du har dessverre vært veldig uheldig som har vokst opp med slike foreldre. Men som de andre her også sier, jeg tror dine erfaringer har mer med dine foreldere å gjøre enn med den kristne tro.

Kristendommen formidler budskap om kjærlighet til hverandre, og selvsagt til sine egne barn! I den menigheten jeg gikk i så sa pastoren at familien alltid er nr. 1 på prioriteringslista, deretter kommer andre ting som f.eks. verv i menigheten.

For "hvordan kan man skjøtte andres vingård når man ikke klarer å skjøtte sin egen?" eller "man må først skjøtte sin egen vingård før man kan skjøtte andres".

Trusler er heller ingen god måte å få mennesker til å bli kristne på. Der tror jeg mer på (og har selv erfart kjærlighet og omsorg).

Mine barn får velge selv. Jeg er ikke "hyperkristen", vet ikke engang om jeg kan kalle meg kristen, men jeg tror på det kristne budskapet. Jeg formidler av og til litt av det til barna, men når de vokser opp må de selvsagt få bestemme selv hva de vil tro på. :-)

Håper så inderlig at du kunne få erfare mer positive sider innenfor menighetsgjengeri. Det finnes mange menigheter der ute, håper du en gang finner en du vil trives i. Og jeg tror det er lurt å styre unna "Smiths venner". (Fikk inntrykk av at det var en slik menighet du vokste opp i og har din påvirkning fra, siden du skrev at du har en stor barneflokk.).

men husk at Smiths venner og Jehovas vitner regnes som litt "på utsiden" av kristendommen.

Jeg signerer på dette.

Har selv vokst opp i et kristent hjem, men har ikke sett den fordømmelsen trådstarter skriver om, hos min familie.

Vi er aktive i en menighet (statskirken) og det er heldigvis ikke slik der som trådstarter forteller om.

Forstår godt de vonde følelsene hun/han har til sin familie og den menigheten.

[Gjest noe er det i alle familier]

Jeg forstår godt at du er lei deg for dårlig forhold til mor, men kanskje det ikke er riktig å fokusere så mye på religiøsiteten?

Det kan være så mange årsaker til at foreldre er dårlige foreldre, som hos oss med mange år med beskyldninger og utroskap og krangler om ungene. Andre har vold og rus som daglige ingredienser.

Min mor gjorde ufine ting mot far og det har påvirket mitt forhold til henne. Jeg strever fortsatt med å godta dette selv om hun ikke kan forstå hvorfor. Det ender ofte med krangling når vi er sammen og det er like vondt som å ikke ha kontakt.

[trollemor;o)]

Jeg formidler min oppvekst i et kristent hjem

? "Jeg formidler min oppvekst i et kristent hjem."

formidler? Sorry, jeg skjønner ikke hva du mener.

[fasanen]

Jeg tror det er viktig det som flere andre er inne på her; ikke skjer alle kristne over én kam selv om du har opplevd det du har.

Hos meg har det igrunnen vært helt motsatt: jeg ville gjerne bli en kristen da jeg var 19, og fik skikkelig mye hets fra min mor, hun har brukt dette mot meg for det det er verdt, og jeg har ikke følt meg elsket eller ønsket av hverken henne eller min far, spesielt ikke etter at jeg ble voksen.

Noen mennesker takler bare ikke at barna deres ikke blir eller er akkurat sånn som de vil. Dine foreldre har ganske riktig mishandlet deg, og det har mine og. Jeg står i en prosess der jeg forsøker å tilgi, slik at jeg selv kan gå videre uten åpne sår. Det håper jeg du vil prøve på og, for som voksne er vi selv ansvarlig for vårt følelsesliv, og for å gjøre noe med det som er vondt.

Lykke til!