vanlig å tvile på diagnose AS

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ser nå at på et forum i Sverige finner jeg flere likesinnede som gjør seg sine tvil og tanker om de virkelig har asperger syndrom.

Det var fint for meg å se/oppdage at det er flere enn meg som tviler. (men det har egentlig min psykiater bekreftet en gang)

Jeg tviler ikke så mye på at jeg hadde autistiske vansker som barn, men jeg lurer i blant på om ikke omsorgssvikt kan ha bidratt til å gjøre meg kontakt svak. Men i følge andre (psykiatere) har det ikke skjedd, og forklaringene er mange og lange, asperger syndrom har heller beskyttet meg mot å utvikle adferdsproblemer. Det høres logisk(jeg har akseptert det) ut på en måte fordi jeg skjønte ikke hatet til min mor før jeg ble voksen.

Jeg har jo i tillegg tendenser til sær interesser, men det har jammen meg mange andre også, flere forelesere merker jeg har lite å bidra med hvis de ikke får snakke om sin interesse.

Jeg oppfyller kriteriene til asperger syndrom, men jeg føler likevel at det kan jo være jeg ikke har det. Det er en følelse inni meg, hm...ja det er jo nettopp følelsene som jeg ikke forholder meg til, da bør jeg forholde meg til de faktiske forhold da....men saken er den at jeg vil ikke ha asperger syndrom, kanskje det er der problemet ligger.

Hvordan skal jeg få lyst til å ha asperger syndrom?

Jeg har blitt kjent med noen i Norge på nettet som "vil ha" asperger syndrom, til og med har noen spurt meg, "Hvordan kan man få den diagnosen?", da blir jeg stum...ja si det...da svarer jeg ikke, blir bare trøtt av å høre på sånt!

Mange av disse menneskene har jo mye større problemer enn meg!

Det virker litt som det er sånn:

Vil man ha diagnosen, får man den ikke!

Vil man ikke ha den, får man den!

Det er rart hvorfor er det sånn?

For meg var det sånn at jeg ville ha svar på min annerledeshet, jeg ble lettet og glad da jeg fikk diagnosen, men ganske overrasket. Min mann ble mindre overrasket, det er vist fordi han syns jeg har AS så veldig, men der tror jeg vel han overdriver en smule. Jeg finner selv tegn på at han har flere trekk, da ler han, han tror jeg tuller, men det gjør jeg ikke. Han lever i den forestilling at det bare er meg av oss to som har asperger syndrom trekk, det er feil. Jeg har sagt til min psykiater at min mann i høyeste grad har mer AS enn meg visse dager, sta, sær og rigid i tankesettet. Det uttrykket min psykiater fikk har jeg ikke sett før, og siden hun ikke sa et ord vet jeg ikke hva hun tenker om den saken, hun pleier å svare, men det ble bare helt stille, det var egentlig litt rart kan man si.

Jeg lurer på om hun tenkte "Å nei har han også AS?", ja for det er en fordel som hun har sagt at bare den ene part har det i et ekteskap. Men jeg vet ikke for hun sa ingenting til dette.

[Madelenemie]

Hei!

Glemte dette: Min mann pleier å le fælt og si, "Ja man blir smittet vet du", der ser man det altså, han ser ikke at disse trekkene er i hans natur, han tror jeg har påført han trekkene fordi han lever med meg.

Denne forestillingen fikk han fra Tony Attwood fordi han sa at han også er blitt "smittet" av sin kone Sarah Attwood.

Det er disse forestillingene min mann har om mye, og når jeg bringer dette opp for min psykiater virker det ikke som om hun skjønner hva jeg sier, hun blir så stille.

Det er ikke bare jeg som har AS her i huset, men noen ganger virker det som om alt ved meg er så aspergersisk og min mann nekter liksom å godta trekkene i seg selv. Noen dager ler jeg inni meg og jeg sier rett ut til han " du har nok AS du". Heldigvis ler han også, han blir aldri sur av sånt, det er en fordel, men i blant får jeg den følelsen av at han ler AV meg, men det gjør han altså ikke, for det har han jo sagt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En skal ikke ville eller ikke ville ha diagnosen. Viljen er ikke viktig i denne sammenheng.

Om en har denne lidelsen, skal en akseptere at en har den - villet eller ikke.

[Gjest tenker jeg]

Jeg må innrømme at jeg tenker at visst du ikke skulle hatt aspergerdiagnose, så er det ingen som har det. Da kunne de like godt avskaffet hele diagnosen.

Men det er nok kanskje en del av symptombildet å ikke være i stand til å se sin annerledeshet. En asperger vet jo ikke hvordan nt ere har det. Du må nesten bare ta oss på ordet på at vi ser og kjenner den store forskjellen.

Det er mye du kunne vært rammet av som kunne gitt livet ditt dårlig livskvalitet. Det høres ut som om du har mye å takke for og at du har et godt liv.

[Gjest MayLynn]

Hvis det er en trøst så er det ikke enkelt for oss som ikke har AS heller alltid det med menneskelige relasjoner. Jeg orker ikke manipulering, baksnakking, spill, folk som ikke kan si rett ut ting som de er, ondskapsfullhet, folk som føler seg "bedre" enn andre, folk med vikarierende motiver osv osv.

Vi har også en datter som har blitt utredet for AS, hun hadde det ikke (sa de). Men hun har utvilsomt problemer med det sosiale, hun har høy IQ på mange områder (oppgaverelatert), men gjorde det gjennomsnittlig på områder som har med det å forstå "virkeligheten" - sosiale koder etc. Hun er veldig rigid og sta, veldig opp og ned i humøret og har problemer med å se ting fra andres side. Hun har empati og kan forestille seg hva andre tenker dog (kanskje ikke i situasjonen - men etterpå).

Hun har problemer med å snakke for seg. Gir opp å forsvare seg på skolen fordi andre er så mye flinkere å forklare seg. Dermed får hun kanskje "skylden" for ting hun ikke har gjort. Men det er lite og ingen problemer på skolen da. Dvs HUN lager ikke problemer men hun har jo få venner - ihvertfall har hun dem ikke lenge om gangen.

Hun har ingen spesielle særinterresser - men hun kan leke i timesvis med figurer og da er hun i sin egen verden. Er det noen på besøk så "glemmer" hun at de er der og de gir opp og går hjem.

Sint, men samtidig veldig sårbar. Sårbar for kritikk - det er kanskje utypisk Asperger? Hun har også et veldig tydelig kroppspråk. Kanskje heller ikke typisk for Asperger.

Jeg vet at de ofte ikke oppdager jenter så jeg er ikke helt overbevist om at hun ikke har AS da, men er jo alikevel glad for at hun ikke har det. Noen trekk har hun nok sa de. Gluten- og melkefri diett har hjulpet godt på humøret hennes og jeg føler at hun er mer "tilstede" og mer fleksibel enn før.

Jeg bare håper hun forstår hvordan det "lønner seg" å oppføre seg i forhold til venner før det er for sent og hun blir en outsider.. hun er 8 år og har vært slik siden hun ble født.

[Madelenemie]

En skal ikke ville eller ikke ville ha diagnosen. Viljen er ikke viktig i denne sammenheng.

Om en har denne lidelsen, skal en akseptere at en har den - villet eller ikke.

Hei!

Ja jeg må altså klare å akseptere det da!

Men det er ikke så lett som dere tror,

Faktisk er det nesten litt rart du sier det der at hvis jeg ikke har asperger så har ingen det, ja for det har jeg nemmelig, tro det eller ei hørt før. (og det selv om ingenting syns på utsiden)

Men jeg er ikke sur og gretten og furtete og klagete som de to damene på kurset og da kjenner jeg meg ikke igjen, sånne ting skaper vansker. Jeg går ikke på det kurset hvis foreleser ikke stopper munnen på dem! Jeg får "gnagsår" i ørene av sånne kakling(avsporinger) som de forårsaket, gnål og masing i øregangene fikk jeg.. Jeg finner meg ikke i sånn prat! Jeg ble så irritert at jeg holdt meg for ørene og det skal mye til! Da har mennesker irritert meg forbi alt jeg kan tåle og akseptere! Og det er sjelden.

Jeg blir opprørt når jeg tenker på det nå, må bare tenke at jeg går ikke tilbake til det stedet før de har fått klar beskjed om å tømme sin frustrasjon ut et annet sted.

[Gjest tenker jeg]

Hei!

Ja jeg må altså klare å akseptere det da!

Men det er ikke så lett som dere tror,

Faktisk er det nesten litt rart du sier det der at hvis jeg ikke har asperger så har ingen det, ja for det har jeg nemmelig, tro det eller ei hørt før. (og det selv om ingenting syns på utsiden)

Men jeg er ikke sur og gretten og furtete og klagete som de to damene på kurset og da kjenner jeg meg ikke igjen, sånne ting skaper vansker. Jeg går ikke på det kurset hvis foreleser ikke stopper munnen på dem! Jeg får "gnagsår" i ørene av sånne kakling(avsporinger) som de forårsaket, gnål og masing i øregangene fikk jeg.. Jeg finner meg ikke i sånn prat! Jeg ble så irritert at jeg holdt meg for ørene og det skal mye til! Da har mennesker irritert meg forbi alt jeg kan tåle og akseptere! Og det er sjelden.

Jeg blir opprørt når jeg tenker på det nå, må bare tenke at jeg går ikke tilbake til det stedet før de har fått klar beskjed om å tømme sin frustrasjon ut et annet sted.

Jeg har selv lidd av hyperakusis, så akkurat dette med overfølsomhet for lyder kan jeg relatere meg til. Det er grusomt, og en får nesten angst. Og det tilter fullstendig til slutt for smerten er så uutholdelig. Ikke lett å forklare til noen som ikke har opplevd det.

[Madelenemie]

Hvis det er en trøst så er det ikke enkelt for oss som ikke har AS heller alltid det med menneskelige relasjoner. Jeg orker ikke manipulering, baksnakking, spill, folk som ikke kan si rett ut ting som de er, ondskapsfullhet, folk som føler seg "bedre" enn andre, folk med vikarierende motiver osv osv.

Vi har også en datter som har blitt utredet for AS, hun hadde det ikke (sa de). Men hun har utvilsomt problemer med det sosiale, hun har høy IQ på mange områder (oppgaverelatert), men gjorde det gjennomsnittlig på områder som har med det å forstå "virkeligheten" - sosiale koder etc. Hun er veldig rigid og sta, veldig opp og ned i humøret og har problemer med å se ting fra andres side. Hun har empati og kan forestille seg hva andre tenker dog (kanskje ikke i situasjonen - men etterpå).

Hun har problemer med å snakke for seg. Gir opp å forsvare seg på skolen fordi andre er så mye flinkere å forklare seg. Dermed får hun kanskje "skylden" for ting hun ikke har gjort. Men det er lite og ingen problemer på skolen da. Dvs HUN lager ikke problemer men hun har jo få venner - ihvertfall har hun dem ikke lenge om gangen.

Hun har ingen spesielle særinterresser - men hun kan leke i timesvis med figurer og da er hun i sin egen verden. Er det noen på besøk så "glemmer" hun at de er der og de gir opp og går hjem.

Sint, men samtidig veldig sårbar. Sårbar for kritikk - det er kanskje utypisk Asperger? Hun har også et veldig tydelig kroppspråk. Kanskje heller ikke typisk for Asperger.

Jeg vet at de ofte ikke oppdager jenter så jeg er ikke helt overbevist om at hun ikke har AS da, men er jo alikevel glad for at hun ikke har det. Noen trekk har hun nok sa de. Gluten- og melkefri diett har hjulpet godt på humøret hennes og jeg føler at hun er mer "tilstede" og mer fleksibel enn før.

Jeg bare håper hun forstår hvordan det "lønner seg" å oppføre seg i forhold til venner før det er for sent og hun blir en outsider.. hun er 8 år og har vært slik siden hun ble født.

Hei!

Hvis du bor I Oslo, bør du melde deg på et kurs på Nordvoll om jenter og asperger syndrom, frist var 2 november, men fordi jeg først meldte meg på til feil sted, meldte jeg meg på for sent i dag, men jeg fikk plass.

Dette kurset går nettopp på forskjellene på jenter og gutter og at det er en klar underdiagnostisering av jentene, man skal være veldig "autistisk" for å få diagnosen som jente.

Mye av det du forteller passer bra til aspergere:(sitat)

Hun har empati og kan forestille seg hva andre tenker dog (kanskje ikke i situasjonen - men etterpå).(sitatet ditt)

Dette er litt likt meg, jeg kan det ikke i situasjonene, men etter på, særlig når jeg er for meg selv og får tid til å tenke i gjennom situasjonen. Men jeg har også fått mye hjelp da til å lære å forstå hva andre kan tenke, jeg vet ikke hvor god jeg var på dette før.

Men jeg vet, at nettopp jenter med asperger syndrom kan være langt mer sosialt oppvakte og våkne enn gutter og dette kan jo mye skyldes at vi har forskjellig biologi.

Jeg kjenner meg mye igjen i ting du skriver, jeg har selv høy IQ og er skoleflink, men til tross for dette, og at jeg var stille på skolen, fikk jeg få venner, jeg var ikke akkurat den kule. Jeg skjønte meg ikke på klær og ofte trenger vi mere hjelp med å lære sånn ting fordi vi ikke oppfatter eller er i gjenger med andre barn og ungdommer.

Jeg har imidlertid alltid hatt en veldig nær venn, som jeg har felles interesser med og fortsatt har god kontakt med,og de vennene jeg får blir ofte nære og gode.

Det med kritikk, tror jeg varierer, jeg har nok lettere for å ta kritikk i dag enn før jeg fikk diagnosen. Jeg følte meg ofte dum og at jeg ikke forstod noen ting før og da blir man kanskje mere sensitiv for kritikk? Men det er jo forskjell på kritikk da, forklarende kritikk er lettere enn bare kritikk, for jeg må få alt forklart.

Du har rett i at kanskje har din datter asperger syndrom, hvis du vil kan jeg gi deg tips om steder der de har bedre komptenase på utredning av jenter.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Ja jeg må altså klare å akseptere det da!

Men det er ikke så lett som dere tror,

Faktisk er det nesten litt rart du sier det der at hvis jeg ikke har asperger så har ingen det, ja for det har jeg nemmelig, tro det eller ei hørt før. (og det selv om ingenting syns på utsiden)

Men jeg er ikke sur og gretten og furtete og klagete som de to damene på kurset og da kjenner jeg meg ikke igjen, sånne ting skaper vansker. Jeg går ikke på det kurset hvis foreleser ikke stopper munnen på dem! Jeg får "gnagsår" i ørene av sånne kakling(avsporinger) som de forårsaket, gnål og masing i øregangene fikk jeg.. Jeg finner meg ikke i sånn prat! Jeg ble så irritert at jeg holdt meg for ørene og det skal mye til! Da har mennesker irritert meg forbi alt jeg kan tåle og akseptere! Og det er sjelden.

Jeg blir opprørt når jeg tenker på det nå, må bare tenke at jeg går ikke tilbake til det stedet før de har fått klar beskjed om å tømme sin frustrasjon ut et annet sted.

''Jeg går ikke på det kurset hvis foreleser ikke stopper munnen på dem! Jeg får "gnagsår" i ørene av sånne kakling(avsporinger) som de forårsaket, gnål og masing i øregangene fikk jeg.. Jeg finner meg ikke i sånn prat! Jeg ble så irritert at jeg holdt meg for ørene og det skal mye til! Da har mennesker irritert meg forbi alt jeg kan tåle og akseptere! Og det er sjelden''

Du ser ikke at også dette kan ha noe med din asperger å gjøre?

Det at du reagerer så voldsomt på dette, mener jeg.

[Gjest profile]

Det er merkelig med noen diagnoser så virker det som om noen folk vil ha dem. De kan ikke ha det helt bra tror jeg. Ingen som tenker rasjonellt vil vel være syk eller ha en psykisk lidelse uten om det ikke skulle være å dra sekundærfordeler av det.

[Madelenemie]

''Jeg går ikke på det kurset hvis foreleser ikke stopper munnen på dem! Jeg får "gnagsår" i ørene av sånne kakling(avsporinger) som de forårsaket, gnål og masing i øregangene fikk jeg.. Jeg finner meg ikke i sånn prat! Jeg ble så irritert at jeg holdt meg for ørene og det skal mye til! Da har mennesker irritert meg forbi alt jeg kan tåle og akseptere! Og det er sjelden''

Du ser ikke at også dette kan ha noe med din asperger å gjøre?

Det at du reagerer så voldsomt på dette, mener jeg.

Hei!

Nei jeg ser ikke det,

Jeg liker ikke å høre "historier fra hverdagslivet" servert på et kurs der jeg kommer for å lære kroppsspråk og har forberedt meg godt. Det var dessuten paranoide forestillinger om andre mennesker og hva de tenkte om dem. Jeg er ikke psykiater og hadde jeg vært det, hadde min tålmodighet fort tatt slutt hvis man sitter og gjetter seg til ting selv og man ikke får inn noe konkret eller faktisk.

Men det at jeg holder meg for ørene (noe jeg prøver å la være med) er vist et asperger trekk (derfor skal det også mye ulyd til før jeg gjør det) Min psykiater sier klart og tydelig at jeg ikke skal holde meg for ørene. Jeg gjør det stor sett bare hvis det kommer en grusom og plutselig lyd, feks av asfaltknusing eller bjeffing.

Men denne ulyden som terroriserte meg med ord og gnåling, ble for mye, jeg tror alle mennesker ville reagert? jeg liker heller ikke barneskrik, skrangling med glass, overdreven skarp latter eller mennesker som snakker om ting jeg ikke vil høre på, men da går jeg jo bare, her ble jeg "tvunget" til å høre på, det var da frustrasjon og stress begynte å innta meg. Håper du forstår!

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Nei jeg ser ikke det,

Jeg liker ikke å høre "historier fra hverdagslivet" servert på et kurs der jeg kommer for å lære kroppsspråk og har forberedt meg godt. Det var dessuten paranoide forestillinger om andre mennesker og hva de tenkte om dem. Jeg er ikke psykiater og hadde jeg vært det, hadde min tålmodighet fort tatt slutt hvis man sitter og gjetter seg til ting selv og man ikke får inn noe konkret eller faktisk.

Men det at jeg holder meg for ørene (noe jeg prøver å la være med) er vist et asperger trekk (derfor skal det også mye ulyd til før jeg gjør det) Min psykiater sier klart og tydelig at jeg ikke skal holde meg for ørene. Jeg gjør det stor sett bare hvis det kommer en grusom og plutselig lyd, feks av asfaltknusing eller bjeffing.

Men denne ulyden som terroriserte meg med ord og gnåling, ble for mye, jeg tror alle mennesker ville reagert? jeg liker heller ikke barneskrik, skrangling med glass, overdreven skarp latter eller mennesker som snakker om ting jeg ikke vil høre på, men da går jeg jo bare, her ble jeg "tvunget" til å høre på, det var da frustrasjon og stress begynte å innta meg. Håper du forstår!

''Men det at jeg holder meg for ørene (noe jeg prøver å la være med) er vist et asperger trekk (derfor skal det også mye ulyd til før jeg gjør det) Min psykiater sier klart og tydelig at jeg ikke skal holde meg for ørene. Jeg gjør det stor sett bare hvis det kommer en grusom og plutselig lyd, feks av asfaltknusing eller bjeffing''

Jeg tenkte spesielt på dette at du holdt deg for ørene ja :-)

''Men denne ulyden som terroriserte meg med ord og gnåling, ble for mye, jeg tror alle mennesker ville reagert?''

Joda, men dette er jo noe alle opplever, uten å reagere så voldsomt på det som deg? Jeg opplever sånt hver dag fra ei dame ved siden av meg. Jeg kunne jo ha tenkt meg å holde meg for ørene jeg også, men sier ja og ha nå og da og later som jeg lytter. Egentlig hører jeg ikke hva hun sier bestandig fordi jeg stenger lyden ute.(kanskje jeg har asperger jeg også) For det meste er det bare gjentagelser av ting jeg har hørt 100 ganger før om noe som ikke har noe med jobben å gjøre. Sikkert ufint av meg , men på det viset kan jeg holde ut :-)

''jeg liker heller ikke barneskrik, skrangling med glass, overdreven skarp latter eller mennesker som snakker om ting jeg ikke vil høre på, men da går jeg jo bare, her ble jeg "tvunget" til å høre på, det var da frustrasjon og stress begynte å innta meg. Håper du forstår!''

Jeg forstår,men jeg mener at du reagerer kraftigere enn andre fordi du har asperger.

[Mary Poppins]

Hei!

Nei jeg ser ikke det,

Jeg liker ikke å høre "historier fra hverdagslivet" servert på et kurs der jeg kommer for å lære kroppsspråk og har forberedt meg godt. Det var dessuten paranoide forestillinger om andre mennesker og hva de tenkte om dem. Jeg er ikke psykiater og hadde jeg vært det, hadde min tålmodighet fort tatt slutt hvis man sitter og gjetter seg til ting selv og man ikke får inn noe konkret eller faktisk.

Men det at jeg holder meg for ørene (noe jeg prøver å la være med) er vist et asperger trekk (derfor skal det også mye ulyd til før jeg gjør det) Min psykiater sier klart og tydelig at jeg ikke skal holde meg for ørene. Jeg gjør det stor sett bare hvis det kommer en grusom og plutselig lyd, feks av asfaltknusing eller bjeffing.

Men denne ulyden som terroriserte meg med ord og gnåling, ble for mye, jeg tror alle mennesker ville reagert? jeg liker heller ikke barneskrik, skrangling med glass, overdreven skarp latter eller mennesker som snakker om ting jeg ikke vil høre på, men da går jeg jo bare, her ble jeg "tvunget" til å høre på, det var da frustrasjon og stress begynte å innta meg. Håper du forstår!

Jeg må si meg enig med Nickløsheletiden. Jeg tror din reaksjon i denne gruppeundervisningen har mye å gjøre med at du har AS.

[Helmi]

''Hvordan skal jeg få lyst til å ha asperger syndrom?''

Hvem har "lyst" til å ha noen som helst diagnose/syndrom? Jeg har diagnoser både innenfor somatikk og psykiatri. Jeg har jo ikke lyst til å da noen av dem. Men de er nå en gang der... Så jeg må leve med dem, tilpasse meg så mye jeg kan, behandle dem så godt det lar seg gjøre og ikke minst: akseptere at de er en del av meg og mitt liv.

[Madelenemie]

''Men det at jeg holder meg for ørene (noe jeg prøver å la være med) er vist et asperger trekk (derfor skal det også mye ulyd til før jeg gjør det) Min psykiater sier klart og tydelig at jeg ikke skal holde meg for ørene. Jeg gjør det stor sett bare hvis det kommer en grusom og plutselig lyd, feks av asfaltknusing eller bjeffing''

Jeg tenkte spesielt på dette at du holdt deg for ørene ja :-)

''Men denne ulyden som terroriserte meg med ord og gnåling, ble for mye, jeg tror alle mennesker ville reagert?''

Joda, men dette er jo noe alle opplever, uten å reagere så voldsomt på det som deg? Jeg opplever sånt hver dag fra ei dame ved siden av meg. Jeg kunne jo ha tenkt meg å holde meg for ørene jeg også, men sier ja og ha nå og da og later som jeg lytter. Egentlig hører jeg ikke hva hun sier bestandig fordi jeg stenger lyden ute.(kanskje jeg har asperger jeg også) For det meste er det bare gjentagelser av ting jeg har hørt 100 ganger før om noe som ikke har noe med jobben å gjøre. Sikkert ufint av meg , men på det viset kan jeg holde ut :-)

''jeg liker heller ikke barneskrik, skrangling med glass, overdreven skarp latter eller mennesker som snakker om ting jeg ikke vil høre på, men da går jeg jo bare, her ble jeg "tvunget" til å høre på, det var da frustrasjon og stress begynte å innta meg. Håper du forstår!''

Jeg forstår,men jeg mener at du reagerer kraftigere enn andre fordi du har asperger.

Hei!

Takk for informasjonen, ja så du mener min reaksjon er mer kraftig? Hm, det kan jo hende, jeg blir så frustrert inni meg at det gjør vondt.

En dag jeg kjørte i byen, var jeg svært stresset jeg skal ikke ta hele historien, men noe hadde gått galt for meg og jeg var svært stresset inni meg. Plutelig kom det en skjærende lyd inn gjennom bilvinduet, jeg slapp rattet og holdt meg for ørene, men så kom jeg fort på at det er det jeg ikke skal gjøre, det ser rart ut for andre mennesker og fotgjengerne. Jeg kjempet med vekselvis holde meg for øret diskre med den ene hånden, mens jeg delvis hyperventilerte og var i en tilstand man ikke bør være i når man kjører bil i Oslo sentrum. (jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, flere regler ble brutt den dagen, hvis du kan hjelpe meg kan jeg fortelle deg hva som var grunnen til mitt indre stress)

Innvendig var det kaos kaos og helt forferdelg, lydene av gravemaskinen skrapte på trommehinnene mine og jeg kjempet mot og ikke forlate min bil, midt i trikkesporet, midt i gangfeltet, bare løpe til et rolig sted, holde meg for ørene og komme vekk fra terroret.

Heldigvis klarte jeg å manøvrere bilen ut av det. Jeg kom meg hjem og sank sammen innenfor døren min, jeg tror jeg ble sittende der i en time før jeg fikk kledd av meg, kokt te og begynt å roe meg.

Da min mann ringte meg, klarte jeg ikke å snakke med han, jeg sa jeg var stresset inni meg og han sa jeg skulle legge meg på sofaen med en bok. Jeg gjorde det, jeg tenkte på hvor godt det er å ha en mann som forstår meg så mye og som kan berolige meg på riktig måte.(jeg elsker han så høyt)

Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da? (jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker. Hvis jeg sårer noen, dreier det seg oftest om en misforståelse, ex, jeg sa "Hvordan står det til?" til min tante en gang, hun ble meget morsk og sa "det burde du ikke spørre om", jeg glemte at det skal man ikke spørre om når noen har mistet barnet sitt. Jeg glemte det, jeg strevde med å tenke ut noe hygelig å si og da glemte jeg at det passer ikke å si sånt når noen har mistet sitt barn. Jeg ble veldig lei meg og følte meg som et ondt menneske, jeg sa ikke noe mer til henne, men inni hjertet mitt blir sånne ting til triste ting, ting som min psykiater retter opp i ved å fortelle meg at jeg ikke er slem, bare sosialt klossetet fordi jeg har AS)

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Takk for informasjonen, ja så du mener min reaksjon er mer kraftig? Hm, det kan jo hende, jeg blir så frustrert inni meg at det gjør vondt.

En dag jeg kjørte i byen, var jeg svært stresset jeg skal ikke ta hele historien, men noe hadde gått galt for meg og jeg var svært stresset inni meg. Plutelig kom det en skjærende lyd inn gjennom bilvinduet, jeg slapp rattet og holdt meg for ørene, men så kom jeg fort på at det er det jeg ikke skal gjøre, det ser rart ut for andre mennesker og fotgjengerne. Jeg kjempet med vekselvis holde meg for øret diskre med den ene hånden, mens jeg delvis hyperventilerte og var i en tilstand man ikke bør være i når man kjører bil i Oslo sentrum. (jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, flere regler ble brutt den dagen, hvis du kan hjelpe meg kan jeg fortelle deg hva som var grunnen til mitt indre stress)

Innvendig var det kaos kaos og helt forferdelg, lydene av gravemaskinen skrapte på trommehinnene mine og jeg kjempet mot og ikke forlate min bil, midt i trikkesporet, midt i gangfeltet, bare løpe til et rolig sted, holde meg for ørene og komme vekk fra terroret.

Heldigvis klarte jeg å manøvrere bilen ut av det. Jeg kom meg hjem og sank sammen innenfor døren min, jeg tror jeg ble sittende der i en time før jeg fikk kledd av meg, kokt te og begynt å roe meg.

Da min mann ringte meg, klarte jeg ikke å snakke med han, jeg sa jeg var stresset inni meg og han sa jeg skulle legge meg på sofaen med en bok. Jeg gjorde det, jeg tenkte på hvor godt det er å ha en mann som forstår meg så mye og som kan berolige meg på riktig måte.(jeg elsker han så høyt)

Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da? (jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker. Hvis jeg sårer noen, dreier det seg oftest om en misforståelse, ex, jeg sa "Hvordan står det til?" til min tante en gang, hun ble meget morsk og sa "det burde du ikke spørre om", jeg glemte at det skal man ikke spørre om når noen har mistet barnet sitt. Jeg glemte det, jeg strevde med å tenke ut noe hygelig å si og da glemte jeg at det passer ikke å si sånt når noen har mistet sitt barn. Jeg ble veldig lei meg og følte meg som et ondt menneske, jeg sa ikke noe mer til henne, men inni hjertet mitt blir sånne ting til triste ting, ting som min psykiater retter opp i ved å fortelle meg at jeg ikke er slem, bare sosialt klossetet fordi jeg har AS)

''(jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker''

Dette har jeg skjønt for lenge siden :-)

Nå har jeg litt erfaring med Oslotrafikken og at man kan bli stresset av det har jeg full forståelse for :-) Likevel er vel din reaksjon et tegn på din diagnose og jeg tror du ser det godt selv også :-)

[laban]

Hei!

Takk for informasjonen, ja så du mener min reaksjon er mer kraftig? Hm, det kan jo hende, jeg blir så frustrert inni meg at det gjør vondt.

En dag jeg kjørte i byen, var jeg svært stresset jeg skal ikke ta hele historien, men noe hadde gått galt for meg og jeg var svært stresset inni meg. Plutelig kom det en skjærende lyd inn gjennom bilvinduet, jeg slapp rattet og holdt meg for ørene, men så kom jeg fort på at det er det jeg ikke skal gjøre, det ser rart ut for andre mennesker og fotgjengerne. Jeg kjempet med vekselvis holde meg for øret diskre med den ene hånden, mens jeg delvis hyperventilerte og var i en tilstand man ikke bør være i når man kjører bil i Oslo sentrum. (jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, flere regler ble brutt den dagen, hvis du kan hjelpe meg kan jeg fortelle deg hva som var grunnen til mitt indre stress)

Innvendig var det kaos kaos og helt forferdelg, lydene av gravemaskinen skrapte på trommehinnene mine og jeg kjempet mot og ikke forlate min bil, midt i trikkesporet, midt i gangfeltet, bare løpe til et rolig sted, holde meg for ørene og komme vekk fra terroret.

Heldigvis klarte jeg å manøvrere bilen ut av det. Jeg kom meg hjem og sank sammen innenfor døren min, jeg tror jeg ble sittende der i en time før jeg fikk kledd av meg, kokt te og begynt å roe meg.

Da min mann ringte meg, klarte jeg ikke å snakke med han, jeg sa jeg var stresset inni meg og han sa jeg skulle legge meg på sofaen med en bok. Jeg gjorde det, jeg tenkte på hvor godt det er å ha en mann som forstår meg så mye og som kan berolige meg på riktig måte.(jeg elsker han så høyt)

Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da? (jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker. Hvis jeg sårer noen, dreier det seg oftest om en misforståelse, ex, jeg sa "Hvordan står det til?" til min tante en gang, hun ble meget morsk og sa "det burde du ikke spørre om", jeg glemte at det skal man ikke spørre om når noen har mistet barnet sitt. Jeg glemte det, jeg strevde med å tenke ut noe hygelig å si og da glemte jeg at det passer ikke å si sånt når noen har mistet sitt barn. Jeg ble veldig lei meg og følte meg som et ondt menneske, jeg sa ikke noe mer til henne, men inni hjertet mitt blir sånne ting til triste ting, ting som min psykiater retter opp i ved å fortelle meg at jeg ikke er slem, bare sosialt klossetet fordi jeg har AS)

Folk har forskjellig evne til å holde stresset unna i situasjoner hvor det blir mye. Det gjelder for oss som ikke har diagnoser også. Vi kan dessuten trene oss opp til en viss grad, men det vil fremdeles være forskjeller. Alle egner seg f.eks. ikke som flygeledere.

Men jeg tror de med AS har enda dårligere "filter" enn de uten diagnosen. Tenk deg for eksempel en travel flyplass, det er et sted svært mange opplever som stressende å være på.

Hvis jeg skal skifte flyterminal på JFK-flyplassen i New York (eller - gudene forby - på CdG i Paris) og har dårlig tid, føler jeg også stresset. Men jeg klarer på et vis å filtrere bort all den overflødige informasjonen det mases om der - tilbud på TaxFree, bussavgang til NY sentrum, avskjedsscener ved inngangen til sikkerhetsskranken, høyttalere som gnåler om hva man skal gjøre hvis man ser en forlatt koffert, happy hour på puben - det er som om skiltene til "min" flyterminal får en egen farge, og jeg driter litt i alt annet til jeg er framme. Dette går relativt automatisk fordi jeg har gjort sånt før.

Slike steder kan være en påkjenning for deg, ikke sant? Utrolig mye støy og informasjon som må "sorteres" hele tiden. Jeg kan tenke meg at det blir omtrent som første gangen jeg måtte fikse noe sånt på egen hånd - hver gang.

[Mary Poppins]

Hei!

Takk for informasjonen, ja så du mener min reaksjon er mer kraftig? Hm, det kan jo hende, jeg blir så frustrert inni meg at det gjør vondt.

En dag jeg kjørte i byen, var jeg svært stresset jeg skal ikke ta hele historien, men noe hadde gått galt for meg og jeg var svært stresset inni meg. Plutelig kom det en skjærende lyd inn gjennom bilvinduet, jeg slapp rattet og holdt meg for ørene, men så kom jeg fort på at det er det jeg ikke skal gjøre, det ser rart ut for andre mennesker og fotgjengerne. Jeg kjempet med vekselvis holde meg for øret diskre med den ene hånden, mens jeg delvis hyperventilerte og var i en tilstand man ikke bør være i når man kjører bil i Oslo sentrum. (jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, flere regler ble brutt den dagen, hvis du kan hjelpe meg kan jeg fortelle deg hva som var grunnen til mitt indre stress)

Innvendig var det kaos kaos og helt forferdelg, lydene av gravemaskinen skrapte på trommehinnene mine og jeg kjempet mot og ikke forlate min bil, midt i trikkesporet, midt i gangfeltet, bare løpe til et rolig sted, holde meg for ørene og komme vekk fra terroret.

Heldigvis klarte jeg å manøvrere bilen ut av det. Jeg kom meg hjem og sank sammen innenfor døren min, jeg tror jeg ble sittende der i en time før jeg fikk kledd av meg, kokt te og begynt å roe meg.

Da min mann ringte meg, klarte jeg ikke å snakke med han, jeg sa jeg var stresset inni meg og han sa jeg skulle legge meg på sofaen med en bok. Jeg gjorde det, jeg tenkte på hvor godt det er å ha en mann som forstår meg så mye og som kan berolige meg på riktig måte.(jeg elsker han så høyt)

Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da? (jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker. Hvis jeg sårer noen, dreier det seg oftest om en misforståelse, ex, jeg sa "Hvordan står det til?" til min tante en gang, hun ble meget morsk og sa "det burde du ikke spørre om", jeg glemte at det skal man ikke spørre om når noen har mistet barnet sitt. Jeg glemte det, jeg strevde med å tenke ut noe hygelig å si og da glemte jeg at det passer ikke å si sånt når noen har mistet sitt barn. Jeg ble veldig lei meg og følte meg som et ondt menneske, jeg sa ikke noe mer til henne, men inni hjertet mitt blir sånne ting til triste ting, ting som min psykiater retter opp i ved å fortelle meg at jeg ikke er slem, bare sosialt klossetet fordi jeg har AS)

''Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da?''

Uten tvil desverre. Jeg vil også si det at jeg synes det er en smule bekymringsfult at du er i trafikken når en lyd kan få deg til å bryte helt sammen, holde deg for ørene, miste konsentrasjonen osv. Beklager :-/

[tonie]

Hei!

Takk for informasjonen, ja så du mener min reaksjon er mer kraftig? Hm, det kan jo hende, jeg blir så frustrert inni meg at det gjør vondt.

En dag jeg kjørte i byen, var jeg svært stresset jeg skal ikke ta hele historien, men noe hadde gått galt for meg og jeg var svært stresset inni meg. Plutelig kom det en skjærende lyd inn gjennom bilvinduet, jeg slapp rattet og holdt meg for ørene, men så kom jeg fort på at det er det jeg ikke skal gjøre, det ser rart ut for andre mennesker og fotgjengerne. Jeg kjempet med vekselvis holde meg for øret diskre med den ene hånden, mens jeg delvis hyperventilerte og var i en tilstand man ikke bør være i når man kjører bil i Oslo sentrum. (jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, flere regler ble brutt den dagen, hvis du kan hjelpe meg kan jeg fortelle deg hva som var grunnen til mitt indre stress)

Innvendig var det kaos kaos og helt forferdelg, lydene av gravemaskinen skrapte på trommehinnene mine og jeg kjempet mot og ikke forlate min bil, midt i trikkesporet, midt i gangfeltet, bare løpe til et rolig sted, holde meg for ørene og komme vekk fra terroret.

Heldigvis klarte jeg å manøvrere bilen ut av det. Jeg kom meg hjem og sank sammen innenfor døren min, jeg tror jeg ble sittende der i en time før jeg fikk kledd av meg, kokt te og begynt å roe meg.

Da min mann ringte meg, klarte jeg ikke å snakke med han, jeg sa jeg var stresset inni meg og han sa jeg skulle legge meg på sofaen med en bok. Jeg gjorde det, jeg tenkte på hvor godt det er å ha en mann som forstår meg så mye og som kan berolige meg på riktig måte.(jeg elsker han så høyt)

Det er vel sånne ting som kanskje vitner om at jeg har asperger syndrom da? (jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker. Hvis jeg sårer noen, dreier det seg oftest om en misforståelse, ex, jeg sa "Hvordan står det til?" til min tante en gang, hun ble meget morsk og sa "det burde du ikke spørre om", jeg glemte at det skal man ikke spørre om når noen har mistet barnet sitt. Jeg glemte det, jeg strevde med å tenke ut noe hygelig å si og da glemte jeg at det passer ikke å si sånt når noen har mistet sitt barn. Jeg ble veldig lei meg og følte meg som et ondt menneske, jeg sa ikke noe mer til henne, men inni hjertet mitt blir sånne ting til triste ting, ting som min psykiater retter opp i ved å fortelle meg at jeg ikke er slem, bare sosialt klossetet fordi jeg har AS)

Jeg skjønner ikke at du tør å kjøre bil når du bringes helt ut av fatning bare på grunn av en lyd. Tenk om du kjører på et barn? Kræsjer og skader noen i en annen bil?

Jeg blir litt satt ut av at det virker som du bekymrer deg mest for om det har sett klønete og rart ut for de som evt har sett deg midt oppe i denne situasjonen. Det er nå det minst farlige her:/

[Gjest KaisaStina]

En skal ikke ville eller ikke ville ha diagnosen. Viljen er ikke viktig i denne sammenheng.

Om en har denne lidelsen, skal en akseptere at en har den - villet eller ikke.

Er det noen klar grense mellom de som har AS og de som ikke har det?