Ekspertsvar Skrive bok?

[FGT]

Når jeg ser intensjonen din med en slik bok, er hovedinnvendingen min at de du ønsker skal lære av dette verken kjøper eller leser slike bøker.

Om du i det hele tatt skal ha mulighet for å nå frem, må du lage et meget kortfattet hefte på maks 10 A4-sider der du strukturert, kortfattet og klart legger frem det du mener har vært feil og forslag til endret praksis.

Der kan jeg være enig i, det du sier der. Boka må heller være inntresang i forbindelse med det å leve med en diagnose, der andre kan bli bedre kjent med en diagnose eller lidelse, der også folk kan kjenne seg igjen og dra dra nytte av dette.

[Serafin]

:-). Tar den polske.

Ta kontakt med Mental Helse. De har stor erfaring ift. bøker. Kanskje du kan skrive noe som de har behov for. Informasjon til ulike instanser eller mennesker.

[Orio]

Det er vanskelig å skrive en bok, på mange måter. Du vil møte mange utfordringer underveis. For det første må du skrive bra, det er det ikke så mange som gjør.

Dernest må du ha noe å fortelle, og klare å fortelle det på en måte som fanger og beholder leserens interesse. Det beste rådet her er å være kortfattet, de fleste skriver alt for mye, gå rett på sak og ikke utbroder ting som egentlig ikke har noe med historien å gjøre.

Jeg skjønner at du mener du har noe å skrive om, du har hatt din del av traumer og feilbehandling. Og fått problemer på grunn av det. Den slags historier er det dessverre mange av, hva skiller din fra alle de andre?

Det å skulle skrive om seg selv på den måten du planlegger vil også være en stor psykisk påkjenning. Er du frisk nok til å takle det? Har du noen å støtte deg til hvis det blir for vanskelig?

Jeg får inntrykk av at du har tenkt å skrive for fagfolk. Jeg tror ikke det vil fungere, for å nå fagfolk må du ha faglig tyngde. Det har du ikke som pasient, særlig ikke som psykiatrisk pasient. Har du mulighet for å samarbeide med noen andre? For eksempel en psykiater som har fulgt deg over tid? Da kunne dere få til en spennende kombinasjon av fagkunnskap og pasienterfaringer.

Og når boken er ferdig skrevet, gjelder det å få den utgitt. Det er et trangt nåløye å komme gjennom. Hvordan vil du takle et avslag, uten noen begrunnelse? Forlagene får inn mange manuskripter, og har ikke mulighet til å gå ordentlig inn i og begrunne hvorfor ditt ikke blir utgitt.

Det minste problemet er å finne ut hvor og i hvilket format du skal sende inn manuskriptet. Det står gjerne på forlagenes hjemmeside, eller du kan ringe og spørre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vår tidl helseminister A Gabrielsen fant ut at han skulle bruke helsekroner på å gi denne boken til alle sykehus. Jeg tror at vår klinikk fikk minst 100 stk.

Ingen ansatte ville ha dem. Vi prøvde å bli kvitt dem ved å legge dem ut på venterommene. Det førte heller ikke til stor avgang.

Til slutt ble de overlevert til Innherred Renovasjon. Så stort er markedet for slike bøker.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2934329

[Glimtipper]

Vår tidl helseminister A Gabrielsen fant ut at han skulle bruke helsekroner på å gi denne boken til alle sykehus. Jeg tror at vår klinikk fikk minst 100 stk.

Ingen ansatte ville ha dem. Vi prøvde å bli kvitt dem ved å legge dem ut på venterommene. Det førte heller ikke til stor avgang.

Til slutt ble de overlevert til Innherred Renovasjon. Så stort er markedet for slike bøker.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2934329

Hvorfor er det slik?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor er det slik?

1. Vi evaluerer hele tiden de behandlinger vi selv driver. Denne evalueringen inkluderer selvsagt våre egne pasienters erfaringer. Vi trenger ikke erfaringene til Klara fra Toten.

2. Rett etter at jeg begynte i psykiatrien spurte min mor meg om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at jeg hadde "Kramer mot Kramer" hver dag på jobben og hadde intet ytterliger behov for denslags.

[Glimtipper]

1. Vi evaluerer hele tiden de behandlinger vi selv driver. Denne evalueringen inkluderer selvsagt våre egne pasienters erfaringer. Vi trenger ikke erfaringene til Klara fra Toten.

2. Rett etter at jeg begynte i psykiatrien spurte min mor meg om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at jeg hadde "Kramer mot Kramer" hver dag på jobben og hadde intet ytterliger behov for denslags.

Skjønner.

[Gjest TheVisitor]

1. Vi evaluerer hele tiden de behandlinger vi selv driver. Denne evalueringen inkluderer selvsagt våre egne pasienters erfaringer. Vi trenger ikke erfaringene til Klara fra Toten.

2. Rett etter at jeg begynte i psykiatrien spurte min mor meg om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at jeg hadde "Kramer mot Kramer" hver dag på jobben og hadde intet ytterliger behov for denslags.

Er det ikke av og til bra å få slike skildringer da. Tipper deres evaluering er av kvantitativ art med spørreskjemaer og kryss hit og dit for å evaluere. Fanger ikke hele bildet og andre verdifulle tilbakemeldinger som slike skjemaer ikke fanger opp.

Men det er jo slik dere liker å diagostisere mennesker og putte de i ulike båser også. Uansett hvor mye skjønn og synsing som faktisk er involvert inkludert at pasienten kan gi et feilaktiv bilde i skjemaene (bevist,ubevist).Så blir det fremstått som en faktisk kan være diagnostisere med skjemaer på samme måte som en kan diagnostisere et brukket bein etc.

Når det dreier seg om mennesker ,følelser og "sånt" så er faktisk kvalitative metoder bra.

[Gjest sarkastisk]

1. Vi evaluerer hele tiden de behandlinger vi selv driver. Denne evalueringen inkluderer selvsagt våre egne pasienters erfaringer. Vi trenger ikke erfaringene til Klara fra Toten.

2. Rett etter at jeg begynte i psykiatrien spurte min mor meg om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at jeg hadde "Kramer mot Kramer" hver dag på jobben og hadde intet ytterliger behov for denslags.

Ja, input fra andre steder enn Trøndelag er jo unødvendig. De andre 6 milliardene i verden har ingenting å bidra med. Trøndelag er jo representativt for i hvert fall hele Norge.

Dessuten er stort sett alle pasienter i akuttpsykiatrien like flinke til å komme med strukturerte og konstruktive tilbakemeldinger som en som har blitt oppegående nok til å skrive en bok om sine erfaringer og råd.

[Sukk]

Ja, input fra andre steder enn Trøndelag er jo unødvendig. De andre 6 milliardene i verden har ingenting å bidra med. Trøndelag er jo representativt for i hvert fall hele Norge.

Dessuten er stort sett alle pasienter i akuttpsykiatrien like flinke til å komme med strukturerte og konstruktive tilbakemeldinger som en som har blitt oppegående nok til å skrive en bok om sine erfaringer og råd.

Tror det skal mye til for at en slik bok skal kunne (om)velte hele psykiatrien i Trøndelag eller andre steder. Stort sett har det meste skjedd før. Ingen vits å skrive nye bøker om det.

Jobber man en stund i helsevesenet blir det desverre slik at det facinerer ikke noe videre med sykdomsopplevelser som underholdning til kaffikosen. Det blir egentlig nok av folk som hele tiden skal fortelle om hva de føler og hva de har opplevd.

Kanskje bedre å skrive en bok for sin egen del, også brenne den etterpå når man er ferdig med tankene.

[Gjest sarkastisk]

Tror det skal mye til for at en slik bok skal kunne (om)velte hele psykiatrien i Trøndelag eller andre steder. Stort sett har det meste skjedd før. Ingen vits å skrive nye bøker om det.

Jobber man en stund i helsevesenet blir det desverre slik at det facinerer ikke noe videre med sykdomsopplevelser som underholdning til kaffikosen. Det blir egentlig nok av folk som hele tiden skal fortelle om hva de føler og hva de har opplevd.

Kanskje bedre å skrive en bok for sin egen del, også brenne den etterpå når man er ferdig med tankene.

Husk at det har skjedd enormt mye med psykiatrien de siste 50 år. Og at vi er ikke ferdig med å utvikle den til å bli bedre. Den er langt fra perfekt og vi trenger å lære hvordan den oppleves fra pasientene selv.

Skjønner jo at det blir for mye at alle og enhver skriver en bok om sine opplevelser, men det er viktig at enkelte gjør det. Som jeg antyder i innlegget mitt er det ikke slik at alle pasienter klarer å formidle hvordan de opplever psykiatrien når de er som sykest og da er det desto viktigere at noen gjør det når de har blitt friskere og fått det litt på avstand og kan reflektere over det.

[rose23]

Nei, jeg har ikke tatt spesialutdanning innenfor det aktuelle emne. Det er der egenerfaringen kommer inn. Har foresten endel kurs i kognitiv terapi, men jeg burde vel kanskje tatt endel tilleggsutdanning.

Det er vel heller ikke "lov" til å støtte seg på andres fakta-litteratur uten tillatelse?

Alt handler om måten du presenterer stoffet på. Det må være noe nytt og svært interessant, godt skrevet og kildene du henviser til, dersom det skal være en dokumentar, må presenteres med fullt navn akkurat som i journalistikken.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alt handler om måten du presenterer stoffet på. Det må være noe nytt og svært interessant, godt skrevet og kildene du henviser til, dersom det skal være en dokumentar, må presenteres med fullt navn akkurat som i journalistikken.

Riktig. Og det må ikke være en side mer enn nødvendig.