så sånn gikk det (til frosken...!)

[eksvimle]

det gikk veldig, veldig, veldig dårlig... Kom til døra. Tok meg ca 20 min, og faktisk komme meg inn i dps bygningen. (så jeg ble altfor sen til timen....) Kom meg frem til riktig kontror... kom meg inn dit...Og gikk ut igjen sekunder senere...! jeg gruet meg så fælt, for jeg ble så innmari redd sist. Og nå gikk det helt på trynet.

Fatter ikke hva som skjer med deg. Er så sliten om dagen. Føler egentlig veldig at jeg jobber med å bygge opp igjen en høy, tykk, ugjennomtrengelig vegg for øyeblikket. (det er vel kanskje dumt...????). Alt av krefter begynner å ebbe ut. Og er veldig overfølsom for alt, og konstant på vakt for øyeblikket. Jeg blir så sliten.

Hvordan i huleste skal jeg komme meg igjennom all denne redselen. Nå er jeg til og med redd for de på dps. (Selv om jeg jo vet at de ikke vil meg vondt da?!)

[Gjest solfryd]

Unnskyld at jeg blander meg inn... Men når du er så redd som du er og ikke får gjennomført behandling på dps, så er det faktisk en mulighet for at behandleren kan komme hjem til deg istedet, fra dps.

Sånn er det iallefall her jeg bor. Undersøk muligheten om det er sånn der du bor. Masse lykke til!

[eksvimle]

Unnskyld at jeg blander meg inn... Men når du er så redd som du er og ikke får gjennomført behandling på dps, så er det faktisk en mulighet for at behandleren kan komme hjem til deg istedet, fra dps.

Sånn er det iallefall her jeg bor. Undersøk muligheten om det er sånn der du bor. Masse lykke til!

Ja -det vet jeg om. Jeg var i behandling i flere år for ca 7-8 år siden. Og da kom behandler hjem til meg. Men det var etter jeg hadde fått stor tillitt til behandler, og stolte fullt og helt på han. (dessverre har han fått ny jobb nå...). Nå er det ei helt ny. Jeg stoler overhodet ikke på henne. Jeg er faktisk redd henne. Og jeg vet det tar meg laaaang tid å få tillitt til folk, så jeg er usikker på hva som er best.

Sånn det er nå, så ser jeg på mitt (foreløpige) hjem som et trygghest sted (kan nesten kalle det et tilfluktsrom...!), for meg så er det vanskelig å slippe inn personer i mitt hjem, som jeg ikke stoler på for å si det sånn...

Jeg vet faktisk ikke hva som er best nå...!

[Gjest Tidligere mibrukt og mishandlet]

Jeg skrev et manus som jeg leste fra. Jeg skrev det på mandag og hadde time på fredag. Det gikk mange uker - kanskje lenger tid - før jeg turde å møte til behandling uten manuset mitt.

Jeg leste opp for behanlder. Hørte hva hun hadde å si til det og der startet vi.

Jeg husker første setning i mitt første manus enda: "Jeg kjenner ei jente som har blitt utsatt for overgrep...."

Der startet jeg.

[Gjest Sarah E]

Jeg hadde avtale med behandleren min om at han skulle møte meg utenfor slik at vi kunne gå sammen inn. Det hjalp litt for meg. Kanskje det kunne være noe for deg også? Det forutsetter selvfølgelig at du er presis.

[Gjest lånke]

Ja -det vet jeg om. Jeg var i behandling i flere år for ca 7-8 år siden. Og da kom behandler hjem til meg. Men det var etter jeg hadde fått stor tillitt til behandler, og stolte fullt og helt på han. (dessverre har han fått ny jobb nå...). Nå er det ei helt ny. Jeg stoler overhodet ikke på henne. Jeg er faktisk redd henne. Og jeg vet det tar meg laaaang tid å få tillitt til folk, så jeg er usikker på hva som er best.

Sånn det er nå, så ser jeg på mitt (foreløpige) hjem som et trygghest sted (kan nesten kalle det et tilfluktsrom...!), for meg så er det vanskelig å slippe inn personer i mitt hjem, som jeg ikke stoler på for å si det sånn...

Jeg vet faktisk ikke hva som er best nå...!

Tror du det kan være en mulighet å treffe henne på et "ikkebehandlingssted" som f.eks en park, bare for å bli kjent og trygg? Altså ikke sånn at man går rett på "the hard stuff." Jeg vet ikke om noen gjør det sånn, men jeg tenkte at det kanskje kunne gjøre det hele litt mindre skremmende.

[eksvimle]

Tror du det kan være en mulighet å treffe henne på et "ikkebehandlingssted" som f.eks en park, bare for å bli kjent og trygg? Altså ikke sånn at man går rett på "the hard stuff." Jeg vet ikke om noen gjør det sånn, men jeg tenkte at det kanskje kunne gjøre det hele litt mindre skremmende.

Det var et bra forslag i grunnen! Kanskje jeg skal prøve å få foreslått det. (Vet jo ikke om det "er lov" da...)

Har ny time der torsdag... Håper innderlig at det går bedre da! det er så toskete -for jeg vet så innderlig godt selv at jeg trenger mye hjelp, men så på ny så blir jeg totalt stoppet av angst! (Og etter først å ha syklet 2 mil, for så å snu i døra, for å sykle 2 mil tilbake -skal jeg love deg at jeg føler meg passe idiotisk etterpå...!)

[cathlin]

Det var et bra forslag i grunnen! Kanskje jeg skal prøve å få foreslått det. (Vet jo ikke om det "er lov" da...)

Har ny time der torsdag... Håper innderlig at det går bedre da! det er så toskete -for jeg vet så innderlig godt selv at jeg trenger mye hjelp, men så på ny så blir jeg totalt stoppet av angst! (Og etter først å ha syklet 2 mil, for så å snu i døra, for å sykle 2 mil tilbake -skal jeg love deg at jeg føler meg passe idiotisk etterpå...!)

Du er ikke idiotisk, men redd.

[Gjest lånke]

Det var et bra forslag i grunnen! Kanskje jeg skal prøve å få foreslått det. (Vet jo ikke om det "er lov" da...)

Har ny time der torsdag... Håper innderlig at det går bedre da! det er så toskete -for jeg vet så innderlig godt selv at jeg trenger mye hjelp, men så på ny så blir jeg totalt stoppet av angst! (Og etter først å ha syklet 2 mil, for så å snu i døra, for å sykle 2 mil tilbake -skal jeg love deg at jeg føler meg passe idiotisk etterpå...!)

Selv om det ikke er "lov" (vanlig) kan det hende at det er akkurat dette som hjelper deg. Da er det vel forsøket verdt? :-)

Ikke føl deg som en idiot pga sykkelturen og "dårlig oppmøte". Det er angsten som snakker, husk det. Jeg håper du møter til time torsdag også, og håper du kanskje får treffe behandler i en park el, hvis det mulighet for det. Jeg syns i alle fall du skal spørre om det går an, og begrunn det, så kanskje de forstår.

[frosken]

Jeg har fortsatt tro på det å skrive til behandleren. Dermed kan du få sagt ganske mange ting på en gang; viktige ting som hun trenger å vite for å kunne hjelpe deg best mulig.

Hvis du ikke ga henne noe du hadde skrevet da du gikk derfor sist, så kan du kanskje sende noe i posten på mandag?

[eksvimle]

Jeg har fortsatt tro på det å skrive til behandleren. Dermed kan du få sagt ganske mange ting på en gang; viktige ting som hun trenger å vite for å kunne hjelpe deg best mulig.

Hvis du ikke ga henne noe du hadde skrevet da du gikk derfor sist, så kan du kanskje sende noe i posten på mandag?

..jeg hadde skrevet noe... men jeg ble så redd. fatter ikke hva som skjer med meg... Jeg føler meg så dum!

[Sør]

..jeg hadde skrevet noe... men jeg ble så redd. fatter ikke hva som skjer med meg... Jeg føler meg så dum!

Du er ikke dum, eksvimle. Du har angst, og da blir det slik. Det er jo overhodet ikke dumhet, selv om jeg forstår at det kan føles slik.

Lytt til tipsene andre her har kommet med - enten postlegg et brev hvor du forklarer, eller be psyk om å komme til deg, eller i det minste møte deg utenfor.

Også vær stolt over at du faktisk forsøker å gjøre noe med det (selv om det ikke funker hver gang). Hvis det var lett så var det jo ingen sak. Det er vanskelig for deg, og sånn er det.

Alt godt,

[Gjest du MÅ komme deg dit!!!!]

..jeg hadde skrevet noe... men jeg ble så redd. fatter ikke hva som skjer med meg... Jeg føler meg så dum!

har du posttraumatisk stresslidelse, det forklarer???

[frosken]

..jeg hadde skrevet noe... men jeg ble så redd. fatter ikke hva som skjer med meg... Jeg føler meg så dum!

Skriv ferdig et brev i dag, og så sender du det i posten i morgen:-)

Ikke gi helt etter for redselen din nå - tenk på at du skal prøve å skape en god tilværelse for deg og lillegutt.

[eksvimle]

har du posttraumatisk stresslidelse, det forklarer???

ja.., jeg mener jeg har hørt det har blitt nevnt i en rekke av mine forskjellige diagnoser... (Men, det har også schizofreni -og det har jeg ikke...). Så jeg er usikker på om det stemmer eller ikke da...!

[frosken]

Ja -det vet jeg om. Jeg var i behandling i flere år for ca 7-8 år siden. Og da kom behandler hjem til meg. Men det var etter jeg hadde fått stor tillitt til behandler, og stolte fullt og helt på han. (dessverre har han fått ny jobb nå...). Nå er det ei helt ny. Jeg stoler overhodet ikke på henne. Jeg er faktisk redd henne. Og jeg vet det tar meg laaaang tid å få tillitt til folk, så jeg er usikker på hva som er best.

Sånn det er nå, så ser jeg på mitt (foreløpige) hjem som et trygghest sted (kan nesten kalle det et tilfluktsrom...!), for meg så er det vanskelig å slippe inn personer i mitt hjem, som jeg ikke stoler på for å si det sånn...

Jeg vet faktisk ikke hva som er best nå...!

Jeg tror du skal fortsette med å dra til dps. Det er viktig for deg å øve å på komme deg ut, og etterhvert også på å ta bussen dit. Om ikke altfor lenge bør lillegutt begynne i barnehage, og du har nå muligheten i tiden frem til det, å øve deg på å dra til steder hvor det er nødvendig at du møter opp.

Dette kommer til å gå - du er sterkere nå enn du var forrige gang du gikk i behandling.

[eksvimle]

Selv om det ikke er "lov" (vanlig) kan det hende at det er akkurat dette som hjelper deg. Da er det vel forsøket verdt? :-)

Ikke føl deg som en idiot pga sykkelturen og "dårlig oppmøte". Det er angsten som snakker, husk det. Jeg håper du møter til time torsdag også, og håper du kanskje får treffe behandler i en park el, hvis det mulighet for det. Jeg syns i alle fall du skal spørre om det går an, og begrunn det, så kanskje de forstår.

Det er bare så dumt -for jeg vet jo at jeg trenger hjelp! Og det er jo nettopp der jeg kan få hjelpen... Så av alle ting, HVORFOR må jeg være redd det da?!!!

[Sør]

Det er bare så dumt -for jeg vet jo at jeg trenger hjelp! Og det er jo nettopp der jeg kan få hjelpen... Så av alle ting, HVORFOR må jeg være redd det da?!!!

Fordi det ikke er "bare bare" å gå tl behandleren, og konfrontere alt det som ligger i fortiden! Det krever mot (som du har, selv om det nok tar et par forsøk), og ærlighet, og mange andre positive verdier som du besitter!

*klem*