Pf og forelskelse

[Gjest det var ikke sånn det skulle bli!]

Jeg er litt forvirret. Jeg har/hadde diagnosen unnvikende pf og har alltid hatt veldig liten tro på meg selv. Hvem kan like meg, liksom. Gikk så to år i gruppeterapi, kom meg ut av arbeidsløshet (sykmeldt ett år, rehabilitering og alt hva det heter) selv. Fikk god hjelp i terapien og selvtillitten har steget drastisk. Jeg har hatt samboer tidligere, som jeg hadde en tendens til å gjemme meg bak, men i løpet av terapiperioden gjorde jeg det slutt og har valgt å være singel for å fokusere på meg selv.

Så treffer jeg selvsagt på en kar... som viser seg å like meg mer enn godt. Dette er helt nytt og jeg aner ikke om det blir noe mer, bl.a fordi jeg merker at jeg mister meg selv litt oppi alt det her. Usikkerheten kommer tilbake, men det gjør den kanskje litt med alle som er forelsket? Man vil jo gjerne vise seg fra sin beste side. Jeg liker ikke denne usikkerheten, jeg trodde jeg var over det!

Jeg har vokst veldig de siste årene, blandt annet når det gjelder sjalusi, selvstendighet og å fått styrket selvbildet mitt. Nå er jeg redd jeg skal falle tilbake til gamle synder når det gjelder selvbildet og til dels selvstendigheten. Sjaulisien tror jeg jeg har i sjakk. Jeg har en tendens til å ville please folk, fordi jeg ikke tror jeg er bra nok om jeg viser hvem -jeg- er. Dette har gått over når det gjelder personer jeg tror jeg ikke kommer til å få et nært forhold til. Da er det ikke så farlig, liksom. Liker de meg ikke, så dem om det. Men denne karen vet jeg er interessert, og min nysgjerrighet på ham er vekket. Vi har veldig ulik bakgrunn og han har dette "noe" som jeg vil finne mer ut av. Men jeg er så redd for å være en plain og kjedelig jente. Han er en av disse kule guttene som jeg aldri trodde kunne like noen som meg!

Uff, jeg er forvirret. Noen?

[Gjest kjhj]

Vil du være singel resten av livet bare fordi du har en pf? Nei, bli sammen med denne fyren dersom du syns han er noe å satse på. Det er meningen at mennesker med pf skal leve et normalt liv, og leve i et sunt forhold skal være bra for helsen. Skjønner godt dine tanker om uselvstendighet/gjemme seg bak etc, men en skal da ikke leve alene resten av livet når en har funnet en type for å beholde sin selvstendighet, med mindre du trives svært godt alene og gjerne kan tenke deg et liv som singel. I lengden tror jeg ikke singellivet gir den største gleden.