Fortell meg om abort

[Gjest gravid førtiåring]

Jeg er blitt uplanlagt gravid, og vurderer å ta abort. Leser på nett at det vanligste nå er bruk av medikamenter, ikke kirurgisk inngrep. Før uke 9 kan man gjøre dette hjemme, etter uke 9 på sykehus.

Kan noen fortelle meg om erfaringer med dette? Hvordan oppleves det å abortere på denne måten? Tenker både på fysisk og psykisk opplevelse.

For ordens skyld må jeg si at jeg har ikke bestemt at jeg skal ta abort, men jeg vurderer det. Jeg ønsker fortrinnsvis innspill fra dere som har erfaring med abort.

På forhånd takk for hjelpen!

[Gjest Ditt valg, og bare ditt]

Jeg har kun foretatt utskrapning, så jeg kan ikke noe om hvordan det foregår når man tar piller.

Utskrapningen ble tatt for haugevis av år siden, såvidt jeg husker fikk jeg full narkose, inngrepet tok ikke veldig lang tid og jeg reiste hjem samme ettermiddag. Blødde i noen dager, skulle ikke ha sex på et par uker.

Jeg opplevde ingen traumer rundt aborten. Det var helt uaktuelt for meg å få barnet, så jeg var helt klar i mitt valg. Jeg har heller aldri i ettertid tenkt at vedkommende skulle vært slik eller sånn i alder, eller tenkt noe på hvordan barnet skulle sett ut.

For meg var det en veldig riktig avgjørelse, og jeg er svært glad for at jeg valgte slik.

[Gjest abortpille]

Jeg er på din alder. Vi tok abort. Mye grunnet at jeg hadde tatt medisiner man ikke skal gi til gravide, før jeg viste at jeg var gravid. Jeg følte mannen min støttet meg lite på om vi skulle beholde barnet. Fysisk var aborten veldig grei. Man tar tablett under oppsyn, også tar man utdrivningstabletter tre dager etter, jeg gjorde det hjemme. Jeg fikk med veldig mye smertestillende. De første utdrivningstablettene virket ikke, så jeg tok ny dose. Da var det så sent at jeg sovnet. Våknet av "menssmerter" og sovnet igjen. Det var lite vondt, da jeg hadde tatt smertestillende. Sammenlignet med en menstruasjon er at det blør mye mer.

Psykisk var det vondt. Jeg angret fryktelig. Var sint på min mann. Og gråt i mange dager.

[Gjest Nickløsheletiden]

Ønsker du andres erfaringer om hjemmeabort eller begge deler?

[Gjest gravid førtiåring]

Ønsker du andres erfaringer om hjemmeabort eller begge deler?

Begge deler. Regner egentlig med at tiden går litt i fra meg slik at det blir etter uke 9.

[Gjest gravid førtiåring]

Jeg har kun foretatt utskrapning, så jeg kan ikke noe om hvordan det foregår når man tar piller.

Utskrapningen ble tatt for haugevis av år siden, såvidt jeg husker fikk jeg full narkose, inngrepet tok ikke veldig lang tid og jeg reiste hjem samme ettermiddag. Blødde i noen dager, skulle ikke ha sex på et par uker.

Jeg opplevde ingen traumer rundt aborten. Det var helt uaktuelt for meg å få barnet, så jeg var helt klar i mitt valg. Jeg har heller aldri i ettertid tenkt at vedkommende skulle vært slik eller sånn i alder, eller tenkt noe på hvordan barnet skulle sett ut.

For meg var det en veldig riktig avgjørelse, og jeg er svært glad for at jeg valgte slik.

Jeg tok også en abort (utskrapning) for haugevis av år siden, 21 år for å være eksakt. Jeg husker egentlig også bare narkose, reiste hjem samme dag, blødde kraftig - og ikke så mye mer. Jeg slet litt psykisk i ettertid, følte meg veldig alene, men var likevel (og er fortsatt) overbevist om at valget jeg tok var riktig.

Nå er situasjonen selvsagt veldig annerledes. Den gang var jeg 19, nå er jeg 40. Jobb, parforhold, alt det er på plass denne gangen. Men jeg er svært usikker på om jeg orker å starte "på nytt". Har to barn på 8 og 10, og føler i grunnen at det er nok. De skal følges opp på alle måter, og et barn til vil gjøre det vanskeligere for oss alle.

Før jeg tar valget prøver jeg å samle mest mulig info.

Takk for svaret ditt! Det jeg tenker ut i fra det du skriver er at det viktigste faktisk er at jeg bestemmer meg, og står for valget, uansett hva jeg velger. :-)

[Gjest gravid førtiåring]

Jeg er på din alder. Vi tok abort. Mye grunnet at jeg hadde tatt medisiner man ikke skal gi til gravide, før jeg viste at jeg var gravid. Jeg følte mannen min støttet meg lite på om vi skulle beholde barnet. Fysisk var aborten veldig grei. Man tar tablett under oppsyn, også tar man utdrivningstabletter tre dager etter, jeg gjorde det hjemme. Jeg fikk med veldig mye smertestillende. De første utdrivningstablettene virket ikke, så jeg tok ny dose. Da var det så sent at jeg sovnet. Våknet av "menssmerter" og sovnet igjen. Det var lite vondt, da jeg hadde tatt smertestillende. Sammenlignet med en menstruasjon er at det blør mye mer.

Psykisk var det vondt. Jeg angret fryktelig. Var sint på min mann. Og gråt i mange dager.

Hvilken svangerskapsuke tok du abort i?

Jeg har egentlig sagt at jeg ikke vil ta abort hvis jeg skulle bli uplanlagt gravid. Tok abort som 19 åring, og syntes det var vondt og vanskelig etterpå.

Men nå når jeg står i situasjonen kjenner jeg at det ikke er så enkelt likevel. Det er nokså ferskt, oppdaget graviditeten i går, og vil uansett bruke en tid på å la det synke inn og ta et valg. Men det jeg før trodde ville være et åpenbart valg (beholde barnet) er ikke så åpenbart likevel. Egentlig er det andre valget atskillig mer åpenbart.

Leit å høre at du slet med anger og sinne mot mannen din. :-( Dette er jeg også redd for, hvis jeg tar abort.

[Gjest Nickløsheletiden]

Begge deler. Regner egentlig med at tiden går litt i fra meg slik at det blir etter uke 9.

Jeg tok en abort i 1994 og for meg var det ventetiden mellom 9 og 11 uker som var verst.

Jeg var altså 11 uker på vei, da jeg tok abort .Det var en enkel affære som ikke er noe å grue seg til. Jeg ble lagt i narkose og vips var det over. Husker ikke hvor lenge jeg lå etterpå, men mener jeg dro hjem ganske raskt. Husker ikke om jeg hadde blødninger etterpå heller, men jeg hadde vel det.

Ok, jeg hadde kanskje ikke så mye å bidra med utover det du sikkert allerede vet:-)

[Gjest gravid førtiåring]

Jeg tok en abort i 1994 og for meg var det ventetiden mellom 9 og 11 uker som var verst.

Jeg var altså 11 uker på vei, da jeg tok abort .Det var en enkel affære som ikke er noe å grue seg til. Jeg ble lagt i narkose og vips var det over. Husker ikke hvor lenge jeg lå etterpå, men mener jeg dro hjem ganske raskt. Husker ikke om jeg hadde blødninger etterpå heller, men jeg hadde vel det.

Ok, jeg hadde kanskje ikke så mye å bidra med utover det du sikkert allerede vet:-)

:-) Det viktigste du bidrar med er å fortelle om din erfaring. Akkurat nå har jeg mange tanker i hodet, og det er godt med andres innspill. Så tusen takk for det!

[Gjest Nickløsheletiden]

:-) Det viktigste du bidrar med er å fortelle om din erfaring. Akkurat nå har jeg mange tanker i hodet, og det er godt med andres innspill. Så tusen takk for det!

Du er kanskje også interesert i å høre hvordan jeg opplevde det psykisk.

Jeg ble gravid bare noen få måneder etter at vi hadde fått nr. 2. Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg var gravid, da det jo ikke er noe unormalt i at mensen ikke dukket opp så tett etter en graviditet. Jeg var mye trøtt og skjønte ikke hvorfor jeg ikke kom meg etter graviditeten.

Jeg visste at jeg ville ha 3 barn, men jeg var ikke mentalt klar for det da. Ikke mannen min heller. Jeg hadde bestemt meg for å vente i flere år og jeg var mest opptatt av å komme i form igjen.

Jeg rakk jo aldri det. Men det var ikke slik at det var en enkel avgjørelse. Vi hadde ingen god grunn, følte jeg.

Og skjebnen ville det slik at når vi hadde bestemt oss for et barn til, gikk det ikke lenger. Vi slet i noen år og da angret jeg. Jeg som ikke finnes overtroisk, tenkte at dette var en straff:-)

Men vi fikk verdens nydeligste jente til slutt og er jo glad for at vi fikk akkurat henne, så dette er ikke noe jeg lenger plager meg selv med.

Jeg regner med at du er i en litt annen situasjon enn meg, siden du nå er 40.

Jeg vet at om jeg skulle bli gravid nå, hadde jeg tatt abort uten å tenke noe mer over det.

Det er bare du som kan vite hva du bør gjøre og du bør ikke høre på andres erfaringer. De betyr ingenting i din situasjon.

[Gjest gravid førtiåring]

Du er kanskje også interesert i å høre hvordan jeg opplevde det psykisk.

Jeg ble gravid bare noen få måneder etter at vi hadde fått nr. 2. Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg var gravid, da det jo ikke er noe unormalt i at mensen ikke dukket opp så tett etter en graviditet. Jeg var mye trøtt og skjønte ikke hvorfor jeg ikke kom meg etter graviditeten.

Jeg visste at jeg ville ha 3 barn, men jeg var ikke mentalt klar for det da. Ikke mannen min heller. Jeg hadde bestemt meg for å vente i flere år og jeg var mest opptatt av å komme i form igjen.

Jeg rakk jo aldri det. Men det var ikke slik at det var en enkel avgjørelse. Vi hadde ingen god grunn, følte jeg.

Og skjebnen ville det slik at når vi hadde bestemt oss for et barn til, gikk det ikke lenger. Vi slet i noen år og da angret jeg. Jeg som ikke finnes overtroisk, tenkte at dette var en straff:-)

Men vi fikk verdens nydeligste jente til slutt og er jo glad for at vi fikk akkurat henne, så dette er ikke noe jeg lenger plager meg selv med.

Jeg regner med at du er i en litt annen situasjon enn meg, siden du nå er 40.

Jeg vet at om jeg skulle bli gravid nå, hadde jeg tatt abort uten å tenke noe mer over det.

Det er bare du som kan vite hva du bør gjøre og du bør ikke høre på andres erfaringer. De betyr ingenting i din situasjon.

takk for at du forteller! Jeg setter stor pris på det. For akkurat nå er jeg i tenkeboksen, og tenker for og i mot og hvis om atte.

Min livssituasjon er slik at jeg har "store" barn. De er 8 og 10, og begge to var godt planlagte. Og ønskede. Vi har vært igjennom svangerskap og fødsler, småbarnsperiode og barnehagealder. Og nå er jeg blitt førti.

Livet mitt har begynt å dreie seg mer om "meg" og "oss" og "familie" igjen, ikke bare om å få det til å gå rundt fra den ene ørebetennelsen til den neste, eller spekulere på hvordan man skal få sykt-barn-dagene til å strekke til.

Livet har begynt å dreie seg om hva jeg også vil. Jeg har følt når ungene var små at mitt liv sto litt på vent. De var små og krevde sitt, og sånn ble det. Det var naturlig og riktig for oss.

Men nå... jeg kan prioritere meg selv litt igjen. Og jeg trenger det, for selv om jeg ikke kan påstå at jeg har dårlig helse, så er jeg i alle fall i dårlig fysisk form. Nå må jeg begynne å fokusere litt mer på meg selv. Slik at jeg får det bedre, og slik at jeg henger med på aktiviteter sammen med resten av familien. Jobbmessig også er dette et fryktelig dårlig tidspunkt.

Vi har aldri tenkt at vi skulle ha mer enn to. Eller jo... en kort stund etter at nr. 2 var født, så ville mannen min ha en til. Men der og da var jeg ikke motivert, og tenkte "et år eller to". Ett et år eller to var vi begge fast bestemt på at to er nok.

Samtidig har vi også tenkt at "skjer det, så skjer det". Vi har ikke tenkt på det som katastrofe og verdens undergang om jeg blir gravid. Derfor har vi heller ikke brukt prevensjon. Jeg ser at det virker rart - men årsaken er at jeg har fjernet det meste av livmorslimhinnen, og da kan man normalt sett ikke bli gravid, i følge gynekologen. Dette er over tre år siden, og jeg har knapt nok hatt mensen, kun sparsomme små blødninger, som siste året har blitt mer uregelmessig, og jeg trodde kanskje overgangsalderen nærmet seg.

Derfor var det så fjernt og uvirkelig å stå med en positiv graviditetstest i hånda i går. Og selv om jeg har ment at jeg ikke ville ta abort, at "skjebnen" får råde, og så videre, så kjenner jeg at jeg er ikke så sikker på det.

For meg er det ikke noe ønske om barn i fremtiden, og hvis jeg velger å bære fram dette barnet, så blir det definitivt siste. Da tror jeg at jeg vil be om sterilisering i samme slengen. JEg tror derfor ikke at jeg vil angre på den måten.

Men jeg er redd for å angre likevel. :-) Logisk, jada. :-)

Godt å ha noen å lufte tankene sine med, som har vært igjennom det og gjort seg opp tanker og meninger! Tusen takk!

[Gjest Ditt valg, og bare ditt]

takk for at du forteller! Jeg setter stor pris på det. For akkurat nå er jeg i tenkeboksen, og tenker for og i mot og hvis om atte.

Min livssituasjon er slik at jeg har "store" barn. De er 8 og 10, og begge to var godt planlagte. Og ønskede. Vi har vært igjennom svangerskap og fødsler, småbarnsperiode og barnehagealder. Og nå er jeg blitt førti.

Livet mitt har begynt å dreie seg mer om "meg" og "oss" og "familie" igjen, ikke bare om å få det til å gå rundt fra den ene ørebetennelsen til den neste, eller spekulere på hvordan man skal få sykt-barn-dagene til å strekke til.

Livet har begynt å dreie seg om hva jeg også vil. Jeg har følt når ungene var små at mitt liv sto litt på vent. De var små og krevde sitt, og sånn ble det. Det var naturlig og riktig for oss.

Men nå... jeg kan prioritere meg selv litt igjen. Og jeg trenger det, for selv om jeg ikke kan påstå at jeg har dårlig helse, så er jeg i alle fall i dårlig fysisk form. Nå må jeg begynne å fokusere litt mer på meg selv. Slik at jeg får det bedre, og slik at jeg henger med på aktiviteter sammen med resten av familien. Jobbmessig også er dette et fryktelig dårlig tidspunkt.

Vi har aldri tenkt at vi skulle ha mer enn to. Eller jo... en kort stund etter at nr. 2 var født, så ville mannen min ha en til. Men der og da var jeg ikke motivert, og tenkte "et år eller to". Ett et år eller to var vi begge fast bestemt på at to er nok.

Samtidig har vi også tenkt at "skjer det, så skjer det". Vi har ikke tenkt på det som katastrofe og verdens undergang om jeg blir gravid. Derfor har vi heller ikke brukt prevensjon. Jeg ser at det virker rart - men årsaken er at jeg har fjernet det meste av livmorslimhinnen, og da kan man normalt sett ikke bli gravid, i følge gynekologen. Dette er over tre år siden, og jeg har knapt nok hatt mensen, kun sparsomme små blødninger, som siste året har blitt mer uregelmessig, og jeg trodde kanskje overgangsalderen nærmet seg.

Derfor var det så fjernt og uvirkelig å stå med en positiv graviditetstest i hånda i går. Og selv om jeg har ment at jeg ikke ville ta abort, at "skjebnen" får råde, og så videre, så kjenner jeg at jeg er ikke så sikker på det.

For meg er det ikke noe ønske om barn i fremtiden, og hvis jeg velger å bære fram dette barnet, så blir det definitivt siste. Da tror jeg at jeg vil be om sterilisering i samme slengen. JEg tror derfor ikke at jeg vil angre på den måten.

Men jeg er redd for å angre likevel. :-) Logisk, jada. :-)

Godt å ha noen å lufte tankene sine med, som har vært igjennom det og gjort seg opp tanker og meninger! Tusen takk!

Jeg vil bare si at du overhode ikke er egoistisk når du tenker som du gjør. Det er ganske naturlig!

Å få et barn til når man har 2 såpass tette fra før, vil innebære en stor endring i disse barnas liv også. Det må man ta med i den store vurderingsrunden.

For noen er det å få en attpåklatt tilsvarende en vitamininnsprøytning, for andre er det nærmest kvelende.

Det er bare dere som vet hvordan livet er nå, hva det kostet familien å ha små barn, hvilke endringer man synes er helt OK å gjøre og hva man ikke kunne tenke seg å forsake. For dette er veldig ulikt fra familie til familie.

Du skal vite at dine tanker slett ikke er snåle eller unike, og det er ikke slik at det finnes et fasitsvar.

Lykke til med tankeprosessen, og når du har valgt skal du være tro mot ditt valg. :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

takk for at du forteller! Jeg setter stor pris på det. For akkurat nå er jeg i tenkeboksen, og tenker for og i mot og hvis om atte.

Min livssituasjon er slik at jeg har "store" barn. De er 8 og 10, og begge to var godt planlagte. Og ønskede. Vi har vært igjennom svangerskap og fødsler, småbarnsperiode og barnehagealder. Og nå er jeg blitt førti.

Livet mitt har begynt å dreie seg mer om "meg" og "oss" og "familie" igjen, ikke bare om å få det til å gå rundt fra den ene ørebetennelsen til den neste, eller spekulere på hvordan man skal få sykt-barn-dagene til å strekke til.

Livet har begynt å dreie seg om hva jeg også vil. Jeg har følt når ungene var små at mitt liv sto litt på vent. De var små og krevde sitt, og sånn ble det. Det var naturlig og riktig for oss.

Men nå... jeg kan prioritere meg selv litt igjen. Og jeg trenger det, for selv om jeg ikke kan påstå at jeg har dårlig helse, så er jeg i alle fall i dårlig fysisk form. Nå må jeg begynne å fokusere litt mer på meg selv. Slik at jeg får det bedre, og slik at jeg henger med på aktiviteter sammen med resten av familien. Jobbmessig også er dette et fryktelig dårlig tidspunkt.

Vi har aldri tenkt at vi skulle ha mer enn to. Eller jo... en kort stund etter at nr. 2 var født, så ville mannen min ha en til. Men der og da var jeg ikke motivert, og tenkte "et år eller to". Ett et år eller to var vi begge fast bestemt på at to er nok.

Samtidig har vi også tenkt at "skjer det, så skjer det". Vi har ikke tenkt på det som katastrofe og verdens undergang om jeg blir gravid. Derfor har vi heller ikke brukt prevensjon. Jeg ser at det virker rart - men årsaken er at jeg har fjernet det meste av livmorslimhinnen, og da kan man normalt sett ikke bli gravid, i følge gynekologen. Dette er over tre år siden, og jeg har knapt nok hatt mensen, kun sparsomme små blødninger, som siste året har blitt mer uregelmessig, og jeg trodde kanskje overgangsalderen nærmet seg.

Derfor var det så fjernt og uvirkelig å stå med en positiv graviditetstest i hånda i går. Og selv om jeg har ment at jeg ikke ville ta abort, at "skjebnen" får råde, og så videre, så kjenner jeg at jeg er ikke så sikker på det.

For meg er det ikke noe ønske om barn i fremtiden, og hvis jeg velger å bære fram dette barnet, så blir det definitivt siste. Da tror jeg at jeg vil be om sterilisering i samme slengen. JEg tror derfor ikke at jeg vil angre på den måten.

Men jeg er redd for å angre likevel. :-) Logisk, jada. :-)

Godt å ha noen å lufte tankene sine med, som har vært igjennom det og gjort seg opp tanker og meninger! Tusen takk!

Ok, da er du i nesten samme situasjon som vi var i. Mine barn var nettopp 10 og 8 da den yngste var født, men jeg var 35 og ikke 40. Vi hadde også et ørebarn som skyldes en underliggende sykdom og vi fløy mye til lege og sykehus. Han ble bra først da han var 11 og fikk hjelp.

Jeg forstår hvordan du tenker. det var nok annerledes for meg for jeg var så overmoden for det og topp motivert. For meg har det vært mest kos, men selvfølgelig så jeg også frem til å bli ferdig med barnehagetiden og vi måtte dele oss når vi skulle på skitur mange ganger, Ble ofte slik at jeg gikk med minstejenta og han tok lengre turer med de andre, noen få ganger byttet vi på det.

Likevel vil jeg si at det har vært veldig hyggelig for vår del. Spesielt nå synes jeg når de andre to ikke vil være med oss på tur lenger. Tenkte på det senest i går da vi gikk en lengre tur i et naturreservat, hvor koselig det var å gå tur med den yngste:-)

Jeg klarer ikke helt å se for meg at det skal bli det samme når bare jeg og mannen min ikke har med henne lenger, mend ette kommer jo en dag og det er nok en vansak det også.

Nei, nå sklir jeg helt ut. Synes bare det er så koselig med en attpåklatt skjønner du, men jeg var 5 år yngre enn deg. Dere får tenke dere godt om :-)

[Mandolaika]

takk for at du forteller! Jeg setter stor pris på det. For akkurat nå er jeg i tenkeboksen, og tenker for og i mot og hvis om atte.

Min livssituasjon er slik at jeg har "store" barn. De er 8 og 10, og begge to var godt planlagte. Og ønskede. Vi har vært igjennom svangerskap og fødsler, småbarnsperiode og barnehagealder. Og nå er jeg blitt førti.

Livet mitt har begynt å dreie seg mer om "meg" og "oss" og "familie" igjen, ikke bare om å få det til å gå rundt fra den ene ørebetennelsen til den neste, eller spekulere på hvordan man skal få sykt-barn-dagene til å strekke til.

Livet har begynt å dreie seg om hva jeg også vil. Jeg har følt når ungene var små at mitt liv sto litt på vent. De var små og krevde sitt, og sånn ble det. Det var naturlig og riktig for oss.

Men nå... jeg kan prioritere meg selv litt igjen. Og jeg trenger det, for selv om jeg ikke kan påstå at jeg har dårlig helse, så er jeg i alle fall i dårlig fysisk form. Nå må jeg begynne å fokusere litt mer på meg selv. Slik at jeg får det bedre, og slik at jeg henger med på aktiviteter sammen med resten av familien. Jobbmessig også er dette et fryktelig dårlig tidspunkt.

Vi har aldri tenkt at vi skulle ha mer enn to. Eller jo... en kort stund etter at nr. 2 var født, så ville mannen min ha en til. Men der og da var jeg ikke motivert, og tenkte "et år eller to". Ett et år eller to var vi begge fast bestemt på at to er nok.

Samtidig har vi også tenkt at "skjer det, så skjer det". Vi har ikke tenkt på det som katastrofe og verdens undergang om jeg blir gravid. Derfor har vi heller ikke brukt prevensjon. Jeg ser at det virker rart - men årsaken er at jeg har fjernet det meste av livmorslimhinnen, og da kan man normalt sett ikke bli gravid, i følge gynekologen. Dette er over tre år siden, og jeg har knapt nok hatt mensen, kun sparsomme små blødninger, som siste året har blitt mer uregelmessig, og jeg trodde kanskje overgangsalderen nærmet seg.

Derfor var det så fjernt og uvirkelig å stå med en positiv graviditetstest i hånda i går. Og selv om jeg har ment at jeg ikke ville ta abort, at "skjebnen" får råde, og så videre, så kjenner jeg at jeg er ikke så sikker på det.

For meg er det ikke noe ønske om barn i fremtiden, og hvis jeg velger å bære fram dette barnet, så blir det definitivt siste. Da tror jeg at jeg vil be om sterilisering i samme slengen. JEg tror derfor ikke at jeg vil angre på den måten.

Men jeg er redd for å angre likevel. :-) Logisk, jada. :-)

Godt å ha noen å lufte tankene sine med, som har vært igjennom det og gjort seg opp tanker og meninger! Tusen takk!

Jeg har ingen erfaring med abort, men vil bare si at jeg er 38 og tenker akkurat likt som deg. Det siste jeg ønsker nå er en ny graviditet. Jeg er helt sikker på at jeg hadde tatt abort hvis jeg skulle blitt gravid igjen. Har barn på omtrent samme alder som deg og det er så deilig at de har begynt å bli større og jeg føler jeg kan puste litt ut å ha litt overskudd til meg selv igjen, selv om barna fortsatt vil kreve sitt framover og gjennom tenårene også.

Jeg tror jeg ville fokusert mest mulig på dere 4 som allerede er her, og tenkt litt på hvilke livsendringer en ny baby vil medføre for dere alle 4.

For ordens skyld så mener jeg ikke at et ufødt barns liv er null verdt for det, men det må tas stort hensyn til de 2 som allerede er født og til hvilke endringer en ny baby vil få for dem.

Lykke til i avgjørelsen din!

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg har ingen erfaring med abort, men vil bare si at jeg er 38 og tenker akkurat likt som deg. Det siste jeg ønsker nå er en ny graviditet. Jeg er helt sikker på at jeg hadde tatt abort hvis jeg skulle blitt gravid igjen. Har barn på omtrent samme alder som deg og det er så deilig at de har begynt å bli større og jeg føler jeg kan puste litt ut å ha litt overskudd til meg selv igjen, selv om barna fortsatt vil kreve sitt framover og gjennom tenårene også.

Jeg tror jeg ville fokusert mest mulig på dere 4 som allerede er her, og tenkt litt på hvilke livsendringer en ny baby vil medføre for dere alle 4.

For ordens skyld så mener jeg ikke at et ufødt barns liv er null verdt for det, men det må tas stort hensyn til de 2 som allerede er født og til hvilke endringer en ny baby vil få for dem.

Lykke til i avgjørelsen din!

'' men det må tas stort hensyn til de 2 som allerede er født og til hvilke endringer en ny baby vil få for dem''

Hvilke endringer kan det få for dem som er annet enn postive?

[Gjest lettet]

Jeg tok hjemmeabort i uke 6, for meg var det en beslutning som tok seg selv. Vi var aldri i tvil hverken jeg eller min samboer. Fikk tablett på sykehuset, fikk med meg utdrivningstabletter og smertestillende. Tok fri fra jobb den dagen og var heldig nok til at min samboer ble hjemme sammen med meg. Tok smertestillende og to utdrivningstabl. etter frokost, og la meg igjen. Burde nok tatt smertstillende litt tidligere da det tok litt tid før de ga effekt, så den første halvtimen var ganske vond. Etter det sovna jeg, var borte et par timer. Utdrivningstabl. virket utmerket, blødning som de første to dagene av mens og tydelig utstøtning av fostersekk. Ca tre timer etter at jeg tok tabl. var jeg egentlig ferdig, resten av dagen var smerte- og blødningsmessig på linje med første dag av mens. Blødde 3-4 dager etterpå, lett blødning. Psykisk har jeg ikke hatt noen problemer, da dette var en beslutning vi egentlig hadde tatt på forhånd.

[Gjest gravid førtiåring]

'' men det må tas stort hensyn til de 2 som allerede er født og til hvilke endringer en ny baby vil få for dem''

Hvilke endringer kan det få for dem som er annet enn postive?

dette har jeg tenkt mye på allerede, konsekvensene for de to barna vi har.

Positivt: et søsken til å dele sorger og gleder med, kontakt med barn som er vesentlig yngre enn seg selv, lære å ta ansvar - osv

Negativt: må tilpasse livet og tilværelsen til at det finnes en baby i huset, ikke like greit å ha besøk av venner, ha filmkvelder hele familien, reise på ferie, osv

Begge barna mine er relativt krevende hver på sin måte. Leksegjøringen går ikke av seg selv, og de krever en god del støtte med skolearbeidet. Den eldste har hatt en del atferdsproblemer og har krevd mye oppfølging i forhold til det. Yngste har litt problemer med selvtiliten, og trenger oppfølging og støtte på det.

Får vi en baby blir det mindre tid til de to store. De får mer ansvar, på godt og vondt, og hverdagen blir mer styrt av en babys døgnrytme, spisetider, sovetider, og så videre.

Det er jo mange hensyn å ta til en baby også, og vi har gjort det med de to andre. Men da var det bare de to, og det er under to års aldersforskjell mellom dem, så eldste var liten ennå da yngste var liten også.

Men samtidig ser jeg at en attpåklatt kan være en berikelse.

[Gjest gravid førtiåring]

Jeg tok hjemmeabort i uke 6, for meg var det en beslutning som tok seg selv. Vi var aldri i tvil hverken jeg eller min samboer. Fikk tablett på sykehuset, fikk med meg utdrivningstabletter og smertestillende. Tok fri fra jobb den dagen og var heldig nok til at min samboer ble hjemme sammen med meg. Tok smertestillende og to utdrivningstabl. etter frokost, og la meg igjen. Burde nok tatt smertstillende litt tidligere da det tok litt tid før de ga effekt, så den første halvtimen var ganske vond. Etter det sovna jeg, var borte et par timer. Utdrivningstabl. virket utmerket, blødning som de første to dagene av mens og tydelig utstøtning av fostersekk. Ca tre timer etter at jeg tok tabl. var jeg egentlig ferdig, resten av dagen var smerte- og blødningsmessig på linje med første dag av mens. Blødde 3-4 dager etterpå, lett blødning. Psykisk har jeg ikke hatt noen problemer, da dette var en beslutning vi egentlig hadde tatt på forhånd.

Takk for tilbakemeldingen! Jeg tenker også på de praktiske tingene rundt det, så det du beskriver her var nyttig for meg. :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

dette har jeg tenkt mye på allerede, konsekvensene for de to barna vi har.

Positivt: et søsken til å dele sorger og gleder med, kontakt med barn som er vesentlig yngre enn seg selv, lære å ta ansvar - osv

Negativt: må tilpasse livet og tilværelsen til at det finnes en baby i huset, ikke like greit å ha besøk av venner, ha filmkvelder hele familien, reise på ferie, osv

Begge barna mine er relativt krevende hver på sin måte. Leksegjøringen går ikke av seg selv, og de krever en god del støtte med skolearbeidet. Den eldste har hatt en del atferdsproblemer og har krevd mye oppfølging i forhold til det. Yngste har litt problemer med selvtiliten, og trenger oppfølging og støtte på det.

Får vi en baby blir det mindre tid til de to store. De får mer ansvar, på godt og vondt, og hverdagen blir mer styrt av en babys døgnrytme, spisetider, sovetider, og så videre.

Det er jo mange hensyn å ta til en baby også, og vi har gjort det med de to andre. Men da var det bare de to, og det er under to års aldersforskjell mellom dem, så eldste var liten ennå da yngste var liten også.

Men samtidig ser jeg at en attpåklatt kan være en berikelse.

Ja, jeg tør ikke råde deg til noen ting. Jeg var så motivert for dette og det er nesten en forutsetning, synes jeg.

Husker at når jeg sleit meg av avgårde kalde vintermorgener med barnevognvogn og skulle levere barnet hos dagmamma og barnehage og jeg nesten ikke kom meg av flekken pga av all snøen, at jeg var veldig flink til å tenke positive tanker. (Gud for en lang setning)

Snart er det over tenkte jeg. Snart skal hun begynne på skolen. Årene går så fort og de gjorde jo også det:-)

Attpåklatten har aldri vært noen hindring for våre ferieturer. Vi reiste første gang til Venezuela da hun var et halvt år og vi var der i en måned. Det eneste er at vi måtte planlegge mer selvfølgelig, men hun er en bereist 9-åring:-)

Jeg skjønner din skepsis. Jeg er selv glad jeg var 35. Tror nok ikke jeg heller hadde satt i gang som 40-åring, men det er jo så indivuelt hva man orker :-)

[laban]

dette har jeg tenkt mye på allerede, konsekvensene for de to barna vi har.

Positivt: et søsken til å dele sorger og gleder med, kontakt med barn som er vesentlig yngre enn seg selv, lære å ta ansvar - osv

Negativt: må tilpasse livet og tilværelsen til at det finnes en baby i huset, ikke like greit å ha besøk av venner, ha filmkvelder hele familien, reise på ferie, osv

Begge barna mine er relativt krevende hver på sin måte. Leksegjøringen går ikke av seg selv, og de krever en god del støtte med skolearbeidet. Den eldste har hatt en del atferdsproblemer og har krevd mye oppfølging i forhold til det. Yngste har litt problemer med selvtiliten, og trenger oppfølging og støtte på det.

Får vi en baby blir det mindre tid til de to store. De får mer ansvar, på godt og vondt, og hverdagen blir mer styrt av en babys døgnrytme, spisetider, sovetider, og så videre.

Det er jo mange hensyn å ta til en baby også, og vi har gjort det med de to andre. Men da var det bare de to, og det er under to års aldersforskjell mellom dem, så eldste var liten ennå da yngste var liten også.

Men samtidig ser jeg at en attpåklatt kan være en berikelse.

For å skape litt balanse her - husk på at hvis du tar ett års permisjon, får du også mye tid til de to eldste som du ikke har nå (hvis du jobber fulltid).

Når du evt. skal ut i jobb igjen, er minsten ikke direkte baby lenger. Det er mange ettåringer som det går aldeles utmerket å ha med på ferier som også skolebarn har glede av.

Dere må regne med å ikke alltid gjør alt sammen alle fem, men det er ingen katastrofe (selv om mange tror det) - noen ganger vil ikke to barn nøyaktig det samme selv om de er i samme alder, heller.

Jeg svarte deg i den første tråden. Det er 8 1/2 år mellom mine to. Jeg vet at mange synes det er helt håpløst (og det var heller ikke planlagt slik), men det har ikke bare negative sider for barna, verken for minsten eller de to eldste.

For deg blir det selvsagt en ny runde. Jeg var jo mer motivert, fordi vi hadde strevd så mange år med å få en til. Vår lillebror var en robust og frisk gutt fra dag 1, i tillegg var han veldig glad i å reise. Dessuten har jeg utmerket helse selv. Jeg bebreider deg på ingen måte uansett hva du bestemmer deg for.

Jeg vil bare formidle at du ikke trenger å tenke at du må ta abort av hensyn til de eldste. De mister ikke deg uansett - og de blir bare større og mer selvdrevne i tiden som kommer.