NHD: Hva gjør jeg...

[Gjest Forvirra, tidligere sambo :s]

Dette kommer til å bli langt.Jeg skal nemlig lime inn noen (noe forkortede) innlegg jeg har hatt tidligere, som du har svart på.... om du vil ta deg tid til å lese gjennom, får du kanskje et mer nyansert bilde av en, for meg, uholdbar livssituasjon. jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke ta noen avgjørelse, selv om jeg kanskje vet hva som er det beste. Er det noe jeg kan gjøre i den situasjonen vi er i? Jeg vet, siden jeg kjenner mannen, at det blir et helvete rundt samvær med ungene om jeg bestemmer meg for å avslutte helt. Er så redd for at ungene skal lide ved å se pappa kjefte og kanskje være slem mot mammaen deres. Hva er det med denne mannen? Kan han hjelpes?? Jeg tåler ganske mye psykisk, står fortsatt på bena... Men jeg er så sliten...

Tidligere innlegg:

NHD - har han en depresjon - alvorlig?

Har vært sammen med min samboer i fire år. Bodd sammen i 3,5. Vi fikk vårt første barn våren 2007. Gravid igjen januar 2008 - abort uke 12. Ny graviditet mnd. etter aborten. Da jeg var 12 uker på vei begynte han å forandre seg. Det skjedde nesten over natten. Han hadde på flere fester flørtet åpenlyst med en annen kvinne. Jeg ble selvfølgelig usikker og sjalu. Jeg antok at hans fraværende oppførsel skyldes at han hadde forelsket seg i denne kvinnen. Sommeren gikk og han ble mer og mer fjern. Han tok av minst 15 kg fra juni til august. Om jeg forsøkte å snakke med han sa han at han ikke visste hva som manglet, men at hans følelser for meg var mer eller mindre borte. Jeg trodde dette skyldtes den andre kvinnen, og maste mye om hvor han skulle, hva han hadde gjort, hvemhan hadde vært sammen med. Han følte seg kontrollert og mistrodd. Vi ble enige om å søke hjelp hos familievernkontoret. Vi gikk også sammen og alene til fastlegen. Andre gangen hos FVK gikk rett vest. De siste 9 ukene har han sovet på eget rom, og vil ikke inn igjen i dobbeltsenga før han har bestemt seg for om han vil fortsette samlivet eller ikke. I mellomtiden har vårt andre barn kommet til verden. Hva har så kommet frem det siste halve året? Han er lei seg det meste av tiden; det eneste som gleder han i hverdagen er ungene. Han sier han savner seg selv. Han føler seg utilstrekkelig og ubrukelig; jeg har mer eller mindre ubevisste tatt de fleste avgjørelser ang. ungene. Han jobber stort sett fra 4 om morgenen til 6 om kvelden. Etter endt arbeidsdag styrer han et annet firma; har ansvaret for regninger ut og inn, samt oversikt over arbeidet firmaet har. Vi har inntil for få uker siden hatt et tilnærmet normalt sexliv. Han har tidligere onanert regelmessig, ut fra hva jeg kan skjønne gjør han ikke dette lenger heller. Han er opptatt av at han skal klare seg selv. Han kan bli sur hvis han føler seg presset av meg; av hva som "passer DEG best" som han sier. Han sier at han sover dårlig; våkner ofte i løpet av natten. Virker som han vil unngå de som kjenner han godt. Jeg har forandret på ting jeg vet at jeg har gjort feil. Dette sier han er blitt bedre, men at det ikke har gjort at han har fått det bedre; det sitter i hodet sier han, men han vet ikke hva som er galt, og han klarer ikke gjøre noe med ting slik at han skal få det bedre. Han har sagt at han helst vil være i fred, sove på eget rom. Han hadde to timer hos legen, men ønsker ikke gå dit mer tror jeg. Kan han ha en depresjon? Hva kan ha utløst denne depresjonen? Jeg er ikke fremmed for tanken på at han kan ha vært forelsket i den andre kvinnen. Det har vært mye humor og latter. Dette er borte nå. Det at han jobber så mye, har han begrunnet med at det er "fri" å være på jobb, da slipper han maset mitt. Hvorfor avslutter han ikke forholdet itl meg? Holder han ut kun pga av ungene, eller kan jeg håpe at han en dag vil komme "tilbake"?? Hvis han har en depresjon, hvordan "finne" det ut? Han vil jo ikke til legen, og jeg er heller ikke i posisjon til å snakke med han om dette, det vil bli mas eller "hysteri" Han vil komme til å bli sint om jeg tar opp det som tema. Kan samlivet og følelsene for meg blitt dårlig pga depresjon? Eller er han deprimert fordi samlivet er dårlig? jeg er bekymret for mannen, og vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut i forholdet selv, dersom det ikke snart skjer noe.. – Bekymret sambo

Re: Har han en depresjon - alvorlig?

Dette er ikke faciten, det er kun mine spekulasjoner.

Arbeidet på >15t er i seg selv nok til å slite ut og ta all energien fra en person. Han burde hatt fri og blitt oppvartet når han har fri.

I stedet har han, av eget valg, pådratt seg kone og to barn. Om han er en ansvarsfull mann, ser han at han burde ta seg av disse også. Det opplever han vel at han ikke makter etter jobben. Han får dårlig samvittighet for det. Samtidig opplever han alle krav i hjemmet som mas, som han vet det ikke er, og det gjør han enda mindre fornøyd med seg selv.

Jeg tror ikke dette kan endres uten en betydelig omlegging av hele livsstilen. Han må arbeide mindre, han må få ha fri største delen av tiden han ikke er på jobb, uansett hvor urettferdig det må føles. Han må gjenvinne energi, kraft og evnen til å glede seg. Først deretter kan han bli en god ektemann og far. – Nils Håvard Dahl, psykiater

NHD - hva kan jeg gjøre?

Jeg viser til innlegg 14.01.09. "NHD - har han en depresjon - alvorlig??" Takk for svar! Jeg ble ikke så mye klokere tror jeg. Saken er den at han har blitt vartet opp, hatt helt fri når han har fri. Jeg har tatt alt som er av husarbeid, alt arbeidet med ungene; stått opp hver morgen og latt han sove. Jeg har nok rett og slett gjort ting for mye. Jeg har tatt de fleste avgjørelser ang. ungene når det gjelder rutiner; legging, hva de skal spise, når de skal sove osv. Dette har jeg gjort i beste mening, men har skjønt at det er blitt feil. Han har gitt utrykk for at avgjørelser er blitt tatt over hodet på han, og at han føler seg overkjørt. Det er dette jeg har gjort endringer i forhold til, og som han synes er blitt bedre.

Flere ganger om dagen virker det som om han "detter" ut. Han stirrer tomt rett ut i luften og virker til å være totalt i sin egen verden. Disse øyeblikkene varer fra noen sekunder til et par minutter.Dette er noe andre også har lagt merke til. Dette skjer også i sosiale sammenhenger.

Hvilke forventninger kan jeg kan jeg ha til han? Han har nå bedt om å få være i fred.... Jeg er redd for at dersom jeg ikke tar initiativ til noen form for "samlivskontakt" så vil jeg skyve han enda lenger fra meg? Bekymret sambo

Re: NHD - hva kan jeg gjøre?

Nå skal jeg være langt tydeligere enn i forrige innlegg:

Jeg tror mannen din er totalt utmattet. Jeg tror ikke dette kan endres på annen måte enn at han reduserer arbeidstiden betydelig. I første omgang bør han prøve mad maks 12 timer i døgnet.

Han burde tatt helt fri og sovet/slappet av i tre uker. – Nils Håvard Dahl, psykiater

Kan han forandre seg?

For et år siden opplevde jeg et samlivsbrudd. Vi har to barn sammen på tre og ett år. Samlivsbruddet kom da minstemann var 6 uker. Helt siden jeg ble på vei med minstemann hadde min daværende samboer vært utro med en tidligere venninne av meg. Han klarte å holde det skjult, jeg fant aldri noen konkrete bevis, men merket selvfølgelig at noe var galt, og jeg hadde sett at de var mer opptatt av hverandre enn normalt da de traff hverandre i festlige sammenhenger. Hun var dengang gift, men dette forholdet gikk også i vasken. Min ekssamboer har i tillegg til å ha vært utro, et veldig ustabilt humør; han kan reagere på den minste lille ting, og jeg vet aldri når reaksjoene kommer. Når han blir sint trekker han seg inn i seg selv, og stenger meg ute i ukesvis. Han svarer kun surt med enstavelsesord, og spør jeg for mye eksploderer han. Jeg har eksempler på at han også kan være for hard med barna, han lot bl a en toåring sitte en time i sprinkelsengen sin fordi han ikke ville spise skorpene sine. Han kan også være kjempesnill og tålmodig med ungene. I den pressede perioden like før bruddet for et år siden, kunne han si ting til meg som at jeg hadde ødelagt livet hans, at han ikke klarte synet av meg, at de tre dagene jeg var på sykehuset med minstemann så hadde han følt glede i livet sitt igjen, at jeg var som en slevende blodhund osv. Dette har jeg klart å svelge, selv om det har vært tungt... Jeg klarer ikke helt å være meg selv sammen med han; jeg tenker over hvordan jeg skal si ting, vurderer hele tiden om jeg kan si det ene eller det andre. Vegrer meg for å si imot han, eller komme med forslag jeg vet han kanskje ikke vil være enig i. Jeg vet aldri hvor jeg har han, om han blir sint og stenger meg ute, eller om han faktisk er helt enig og gir meg kreditt for forslagene mine.... Greia er at nå vil han tilbake til meg... Han er villig til å bli med meg i samlivsterapi, og evt samtaler for seg selv. Han sier selv han har tenkt og funnet ut mye, han savner meg og at han ikke har satt nok pris på det han hadde, at han ser at han i mange situasjoner har reagert helt feil i forhold til episoder med sinne. Han innrømmer, om enn noe motvillig, utroskapen, ser at et sånt forhold ikke passer seg når man har samboer.... Jeg er usikker på om han klarer å se langt frem i tid.... Savner han meg fordi han ser at jeg forsvinner, at han mister grepet på meg? Hvor interessant er jeg om et halvt år hvis vi prøver igjen? Vil han da søke spenning på nye jaktmarker igjen? Hva med sinnemestringen hans? Vil han noengang forandre seg? Er det noe håp for at dette skal kunne gå bra om vi forsøker igjen....? Jeg er glad i han, men er ikke villig til å gå gjennom et samlivsbrudd med han en gang til....? Hvor mye kan evt samlivsterapi hjelpe oss? og Kan behandling av han ha noen effekt?? – Forvirra....:S

Re: Kan han forandre seg?

" Hvor mye kan evt samlivsterapi hjelpe oss?"

S: Har du noen gang hørt om noen der det har virket? – Nils Håvard Dahl, psykiater

[Gjest klih]

.....dette var langt....

Han er overarbeidet og må velge mellom å fortsette på samme måte og miste familien, eller jobbe mindre, f.eks ved å slutte med jobb nr to. Dette høres ut som et forhold som ikke har noen fremtid... men du velger selv. Du kan ta tiden til hjelp eller stille et ultimatum i forhold til at han må jobbe mindre. Eller be han om å sykemelde seg en periode og se om han blir en annen mann, kanskje det er mulig å snakke med han når han ikke er så sliten.

[Gjest Forvirra, tidligere sambo :s]

.....dette var langt....

Han er overarbeidet og må velge mellom å fortsette på samme måte og miste familien, eller jobbe mindre, f.eks ved å slutte med jobb nr to. Dette høres ut som et forhold som ikke har noen fremtid... men du velger selv. Du kan ta tiden til hjelp eller stille et ultimatum i forhold til at han må jobbe mindre. Eller be han om å sykemelde seg en periode og se om han blir en annen mann, kanskje det er mulig å snakke med han når han ikke er så sliten.

Det har ikke lenger noe med overarbeiding å gjøre. Det har med at han gir seg selv lov til å være sint når det passer han, når det er greit for han kan han stenge meg ute i ukesvis, han kan beskylde meg for ting som ikke er rettferdig eller med rot i virkeligheten, han vrir og vrenger på ting jeg sier for å rettferdiggjøre eget sinne osv. Legger ved et svar jeg har fått tidligere. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke følger disse rådene, for jeg vet at det er eneste rette svar. Men han har et tak på meg. Hva er det med han, og hvorfor klarer jeg ikke gi slipp og komme meg ut??

For få hele historien, må du lese tråden på samlivsforumet som heter: "Kan han forandre seg?"

Tidl. svar:

Jeg vil vil anslå at 99,9% vil han miste siste fnugg av respekt for deg om han får deg tilbake etter å ha behandlet deg så ufattelig råttent. Og det dritten du har slukt til nå vil smake godt sammenlignet med den du har i vente.

Du bør heller spørre deg. Er du villig til å ta sjansen på at han skal forandre seg.? Vil de fine stundene være verdt alt det vonde? Vil du at barna dine skal vokse opp å se at du godtar å bli behandlet slik? Har du forandret deg nok til å knalle knyttneven i bordet i stedet for å krype å slikke bakken for ham?

Vil du og barna kunne være trygge om du tar ham tilbake?

Kan det være at du overvurderer hvor fantastisk de fine stundene har vært fordi du er så forferdelig dårlig vant? Landet er flust av menn som behandler sin kjære med alminnelig respekt i hverdagen og som også kan skape fantastiske stunder. Gode dager behøver slett ikke betales med nedverdigelse, psykisk terror og ydmykelse.

Av hva jeg har sett er det ofte to hovedmomenter som gjør kvinner i din situasjon villig til å vurdere å ta tilbake en slik drittsekk som du beskriver.

Den første er frykten for å bli alene og manglende tro på at de kan få noe bedre. De har begynt å tro at de er så lite verdt som de har blitt behandlet som.

Den andre kommer ofte mer innpakket og bedragerisk. Det handler om en desperat lengsel etter oppreisning og anerkjennelse fra den som har dratt en ned i søla. Man vil at den som har revet en ned, skal reparere og bygge opp igjen. Man vil ha innrømmelser og bli gitt rett. I teorien vil det selvsagt være både det riktigste og mest rettferdige. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett.

I praksiss gjør det en vidåpen for enda mer krenkelse og fornedrelse. Man gjør seg jo avhengig av den personen som har med vilje har såret, fornedret og manipulert. Dermed får han mer og mer makt, jo mer han drar deg ned i dritten. For jo mer vil du lengte etter oppreisning.

Som regel er den eneste farbare veien å bli helt uavhengig av den/de som har gjort en vondt. Da tar man tilbake kontrollen over eget liv. Anerkjennelse og oppreisning kan man finne på arenaer langt borte fra slike folk.

Nå har jeg skrevet ganske bombastisk og litt som om jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er ikke slik ment. Bare litt dårlig formulert.

Håper du klarer å skape en god hverdag for deg og barna.

mvh – PieLill