vanlig å tvile på diagnose AS

[Madelenemie]

Folk har forskjellig evne til å holde stresset unna i situasjoner hvor det blir mye. Det gjelder for oss som ikke har diagnoser også. Vi kan dessuten trene oss opp til en viss grad, men det vil fremdeles være forskjeller. Alle egner seg f.eks. ikke som flygeledere.

Men jeg tror de med AS har enda dårligere "filter" enn de uten diagnosen. Tenk deg for eksempel en travel flyplass, det er et sted svært mange opplever som stressende å være på.

Hvis jeg skal skifte flyterminal på JFK-flyplassen i New York (eller - gudene forby - på CdG i Paris) og har dårlig tid, føler jeg også stresset. Men jeg klarer på et vis å filtrere bort all den overflødige informasjonen det mases om der - tilbud på TaxFree, bussavgang til NY sentrum, avskjedsscener ved inngangen til sikkerhetsskranken, høyttalere som gnåler om hva man skal gjøre hvis man ser en forlatt koffert, happy hour på puben - det er som om skiltene til "min" flyterminal får en egen farge, og jeg driter litt i alt annet til jeg er framme. Dette går relativt automatisk fordi jeg har gjort sånt før.

Slike steder kan være en påkjenning for deg, ikke sant? Utrolig mye støy og informasjon som må "sorteres" hele tiden. Jeg kan tenke meg at det blir omtrent som første gangen jeg måtte fikse noe sånt på egen hånd - hver gang.

Hei!

Ja jeg trenger derfor å ha bedre tid enn andre, slik at jeg får tid å sortere ut inntrykk:)

[Katt-ja]

Jeg skjønner ikke at du tør å kjøre bil når du bringes helt ut av fatning bare på grunn av en lyd. Tenk om du kjører på et barn? Kræsjer og skader noen i en annen bil?

Jeg blir litt satt ut av at det virker som du bekymrer deg mest for om det har sett klønete og rart ut for de som evt har sett deg midt oppe i denne situasjonen. Det er nå det minst farlige her:/

Enig...

[Madelenemie]

''(jeg vil bare du skal vite at jeg ikke verken dreper, stjeler, myrder eller voldtar, jeg har mye medfølelse med andre mennesker, jeg skader ingen, jeg blir lei meg når det står om alle disse drapsmennene med asperger syndrom i avisene, jeg er ikke sånn, jeg kan ikke gjøre noen noe galt, jeg skader ingen)(min mann sier jeg er for god for denne verden, det er en overdrivelse, men jeg sier det til deg fordi jeg vil du skal vite at jeg ikke gjør slemme ting mot andre mennesker''

Dette har jeg skjønt for lenge siden :-)

Nå har jeg litt erfaring med Oslotrafikken og at man kan bli stresset av det har jeg full forståelse for :-) Likevel er vel din reaksjon et tegn på din diagnose og jeg tror du ser det godt selv også :-)

Hei!

Takk

Jeg er vanligvis en god og akktsom sjåfør, den dagen var et unntak fordi det var OD-dagen og jeg måtte kjøre barna mine rundt i Oslo for å finne et sted de kunne selge boller og muffins.

Ingen steder var bra å stå og jeg kjente jeg begynte å bli fra meg av stress, det var omkjøringer, gravearbeider osv...

Og da mens fotgjengerne trengte seg fordi bilen min, smalt det ekstra i ørene mine av denne brå og ubehagelige gravemaskinen, det var derfor helt ufarlig at jeg slapp rattet, men selvfølgelig jeg burde nok hatt sov i ro i ørene, men jeg får problemer i ørene av dem, og jeg får aldri til å finne ut hva jeg skal gjøre nå med vedtaket på støypropper, jeg vet ikke hvor vedtaket er og jeg vet ikke noe mer om det og jeg kan ikke mase på min mann mer og jeg greier ikke ordne opp i sånne ting. Når det kommer et brev til meg, som ser ut som min egen søknad, bare med en krusedull nederst så vet ikke jeg noe mer hva den krusedullen betyr, jeg vet ikke om det betyr at vedtaket er innvilget osv osv...(jeg skal ikke forklare mer for jeg skjønner det vil ta for lang tid)

Jeg har dessuten bedt om å få TT-kort til bruk for dårlige dager, da jeg ikke kan kjøre bil, for det er noen dager jeg er for stresset til å kjøre bil, men jeg fikk avslag. De sier jeg har sertifikat og da må jeg kunne kjøre alltid. Jeg kan dessverre ikke ta buss fordi jeg blir så stresset hvis det skjer noe uforutsett. Feks stoppet bussen på feil sted en gang, da ble jeg så opprørt inni meg at min mann måtte hente meg. Det hjalp ikke at han forklarte hvordan jeg kunne gå til den stasjonen der bussen skulle stoppet, jeg ble helt fra meg av denne ubehagelelige overraskelsen. Jeg liker ikke overraskelser.

Jeg så den andre stasjonen og jeg viste godt hvor jeg var, det var, selve det at dette skjedde som opprørte meg. Dessuten hender det at sjåfører spør meg om ting, og en gang hørte jeg ikke hva sjåføren sa, jeg måtte si 4 ganger jeg skjønner ikke hva du sier, og til slutt ble han vist sint og viftet med hendene. Da sa jeg også "Jeg skjønner ikke", men da smalt det til for sjåføren han skrek, GÅ OG SETT DEG", jeg ble livredd og gikk og satte meg, også ble jeg så lei meg at jeg kjente det blø i hjertet mitt ,fordi jeg ikke skjønner fort nok hva mennesker sier til meg. (jeg tror det er også en snakk om at jeg ikke ser mennesker kroppsspåk)( I Oslo er det mange utenlandske sjåfører og de har ikke bra norsk og jeg skjønner ikke så godt fra før, slik at det blir problemer kan man si)

Slike ting blir skrekkscenarier for meg, jeg har mange mange eksempler på misforståelser, det som er bra er at når noen blir sinte, så blir andre hyggelige, de kan da si, "stakkars deg, det er ikke godt" da smiler jeg og sier, "nei", jeg har ikk mer å si, men jeg vil jo være vennlig så jeg smiler. Det er altså stort sett noen hyggelige mennesker hvis noen mister beherskelsen, men de er der fordi de vist nok oppfatter at jeg ser "lost" ut hvis du skjønner hvordan man ser ut da. (det skjønner ikke jeg, men andre skjønner det)

[Madelenemie]

Enig...

Hei!

Se hva jeg skriver lenger ned som grunn og forklaring!

Forresten har jeg vært inne på å trappe ned på bilkjøring, men dette er ikke min psykiater enig i, hun sier jeg er en god sjåfør, jeg skal bare ikke kjøre når jeg er opprørt.

Derfor søkte jeg om TT-kort og jeg skrev et langt brev om hvorfor jeg trenger det fordi jeg har barn og ikke kan ta buss fordi det er masse usikkerhet med det, mennesker som snakker til meg, sinte sjåfører, mye stemmer, bråk, plutselige omkjøringer, nye stoppesteder osv...men jeg fikk avslag. Og jeg må kjøre barna hver dag til skolen, jeg er helt avhengig av bil.

Derfor må jeg på dårlige dager,(heldigvis er ikke de så ofte) holde meg hjemme, jeg kjører ikke bil når noe går galt, fordi jeg vil jo ikke kjøre på noen!

[Madelenemie]

Folk har forskjellig evne til å holde stresset unna i situasjoner hvor det blir mye. Det gjelder for oss som ikke har diagnoser også. Vi kan dessuten trene oss opp til en viss grad, men det vil fremdeles være forskjeller. Alle egner seg f.eks. ikke som flygeledere.

Men jeg tror de med AS har enda dårligere "filter" enn de uten diagnosen. Tenk deg for eksempel en travel flyplass, det er et sted svært mange opplever som stressende å være på.

Hvis jeg skal skifte flyterminal på JFK-flyplassen i New York (eller - gudene forby - på CdG i Paris) og har dårlig tid, føler jeg også stresset. Men jeg klarer på et vis å filtrere bort all den overflødige informasjonen det mases om der - tilbud på TaxFree, bussavgang til NY sentrum, avskjedsscener ved inngangen til sikkerhetsskranken, høyttalere som gnåler om hva man skal gjøre hvis man ser en forlatt koffert, happy hour på puben - det er som om skiltene til "min" flyterminal får en egen farge, og jeg driter litt i alt annet til jeg er framme. Dette går relativt automatisk fordi jeg har gjort sånt før.

Slike steder kan være en påkjenning for deg, ikke sant? Utrolig mye støy og informasjon som må "sorteres" hele tiden. Jeg kan tenke meg at det blir omtrent som første gangen jeg måtte fikse noe sånt på egen hånd - hver gang.

Hei!

På autismeforeningens side i England, lå det forresten en oppskrift på hvordan forberede seg på flyplasser og reiser.

Jeg fikk den av noen og jeg ble meget glad for hvis man på forhånd tenker igjennom alt som skal skje i hvilken rekkefølge så blir man rolig fordi man har opplegget klart. Man går dit, sier det...så går man dit og sier sånn... osv

Det var en oppskrift på mange sider, man kan nemmelig se på bilder av lyplassen først, også kan man ha bilder av akkurat hvor man bør gå og være forberedt på hva man skal si til hvem:)

Jeg reiser ikke så mye alene, men hvsi jeg gjør det skal jeg tenke ut alt i detalj før jeg reiser, alt jeg vet på forhånd bruker gå bra:)

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Takk

Jeg er vanligvis en god og akktsom sjåfør, den dagen var et unntak fordi det var OD-dagen og jeg måtte kjøre barna mine rundt i Oslo for å finne et sted de kunne selge boller og muffins.

Ingen steder var bra å stå og jeg kjente jeg begynte å bli fra meg av stress, det var omkjøringer, gravearbeider osv...

Og da mens fotgjengerne trengte seg fordi bilen min, smalt det ekstra i ørene mine av denne brå og ubehagelige gravemaskinen, det var derfor helt ufarlig at jeg slapp rattet, men selvfølgelig jeg burde nok hatt sov i ro i ørene, men jeg får problemer i ørene av dem, og jeg får aldri til å finne ut hva jeg skal gjøre nå med vedtaket på støypropper, jeg vet ikke hvor vedtaket er og jeg vet ikke noe mer om det og jeg kan ikke mase på min mann mer og jeg greier ikke ordne opp i sånne ting. Når det kommer et brev til meg, som ser ut som min egen søknad, bare med en krusedull nederst så vet ikke jeg noe mer hva den krusedullen betyr, jeg vet ikke om det betyr at vedtaket er innvilget osv osv...(jeg skal ikke forklare mer for jeg skjønner det vil ta for lang tid)

Jeg har dessuten bedt om å få TT-kort til bruk for dårlige dager, da jeg ikke kan kjøre bil, for det er noen dager jeg er for stresset til å kjøre bil, men jeg fikk avslag. De sier jeg har sertifikat og da må jeg kunne kjøre alltid. Jeg kan dessverre ikke ta buss fordi jeg blir så stresset hvis det skjer noe uforutsett. Feks stoppet bussen på feil sted en gang, da ble jeg så opprørt inni meg at min mann måtte hente meg. Det hjalp ikke at han forklarte hvordan jeg kunne gå til den stasjonen der bussen skulle stoppet, jeg ble helt fra meg av denne ubehagelelige overraskelsen. Jeg liker ikke overraskelser.

Jeg så den andre stasjonen og jeg viste godt hvor jeg var, det var, selve det at dette skjedde som opprørte meg. Dessuten hender det at sjåfører spør meg om ting, og en gang hørte jeg ikke hva sjåføren sa, jeg måtte si 4 ganger jeg skjønner ikke hva du sier, og til slutt ble han vist sint og viftet med hendene. Da sa jeg også "Jeg skjønner ikke", men da smalt det til for sjåføren han skrek, GÅ OG SETT DEG", jeg ble livredd og gikk og satte meg, også ble jeg så lei meg at jeg kjente det blø i hjertet mitt ,fordi jeg ikke skjønner fort nok hva mennesker sier til meg. (jeg tror det er også en snakk om at jeg ikke ser mennesker kroppsspåk)( I Oslo er det mange utenlandske sjåfører og de har ikke bra norsk og jeg skjønner ikke så godt fra før, slik at det blir problemer kan man si)

Slike ting blir skrekkscenarier for meg, jeg har mange mange eksempler på misforståelser, det som er bra er at når noen blir sinte, så blir andre hyggelige, de kan da si, "stakkars deg, det er ikke godt" da smiler jeg og sier, "nei", jeg har ikk mer å si, men jeg vil jo være vennlig så jeg smiler. Det er altså stort sett noen hyggelige mennesker hvis noen mister beherskelsen, men de er der fordi de vist nok oppfatter at jeg ser "lost" ut hvis du skjønner hvordan man ser ut da. (det skjønner ikke jeg, men andre skjønner det)

''også ble jeg så lei meg at jeg kjente det blø i hjertet mitt ,fordi jeg ikke skjønner fort nok hva mennesker sier til meg''

Hvordan er reaksjonsevnen din ellers? F.eks i trafikken?

[Madelenemie]

''også ble jeg så lei meg at jeg kjente det blø i hjertet mitt ,fordi jeg ikke skjønner fort nok hva mennesker sier til meg''

Hvordan er reaksjonsevnen din ellers? F.eks i trafikken?

Hei!

Kjøringen for meg er et svært bevisst prosjekt, dvs at jeg sier at ingen må snakke til meg da jeg må konsentere meg fult og helt på trafikkbildet.

Jeg kjører som regel aldri når jeg er sliten fordi jeg hadde en nesten-ulykke med en syklist en gang. Det satte en støkk i meg, jeg nektet å kjøre etterpå og vi søkte om TT-kort fordi jeg ikke kan ta buss. Men jeg fikk ikke det eller annen skoleskyss til studiested, istedet fikk jeg hjelp til å bli trygg på bilkjøring igjen.

Jeg blir som du sikkert skjønner veldig sliten av å kjøre i byen fordi jeg konsenterer meg veldig, men når jeg kjører de faste rutene og jeg ikke må lete etter parkeringsplass går det bra:)

Jeg liker å kjøre bil, men ikke midt i Oslo, men gjør jeg det bør jeg ikke være stresset, slik jeg var på OD-dagen.

[Gjest MayLynn]

Hei!

Hvis du bor I Oslo, bør du melde deg på et kurs på Nordvoll om jenter og asperger syndrom, frist var 2 november, men fordi jeg først meldte meg på til feil sted, meldte jeg meg på for sent i dag, men jeg fikk plass.

Dette kurset går nettopp på forskjellene på jenter og gutter og at det er en klar underdiagnostisering av jentene, man skal være veldig "autistisk" for å få diagnosen som jente.

Mye av det du forteller passer bra til aspergere:(sitat)

Hun har empati og kan forestille seg hva andre tenker dog (kanskje ikke i situasjonen - men etterpå).(sitatet ditt)

Dette er litt likt meg, jeg kan det ikke i situasjonene, men etter på, særlig når jeg er for meg selv og får tid til å tenke i gjennom situasjonen. Men jeg har også fått mye hjelp da til å lære å forstå hva andre kan tenke, jeg vet ikke hvor god jeg var på dette før.

Men jeg vet, at nettopp jenter med asperger syndrom kan være langt mer sosialt oppvakte og våkne enn gutter og dette kan jo mye skyldes at vi har forskjellig biologi.

Jeg kjenner meg mye igjen i ting du skriver, jeg har selv høy IQ og er skoleflink, men til tross for dette, og at jeg var stille på skolen, fikk jeg få venner, jeg var ikke akkurat den kule. Jeg skjønte meg ikke på klær og ofte trenger vi mere hjelp med å lære sånn ting fordi vi ikke oppfatter eller er i gjenger med andre barn og ungdommer.

Jeg har imidlertid alltid hatt en veldig nær venn, som jeg har felles interesser med og fortsatt har god kontakt med,og de vennene jeg får blir ofte nære og gode.

Det med kritikk, tror jeg varierer, jeg har nok lettere for å ta kritikk i dag enn før jeg fikk diagnosen. Jeg følte meg ofte dum og at jeg ikke forstod noen ting før og da blir man kanskje mere sensitiv for kritikk? Men det er jo forskjell på kritikk da, forklarende kritikk er lettere enn bare kritikk, for jeg må få alt forklart.

Du har rett i at kanskje har din datter asperger syndrom, hvis du vil kan jeg gi deg tips om steder der de har bedre komptenase på utredning av jenter.

Hei - beklager sent svar. Vi bor ikke i nærheten av Oslo nå nei. Ja jeg er enig i at slik jeg beskriver henne så høres det ut som Asperger. Men det kan jo være at noen ting som jeg ikke skriver om hadde overbevist deg om at hun ikke hadde Asperger? Jeg syns det virker som om hun forstår kroppspråk - hvis hun ikke er så ivrig at hun glemmer å tenke på det feks... Og så har hun blitt bedre i det siste - noe jeg tror kommer av dietten.