Hvordan leve?

[eksvimle]

Føler meg så verdiløs!

Alt har vært så bortkastet... Hele livet mitt. Jeg har aldri levd. og jeg vet ikke hvordan...

Hvordan kan jeg få snudd på dette da?

Hvordan starter man livet 29 år senere? Hva skal jeg gjøre?

Jeg er så lei av å stenge meg ut fra alt og alle... Jeg vil ikke være redd lenger.

jeg vil ikke dette.

[FGT]

Det må jo være noe som gjør deg depressiv, eller angsfull, noe grunnleggende i din personlighet kanskje, når du sier at du aldri har levd ? Har du fått en skikkelig utredning ?

[frosken]

Hei eksvimle:-)

Har du tatt noen form for utdannelse? Hvis ikke, så synes jeg kanskje at du i samarbeid med nav etterhvert skal lage en plan for hvordan du kan kvalifisere deg for arbeidslivet. Det å ha skole eller jobb å gå til, gjør at du gradvis vil kunne komme noe mer i kontakt med mennesker.

Hvis du tenker at det er altfor skummelt å skulle begynne på skole, så synes jeg du skal snakke med dps om det finnes noe dagopplegg du kan være med på.

[Angustia]

Kjære eksvimle!

Prøv å fokusere på sønnen din (det veit jeg at du gjør), snart begynner han i barnehage og du kan få nye venner blandt foreldrene der.

Tenk framover og ikke bakover, husk at framtida ligger åpen

Har ikke så mange råd, men beste hilsen fra

[eksvimle]

Hei eksvimle:-)

Har du tatt noen form for utdannelse? Hvis ikke, så synes jeg kanskje at du i samarbeid med nav etterhvert skal lage en plan for hvordan du kan kvalifisere deg for arbeidslivet. Det å ha skole eller jobb å gå til, gjør at du gradvis vil kunne komme noe mer i kontakt med mennesker.

Hvis du tenker at det er altfor skummelt å skulle begynne på skole, så synes jeg du skal snakke med dps om det finnes noe dagopplegg du kan være med på.

Nei jeg har ingen utdannelse... Eller dvs. jeg kom meg på et vis igjennom videregående, men med "ikke bestått" i mange fag (pga av det muntlige...).

Har det ikke så greit om dagen. jeg prøver, men jeg må liksom konstant gjøre et eller annet -ellers så kommer det mange tanker...(Og er det ikke stort mer å gjøre...!)

Faktisk savner eks-en min veldig. Pga av at de fleste av mine "opprinnelige" problemer "forsvant" litt pga han.

[eksvimle]

Det må jo være noe som gjør deg depressiv, eller angsfull, noe grunnleggende i din personlighet kanskje, når du sier at du aldri har levd ? Har du fått en skikkelig utredning ?

Ja -har jo fortalt om dette før. Har en unnvikende pf. Men, det meste av mine "diagnoser" skyldes at jeg har blitt utsatt for veldig mye vondt.

[eksvimle]

Kjære eksvimle!

Prøv å fokusere på sønnen din (det veit jeg at du gjør), snart begynner han i barnehage og du kan få nye venner blandt foreldrene der.

Tenk framover og ikke bakover, husk at framtida ligger åpen

Har ikke så mange råd, men beste hilsen fra

Huff -jeg prøver så godt jeg kan.

Men, jeg blir så sliten av alt som har skjedd -og alt som nå ikke skjer... (Har blitt en veldig brå overgang...!)

[FGT]

Ja -har jo fortalt om dette før. Har en unnvikende pf. Men, det meste av mine "diagnoser" skyldes at jeg har blitt utsatt for veldig mye vondt.

Ja det må bearbeides, men du har jo tillitt til folk også, har jeg forstått

[eksvimle]

Ja det må bearbeides, men du har jo tillitt til folk også, har jeg forstått

Ja hadde kanskje tillitt til folk -en liten stud ihvertfall -Nå føler jeg veldig at jeg står helt alene med det meste. Dessverre.

Men, jeg ønsker jo ikka å ha det slik. Jeg ønsker faktisk å ha mennesker i livet mitt (og jeg ønsker å ha et liv..), men jeg tror ikke jeg noen gang klarer dette.

[FGT]

Ja hadde kanskje tillitt til folk -en liten stud ihvertfall -Nå føler jeg veldig at jeg står helt alene med det meste. Dessverre.

Men, jeg ønsker jo ikka å ha det slik. Jeg ønsker faktisk å ha mennesker i livet mitt (og jeg ønsker å ha et liv..), men jeg tror ikke jeg noen gang klarer dette.

Det var i den alderen som du nevner ca 29, at jeg begynte å få følelsemessige problemer etter et depressivf samenbrudd, og etter det har jeg tatt mange utfordringer, men om jeg har hatt noe liv, i den forstand, det kan jeg nok ikke si, når ikke ting har virket som de skulle. Men det ligger først og fremst hos meg, men selv da er det vanskelig å forstå alt. Men jeg syntes at det var greit å skrive min selvbiografi på mange måter, en blir ikke så alene med tingene da, selv om jeg kan nyte stillheten og ensomheten som jeg også har behov for.

[frosken]

Nei jeg har ingen utdannelse... Eller dvs. jeg kom meg på et vis igjennom videregående, men med "ikke bestått" i mange fag (pga av det muntlige...).

Har det ikke så greit om dagen. jeg prøver, men jeg må liksom konstant gjøre et eller annet -ellers så kommer det mange tanker...(Og er det ikke stort mer å gjøre...!)

Faktisk savner eks-en min veldig. Pga av at de fleste av mine "opprinnelige" problemer "forsvant" litt pga han.

Noen steder i landet finnes det egne skoleopplegg for at mennesker med psykiske vansker kan få hjelp til å fullføre videregående, evt. forbedre fag slik at de kan komme inn på annen utdanning. Kanskje du kunne ha begynt på en slik skole?

Det er forståelig at du av og til savner eksen din. Dessverre tror jeg du er helt nødt til å innse at det ikke kan fungere å flytte sammen med ham igjen. For det første fordi det vil kunne være farlig for deg og lillegutt, og for det andre fordi du da neppe på sikt vil få lov til å beholde den daglige omsorgen for lillegutt.

[eksvimle]

Noen steder i landet finnes det egne skoleopplegg for at mennesker med psykiske vansker kan få hjelp til å fullføre videregående, evt. forbedre fag slik at de kan komme inn på annen utdanning. Kanskje du kunne ha begynt på en slik skole?

Det er forståelig at du av og til savner eksen din. Dessverre tror jeg du er helt nødt til å innse at det ikke kan fungere å flytte sammen med ham igjen. For det første fordi det vil kunne være farlig for deg og lillegutt, og for det andre fordi du da neppe på sikt vil få lov til å beholde den daglige omsorgen for lillegutt.

Ja, jeg tror også at jeg davil "miste" veslegutt. Og at det vil være skadelig for han. Men, det er vanskelig å la være å tenke på. Jeg har på mange måter gått tilbake til start igjen nå. Følte liksom litt at jeg hadde kommet meg et stykke på vei i livet da jeg flyttet fra hjemstedet mitt, fikk kjærest, (hadde faktisk ei god venninne der og) også fikk jeg jo sønnen min -Og ble forsåvidt forholdsvis etablert der over 6 1/2 jeg var "borte"...også fikk jeg ikke annet valg enn å rømme tilbake hit, hvor jeg ikke har annet en vonde minner og enorm redsel liksom. Synes jeg nå ikke har kommet meg noen vei i livet.

Klarer ikke å la være å føle meg misslykket.

men, fikk en liten hjerteknusende opplevelse med sønnen min i dag. Har fått laget i stand et ganske så fint gutte-rom til han etterhvert (Han hadde et supert rom der vi bodde før, men...). Vi snakket vi litt sammen: Og jeg sa "Du har jammen et fint romnå". Sønnen min svarte "Ja! Ja! Ja!" Også ble han stille en stund før han sa: "(hans navn)'s anna rom hadde skummel mann. Han var sinna i trappa".

Jeg skjønte godt at han snakket om faren sin -og det gjorde meg litt lei meg. Han har ikke sagt noe om han på flere uker nå. Hadde nesten trodd (håpet) at han hadde glemt det. Det var litt vondt!

[frosken]

Ja, jeg tror også at jeg davil "miste" veslegutt. Og at det vil være skadelig for han. Men, det er vanskelig å la være å tenke på. Jeg har på mange måter gått tilbake til start igjen nå. Følte liksom litt at jeg hadde kommet meg et stykke på vei i livet da jeg flyttet fra hjemstedet mitt, fikk kjærest, (hadde faktisk ei god venninne der og) også fikk jeg jo sønnen min -Og ble forsåvidt forholdsvis etablert der over 6 1/2 jeg var "borte"...også fikk jeg ikke annet valg enn å rømme tilbake hit, hvor jeg ikke har annet en vonde minner og enorm redsel liksom. Synes jeg nå ikke har kommet meg noen vei i livet.

Klarer ikke å la være å føle meg misslykket.

men, fikk en liten hjerteknusende opplevelse med sønnen min i dag. Har fått laget i stand et ganske så fint gutte-rom til han etterhvert (Han hadde et supert rom der vi bodde før, men...). Vi snakket vi litt sammen: Og jeg sa "Du har jammen et fint romnå". Sønnen min svarte "Ja! Ja! Ja!" Også ble han stille en stund før han sa: "(hans navn)'s anna rom hadde skummel mann. Han var sinna i trappa".

Jeg skjønte godt at han snakket om faren sin -og det gjorde meg litt lei meg. Han har ikke sagt noe om han på flere uker nå. Hadde nesten trodd (håpet) at han hadde glemt det. Det var litt vondt!

Bra at du har lillegutt til å minne deg på hva som er det viktigste:-)

Er planen nå at du skal bli boende hjemme hos moren din? Håper etterhvert at du får hjelp enten av barnevernet eller dps til å finne muligheter for andre løsninger, både når det gjelder boforhold og annen aktivitet.

Men neste store begivenhet er kanskje at lillegutt skal begynne i barnehagen. Når skal dere starte med tilvenning?

[eksvimle]

Bra at du har lillegutt til å minne deg på hva som er det viktigste:-)

Er planen nå at du skal bli boende hjemme hos moren din? Håper etterhvert at du får hjelp enten av barnevernet eller dps til å finne muligheter for andre løsninger, både når det gjelder boforhold og annen aktivitet.

Men neste store begivenhet er kanskje at lillegutt skal begynne i barnehagen. Når skal dere starte med tilvenning?

Huff, ja -jeg fikk sjokk da jeg hørte sønnen min si det. Trodde han hadde fortrengt det meste...

Nei -det er overhodet ikke planen. Jeg bor jo egentlig ikke sammen med henne -bor i etasjen under, men i hennes hus... Orker egentlig ikke å ha så veldig mye med henne å gjøre for tiden heller. Hun har kronisk depresjon -og jeg klarer bare ikke å ta på meg det akkurat nå også... (Men det er nå hennes hus da...!)

Dps, fastlege, barnevern er i gang med å skaffe meg og min sønn bolig. Så vidt jeg vet. Har fyllt inn noen skjemaer o.l. (Men det er jo ferie så...) Og jeg bare sittermed en frykt inne i meg, om hva som kan skje dersom jeg havner i bolig helt på egenthånd. I forhold til min far altså. Kommer nok til å bli enda mer redd for at han skal dukke opp da. (og enda verre -dersom jeg må bo i nærheten av han...)

Barnehage kommer igang om 2 uker. Har vært der på besøk en gang allerede. Det gikk kjempefint for veslegutt. Jeg fikk jo veldig angst... Ble skikkelig svett og skjelvete... men, det gikk litt over når jeg så hvor glad veslegutt ble. Og jeg klarte meg bra selv, da de voksne der forsvant litt unna meg. Jeg klarer meg faktisk fantastisk blandt andre barn. Og har det med å "få en flokk" barn rundt meg. Så vi hadde det moro i barnehagen begge to. Jeg vet det blir fint for gutten. Gruer meg allikevel til da å bli helt alene om dagen. (men alliekvel så blir det jo bra "trening" for meg å måtte ha barnehage personalet å forholde meg til -selv om det skremmer vettet av meg...)

[frosken]

Huff, ja -jeg fikk sjokk da jeg hørte sønnen min si det. Trodde han hadde fortrengt det meste...

Nei -det er overhodet ikke planen. Jeg bor jo egentlig ikke sammen med henne -bor i etasjen under, men i hennes hus... Orker egentlig ikke å ha så veldig mye med henne å gjøre for tiden heller. Hun har kronisk depresjon -og jeg klarer bare ikke å ta på meg det akkurat nå også... (Men det er nå hennes hus da...!)

Dps, fastlege, barnevern er i gang med å skaffe meg og min sønn bolig. Så vidt jeg vet. Har fyllt inn noen skjemaer o.l. (Men det er jo ferie så...) Og jeg bare sittermed en frykt inne i meg, om hva som kan skje dersom jeg havner i bolig helt på egenthånd. I forhold til min far altså. Kommer nok til å bli enda mer redd for at han skal dukke opp da. (og enda verre -dersom jeg må bo i nærheten av han...)

Barnehage kommer igang om 2 uker. Har vært der på besøk en gang allerede. Det gikk kjempefint for veslegutt. Jeg fikk jo veldig angst... Ble skikkelig svett og skjelvete... men, det gikk litt over når jeg så hvor glad veslegutt ble. Og jeg klarte meg bra selv, da de voksne der forsvant litt unna meg. Jeg klarer meg faktisk fantastisk blandt andre barn. Og har det med å "få en flokk" barn rundt meg. Så vi hadde det moro i barnehagen begge to. Jeg vet det blir fint for gutten. Gruer meg allikevel til da å bli helt alene om dagen. (men alliekvel så blir det jo bra "trening" for meg å måtte ha barnehage personalet å forholde meg til -selv om det skremmer vettet av meg...)

Barnehagestart blir bra både for deg og lillegutt:-) Du må ut av huset hver morgen og ettermiddag og forholde deg litt til andre voksne, og han får leke med andre barn.

Du kan si fra til de som jobber i barnehagen at du har mye angst, sånn at de skjønner hvorfor du evt. trekker deg litt bort.

Bra at det jobbes med at du skal få egen bolig. Om nødvendig bør du få hjelp til å få snakket med politiet slik at de kan advare din far mot å oppsøke deg.