Ekspertsvar Bipolar?

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Jeg strever veldig med en bekjent av meg. Vedkommende har vært i systemet (ikke i norge) i 2 år uten å få noen form for diagnose. De antar bipolar, men alt er veldig "svevende" og svært lite konkret. Vedkommende er en kvinne 40 år, deltids omsorg for en datter som hun tar svært godt av, fast jobb og høy stilling, sier hun er en perfeksjonist yrkesmessig noe jeg med mine opplevelser av henne kan si meg enig i. Privat er hun et takras. Vandret fra forhold til forhold siden ung alder og frem til det ble slutt med exen for 1 år siden, aldri vært alene og sier selv hun havner lett i ødeleggende forhold. I ungdomstiden var hun helt ute å kjøre, misbrukte alkoloh, ble sendt på utallige rusavvenningsklinikker men rømte, hadde trolig en form for spiseforstyrrelser (spiste sjelden og kastet opp. Noe hun iblant strever med nå og, kaster ikke opp men er svært bevisst på å ikke spise for mye, sier det har med kontroll å gjøre), følte seg alltid annerledes, mye deprimert.

Nå har hun som sagt en høy stilling, vellykket på det meste med unntak av sitt indre. Hun er deprimert omtrent hele tiden, og er hun ikke nede er hun mer eller mindre "oppe", når jeg skriver "oppe" vet jeg ikke om jeg kan kalle henne manisk, dette fordi den "fasen" kan avbrytes med at jeg sier til henne, "hvorfor trenger du en ny båt, du har 2 fra før", hvorpå hun svarer.."sant nok". Hun tar med andre ord ikke av, hun kan stoppes skjønt ikke når hun er alene, men jeg vet ikke om dette er sykdom eller om dette er et personlighetstrekk. Selv om jeg kjenner henne godt aner jeg ikke om det er et trekk eller om det er sykdom. Jeg har opplevd mani i full blomstring, men jeg føler ikke hun er "høy" nok til å kvalifisere til dette. (Ingen tanker om at hun er gud eller verdensherredømme osv. ikke psykotisk)

Hun klarer ikke slutte med noe når hun holder på med det, eks- hun maler på fritiden, og begynner hun på noe på kvelden klarer hun ikke legge det fra seg før kanskje 3 eller 4 på natten. Hun blir oppslukt og utslitt.

Jeg ser noen borderline trekk, jeg ser en enorm usikkerhet, tomhet, i perioder mye tankekjør, mye angst, hun har skadet seg (kuttet) seg mye tidligere, men det er 1 år siden hun har gjort det men nå er det dukket opp slike tanker igjen. Hun drikker hver eneste dag, og mang en gang blir det for mye, og mang en gang gjør hun ting hun angrer på eller skader andre (aldri fysisk). Hun mistet lappen fordi hun kjørte i fylla for 2 år siden, hun er bedre på dette etter å ha gått i AA, men drikker altså fortsatt hver eneste dag. Fantaserer mye om selvmord, tenker ofte på om hun klarer mer. Hun har store problemer med å si nei, klarer ikke opprettholde sine egne grenser; hun havnet i situasjoner med menn som gikk for langt men hun er mer bevisst på dette nå og "oppsøker" ikke denne typen situasjoner mer.

Jeg opplever henne som veldig engstelig og uhyre destruktiv; hun "ødelegger" mye for seg selv; - hun begynner på en rekke medisiner, men slutter etter kort tid. Hun står veldig sjelden løpet ut og virkelig legger sjelen i det. Ingenting av antidep har virket, ei heller lithium, eller seroquel. Hun går nå kun på Lamictal, som hun faktisk har klart å gå på i over et år uten å slutte hun synes den hjulpet litt i begynnelsen, dosen er økt og regulert men der er ikke all verdens å hente virker det som. Nå har hun fått det for seg at hun skal slutte på alt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si fordi ingenting virker jo så hvorfor ikke. Hun får terapi, vanlig samtaleterapi hver 14ende dag samt en psykiater kanskje en gang annehver måned, hun fortsetter å gå dit, trolig mest fordi jeg krever det, hun vil helst slutte hver uke. Hun sover helt elendig i blant, hun tar ambien som vel trolig er imovane på norsk, men man skal jo ikke ta denne år etter år, men alt annet opplever hun at hun får hangover av noe som ikke hjelper når man må på jobb kl 8 om morgenen.

Hva ser du av dette, ser du noen form for bipolar?

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

1) Hektiske bestrebelser med sikte på å unngå å bli forlatt . -- JA

2) Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er karakterisert av en pendling mellom ytterlighetene idealisering og devaluering. / ustabile - - Delvis

3) Identitetsforstyrrelse: Markert og gjennomgående ustabilt selvbilde eller selvfølelse. - - Ja.

4) Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (eks. pengesløsing, ukritisk seksualliv, rusmiddelmisbruk, uvøren bilkjøring, spiseorgier). - -Ja

5) Gjentatte selvmordsforsøk eller selvmordstrusler eller selvbeskadigende adferd. - - JA.

6) Følelsesmessig ustabilitet som skyldes følelsesmessig overreaksjon ( eks. intense episoder med nedstemthet, irritabilitet eller angst som vanligvis varer et par timer og sjelden mer enn noen få dager). - -Ja

7 Kronisk følelse av tomhet. - -ofte men ikke kronisk

8) Intense sinnesreaksjoner eller vanskeligheter med å kontrollere sinnet ( eks. hyppige raseriutbrudd, konstant sinne, stadige slosskamper). - -Nei, hissig men kan snakkes til fornuft.

9) Tendens til paranoid tenkning eller alvorlige dissosiative symptomer ved alvorlig stress. -- Nei

[Gjest runa i ulla]

Nei ser ikke noe bipolart der i det hele tatt:)

hilsen bipolar med to bipolare foreldre=)

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Nei ser ikke noe bipolart der i det hele tatt:)

hilsen bipolar med to bipolare foreldre=)

Ikke jeg heller men blir usikker når det kommer til dette med pengebruk og det med å ikke legge fra seg maleri osv. men dette kan jo være borderline eupf. Jeg ser nok mer borderline (eupf) men jeg er jo ingen spesialist på dette, desverre.

[Gjest runa i ulla]

Ikke jeg heller men blir usikker når det kommer til dette med pengebruk og det med å ikke legge fra seg maleri osv. men dette kan jo være borderline eupf. Jeg ser nok mer borderline (eupf) men jeg er jo ingen spesialist på dette, desverre.

har aldri hatt problem med å legge fra meg malerier jeg iallfall så det er vel ikke noe sikkert stikk at en skal være bipolar det

høres mer ut som borderline ja.

merkelig at hun skulle greid å møte opp på jobben sin hver dag om hun var bipolar med depresjoner som ikke ble behandlet.

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

har aldri hatt problem med å legge fra meg malerier jeg iallfall så det er vel ikke noe sikkert stikk at en skal være bipolar det

høres mer ut som borderline ja.

merkelig at hun skulle greid å møte opp på jobben sin hver dag om hun var bipolar med depresjoner som ikke ble behandlet.

Jeg er enig. Deprimert er hun uten tvil, jevnt depressiv med noen unntak eks 2 ganger i året hvor hun braser rett i fjellveggen (mentalt) og er helt nede og ikke klarer mer. Selvmord derimot tenker hun på både titt og ofte. Hennes behandler sier hun ikke kan være borderline når hun klarer å jobbe full stilling.

[Gjest runa i ulla]

Jeg er enig. Deprimert er hun uten tvil, jevnt depressiv med noen unntak eks 2 ganger i året hvor hun braser rett i fjellveggen (mentalt) og er helt nede og ikke klarer mer. Selvmord derimot tenker hun på både titt og ofte. Hennes behandler sier hun ikke kan være borderline når hun klarer å jobbe full stilling.

hun kan vel ikke være bipolar heller. da blir man sykt trøtt og sliten.

men alle er vel forskjellige, og hun kan jo være spesiell og veldig flink som klarer det kanskje.

men alle de andre tingene du forteller hører mer pf ut

kjenner mange med pf som har jobbet full stilling (ble slutt da de kom i kontakt med psykiatrien og ikke behøvde lenger, men det er en annen sak..og et annet land )

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

hun kan vel ikke være bipolar heller. da blir man sykt trøtt og sliten.

men alle er vel forskjellige, og hun kan jo være spesiell og veldig flink som klarer det kanskje.

men alle de andre tingene du forteller hører mer pf ut

kjenner mange med pf som har jobbet full stilling (ble slutt da de kom i kontakt med psykiatrien og ikke behøvde lenger, men det er en annen sak..og et annet land )

Nei selv forstår jeg ikke helt hvorfor de tenker bipolar, men kanskje noe med at det ikke er dyp depresjon og mani men mer stabilt dårlig og at det har vart så lenge. Jeg aner ikke, jeg må bare få takke deg for at du tok deg tid til å dele dine tanker med meg.

[Gjest undoe]

Det kan være mer sammensatt enn som så. Har hun ikke fått noen diagnose av de hun er i behandling hos? Det virker som om hun blir fulgt opp rimelig greit mtp hvor mange hun går til? Hvis hun ikke føler det fungerer for henne bør behandlingen evalueres.

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Det kan være mer sammensatt enn som så. Har hun ikke fått noen diagnose av de hun er i behandling hos? Det virker som om hun blir fulgt opp rimelig greit mtp hvor mange hun går til? Hvis hun ikke føler det fungerer for henne bør behandlingen evalueres.

"Det kan være mer sammensatt enn som så. Har hun ikke fått noen diagnose av de hun er i behandling hos? Det virker som om hun blir fulgt opp rimelig greit mtp hvor mange hun går til? Hvis hun ikke føler det fungerer for henne bør behandlingen evalueres."

Alt er vel egentlig sammensatt når det kommer til psyke og sjel. Hun har ikke fått noen klar diagnose de vet ikke hva det gjelder men de "antar" Bipolar(husker ikke om det er 1 eller 2), noe det utmerket godt kan være jeg sier ikke at det ikke er det men jeg skjønner ikke konkret hvorfor de velger denne diagnosen. Det kan være en mix av litt av hvert for alt jeg vet. Hun har en psykolog og en psykiater, begge virker oppegående og flotte, problemet er at det ikke virker som om de kommer noen vei (noe som også kan skyldes at vedkommende ikke er så flink til å fortelle om ting som skjer- kombinert med mye stolthet, kombinert med en følelse av å ikke eie så mye grenser som gjør at hun som regel gjør som de sier for deretter å gi faen neste uke (og gjerne skippe en time eller 2), fordi hun føler seg overkjørt istede for å si ifra der og da, blant annet). Hun selv er lei av alt og vil slutte hver uke, hun fullfører sjelden noe, hun aner ikke hva hun har (og liker bedre å drive symptom-slukking enn noe annet), det er heller ikke så viktig hva det er men det er viktig å vite hva man kjemper mot, enhver behandling må ha et mål.

[Gjest tjahal]

og hun = du?

(synes du vet utrolig mye om denne personen til at hun bare skulle være en bekjent...)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter å ha lest hele tråden, må jeg minne om at det er mulig å ha både borderline pf og bipolar lidelse.

Det er meget sjelden at bipolare ikke har noen lengre, gode perioder. I bipolar lidelse svinger det med langt lavere frekvens. Vanligvis er en oppe eller nede i uker eller måneder. Ved eupf/borderline kan det svinge flere ganger per døgn.

I et av innleggene besvares borderlinekriteriene på en måte som er tilstrekkelig til diagnose.

[tunglettlett]

Jeg må si det er fryktelig vanskelig å uttale seg om man tror man ser noe bipolart her. For det første har jeg ingen utdannelse i denne retning (og jeg stoler faktisk på en del års utdanning i tillegg til erfaring), for det andre er faren for at mine egne erfaringer kaster skygge til å gjøre meg opp en mening her.

Jeg vil likevel si at det er mange av mekanismene du beskriver her som har slått inn/kunne slått inn hos meg (har BP). Ikke minst trangen til å ordne opp i sakene på egen hånd, ikke være tålmodig nok med medisineringen, eventuelt finne ut noe "helt nytt" som legene/psykiaterne "ikke har forstått enda". Det har sjelden endt bra for min del - noen ganger kunne det gå opp til ett år fra egenendring til selvinnsikt og forsøk på å komme på sporet igjen.

Mange av mine tidlige venner kunne ikke forstå at jeg hadde BPlidelse, andre igjen kunne fortelle meg at bitene endelig falt på plass da de fikk høre det. Folk generelt og folk med psykhistorie spesielt er rett og slett ikke spesialister, selv om de selvfølgelig kan ha mye å bidra med.

Jeg tror vi med psykhistorie har både en fordel og en ulempe med det. På den ene siden kan vi (kanskje) lytte og sette oss inn i hvordan andre mennesker har det. På den andre siden kan vi ha en tendens til å veve vår egen historie inn i det vi hører og "jump to conclusions" på grunnlag av det.

Jeg har forresten i årevis jobbet som deprimert i et ansvarsfullt og presset yrke. Profesjonell på jobb (med noen ytterst få og små glipper) - fritiden vil jeg helst ikke rippe opp i...

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

og hun = du?

(synes du vet utrolig mye om denne personen til at hun bare skulle være en bekjent...)

Ja, jeg har kjent vedkommende i mange år, hun står meg svært nær.

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Etter å ha lest hele tråden, må jeg minne om at det er mulig å ha både borderline pf og bipolar lidelse.

Det er meget sjelden at bipolare ikke har noen lengre, gode perioder. I bipolar lidelse svinger det med langt lavere frekvens. Vanligvis er en oppe eller nede i uker eller måneder. Ved eupf/borderline kan det svinge flere ganger per døgn.

I et av innleggene besvares borderlinekriteriene på en måte som er tilstrekkelig til diagnose.

Vel, da kan det kanksje være en mix, hva ville du foreslått av medisiner, om noe? Tusen takk for svar forøvrig.

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Jeg må si det er fryktelig vanskelig å uttale seg om man tror man ser noe bipolart her. For det første har jeg ingen utdannelse i denne retning (og jeg stoler faktisk på en del års utdanning i tillegg til erfaring), for det andre er faren for at mine egne erfaringer kaster skygge til å gjøre meg opp en mening her.

Jeg vil likevel si at det er mange av mekanismene du beskriver her som har slått inn/kunne slått inn hos meg (har BP). Ikke minst trangen til å ordne opp i sakene på egen hånd, ikke være tålmodig nok med medisineringen, eventuelt finne ut noe "helt nytt" som legene/psykiaterne "ikke har forstått enda". Det har sjelden endt bra for min del - noen ganger kunne det gå opp til ett år fra egenendring til selvinnsikt og forsøk på å komme på sporet igjen.

Mange av mine tidlige venner kunne ikke forstå at jeg hadde BPlidelse, andre igjen kunne fortelle meg at bitene endelig falt på plass da de fikk høre det. Folk generelt og folk med psykhistorie spesielt er rett og slett ikke spesialister, selv om de selvfølgelig kan ha mye å bidra med.

Jeg tror vi med psykhistorie har både en fordel og en ulempe med det. På den ene siden kan vi (kanskje) lytte og sette oss inn i hvordan andre mennesker har det. På den andre siden kan vi ha en tendens til å veve vår egen historie inn i det vi hører og "jump to conclusions" på grunnlag av det.

Jeg har forresten i årevis jobbet som deprimert i et ansvarsfullt og presset yrke. Profesjonell på jobb (med noen ytterst få og små glipper) - fritiden vil jeg helst ikke rippe opp i...

Tusen takk for svar, er dte en eller to du har?

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Ja, jeg har kjent vedkommende i mange år, hun står meg svært nær.

Beklager misforsto, nei det er ikke meg. Dette er en person som står meg nær.

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Jeg må si det er fryktelig vanskelig å uttale seg om man tror man ser noe bipolart her. For det første har jeg ingen utdannelse i denne retning (og jeg stoler faktisk på en del års utdanning i tillegg til erfaring), for det andre er faren for at mine egne erfaringer kaster skygge til å gjøre meg opp en mening her.

Jeg vil likevel si at det er mange av mekanismene du beskriver her som har slått inn/kunne slått inn hos meg (har BP). Ikke minst trangen til å ordne opp i sakene på egen hånd, ikke være tålmodig nok med medisineringen, eventuelt finne ut noe "helt nytt" som legene/psykiaterne "ikke har forstått enda". Det har sjelden endt bra for min del - noen ganger kunne det gå opp til ett år fra egenendring til selvinnsikt og forsøk på å komme på sporet igjen.

Mange av mine tidlige venner kunne ikke forstå at jeg hadde BPlidelse, andre igjen kunne fortelle meg at bitene endelig falt på plass da de fikk høre det. Folk generelt og folk med psykhistorie spesielt er rett og slett ikke spesialister, selv om de selvfølgelig kan ha mye å bidra med.

Jeg tror vi med psykhistorie har både en fordel og en ulempe med det. På den ene siden kan vi (kanskje) lytte og sette oss inn i hvordan andre mennesker har det. På den andre siden kan vi ha en tendens til å veve vår egen historie inn i det vi hører og "jump to conclusions" på grunnlag av det.

Jeg har forresten i årevis jobbet som deprimert i et ansvarsfullt og presset yrke. Profesjonell på jobb (med noen ytterst få og små glipper) - fritiden vil jeg helst ikke rippe opp i...

Ja bare for å rette litt opp i en evt misforståelse, jeg har ikke en historie selv innen psykiatri, det er ikke jeg som ønsker at hun er borderline eller bipolar eller hva det skulle være, for meg er det et fett hva det skulle være, jeg ønsker bare denne "stoppen" i behandlingen, pausen da om du vil, skal opphøre, hun kommer ikke noen vei. Siste året har hun bare gått å stanget. Hun er sliten og har det vondt og vil vite hva som er grunnen til at hun sliter slik hun gjør med livet sitt, og jeg blir fortvilet når der ikke virker som om der er mer å gjøre, hverken av medisiner eller annet

[Gjest En som kjenner noen som kjenner.]

Etter å ha lest hele tråden, må jeg minne om at det er mulig å ha både borderline pf og bipolar lidelse.

Det er meget sjelden at bipolare ikke har noen lengre, gode perioder. I bipolar lidelse svinger det med langt lavere frekvens. Vanligvis er en oppe eller nede i uker eller måneder. Ved eupf/borderline kan det svinge flere ganger per døgn.

I et av innleggene besvares borderlinekriteriene på en måte som er tilstrekkelig til diagnose.

Og ikke minst, et spørsmål til, antar du bipolar 1 eller 2? (jeg er ikke ute etter en diagnostisering men mer hvilken retning du tenker for å se om vi kan komme videre)

[Gjest Ladytron]

hun kan vel ikke være bipolar heller. da blir man sykt trøtt og sliten.

men alle er vel forskjellige, og hun kan jo være spesiell og veldig flink som klarer det kanskje.

men alle de andre tingene du forteller hører mer pf ut

kjenner mange med pf som har jobbet full stilling (ble slutt da de kom i kontakt med psykiatrien og ikke behøvde lenger, men det er en annen sak..og et annet land )

jeg kjenner meg godt igjen, dvs. kan se for meg at jeg kunne blitt sånn når jeg var 40, om jeg ikke tar tak i ting nå... er selv borderline (og muligens bipolar II)... Er i full jobb og har stort sett alltid klart å gå på jobb, med unntak av en totalkrasj (løst ved egenmelding) noen ganger i året... Ellers har jeg kun vært sykemeldt fordi jeg var innlagt på psykiatrisk... Er noen år siden det nå...