griner

[beib]

jeg bare griner.kranglet med typen,han pakket tingene sine og sto og hylte og skrek over meg....jeg ble så redd...bare griner nå,ble venner igjen med han.fikk han til og gå slik at jeg kan være alene...har tatt 2 vival.vil kutte meg for jeg har det så vondt inni meg...jeg greier ikke mere,er det så JÆVLA vanskelig og forstå? han presser meg,jeg makter ikke mer,han har alltid rett...jeg er den som har skyld i alt...fra nå av ska jeg ikke ssi hva jeg mener til han for han hører det ikke.DET ER MEG DET ER NOE I VEIEN MED....bekreftet igjen.....jeg vil dø,hvorfor i helvete kan jeg ikke få dø????????????? alt raser,ingen kan hjelpe meg...ingen kan ta bort det inni hodet mitt,ingen kan sette meg fri....

gud som jeg hater de som tok fra meg evnen til og stole på noen,det forfølger meg...jeg tror alle vil meg noe vondt...jeg er ikke verdt å elske,jeg er ett skittent menneske,ett menneske helt uten verdi...og jeg greier ikke være mamma en gang...jeg er helt på bunnen,ante ikke hvor langt nede den var før nå...

Takk for at dere er mine venner...

KLEM

[LilleMyen]

beib,

det var leit å høre om dette med typen din, jeg er glad han gikk så du fikk litt tid for deg selv. Inget selskap er bedre enn dårlig selskap, og det høres ikke akkurat ut som om han er til noen støtte for deg, denne typen din.

Jeg vet ikke helt hva situasjonen din går ut på, for jeg har ikke snakket med deg før, men jeg kjenner igjen fortvilelsen, håpløsheten, sinnet, som flere med meg her inne. Man klamrer seg fast til verden, biter tennene sammen og forsøker - men så raser det likevel. Og når man ikke tror man kommer lengre ned - ja så klarer man jammen det også.

Ut ifra det du skriver klarer jeg å danne meg et noenlunde bilde av hvor på stigen du står. Og selv om du raser, så gjør ikke trappetrinnene over deg det - de er der, de venter på deg til du er klar til å klatre på dem. Og det er nettopp når det er så mørkt som du synes det er nå, at du må bevare fatningen. Det er da du må myse oppover, finne ut hvor stegene er, og begynne å samle krefter til å hale deg opp igjen. For du skal ikke lenger ned, beib. Og du skal ikke bli stående nede i mørket ditt, heller.

Vi her inne er på forskjellige steg på stigen. Du har noen over deg, noen under deg, det er det som gjør at vi kan gi hverandre råd, for det er alltid noen som har vært i den gropa man selv befinner seg i. Og det er alltid noen som har kommet seg opp...

Kan de, så kan du. Tro på det! Din feil? Tull!!! Er det typen din som forteller deg det? Eller er det du selv? Uansett så må du få en slutt på det, for det stemmer ikke. Som du selv skriver har noen frarøvet deg noe du hadde, nemlig evnen til å stole på noen, evnen til å opparbeide tillit til noen. Den eller de som tok fra deg dette, kommer ikke til å gi deg det tilbake. Du må ta det selv. Men det greier du, for om du ikke orker å være i den gropa du er i nå - ja så finnes det bare èn vei, nemlig oppover. Og gjett hvem som står langs stigen og støtter opp om deg? Alle vi her inne på DOL. Det kan du stole på.

La tårene strømme. Om det gjør enda så vondt, så gjør det godt likevel. Så bare grin, vask det ut, det du kan. For det er nå du må legge den første steinen i din nye grunnmur. En fast en, som du ikke faller ned fra. Du kan, jeg vet du kan, og du innser det selv etter en stund, om du er aldri så usikker og tvilende nå. Tro meg. Du klarer dette. Så legg ned kniven for i kveld og begynn å backe deg selv opp. Det er ikke din feil, selv om du tror det. Du er ikke skitten, selv om det føles sånn. Du er ikke verdiløs, selv om noen lærte deg det en gang, selv om du har trodd det siden.

Du ser ikke lyset i tunnellen nå, men det betyr ikke at det ikke er der. Veien dit er tung og lang, men den er likevel et mye bedre alternativ enn å stå i ro. Bruk tid, samle krefter, hent trøst og støtte der du kan, og også hos deg selv. Hjelp oss å bygge deg opp! Du må gå veien selv, men du går den ikke alene. Og du går den ikke forgjeves.

*klem*

fra LilleMy

[Gjest Bea]

Håper du klarer å klamre deg fast beib..

*trøstende klem fra bea

[beib]

beib,

det var leit å høre om dette med typen din, jeg er glad han gikk så du fikk litt tid for deg selv. Inget selskap er bedre enn dårlig selskap, og det høres ikke akkurat ut som om han er til noen støtte for deg, denne typen din.

Jeg vet ikke helt hva situasjonen din går ut på, for jeg har ikke snakket med deg før, men jeg kjenner igjen fortvilelsen, håpløsheten, sinnet, som flere med meg her inne. Man klamrer seg fast til verden, biter tennene sammen og forsøker - men så raser det likevel. Og når man ikke tror man kommer lengre ned - ja så klarer man jammen det også.

Ut ifra det du skriver klarer jeg å danne meg et noenlunde bilde av hvor på stigen du står. Og selv om du raser, så gjør ikke trappetrinnene over deg det - de er der, de venter på deg til du er klar til å klatre på dem. Og det er nettopp når det er så mørkt som du synes det er nå, at du må bevare fatningen. Det er da du må myse oppover, finne ut hvor stegene er, og begynne å samle krefter til å hale deg opp igjen. For du skal ikke lenger ned, beib. Og du skal ikke bli stående nede i mørket ditt, heller.

Vi her inne er på forskjellige steg på stigen. Du har noen over deg, noen under deg, det er det som gjør at vi kan gi hverandre råd, for det er alltid noen som har vært i den gropa man selv befinner seg i. Og det er alltid noen som har kommet seg opp...

Kan de, så kan du. Tro på det! Din feil? Tull!!! Er det typen din som forteller deg det? Eller er det du selv? Uansett så må du få en slutt på det, for det stemmer ikke. Som du selv skriver har noen frarøvet deg noe du hadde, nemlig evnen til å stole på noen, evnen til å opparbeide tillit til noen. Den eller de som tok fra deg dette, kommer ikke til å gi deg det tilbake. Du må ta det selv. Men det greier du, for om du ikke orker å være i den gropa du er i nå - ja så finnes det bare èn vei, nemlig oppover. Og gjett hvem som står langs stigen og støtter opp om deg? Alle vi her inne på DOL. Det kan du stole på.

La tårene strømme. Om det gjør enda så vondt, så gjør det godt likevel. Så bare grin, vask det ut, det du kan. For det er nå du må legge den første steinen i din nye grunnmur. En fast en, som du ikke faller ned fra. Du kan, jeg vet du kan, og du innser det selv etter en stund, om du er aldri så usikker og tvilende nå. Tro meg. Du klarer dette. Så legg ned kniven for i kveld og begynn å backe deg selv opp. Det er ikke din feil, selv om du tror det. Du er ikke skitten, selv om det føles sånn. Du er ikke verdiløs, selv om noen lærte deg det en gang, selv om du har trodd det siden.

Du ser ikke lyset i tunnellen nå, men det betyr ikke at det ikke er der. Veien dit er tung og lang, men den er likevel et mye bedre alternativ enn å stå i ro. Bruk tid, samle krefter, hent trøst og støtte der du kan, og også hos deg selv. Hjelp oss å bygge deg opp! Du må gå veien selv, men du går den ikke alene. Og du går den ikke forgjeves.

*klem*

fra LilleMy

Tusen tusen takk for trøstende ord....greier nesten ikke skrive for jeg griner så...er så gla jeg fant denne siden....

klem

[beib]

Håper du klarer å klamre deg fast beib..

*trøstende klem fra bea

klamrer meg fast,kjemper...hyler og skriker i en pute...snart kommer det nok noen og tvangsinnlegger meg....

[beib]

faen i helvete...jeg greier faen ingenting....finner ikke pulsen en gang...har sendt mld t typen om at han må komme hjem,for no trenger jeg hjelp,,,,vil dø...vil ikke dø,vet faen ikke hva jeg vil

[DIXI]

Kjære Beib!

Hvordan går det nå? Har du noen å snakke med? Du kan ringe de samme nummerne som du fikk i går og snakke med de som er der for å hjelpe nettopp i slike situasjoner som dette. Det er viktig at du ikke strever helt alene med dette. Jeg er bekymret for deg, vett du! Og bryr meg veldig mye om hvordan du har det!

Varm klem fra Grete :-)

[Gjest enellerannen]

Hei beib!

Jeg syns så forferdelig synd på deg.

Ser at du sliter voldsomt, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Du trenger virkelig profesjonell hjelp. Er det i morgen du skal til legen? Kan hende han vil legge deg inn på en psykiatrisk avd. Vil du ta imot det tilbudet da? Håper du gjør det, for jeg tror du kan trenge nær oppfølging. Mener ikke å skremme deg. Det kan jo hende at han bare snakker med deg. Det er forferdelig når de rundt en ikke forstår hvor vondt en har det og hvor forferdelig man sliter. DU TRENGER Å TENKE PÅ DEG NÅ! Uten å skulle måtte få dårlig samvittighet overfor sønnen din osv. Han har det bedre hvis du kommer til hektene, og det tror jeg du trenger tett oppfølging for å klare. Ellers risikerer du bare at ting baller seg på og blir større og større. KJÆRE DEG, TA IMOT DEN HJELPEN DE VIL GI DEG I MORGEN. Du kan klare dette. Husk at du overlevde dengang da overgrepene skjedde. Hvis du tenker på rettsaken om barnet ditt, så er det bedre om du søker hjelp og viser ansvar på den måten enn at du lurer både deg selv og dem til å tro at du skal klare alt på egenhånd. Jeg har selv vært igjennom masse bråk når det gjelder dette med barnefordeling. Har ikke lyst til å brette ut for mye her nå, men hvis du vil kan du få email- adressen min

[email protected]

Tenker masse på deg. Håper du tør/orker å maile meg.

Varm støtteklem fra meg

[Gjest Bea]

klamrer meg fast,kjemper...hyler og skriker i en pute...snart kommer det nok noen og tvangsinnlegger meg....

Kjære deg beib, jeg håper virkelig du får hjelp, for jeg skjønner jo at du trenger det..

klem fra bea.

[Gjest enellerannen]

Hei igjen.

Er kjempebekymra for deg. Får du hjelp? Kan du ringe Incest-senteret eller de andre nr. du fikk av Grete?

En klem til fra meg

[beib]

Hei beib!

Jeg syns så forferdelig synd på deg.

Ser at du sliter voldsomt, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Du trenger virkelig profesjonell hjelp. Er det i morgen du skal til legen? Kan hende han vil legge deg inn på en psykiatrisk avd. Vil du ta imot det tilbudet da? Håper du gjør det, for jeg tror du kan trenge nær oppfølging. Mener ikke å skremme deg. Det kan jo hende at han bare snakker med deg. Det er forferdelig når de rundt en ikke forstår hvor vondt en har det og hvor forferdelig man sliter. DU TRENGER Å TENKE PÅ DEG NÅ! Uten å skulle måtte få dårlig samvittighet overfor sønnen din osv. Han har det bedre hvis du kommer til hektene, og det tror jeg du trenger tett oppfølging for å klare. Ellers risikerer du bare at ting baller seg på og blir større og større. KJÆRE DEG, TA IMOT DEN HJELPEN DE VIL GI DEG I MORGEN. Du kan klare dette. Husk at du overlevde dengang da overgrepene skjedde. Hvis du tenker på rettsaken om barnet ditt, så er det bedre om du søker hjelp og viser ansvar på den måten enn at du lurer både deg selv og dem til å tro at du skal klare alt på egenhånd. Jeg har selv vært igjennom masse bråk når det gjelder dette med barnefordeling. Har ikke lyst til å brette ut for mye her nå, men hvis du vil kan du få email- adressen min

[email protected]

Tenker masse på deg. Håper du tør/orker å maile meg.

Varm støtteklem fra meg

det går bedre nå.har tankejkør,var hos legen i dag og fikk enda en resept på vival og beskjed om og ta kontakt i morgen hvist jeg ikke var bedre...hva tenker han? at alt blir så mye bedre etter noen vival...tull...

Jeg har slete noe jævli den siste tiden og hvist han tror det går over på 1 dag så begynner jeg og lure..og det at jeg ska inn på psyk kommer ikke på tale,jeg skal være her ute og kjempe..må bare hvile meg litt først..er så sliten for tiden,begynner og lure på om jeg er fysisk syk...orker jo ikke noe,,,

KLEM

[beib]

Kjære Beib!

Hvordan går det nå? Har du noen å snakke med? Du kan ringe de samme nummerne som du fikk i går og snakke med de som er der for å hjelpe nettopp i slike situasjoner som dette. Det er viktig at du ikke strever helt alene med dette. Jeg er bekymret for deg, vett du! Og bryr meg veldig mye om hvordan du har det!

Varm klem fra Grete :-)

jeg legger meg nå,men lurer på en ting...går det an og ringe og snakke med dixi,selv om det ikke er dixi i bergen? og hva er nr ...trenger noen og snakke med som forstår...

klem

[Sør]

det går bedre nå.har tankejkør,var hos legen i dag og fikk enda en resept på vival og beskjed om og ta kontakt i morgen hvist jeg ikke var bedre...hva tenker han? at alt blir så mye bedre etter noen vival...tull...

Jeg har slete noe jævli den siste tiden og hvist han tror det går over på 1 dag så begynner jeg og lure..og det at jeg ska inn på psyk kommer ikke på tale,jeg skal være her ute og kjempe..må bare hvile meg litt først..er så sliten for tiden,begynner og lure på om jeg er fysisk syk...orker jo ikke noe,,,

KLEM

Hei Beib,

Det er da ikke rart at du er utslitt, kjære deg! Hjernen din arbeider på overtid og overtrykk, og den bruker like mye energi som hele resten av kroppen din tilsammen. Du er trekk fordi du sliter slik, akkurat nå.

Noen ganger må man være stategisk i kampen. Noen ganger sloss man, men man må også hvile. Ingen kan sloss 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, vet du.

Det kan være fint å være innlagt i en periode. La andre ta litt av det "daglige" ansvaret, slik at du kan konsentrere deg om noe annet. Det er ikke noe "pinlig" og det ville jo vært helt frivillig.

Husk at du trenger og fortjener å hvile deg. Da kan du samle krefter til å kjempe videre. Men slik det er nå virker det som om du kjemper og kjemper bare for å holde hodet over vannet. Hvil deg en stund, og sammen med proff hjelp kan du ikke bare få hodet over vannet, men hele resten av deg også!

Du fortjener å kunne *fly* over vannet, Beib!

*klem*

[Sør]

jeg legger meg nå,men lurer på en ting...går det an og ringe og snakke med dixi,selv om det ikke er dixi i bergen? og hva er nr ...trenger noen og snakke med som forstår...

klem

Hei Beib,

Jeg fant følgende:

"Dixi Ressurssenter Oslo har åpent dagtid tirsdag, onsdag og torsdag kl. 09.00 - 15.00 og i tillegg telefonvakt hver tirsdag fra kl.1800 - 2100."

Tlf. 22 11 43 20.

I tillegg har DIXI Stavanger telefonvakt hver onsdag fra 1800 - 2100, på tlf. 51 52 03 60.

*klem*

[Hawkwind]

Ojda...mye dramatikk...håper det ordner seg snart for deg nå..at du kan få litt stabilitet rundt deg...faste, trygge rammer.

Da vil du vel føle deg litt bedre og, kanskje...? Eller ihvertfall få flere krefter å kjempe med...?

Klem, og beste ønsker

[tingelingen]

beib,

det var leit å høre om dette med typen din, jeg er glad han gikk så du fikk litt tid for deg selv. Inget selskap er bedre enn dårlig selskap, og det høres ikke akkurat ut som om han er til noen støtte for deg, denne typen din.

Jeg vet ikke helt hva situasjonen din går ut på, for jeg har ikke snakket med deg før, men jeg kjenner igjen fortvilelsen, håpløsheten, sinnet, som flere med meg her inne. Man klamrer seg fast til verden, biter tennene sammen og forsøker - men så raser det likevel. Og når man ikke tror man kommer lengre ned - ja så klarer man jammen det også.

Ut ifra det du skriver klarer jeg å danne meg et noenlunde bilde av hvor på stigen du står. Og selv om du raser, så gjør ikke trappetrinnene over deg det - de er der, de venter på deg til du er klar til å klatre på dem. Og det er nettopp når det er så mørkt som du synes det er nå, at du må bevare fatningen. Det er da du må myse oppover, finne ut hvor stegene er, og begynne å samle krefter til å hale deg opp igjen. For du skal ikke lenger ned, beib. Og du skal ikke bli stående nede i mørket ditt, heller.

Vi her inne er på forskjellige steg på stigen. Du har noen over deg, noen under deg, det er det som gjør at vi kan gi hverandre råd, for det er alltid noen som har vært i den gropa man selv befinner seg i. Og det er alltid noen som har kommet seg opp...

Kan de, så kan du. Tro på det! Din feil? Tull!!! Er det typen din som forteller deg det? Eller er det du selv? Uansett så må du få en slutt på det, for det stemmer ikke. Som du selv skriver har noen frarøvet deg noe du hadde, nemlig evnen til å stole på noen, evnen til å opparbeide tillit til noen. Den eller de som tok fra deg dette, kommer ikke til å gi deg det tilbake. Du må ta det selv. Men det greier du, for om du ikke orker å være i den gropa du er i nå - ja så finnes det bare èn vei, nemlig oppover. Og gjett hvem som står langs stigen og støtter opp om deg? Alle vi her inne på DOL. Det kan du stole på.

La tårene strømme. Om det gjør enda så vondt, så gjør det godt likevel. Så bare grin, vask det ut, det du kan. For det er nå du må legge den første steinen i din nye grunnmur. En fast en, som du ikke faller ned fra. Du kan, jeg vet du kan, og du innser det selv etter en stund, om du er aldri så usikker og tvilende nå. Tro meg. Du klarer dette. Så legg ned kniven for i kveld og begynn å backe deg selv opp. Det er ikke din feil, selv om du tror det. Du er ikke skitten, selv om det føles sånn. Du er ikke verdiløs, selv om noen lærte deg det en gang, selv om du har trodd det siden.

Du ser ikke lyset i tunnellen nå, men det betyr ikke at det ikke er der. Veien dit er tung og lang, men den er likevel et mye bedre alternativ enn å stå i ro. Bruk tid, samle krefter, hent trøst og støtte der du kan, og også hos deg selv. Hjelp oss å bygge deg opp! Du må gå veien selv, men du går den ikke alene. Og du går den ikke forgjeves.

*klem*

fra LilleMy

Hei!

Dette er et av de varmeste og fineste innlegget jeg har lest her inne! Gurimalla, for en unik person du er!

Klem fra

[tingelingen]

Tusen tusen takk for trøstende ord....greier nesten ikke skrive for jeg griner så...er så gla jeg fant denne siden....

klem

Hei!

Håper det går bedre med deg nå. Føler med deg. Du må ikke gi opp. Stå på!

Klem fra