Hva vil skje i behandling?

[eksvimle]

Hvordan vil en behandler gå frem dersom jeg forteller fulle og hele sannheten om meg? (er litt redd for at spørsmålet om anmeldelser, rettsak m.m vil komme opp.... Tviler på at jeg kan klare det! -Og jeg vil virkelig ikke at alle og enhver skal få vite disse tingene om meg...)

Hvordan (bokstavlig talt) behandle meg? Dette har jo skjedd. Det forsvinner jo ikke! Så hva gjør en behandler?

[Gjest bare gjør det]

du har fått klare svar, ok

[Angustia]

''Hvordan vil en behandler gå frem dersom jeg forteller fulle og hele sannheten om meg? (er litt redd for at spørsmålet om anmeldelser, rettsak m.m vil komme opp.... Tviler på at jeg kan klare det! -Og jeg vil virkelig ikke at alle og enhver skal få vite disse tingene om meg...)''

Jeg er ingen behandler, men har litt kjennskap til systemet via jobben min. Har hatt mange brukere opp gjennom åra som går i terapi, noen av dem med en liknenede historie som deg.

Velger derfor å dele noen tanker / antakelser.

En behandler vil neppe ha forkus på anmeldelse og rettssak om du ikke allerede har vært gjennom det. Fokuset vil være på din nåsituasjon og framtid.

Alle terapeuter har 100% taushetsplikt.

''Hvordan (bokstavlig talt) behandle meg? Dette har jo skjedd. Det forsvinner jo ikke! Så hva gjør en behandler?''

Vanskelig å si da jeg ikke kjenner dine behov eller din behandlers metodikk, men tipper på en kombiansjon av ordinær samtaleterapi og kognitiv terapi. Kanskje kombinert med medisinering mot depresjon / angst om du trenger det.

Gi det en sjanse, du kan bytte behandler eller avslutte terapien om du føler det er bortkasta tid og penger!

[Gjest winda]

Håper du har en fornuftig behandler som vet å trygge deg her og nå. Du skal være ganske sterk for å begynne å bearbeide overgrep. Så lenge du ikke føler deg trygg her og nå, synes ikke jeg du skal begynne med dette.

Hva skal til for at du vil føle deg tryggere her og nå? Hvis det hjelper med alarm, snakke med politiet, what ever, så gjør det! Ikke vent.

Du trenger en behandler som kan veilede og støtte deg. Hvis du i tillegg til den situasjonen du er i nå skal begynne å bearbeide overgrep fra barndommen, tror jeg du vil bli sykere.

Ellers er kognitiv behandling det som har hjulpet meg veldig, og ikke "oppgraving" av alle traumer som en gang var. Jeg har ved slik behandlig greid å "parkere" endel minner og lever mere her og nå.

[Angustia]

Håper du har en fornuftig behandler som vet å trygge deg her og nå. Du skal være ganske sterk for å begynne å bearbeide overgrep. Så lenge du ikke føler deg trygg her og nå, synes ikke jeg du skal begynne med dette.

Hva skal til for at du vil føle deg tryggere her og nå? Hvis det hjelper med alarm, snakke med politiet, what ever, så gjør det! Ikke vent.

Du trenger en behandler som kan veilede og støtte deg. Hvis du i tillegg til den situasjonen du er i nå skal begynne å bearbeide overgrep fra barndommen, tror jeg du vil bli sykere.

Ellers er kognitiv behandling det som har hjulpet meg veldig, og ikke "oppgraving" av alle traumer som en gang var. Jeg har ved slik behandlig greid å "parkere" endel minner og lever mere her og nå.

Et svært klokt innlegg, winda :-)

[Gjest winda]

Et svært klokt innlegg, winda :-)

Tusen takk, Angustia :-)

[Gjest winda]

Glemte å si en ting jeg. Du må ikke "gape over" hele livet ditt på en behandlertime. Du har jo brukt litt lengre tid på å oppleve alt dette.

Det som har hjulpet meg er å tenke at de samme tingene umulig kan skje på nytt. Jeg kommer ikke unna at det -kan- skje vonde ting på nytt, men det livet som har vært kommer helt sikkert ikke i reprise. Vonde minner kommer og overmanner meg rett som det er. Da har jeg lært meg å være tilstede her og nå. Sier til meg selv at jeg er voksen, jeg sitter i stua mi, her er det trygt og ingenting skjer akkurat nå. Dette gjentar jeg i det uendelige, jeg "arresterer" tankene og minnene når de kommer.

Og det har hjulpet. Jeg har mye mindre angst enn jeg hadde før. Har perioder hvor jeg er verre, men jeg kommer meg mye raskere. Alt dette har tatt tid, det har faktisk tatt flere år, men nå ser jeg et "lys i tunnelen".

Ikke stress med at du må fortelle alt, ta litt etter litt. Du kan jo tenke at du skal møte til time, du kan si at du ikke greier å prate om det som er vanskelig akkurat nå. Du kan skrive, det har hjulpet meg veldig. Følte jeg gikk med en stor plakat i panna i mange år og at alle "visste." Sånn er det ikke, men du må ha kontroll på hva du forteller og til hvem. Behandler har tausehetsplikt, så der kan du jo føle deg trygg.

[eksvimle]

Glemte å si en ting jeg. Du må ikke "gape over" hele livet ditt på en behandlertime. Du har jo brukt litt lengre tid på å oppleve alt dette.

Det som har hjulpet meg er å tenke at de samme tingene umulig kan skje på nytt. Jeg kommer ikke unna at det -kan- skje vonde ting på nytt, men det livet som har vært kommer helt sikkert ikke i reprise. Vonde minner kommer og overmanner meg rett som det er. Da har jeg lært meg å være tilstede her og nå. Sier til meg selv at jeg er voksen, jeg sitter i stua mi, her er det trygt og ingenting skjer akkurat nå. Dette gjentar jeg i det uendelige, jeg "arresterer" tankene og minnene når de kommer.

Og det har hjulpet. Jeg har mye mindre angst enn jeg hadde før. Har perioder hvor jeg er verre, men jeg kommer meg mye raskere. Alt dette har tatt tid, det har faktisk tatt flere år, men nå ser jeg et "lys i tunnelen".

Ikke stress med at du må fortelle alt, ta litt etter litt. Du kan jo tenke at du skal møte til time, du kan si at du ikke greier å prate om det som er vanskelig akkurat nå. Du kan skrive, det har hjulpet meg veldig. Følte jeg gikk med en stor plakat i panna i mange år og at alle "visste." Sånn er det ikke, men du må ha kontroll på hva du forteller og til hvem. Behandler har tausehetsplikt, så der kan du jo føle deg trygg.

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve så godt jeg kan. Synes bare alt er veldig vanskelig for tiden. Fatter liksom ikke helt hvordan jeg skal få meg på beina...! Og veldig redd for at det kan skje igjen. (Eller at jeg eventuelt skulle møte en ny mann som behandlet meg fælt...) I tillegg er jeg også veldig redd for at både min far, og min eks plutselig dukker opp på døra. Jeg merker jeg isolerer meg veldig fra omverdenen igjen. Det er liksom bare meg og min sønn nå. (og det er jo ikke bra for han -heldigvis har han fått barnehageplass nå rett over sommeren... HELDIGVIS!)

Jeg føler meg overhodet ikke trygg på behandler nå -men nå er jo dette veldig nytt. Og det at jeg overhodet ikke vet hva som skjer nå, hva som skjer videre -hva som kan skje - det skremmer meg veldig. Det er bare vanskelig rett og slett.

[frosken]

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve så godt jeg kan. Synes bare alt er veldig vanskelig for tiden. Fatter liksom ikke helt hvordan jeg skal få meg på beina...! Og veldig redd for at det kan skje igjen. (Eller at jeg eventuelt skulle møte en ny mann som behandlet meg fælt...) I tillegg er jeg også veldig redd for at både min far, og min eks plutselig dukker opp på døra. Jeg merker jeg isolerer meg veldig fra omverdenen igjen. Det er liksom bare meg og min sønn nå. (og det er jo ikke bra for han -heldigvis har han fått barnehageplass nå rett over sommeren... HELDIGVIS!)

Jeg føler meg overhodet ikke trygg på behandler nå -men nå er jo dette veldig nytt. Og det at jeg overhodet ikke vet hva som skjer nå, hva som skjer videre -hva som kan skje - det skremmer meg veldig. Det er bare vanskelig rett og slett.

Jeg tror du bør _velge_ å stole nok på behandler til at du sender brevet. Det vil være lettere for behandler å forstå hvorfor du er så redd, hvorfor du trekker deg osv, når hun har lest det du skrev. Det tar ofte lang tid å bli så trygg at du føler at du stoler på noen, så hvis du skal vente til det, så tror jeg at du risikerer å ikke få den hjelpen du trenger i tide.

[eksvimle]

Jeg tror du bør _velge_ å stole nok på behandler til at du sender brevet. Det vil være lettere for behandler å forstå hvorfor du er så redd, hvorfor du trekker deg osv, når hun har lest det du skrev. Det tar ofte lang tid å bli så trygg at du føler at du stoler på noen, så hvis du skal vente til det, så tror jeg at du risikerer å ikke få den hjelpen du trenger i tide.

jeg postet brevet i dag...!

Nå har jeg skikkelig klump i halsen. Og veldig usikker på om jeg faktisk tør å gå (sykle..!) dit torsdag...

[Sør]

jeg postet brevet i dag...!

Nå har jeg skikkelig klump i halsen. Og veldig usikker på om jeg faktisk tør å gå (sykle..!) dit torsdag...

Modig gjort av deg, eksvimle! Vær stolt!

*klem*

[eksvimle]

Modig gjort av deg, eksvimle! Vær stolt!

*klem*

takk... jeg vet ikke! Vanskelig

[Sør]

takk... jeg vet ikke! Vanskelig

Det forstår jeg, men tenk så mye enklere det blir når du skal der, og slipper å forklare så mye. Du har tatt et kjempestort og kjempevanskelig skritt. Det er flere du må ta, men du er jo allerede på vei! Husk det!

*klem*

[Gjest tenk over]

takk... jeg vet ikke! Vanskelig

hadde du kunne gjort det vis du visste at du fikk en mill etterpå???

[eksvimle]

hadde du kunne gjort det vis du visste at du fikk en mill etterpå???

vel jeg har nå gjort det nå...

Tror ikke millioner eller ikke hadde gjort noe forskjell på min avgjørelse... (Har ikke troen på at penger kunne ha ordnet opp noe i mitt liv...Faktisk

[eksvimle]

Det forstår jeg, men tenk så mye enklere det blir når du skal der, og slipper å forklare så mye. Du har tatt et kjempestort og kjempevanskelig skritt. Det er flere du må ta, men du er jo allerede på vei! Husk det!

*klem*

tusen takk for det

[frosken]

jeg postet brevet i dag...!

Nå har jeg skikkelig klump i halsen. Og veldig usikker på om jeg faktisk tør å gå (sykle..!) dit torsdag...

Du imponerer!!! Å ha gjort noe som du var så redd for, er en stor seier:-)

Du må dra til timen på torsdag også. Hold fast ved at du kjemper en kamp for at du og lillegutt skal gå et godt liv.

[eksvimle]

Du imponerer!!! Å ha gjort noe som du var så redd for, er en stor seier:-)

Du må dra til timen på torsdag også. Hold fast ved at du kjemper en kamp for at du og lillegutt skal gå et godt liv.

huff, jeg håper det.

Jeg bokstavlig talt skalv da jeg dyttet brevet i postkassa.

Jeg gjør alt for gutten min. Jeg MÅ!

(men nå gruer jeg meg fælt til torsdag -og siden de 2 første gangene gikk såpass dårlig og!)

[frosken]

huff, jeg håper det.

Jeg bokstavlig talt skalv da jeg dyttet brevet i postkassa.

Jeg gjør alt for gutten min. Jeg MÅ!

(men nå gruer jeg meg fælt til torsdag -og siden de 2 første gangene gikk såpass dårlig og!)

Skjønner at du gruer deg. Jeg håper at det etterhvert vil bli bedre for deg å snakke med behandleren, men nå har du uansett tatt et kjempestort skritt i riktig retning :-)

[mariaflyfly]

jeg postet brevet i dag...!

Nå har jeg skikkelig klump i halsen. Og veldig usikker på om jeg faktisk tør å gå (sykle..!) dit torsdag...

Nå ble jeg glad. Og skikkelig imponert.