Forts; ny kjæreste etter overgrep

[Gjest forts fortvilet nå]

Hei igjen

Jeg skrev et innlegg her for noen dager siden om at jeg nå har fått en ny kjæreste og at jeg har en overgrepshistorie bak meg. Jeg har også eupf og unnvikende pf, samt PTSD.

Nå begynner forholdet å bli alvor. Vi har begynt å si til hverandre at vi elsker hverandre og vi er sammen seks dager i uka. Vi savner hverandre når vi går en dag uten.

Problemet er mine store relasjonsproblemer og avvisningsfølelser. Det er NÅ det begynner å bli skikkelig vanskelig. Jeg tar den minste ting som tegn på avvisning. Jeg er veldig kosete og vil så gjerne ta på han hele tida. Jeg føler jeg er omklandrende, og jeg vet at humøret mitt skifter. Det har han kommentert, og jeg lurer på om jeg skal øke dosen med lamictal som for øvrig har hjulpet meg mye ang svingninger. Jeg går på 200 mg nå.

Han sier til en god kompis av seg at jeg er damen i hans liv. Jeg blir bare mer og mer glad i han, og jeg tror jeg nå elsker han. Men jeg er så redd for å skyve han unna, med svingningene mine, alle bekreftelsene jeg trenger, osv. Han er egentlig en ganske stabil fyr. Han sier han har empati med meg, men lar seg ikke rive med. Jeg prøver å forklare han at min "humørsyke" har med problemstillingen min å gjøre, at jeg ikke er slik for å være vanskelig. Med humørsyke mener jeg ikke at jeg kjefter på han, blir sint etc, men at jeg plutselig kan begynne å gråte.

Han skal snart reise bort noen måneder. Og jeg sliter med separasjonsangst i tillegg. Jeg har vært forberedt på dette ei stund, men fikk vite i dag at det snart kan skje. Plutselig sto jeg ved utgangsdøra hans, fullt påkledd og hadde tenkt meg å flykte hjem, flykte fra alt. Han spurte meg om det var derfor jeg var så utav meg, fordi han skulle bort. Så han skjønte det før jeg skjønte det selv. Jeg begynte å gråte og han holdt meg.

Jeg er så redd for å miste han, men han sier han stikker ikke, og at jeg kan stole på han. Han sier han har vært glad i meg siden han møtte meg. Men tenk om jeg skyver han unna? Jeg er så redd i kveld. Nå ser jeg han ikke før på fredag. Jeg vil ikke være omklandrende, så jeg skal ikke mase på han. Men jeg klarer ikke finne balansen mellom nærhet og avstand. Sitter han og ser på TV feks, som han liker å gjøre, så kan jeg føle meg skikkelig ensom, fordi han ikke fokuserer på meg. Da tror jeg at jeg ikke er viktig for han lenger. Jeg tenker så svart/hvitt her. Han må liksom vise meg oppmerksomhet hele tida for at jeg skal føle meg trygg.

Er det noen i lignende situasjoner som kan har råd til hvordan jeg skal takle dette? NHD - har du et råd?

Jeg vil ikke miste kjæresten min. Er så inderlig glad i han blitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har allerede kommet et godt stykke på vei. Du har en meget god innsikt i din egen psyke og problemene det fører med seg både for deg og for parforholdet.

Som ellers i livet, blir hovedutfordringen din å la din gode fornuft prøve å ta styring over følelsene slik at din adferd/din måte å være på styres av fornuft og ikke av følelser. Jeg vet at dette er mye lettere sagt enn gjort, men det er dessverre den eneste veien som fører til målet.

[Gjest forts fortvilet nå]

Du har allerede kommet et godt stykke på vei. Du har en meget god innsikt i din egen psyke og problemene det fører med seg både for deg og for parforholdet.

Som ellers i livet, blir hovedutfordringen din å la din gode fornuft prøve å ta styring over følelsene slik at din adferd/din måte å være på styres av fornuft og ikke av følelser. Jeg vet at dette er mye lettere sagt enn gjort, men det er dessverre den eneste veien som fører til målet.

Takk for det, Nils Håvard :-)

Ja jeg har kommet et stykke på vei i å ha innsikt i egen psyke etter hardt arbeid i terapi og en god terapeut. Skal prøve å bruke det jeg har lært der, og det du nå skrev for alt det er verdt. For første gang i livet mitt har jeg to svært gode venniner og en kjæreste som jeg ikke skyver fra meg. Det er stort. Jeg vil fortsette å kjempe for å ikke ødelegge disse relasjonene.

Tusen takk for svar! :-)

[nitty-gritty]

Som NHD sier, så må fornuften trumfe over spontane følelser. I så måte har jeg noen praktiske råd som kan hjelpe.

Første bud handler om å ta ansvar for seg selv, i alt og ett. Om du er lei deg, uansett hva det gjelder, så er det ditt ansvar å løse på en fornuftig måte. En måte kan være å dele følelsene med partneren din uten å anklage, men du må også lære deg å forholde deg til negative følelser på en konstruktiv måte uten hjelp av andre. Det som ofte hjelper meg er en gåtur. Jeg tenker langt mer rasjonelt mens kroppen rører på seg, enn om jeg ligger krøllet opp på sofaen og hulker.

Et sunt kosthold har også bidratt til at min PTSD er langt lettere å kontrollere.

Andre bud er å lære seg og avvente. Alle vonde følelser trenger ikke løsning NÅ og en slik tankegang vil ofte bidra til å eskalere reaksjonen. Jo fortere du lærer deg å krype til sengs og sovne selv om følelsene raser, jo lettere vil du klare å snu det som er ubehagelig. Hvis du viser deg selv, igjen og igjen, at ubehag går over, så vil du etterhvert ta lettere på det også.

[Gjest forts fortvilet nå]

Som NHD sier, så må fornuften trumfe over spontane følelser. I så måte har jeg noen praktiske råd som kan hjelpe.

Første bud handler om å ta ansvar for seg selv, i alt og ett. Om du er lei deg, uansett hva det gjelder, så er det ditt ansvar å løse på en fornuftig måte. En måte kan være å dele følelsene med partneren din uten å anklage, men du må også lære deg å forholde deg til negative følelser på en konstruktiv måte uten hjelp av andre. Det som ofte hjelper meg er en gåtur. Jeg tenker langt mer rasjonelt mens kroppen rører på seg, enn om jeg ligger krøllet opp på sofaen og hulker.

Et sunt kosthold har også bidratt til at min PTSD er langt lettere å kontrollere.

Andre bud er å lære seg og avvente. Alle vonde følelser trenger ikke løsning NÅ og en slik tankegang vil ofte bidra til å eskalere reaksjonen. Jo fortere du lærer deg å krype til sengs og sovne selv om følelsene raser, jo lettere vil du klare å snu det som er ubehagelig. Hvis du viser deg selv, igjen og igjen, at ubehag går over, så vil du etterhvert ta lettere på det også.

"En måte kan være å dele følelsene med partneren din uten å anklage, men du må også lære deg å forholde deg til negative følelser på en konstruktiv måte uten hjelp av andre"

"Andre bud er å lære seg å avvente"

Jeg anklager han ikke, men deler følelsene mine han, for at han ikke skal bli fortvilet, men forstå. Likevel er jeg redd for at det skal bli for mye "prating" rundt dette for han, for det "er noe" med meg hver gang vi møtes...pga svingningene...Jeg er litt blank akkurat nå mht å forholde meg til følelsene mine på en konstruktiv måte uten hjelp fra andre..har øvd mye på det, og fått det mye til...

Men nå er det en ny situasjon med en ny kjæreste, og da er det så tett mellom oss, at han merker at "det er noe", selv om jeg ikke sier det...det er vanskelig å spille skuespill for han, han merker at det er noe..jeg har også sagt til han at jeg har ansvar for meg, han har ansvar for seg..og dette er vi enige om.

Men når jeg plutselig får det dårlig sammen med han, av feks at jeg føler meg avvist, hvordan løse dette uten å snakke med han om det? Uten at han merker det? Han sier det går greit så lenge vi prater om det, men jeg er redd han ikke skal orke denne pratinga i lengden...

[nitty-gritty]

"En måte kan være å dele følelsene med partneren din uten å anklage, men du må også lære deg å forholde deg til negative følelser på en konstruktiv måte uten hjelp av andre"

"Andre bud er å lære seg å avvente"

Jeg anklager han ikke, men deler følelsene mine han, for at han ikke skal bli fortvilet, men forstå. Likevel er jeg redd for at det skal bli for mye "prating" rundt dette for han, for det "er noe" med meg hver gang vi møtes...pga svingningene...Jeg er litt blank akkurat nå mht å forholde meg til følelsene mine på en konstruktiv måte uten hjelp fra andre..har øvd mye på det, og fått det mye til...

Men nå er det en ny situasjon med en ny kjæreste, og da er det så tett mellom oss, at han merker at "det er noe", selv om jeg ikke sier det...det er vanskelig å spille skuespill for han, han merker at det er noe..jeg har også sagt til han at jeg har ansvar for meg, han har ansvar for seg..og dette er vi enige om.

Men når jeg plutselig får det dårlig sammen med han, av feks at jeg føler meg avvist, hvordan løse dette uten å snakke med han om det? Uten at han merker det? Han sier det går greit så lenge vi prater om det, men jeg er redd han ikke skal orke denne pratinga i lengden...

Er du sikker på at du ikke, bevisst eller ubevisst, ønsker oppmerksomhet rundt de ubehagelige følelsene og derfor viser hva du oppfatter som ditt "sanne" jeg?

I alle tilfeller tror jeg man kan forklare/oppklare en reaksjon uten dikke-dakker og dype samtaler rundt det. For eksempel:

"Jeg følte meg litt avvist når du reiste deg akkurat i det jeg legger armen rundt deg. Mente du å avvise meg?" Når han svarer avkreftende på det, så godtar du det og dere snakker om noe annet.

[Gjest forts fortvilet nå]

Er du sikker på at du ikke, bevisst eller ubevisst, ønsker oppmerksomhet rundt de ubehagelige følelsene og derfor viser hva du oppfatter som ditt "sanne" jeg?

I alle tilfeller tror jeg man kan forklare/oppklare en reaksjon uten dikke-dakker og dype samtaler rundt det. For eksempel:

"Jeg følte meg litt avvist når du reiste deg akkurat i det jeg legger armen rundt deg. Mente du å avvise meg?" Når han svarer avkreftende på det, så godtar du det og dere snakker om noe annet.

"Er du sikker på at du ikke, bevisst eller ubevisst, ønsker oppmerksomhet rundt de ubehagelige følelsene og derfor viser hva du oppfatter som ditt "sanne" jeg?"

JA, det er jeg sikker på. Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet, bare å ta vare på forholdet og er derfor ærlig

[nitty-gritty]

"Er du sikker på at du ikke, bevisst eller ubevisst, ønsker oppmerksomhet rundt de ubehagelige følelsene og derfor viser hva du oppfatter som ditt "sanne" jeg?"

JA, det er jeg sikker på. Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet, bare å ta vare på forholdet og er derfor ærlig

Ærlighet er vel og bra, men som nevnt kan man være ærlig på forskjellige måter. Man kan være dramatisk og stakkarslig, eller man kan være "rett på sak" og fornuftig. Velger du det siste vil nok forholdet overleve din frykt for avvisning.

[cathlin]

"En måte kan være å dele følelsene med partneren din uten å anklage, men du må også lære deg å forholde deg til negative følelser på en konstruktiv måte uten hjelp av andre"

"Andre bud er å lære seg å avvente"

Jeg anklager han ikke, men deler følelsene mine han, for at han ikke skal bli fortvilet, men forstå. Likevel er jeg redd for at det skal bli for mye "prating" rundt dette for han, for det "er noe" med meg hver gang vi møtes...pga svingningene...Jeg er litt blank akkurat nå mht å forholde meg til følelsene mine på en konstruktiv måte uten hjelp fra andre..har øvd mye på det, og fått det mye til...

Men nå er det en ny situasjon med en ny kjæreste, og da er det så tett mellom oss, at han merker at "det er noe", selv om jeg ikke sier det...det er vanskelig å spille skuespill for han, han merker at det er noe..jeg har også sagt til han at jeg har ansvar for meg, han har ansvar for seg..og dette er vi enige om.

Men når jeg plutselig får det dårlig sammen med han, av feks at jeg føler meg avvist, hvordan løse dette uten å snakke med han om det? Uten at han merker det? Han sier det går greit så lenge vi prater om det, men jeg er redd han ikke skal orke denne pratinga i lengden...

Du kan høre med han hvor mye prating han orker. Dere trenger kanskje ikke å prate hver gang det er noe med deg. Du kan for eksempel si en dag at han ikke trenger å bry seg om det hvis han merker at det er noe, og at dere heller gjør noe hyggelig sammen.

[Gjest forts fortvilet nå]

Du kan høre med han hvor mye prating han orker. Dere trenger kanskje ikke å prate hver gang det er noe med deg. Du kan for eksempel si en dag at han ikke trenger å bry seg om det hvis han merker at det er noe, og at dere heller gjør noe hyggelig sammen.

Ja det var egentlig et konstruktivt forslag. Jeg skal spør han om dette

[Gjest forts fortvilet nå]

Ærlighet er vel og bra, men som nevnt kan man være ærlig på forskjellige måter. Man kan være dramatisk og stakkarslig, eller man kan være "rett på sak" og fornuftig. Velger du det siste vil nok forholdet overleve din frykt for avvisning.

Jeg er mer rett på sak og fornuftig. Å være stakkarslig er bare ikke min stil, og jeg dramatisrerer ikke uten videre heller. Tror nok dette skal gå bra jeg.

[nitty-gritty]

Jeg er mer rett på sak og fornuftig. Å være stakkarslig er bare ikke min stil, og jeg dramatisrerer ikke uten videre heller. Tror nok dette skal gå bra jeg.

Kjempefint Nå må du bare slutte å bekymre deg

Husker jeg sa til samboeren min at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om mine problemer ødela forholdet vårt. Nå, mange år og barn etter, så er det vårt minste problem

[Gjest forts fortvilet nå]

Kjempefint Nå må du bare slutte å bekymre deg

Husker jeg sa til samboeren min at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om mine problemer ødela forholdet vårt. Nå, mange år og barn etter, så er det vårt minste problem

Ja, jeg har etterhvert begynt å bli trygg på han. Men nå reiser han bort i flere måneder fra mandag av og det blir helt forferdelig (

Akkurat nå når det har begynt å bli alvor så skilles vi..men som han sa "jeg er ikke død ennå"..hehe..så det sier jo litt om at jeg lett tenker svart/hvitt.

Jeg har godt håp om at det går bra med oss. Han har sagt at han ikke dropper meg og at han vet at jeg har blitt mye skuffet før, men han vil ikke skuffe meg. Så selv om jeg er litt bekymret over at avstanden kan være negativt for forholdet, så er jeg egentlig begynt å bli litt trygg på han.

[nitty-gritty]

Ja, jeg har etterhvert begynt å bli trygg på han. Men nå reiser han bort i flere måneder fra mandag av og det blir helt forferdelig (

Akkurat nå når det har begynt å bli alvor så skilles vi..men som han sa "jeg er ikke død ennå"..hehe..så det sier jo litt om at jeg lett tenker svart/hvitt.

Jeg har godt håp om at det går bra med oss. Han har sagt at han ikke dropper meg og at han vet at jeg har blitt mye skuffet før, men han vil ikke skuffe meg. Så selv om jeg er litt bekymret over at avstanden kan være negativt for forholdet, så er jeg egentlig begynt å bli litt trygg på han.

Vel, alle må tåle at det er en risiko når man inngår et forhold og forelsker seg. Det er selvfølgelig en sjanse for at forholdet ikke overlever distansen, men det vet du jo aldri før du prøver, ikke sant?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vel, alle må tåle at det er en risiko når man inngår et forhold og forelsker seg. Det er selvfølgelig en sjanse for at forholdet ikke overlever distansen, men det vet du jo aldri før du prøver, ikke sant?

Jeg har med tilfredshet fulgt denne tråden og ideutvekslingen mellom dere. Sjelden har jeg sett en mer konstruktiv tråd om et særdeles vanskelig tema.

[Gjest forts fortvilet nå]

Vel, alle må tåle at det er en risiko når man inngår et forhold og forelsker seg. Det er selvfølgelig en sjanse for at forholdet ikke overlever distansen, men det vet du jo aldri før du prøver, ikke sant?

Nei, det er sant Men jeg er villig til å vente på han på godt og vondt fordi jeg elsker han, og dette kan jo være en fin måte jeg kan øve meg på - å ikke ha kjæresten tilgjengelig hele tida. Også det at det går an å ta vare på gode følelser selv om det er distanse. Før har det vært mye "ut av øye, ut av sinn" for meg. Ikke at jeg har tatt lettvint på ting, men fordi jeg ofte har hatt et sterkt behov for å bli bekreftet fysisk der og da (vanskelig for å utsette behovstilfredstillelse).

Når folk har forsvunnet for meg, har jeg i sorg og i følelse av å være sviktet distansert meg. Men denne gangen så kan jeg jo prøve å ta vare på han inni meg. Jeg vil gjøre alt for å besøke han så ofte som mulig, i mellomtida så får vi bare håpe det beste, og at det holder. Jeg får egentlig mer og mer tro på forholdet

[nitty-gritty]

Nei, det er sant Men jeg er villig til å vente på han på godt og vondt fordi jeg elsker han, og dette kan jo være en fin måte jeg kan øve meg på - å ikke ha kjæresten tilgjengelig hele tida. Også det at det går an å ta vare på gode følelser selv om det er distanse. Før har det vært mye "ut av øye, ut av sinn" for meg. Ikke at jeg har tatt lettvint på ting, men fordi jeg ofte har hatt et sterkt behov for å bli bekreftet fysisk der og da (vanskelig for å utsette behovstilfredstillelse).

Når folk har forsvunnet for meg, har jeg i sorg og i følelse av å være sviktet distansert meg. Men denne gangen så kan jeg jo prøve å ta vare på han inni meg. Jeg vil gjøre alt for å besøke han så ofte som mulig, i mellomtida så får vi bare håpe det beste, og at det holder. Jeg får egentlig mer og mer tro på forholdet

Bra Dette går nok fint.

[nitty-gritty]

Jeg har med tilfredshet fulgt denne tråden og ideutvekslingen mellom dere. Sjelden har jeg sett en mer konstruktiv tråd om et særdeles vanskelig tema.

Takk, det var hyggelig sagt.

[Gjest forts fortvilet nå]

Bra Dette går nok fint.

Jeg håper det. Noen ganger stikker angsten i meg veldig, for at følelsene han har for meg skal blekne når han er borte. Jeg er regelrett nervøs. Prata med han nå i tlf, og han sa først at vi holder kontakta uansett hvordan det går med forholdet. Da fikk jeg angst og spurte om han trodde følelsene for meg vil blekne. Nei, sa han, slik er ikke jeg. Du har meg når jeg kommer tilbake, svarte han. Jeg får så lett angst, men jeg må vel lære meg å ha litt is i magen og ikke tenke kun det verste? Jmf det NHD sa om å bruke fornuften. Og tenke kogntitivt. Tenke at tanker påvirker følelser osv...ikke havne i en sånn ond angst-spiral...

[Gjest forts fortvilet nå]

Jeg har med tilfredshet fulgt denne tråden og ideutvekslingen mellom dere. Sjelden har jeg sett en mer konstruktiv tråd om et særdeles vanskelig tema.

Takk for det Nils Håvard, hyggelig å høre :-)

Det har hjulpet meg mye det vi nå har diskutert i denne tråden.