Bipolaritet hos tenåringsjente?

[Gjest Sliten og bekymret mor]

Min datter på snart 17 år sliter med psyken. Hun har gått til psykolog ca ett års tid pga spiseforstyrrelser. Disse er en slags blanding av bulimi og anorexi, virker det som, men hun kaster ikke opp i dag. Hun var rund som barn og har to ganger blitt vurdert av sykehuset i regionen til å være kvalifisert til utredning ifm overvekt. Begge ganger har hun blitt satt på kalorifattig diett og har gått ned i vekt. Når sykehuset har "ferdigbehandlet" henne går hun opp igjen. Spørsmålet mitt handler imidlertid ikke om dette, men om de psykiske problemene vi opplever at hun har. Hun er nr to i en søskenflokk på fire. Hennes far og jeg flyttet fra hverandre for mange år siden, og jeg ble gift med en ny mann for en del år siden. Hun kommer godt overens med sin stefar. Helt fra hun var baby (allerede fra vi var på barselavdelingen) opplevde vi at det var "noe" med henne. (Hun er født 4 uker før termin, kunstig igangsatt fødsel pga tidlig vannavgang). Hun var urolig og mistilpass, smågråt og klynket. Jeg ble gående å bære rundt på henne hele spedbarnstiden. Hun ville bli ammet absolutt hele tiden - det var det eneste som roet henne. Hun la raskt mye på seg. I småbarnsalderen var hun urolig, impulsiv og intens, høyt og lavt. Hun var pratsom og energisk og hadde voldsomme raserianfall. Hun vekslet svært mye i humøret og det skiftet brått. Opp igjennom barneårene har hun vært på samme vis - intens og pratsom (folk rundt henne blir slitne) og med et voldsomt temperament. Imidlertid har hun også "enklere" perioder. Hun har virket å være en del sjalu på sine søsken og er veldig sår på at vi "ikke gir henne oppmerksomhet" og "ikke er glade i henne" - kun søsknene, noe som selvsagt ikke er tilfelle. Ingen har fått så mye oppmerksomhet - og krevet så mye av oss - som henne. I dag, som snart 17-åring, har hun enkelte "gode" perioder hvor hun virker blidere og mer harmonisk. Det må nevnes at hun oppfører seg vel på skolen og har gode karakterer og mange talenter. Imidlertid virker det som om hennes venninner innimellom opplever henne som intens og trekker seg litt vekk. Hun har opp igjennom hatt litt problemer med å finne gode venninner. Nå har hun lagt mamma for hat, og dette gjør selvsagt vondt for meg som mor. Hun har forskanset seg hos sin far i nabobyen. Han virker dessverre ikke helt å forstå at vi må hjelpe henne sammen. Hun sender meg hat-mailer, stygge sms og i går ropte hun ut over torvet i byen vi bor i (med fullt av folk til stede) hvor mye hun hatet meg og hvilken dårlig mor jeg er. Hennes søsken var tilstede og syntes dette var svært pinlig Hun ga seg ikke, men fulgte etter oss rundt i byen og ropte ukvemsord og oppførte seg helt "ute". Hun virket totalt ustabil. Hun var også så vennlig å informere sin lillebror på syv år om hvilken ond person hans mor er.. Dette var bare èn av liknende episoder, men det er likevel nytt at hun ikke legger bånd på seg selv i offentlig rom. Som du forstår - hun har det ikke bra - og vi er veldig bekymret.Jeg er redd for hvor langt hun kan dra dette og om hun kan bli suicidal. Hennes far er også mye på reise, så hun bor akkurat nå mye alene (i hans hus), noe som bekymrer meg. Det har - når jeg/vi ser hennes barndom og ungdom under ett - blitt naturlig for oss å spørre oss om hun lider av noe "mer" enn et spesielt medfødt temperament. Hun er ei skoleflink, veltalende og søt jente. Men hun er også intens, verbalt pratsom, urolig, aggressiv, irritabel og eksplosiv på en sånn måte at andre opplever henne som slitsom og krevende. Det er imidlertid her hjemme vi ser mest til dette. Hun kan få det jeg vil kalle "hang ups" i perioder. F.eks fikk hun nylig for seg at hun skulle skrive bok og satt oppe natt og dag. Da snakker hun ikke om annet og følger etter oss fra rom til rom (til og med på badet) og prater om dette i ett sett. Når jeg/vi da til slutt trekker oss litt unna, blir hun kjempesår og rasende. Da er jeg ikke glad i henne, mener hun. Det virker som problemene øker i perioder, og jeg har lagt merke til at hun er spesielt vanskelig rundt menstruasjonstid. Virker dog å være noe mye uttalt enn vanlig pms, samt at hun har hatt disse problemene hele livet. Til slutt vil jeg nevne at jeg flyttet fra hennes far i sin tid pga av hans stadige raserianfall for bagateller. Var lei av å "gå på tærne" rundt ham. Nå er det henne vi alle går på tærne rundt. Jeg tenker en del på om hun kan ha en slags depressiv lidelse, evt ADHD. Det virker ikke som om hun har framgang hos psykologen, og jeg får en følelse av at psykologen kun sitter og jatter med henne. Hun sier (roper) ofte at psykologen har sagt at hun må "tenke på seg selv" og "ta mest hensyn til seg selv". Det er vel og bra, men nå begynner vi rundt henne å bli ganske slitne.. Kan det være noen hjelp i å få henne til en psykiatrisk utredning? Må hun evt samtykke til dette selv? Hvordan bør jeg gå fram for å hjelpe henne? Svært takknemlig for svar.

[miakami]

Kan virke som hun har ADHD, særlig siden hun har hatt det hele livet, og det ikke virker som hun har stabile, friske perioder i blant, og ikke ser jeg du beskrive depressive episoder heller?

[Gjest dfggf]

Kan virke som hun har ADHD, særlig siden hun har hatt det hele livet, og det ikke virker som hun har stabile, friske perioder i blant, og ikke ser jeg du beskrive depressive episoder heller?

Eupf? Med mer...

Det må være noe med psyken når hun stiller seg opp i det offentlige rom og roper ut om deg. Er hun psykisk ustabil?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker ikke først og fremst på bipolar lidelse når jeg leser dette.

Jeg syns dette høres ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline personlightesforstyrrelse som det også kalles.

Det er mulig at en også kan lese symptomer på ADHD og evt også noe bipolart i det du skriver.

Uansett mine spekulasjoner, er det viktige at hun kommer til en diagnsotisk utredning hos en spesialist. Siden hunnallerede er fylt 17 år, synes jeg denne utredningen skal skje i voksenpsykiatrien. Hun må selvsagt samtykke i dette selv, så her står det et betydelig motiveringsarbeid foran dere.

[Gjest Drømmetypen]

Dett høres ut som en beskrivelse av venninna mi. Hun fikk diagnosen ADHD i en alder av 27 år.

Det finnes enkle og ganske klare tester for å bekrefte/avkrefte denne diagnosen.