Selektiv mutisme (enda kanskje?)

[eksvimle]

Hadde i grunnen helt glemt at jeg også har fått denne diagnosen (selektiv mutisme). Kom på det da jeg leste mine gamle innlegg.

Jeg vet godt at jeg sluttet helt og snakke -var rett og slett totalt stum i noen år. (vet ikke helt årsaken til det, men...). Kan dette med selektiv mutisme "henge igjen" fra da jeg "var stum"?

Merker jo egentlig i og forseg at jeg fremdeles har dette imeg. Noen mennesker klarer jeg å snakke med (litt ihvertfall), mens andre mennesker blir jeg helt stum overfor. Jeg har ordene på tunga, så og si...men, ikke noe kommer ut. (det er egentlig frustrerende). Er litt redd for at dette nå har skjedd med min behandler på dps. Jeg får ikke ut noen ting, når jeg prøver å snakke med henne.

Hva er det som "bestemmer" i mitt hvem jeg klarer å snakke med, eller ikke? Jeg mener, hvordan fungerer denne selektive -prossessen? Hva er det som avgjør hvem jeg "låser meg" totalt overfor?

Jeg har i grunnen merket at jeg har lettere for å bli stum overfor damer. Og det synes jeg er rart -for det er jo i grunnen menn som har vært slemme mot meg. Men gang på gang viser det seg at jeg har lettere for å snakke med menn, enn damer. jeg skjønner ikke dette...

?????

Jeg synes jeg er innmari merkelig!!!

[Gjest pimpernall]

Jeg vet ikke noe om selektiv mutisme, men tenkte, at kan du ikke skrive noe om dette til behandleren din? Hvis du ikke får frem et ord, mener jeg.

[Gjest N97]

Jeg har lest en del om dette her, og forsøker å sette meg inn i det. Jeg håper du kan svare på det jeg lurer på.

Er det mest angsten for å bruke stemmen som gir deg angst, eller er det hele kommunikasjonen? Hvordan synes du det er å bruke chat, MSN Facebook og andre sosiale medier?

Hvis du hadde lært deg et visuelt språk som tegnspråk hvor du slapp å bruke stemmen, hvordan tror du det hadde vært? Hadde det fjernet noe av angsten tror du?

[eksvimle]

Jeg har lest en del om dette her, og forsøker å sette meg inn i det. Jeg håper du kan svare på det jeg lurer på.

Er det mest angsten for å bruke stemmen som gir deg angst, eller er det hele kommunikasjonen? Hvordan synes du det er å bruke chat, MSN Facebook og andre sosiale medier?

Hvis du hadde lært deg et visuelt språk som tegnspråk hvor du slapp å bruke stemmen, hvordan tror du det hadde vært? Hadde det fjernet noe av angsten tror du?

Jeg forstår det overhodet ikke helt selv! jeg bare vet at i noen sammenhenger -og overfor visse mennesker blokkerer det seg totalt for meg. Og jeg får ikke ut et eneste ord. Rart i grunnen. vet du en del om dette?

Ja, jeg liker overhodet ikke å bruke stemmen min. Og det har også blitt "verre" pga min eks, som overhodet ikke likte stemmen min. (Det fikk jeg høre titt og ofte gjennom årene vi var sammen...). Så det har jo ikke gjort saken noe bedre for meg akkurat. Jo lavere jeg kan snakke, jo "lettere" føler jeg det er på mange måter. Men, jeg er heller ikke noe særlig god til annen kroppslig kommunikasjon. Dersom jeg kan "slippe unna" med å riste eller nikke på hodet, så gjør jeg helst det. Det går greit. (Men, det funker jo ikke helt å holde en samtale på den måten heller da....). Tegnspråk tror jeg ikke hadde fungert for meg. Jeg liker ikke at folk ser på meg -og ihvertfall ikke dersom jeg gjør noe. Så tegnspråk hadde nok ikke gått. Jeg klarer jo heller ikke å skrive noe dersom noen ser på meg, så... Andre internett medier (som DOL...) går greit. Da får jeg fint ut alle ordene jeg vil, og til alle jeg vil. (men det hadde ikke gått for meg å skrive på en pc dersom noen stod bak meg å så på f.eks).

Og som jeg sa i innlegget mitt, så virker det som at jeg har lettere for å snakke med menn, enn med damer -og i forhold til mitt liv, så burde det jo egentlig ha vært helt motsatt...

Jeg lurer veldig på hva som avgjør, for meg, hvem jeg klarer å snakke med eller ikke...!

[Gjest N97]

Jeg forstår det overhodet ikke helt selv! jeg bare vet at i noen sammenhenger -og overfor visse mennesker blokkerer det seg totalt for meg. Og jeg får ikke ut et eneste ord. Rart i grunnen. vet du en del om dette?

Ja, jeg liker overhodet ikke å bruke stemmen min. Og det har også blitt "verre" pga min eks, som overhodet ikke likte stemmen min. (Det fikk jeg høre titt og ofte gjennom årene vi var sammen...). Så det har jo ikke gjort saken noe bedre for meg akkurat. Jo lavere jeg kan snakke, jo "lettere" føler jeg det er på mange måter. Men, jeg er heller ikke noe særlig god til annen kroppslig kommunikasjon. Dersom jeg kan "slippe unna" med å riste eller nikke på hodet, så gjør jeg helst det. Det går greit. (Men, det funker jo ikke helt å holde en samtale på den måten heller da....). Tegnspråk tror jeg ikke hadde fungert for meg. Jeg liker ikke at folk ser på meg -og ihvertfall ikke dersom jeg gjør noe. Så tegnspråk hadde nok ikke gått. Jeg klarer jo heller ikke å skrive noe dersom noen ser på meg, så... Andre internett medier (som DOL...) går greit. Da får jeg fint ut alle ordene jeg vil, og til alle jeg vil. (men det hadde ikke gått for meg å skrive på en pc dersom noen stod bak meg å så på f.eks).

Og som jeg sa i innlegget mitt, så virker det som at jeg har lettere for å snakke med menn, enn med damer -og i forhold til mitt liv, så burde det jo egentlig ha vært helt motsatt...

Jeg lurer veldig på hva som avgjør, for meg, hvem jeg klarer å snakke med eller ikke...!

Når jeg leser innlegget ditt så får jeg en følelse av at dette handler mest om sosial angst. Kan det stemme? sterk sosial angst kan også gi sånne plager som du beskriver.

[eksvimle]

Når jeg leser innlegget ditt så får jeg en følelse av at dette handler mest om sosial angst. Kan det stemme? sterk sosial angst kan også gi sånne plager som du beskriver.

ja -det stemmer nok veldig godt det. Har sterk sosial angst, men det er jo allikevel sånn at det er noen mennesker jeg klarer å snakke godt med (min sønn f.eks), noen jeg snakker litt med, og noen jeg absolutt ikke får ut et eneste ord til... Synes det er rart jeg

[Gjest en logoped]

Selektiv mutisme er såpass sjelden at det er veldig få logopeder, psykologer og andre som kan så mye om det. Endel av grunnen er også at det er veldig komplekst. Man er usikker på om det er et kommunikasjonsproblem (dermed logopedens område) eller psykologisk problem.

Det er ingen klar årsak til selektiv mutisme. Barna som rammes kan være utadvendte og fungere fint på andre områder. Det vanligste er at de klarer å snakke med familie, men ikke i barnehage/skole og med fremmede. Dette kan variere.

Den vanligste formen for behandling er eksponeringsterapi. Barn må få hjelp til dette, men jeg vil tro at du som voksen kan trene på dette selv og eventuelt i samarbeid med behandler.

Det blir foreslått at dette kan handle om sosial angst i ditt tilfelle. Jeg vet ikke veldig mye om dette, men vil tro at det ikke spiller noen stor rolle hva det skyldes. Behandlingen blir eksponeringsterapi.

Jeg så en dokumentar om selektiv mutisme der en gutt på ca. 10 år ble behandlet med antidepressiva. Han hadde god effekt av dette. Men medisiner overlater jeg til leger

[eksvimle]

Selektiv mutisme er såpass sjelden at det er veldig få logopeder, psykologer og andre som kan så mye om det. Endel av grunnen er også at det er veldig komplekst. Man er usikker på om det er et kommunikasjonsproblem (dermed logopedens område) eller psykologisk problem.

Det er ingen klar årsak til selektiv mutisme. Barna som rammes kan være utadvendte og fungere fint på andre områder. Det vanligste er at de klarer å snakke med familie, men ikke i barnehage/skole og med fremmede. Dette kan variere.

Den vanligste formen for behandling er eksponeringsterapi. Barn må få hjelp til dette, men jeg vil tro at du som voksen kan trene på dette selv og eventuelt i samarbeid med behandler.

Det blir foreslått at dette kan handle om sosial angst i ditt tilfelle. Jeg vet ikke veldig mye om dette, men vil tro at det ikke spiller noen stor rolle hva det skyldes. Behandlingen blir eksponeringsterapi.

Jeg så en dokumentar om selektiv mutisme der en gutt på ca. 10 år ble behandlet med antidepressiva. Han hadde god effekt av dette. Men medisiner overlater jeg til leger

Tusen takk for svar!

Jeg vil nok påstå at det handler mest som et psykologisk hinder... Jeg hadde det også slik at jeg klarte å snakke med familie, men ingen andre (nå har jeg ikke noe særlig familie å snakke med lenger, men...min vesle 2-årig sønn snakker utrolig mye for sin alder -og jeg snakker mye med han!) Jeg har vel alltid vært veltalende, og god til å uttrykke meg. Men, "plutselig" så får jeg en total sperre -og ingen ord kommer ut. Jeg tenker alt jeg burde ha sagt. Altså hvis noen spør meg om noe, så svarer jeg på det inni hodet mitt, men ingenting kommer ut. (Så ordene er jo der...). Det er veldig frustrerende.. Føler liksom at ordene sitter fast.

Men, det jeg virkelig ikke skjønner er hvordan jeg "velger" hvem jeg klarer å snakke med, og hvem ikke. (Det synes jeg er så rart!). Det plager meg ikke så veldig nå lenger som det gjorde før. Da jeg gikk på skole (og spesielt videregående), fikk jeg jo veldig nedsatte karakterer nettopp fordi jeg ikke deltok muntlig. Nå er det liksom ingen steder jeg _må_ snakke, så jeg er ikke fullt så plaget av det. Bortsett fra -og det er derfor jeg tok dette litt opp igjen-: Uheldigvis så virker det som jeg har fått en slik total sperre på ordene overfor min behandler nå. (Og det gjør det jo selvsagt ikke lett for henne å behandle meg...!) Så jeg har blitt litt fortvila over dette igjen nå.

Uansett, tusen takk for svar.

[Gjest en logoped]

Tusen takk for svar!

Jeg vil nok påstå at det handler mest som et psykologisk hinder... Jeg hadde det også slik at jeg klarte å snakke med familie, men ingen andre (nå har jeg ikke noe særlig familie å snakke med lenger, men...min vesle 2-årig sønn snakker utrolig mye for sin alder -og jeg snakker mye med han!) Jeg har vel alltid vært veltalende, og god til å uttrykke meg. Men, "plutselig" så får jeg en total sperre -og ingen ord kommer ut. Jeg tenker alt jeg burde ha sagt. Altså hvis noen spør meg om noe, så svarer jeg på det inni hodet mitt, men ingenting kommer ut. (Så ordene er jo der...). Det er veldig frustrerende.. Føler liksom at ordene sitter fast.

Men, det jeg virkelig ikke skjønner er hvordan jeg "velger" hvem jeg klarer å snakke med, og hvem ikke. (Det synes jeg er så rart!). Det plager meg ikke så veldig nå lenger som det gjorde før. Da jeg gikk på skole (og spesielt videregående), fikk jeg jo veldig nedsatte karakterer nettopp fordi jeg ikke deltok muntlig. Nå er det liksom ingen steder jeg _må_ snakke, så jeg er ikke fullt så plaget av det. Bortsett fra -og det er derfor jeg tok dette litt opp igjen-: Uheldigvis så virker det som jeg har fått en slik total sperre på ordene overfor min behandler nå. (Og det gjør det jo selvsagt ikke lett for henne å behandle meg...!) Så jeg har blitt litt fortvila over dette igjen nå.

Uansett, tusen takk for svar.

Som sagt er det for lite kunnskap om dette med selektiv mutisme og det kan i noen tilfeller virke merkelig hvem barnet klarer å snakke med. (Jeg sier barn da det først og fremst rammer barn.) Noen snakker kun med slekt, andre kun med de som de bor sammen med, noen klarer å snakke med én i klassen, andre klarer å snakke med andre barn kun når de ikke er i barnehagen eller på skole osv. Det vanligste er at barnet klarer å snakke med sine nærmeste.

Det er viktig at du snakker (eller skriver) med din behandler om dette. Det å klare å snakke med alle er viktig i forhold til å bli frisk, få en bedre selvfølelse, klare å se mennesker i øynene og å skaffe seg venner.

Øvelse gjør mester!

[eksvimle]

Som sagt er det for lite kunnskap om dette med selektiv mutisme og det kan i noen tilfeller virke merkelig hvem barnet klarer å snakke med. (Jeg sier barn da det først og fremst rammer barn.) Noen snakker kun med slekt, andre kun med de som de bor sammen med, noen klarer å snakke med én i klassen, andre klarer å snakke med andre barn kun når de ikke er i barnehagen eller på skole osv. Det vanligste er at barnet klarer å snakke med sine nærmeste.

Det er viktig at du snakker (eller skriver) med din behandler om dette. Det å klare å snakke med alle er viktig i forhold til å bli frisk, få en bedre selvfølelse, klare å se mennesker i øynene og å skaffe seg venner.

Øvelse gjør mester!

Tusen takk for godt svar!

Hadde vært veldig fint med bedre selvføllelse ja... Dette begynner å bli ensomt!