Jeg er blitt sur og bitter

[Gjest Neg@ tiva]

Har aldri kunne fordra sure mennesker, men nå er jeg et selv. Dvs, jeg er fremdeles den hyggelige, snille, hjelpsomme dama, men inni meg er jeg sur og bitter fordi jeg av helsemessige grunner ikke kan delta noe særlig sosialt, og møter bare rare holdninger dersom jeg takker nei til invitasjoner, eller dersom jeg kommer, men må gå pga slintenhet og smerter.

Kroniske smerter i langt over halve livet har nå blitt verre, pga nye tilleggssykdommer. Jeg har alltid akseptert disse smertene, men nå som det bare blir sterkere, sliter jeg med å takle hverdagslige ting som å være den muntre personen som elsker å slå av en prat på butikken, osv. Dette gjør meg nå så sliten, at jeg ofte velger å handle på tider der butikken nærmest er tom for mennesker (bor på et lite sted), for å unngå å bli stående å prate (noe jeg takler dårlig pga mitt lave blodtrykk og smerter). Dette er så vanskelig at jeg har problemer med å smile og å være så hyggelig og imøtekommende som jeg pleier/egentlig er.

Og dette gjør meg sur og bitter!! Noen gode råd?

Sykdommen svinger, men har blitt verre med årene. Akkurat nå, det siste året, har jeg vært veldig dårlig, og det føles vanskelig, på den måten at jeg ikke klarer å hente frem den "happpy'e" siden i meg, på samme måten som ellers. All energi går med på å holde meg på beina, og klare daglige gjøremål. Det er nesten så jeg skammer meg over å ha blitt periodevis funksjonshemmet, selv om det har gått gradvis, og selv om jeg har gode perioder. På gode dager kan ingen se at jeg har sykdommen(e), og jeg klarer å være normal. Det er slik jeg vil både være og fremstå. Ikke syk og svak, sur og bitter.

[hidi, the scorpion]

Går du på antidepressiva?

Anbefaler det sterkt. Smertene forsvinner ikke, men humøret stiger ett par hakk opp;)

[FGT]

Det kan virke som surhet og spesielt bitterhet ligger lettere for noen å være en andre. Det gjelder å se ting i rette perspektiv hvis du har det slik, og ikke vente mer av andre og deg selv en det som er realistisk.