Jeg har asperger syndrom

[Gjest det er sånn]

Ja, jeg kjente meg bare veldig godt igjen selv og følte vel egentlig ikke at jeg "frikjente" henne for asberger..... Hun var veldig klar på at hun skjønte at hun hadde denne diagnosen nå, så jeg følte ikke for å smøre det enda mer inn... men forklare at slike følelser også kan oppstå hos oss uten asbergerdiagnosen.. Og siden jeg la til at hun nok følte det enda sterkere enn oss andre, så tenkte jeg at det holdt.... men det gjorde det visst ikke for alle

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen, og jeg har overhodet ikke asperger. Du har derfor helt rett i det du sier.

[Gjest husker ikke]

Å skrive ned mulige samtaleemner på forhånd er det nok bare aspergere som vil gjøre. Men det er sikkert lurt nok for en som har asperger.

Nei, folk med sosial angst kan også ha nytte av det

[Gjest Elextra]

Det går bra

Skjønner at det jeg skrev kunne mistolkes, så jeg burde nok tenkt meg litt bedre om

Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme.

''Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme''

Jeg reagerte ikke negativt på det togli sa, men jeg lurer på om dere mener på ramme alvor at dere kjenner dere igjen? Les en gang til hva Madelenemie skriver.

Ville dere før et selskap grudd dere så veldig, planlagt hva dere skal si, hvor dere skal sitte, hvem dere skal sitte sammen med, printet ut 100 sider for å lese under bordet i smug, håpe at ingen skal snakke til dere osv.?

Jeg tviler på at dere kjenner dere igjen i dette :-)

[Gjest Kayia]

''Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme''

Jeg reagerte ikke negativt på det togli sa, men jeg lurer på om dere mener på ramme alvor at dere kjenner dere igjen? Les en gang til hva Madelenemie skriver.

Ville dere før et selskap grudd dere så veldig, planlagt hva dere skal si, hvor dere skal sitte, hvem dere skal sitte sammen med, printet ut 100 sider for å lese under bordet i smug, håpe at ingen skal snakke til dere osv.?

Jeg tviler på at dere kjenner dere igjen i dette :-)

Enig, er også overrasket over at man kjenner seg igjen om man ikke har sosial angst, asberger eller noe som gjør at selskap blir over the top skummelt

[Parasoll]

Hei!

Nå er jeg hjemme, alene

jeg fikk gå hjem, min mann syns jeg var kjempeflink. Det var greit at jeg gikk nå, min mann så jeg fikk et sånt fjernt, dratt ansiktsutrykk, da begynner jeg å bli overbelastet.

Jeg var den første som gikk og mennene som satt på hver side av meg nikket og smilte til meg da jeg gikk = det var greit at jeg gikk. Jeg spurte om det var greit å gå nå og fikk beskjed at det var i orden.

Jeg snakket litt med dem, men jeg er så sliten nå at jeg ikke klarer helt å roe meg ned, så mange ord inni hodet og latteren til alle de menneskene.

Jeg liker meg ofte når jeg ser så mange glade mennesker, da skulle jeg ønske at hjernen min ikke har den koblingsfeilen, slik at jeg får det ekkoet av lyder som er nesten litt sånn umulige å skjelne og som gjør at jeg ikke hører, skjønner hvor hva skjer og at jeg inni mellom bare må lukke øynene, selv om man egentlig vet at man ikke skal gjøre det.

Da skulle jeg ønske at jeg tok inn verden litt mer på samme frekvens som andre og jeg lurer på om jeg ikke hadde vært en festløve (hvis dere vet hva jeg mener) hvis jeg ikke hadde asperger syndrom. Jeg liker så godt å se mennesker le, jeg ler selv noen ganger mere av synet enn pga av det de sier. Noen er så morsomme når de ler at jeg selv begynner å le av dem men den humoren er da min, den skjønner jo ingen andre. De tror jeg ler med dem, men jeg ler av dem. Ikke alltid da.

Ja ja det var i vertfall hyggelig å se at dere ønsket meg alt godt for kvelden, det var en blandet følelse, jeg liker ikke å bli så sliten, men jeg liker å se så mange glade mennesker og alt det rare de gjør. Jeg ville foretrukket å være hjemme, men jeg likte kjolen og jeg likte følelsen av å mestre dette.

Selv om jeg ser kommentarene nedover her, så er alt veldig pent og hyggelig sagt fra dere alle, og jeg skal ikke glemme at jeg har asperger selv om jeg ser noen tenker litt på det.

Ja for det er jo fint at andre kjenner seg igjen i ting også selv om jeg nettopp da fort får disse innfallene at jeg da sikkert ikke har asperger syndrom for andre er jo som meg.

Men dere skal vite dere er god hjelp på veien, og slik hjelper dere min psykiater uten at dere vet det for hun virker ikke helt glad for når jeg nevner at jeg kanskje ikke har asperger syndrom. Tror hun blir lei og det skjønner jeg, jeg ville bare gjerne tatt en sånn gentest og en del ting for å føle meg mer sikker, men min psykiater sier bare at jeg er skoleeksempelet og at det er hun ikke i tvil om og at tester uansett ikke gir sikre svar, osv osv...

Jeg tror vel hun og mange baserer seg på at jeg har barn med asperger, da blir det lett sånn at mor også selvfølgelig. Jeg er ikke uenig i det, men jeg ser bare ikke alt så klart selv, jeg ser trekkene, og andre ser de mer tydelig, men jeg pleier å forholde meg mest til min egen oppfattelse av ting.

Jeg lager denne boken også som skal minne meg, og jeg ser jo at selv om jeg var høflig og korrekt mot mennesker i kveld, så er forarbeidet og måten jeg henvender meg til andre ikke helt gjennomsnittlig. Jeg hadde printet ut 101 sider av en artikkel, denne fikk jeg IKKE lov å ta med meg, ikke i tilfelle en gang..., den ligger på skjenken i gangen.

Men det var riktig, jeg ville ikke fått tid til å lese den uansett og i tillegg er det uhøflig.

Men jeg er så sliten.....

Høres som det var en vellykket kveld :-) Skjønner at du ble sliten, det hadde jeg også blitt! God helg :-)

[Gjest togli]

Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme.

Godt å høre... Tenkte overhode ikke på at det var galt å skrive det sånn, så så forskjellig kan man oppfatte ting

[Gjest Kayia]

Hei!

:)

Har jeg???

Så glad jeg ble.

Det er snilt sagt og det går inn i hjertet mitt.

Men nå skal jeg kle av meg og ta et glass vin.

Helt enig med Mary P - du er innmari god til å reflektere ) Nyt vinen

[Gjest togli]

''Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme''

Jeg reagerte ikke negativt på det togli sa, men jeg lurer på om dere mener på ramme alvor at dere kjenner dere igjen? Les en gang til hva Madelenemie skriver.

Ville dere før et selskap grudd dere så veldig, planlagt hva dere skal si, hvor dere skal sitte, hvem dere skal sitte sammen med, printet ut 100 sider for å lese under bordet i smug, håpe at ingen skal snakke til dere osv.?

Jeg tviler på at dere kjenner dere igjen i dette :-)

Jeg tror det er ganske normalt å grue seg litt for store selskap der man ikke kjenner så mange... Tenke på hvem man skal sitte sammen med, hva man kan snakke om osv. Man kan kjenne "et snev" av av dette, men selvsagt ikke like sterkt som Madelein.....?...kjenner det.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg tror det er ganske normalt å grue seg litt for store selskap der man ikke kjenner så mange... Tenke på hvem man skal sitte sammen med, hva man kan snakke om osv. Man kan kjenne "et snev" av av dette, men selvsagt ikke like sterkt som Madelein.....?...kjenner det.

Jge kan skjønne deg, da du sikkert også blir sliten av og forsøke få med deg det som blir sagt iom at du er avhegig av å munnavlese?

[Gjest Elextra]

''Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme''

Jeg reagerte ikke negativt på det togli sa, men jeg lurer på om dere mener på ramme alvor at dere kjenner dere igjen? Les en gang til hva Madelenemie skriver.

Ville dere før et selskap grudd dere så veldig, planlagt hva dere skal si, hvor dere skal sitte, hvem dere skal sitte sammen med, printet ut 100 sider for å lese under bordet i smug, håpe at ingen skal snakke til dere osv.?

Jeg tviler på at dere kjenner dere igjen i dette :-)

Det går an å kjenne seg igjen uten nødvendigvis fullt ut å identifisere seg.

[Gjest togli]

Jge kan skjønne deg, da du sikkert også blir sliten av og forsøke få med deg det som blir sagt iom at du er avhegig av å munnavlese?

Ja, det er sant. Etter at jeg fikk CI bruker jeg tolkene på en litt annen måte... De er der mer som back up når jeg blir sliten av å se/høre, så jeg veksler mellom å bruke dem og ikke.... Nå bruker jeg riktignok ikke å ta med tolk på vanlige fester, men i bryllup o.l. har jeg tolk for å få med meg talene osv

[Madelenemie]

''Jeg tenkte som du og kunne godt ha skrevet akkurat det samme''

Jeg reagerte ikke negativt på det togli sa, men jeg lurer på om dere mener på ramme alvor at dere kjenner dere igjen? Les en gang til hva Madelenemie skriver.

Ville dere før et selskap grudd dere så veldig, planlagt hva dere skal si, hvor dere skal sitte, hvem dere skal sitte sammen med, printet ut 100 sider for å lese under bordet i smug, håpe at ingen skal snakke til dere osv.?

Jeg tviler på at dere kjenner dere igjen i dette :-)

Hei!

Det var 101 sider og det er en engelsk artikkel om jenter og asperger, jeg skal på et kurs og tenkte det ville være lurt å bruke kvelden på å lese litt og på den måten forberede meg. Hvis noen så kom til å lure på hva jeg leser, kunne jeg høflig smile til den andre og si, "Jeg skal på et kurs og har ting jeg må lese og sette meg inn i på forkant, så kunne jeg vise artikkelen og si noe mer hvis vedkommende ble interessert", men dette virker meget spesielt og er ikke slikt man gjør på en gallamiddag uansett hvor fristet man kan bli.

Jeg tenkte uansett den artikkelen burde ligge i min veske, men da den var rellativt tung og stor ville den jo stukket opp og dette oppfattet jeg også ville virke spesielt, om dere skjønner. Uansett kunne jeg nok da lett falt for fristelsen og tatt den opp på et tidspunkt, men nå var det ingenting annet å gjøre enn å smile, snakke med mennesker, telle ant. lys og lage en indre oversikt over bord, stoler, plasseringer i rommet, samt måten og ant stjerner de hadde pyntet med og hengt opp på veggen rett foran meg.. (jeg sier ikke antallet da jeg vet nå at dere vil oppfatte dette som aspergerisk:) Jeg lærer fort, og derfor er det jeg får ideene om at jeg om ca 10 år i vertfall burde være kvitt hele syndromet.

Men det er nok ikke sikkert det skjer, men det er ikke sikkert mennesker merker det da på en slik måte som de gjør nå.

Selv om jeg ikke skjønner hva de merker seg, men jo det har med smilingen, lukkingen av øynene samt at jeg gir en lengre forklaring på tingenes tilstand når noen spør meg hvordan det går(selv om min psykiater prøver å lære meg å si "Jo takk det går bra" el l). Jeg har ikke vent meg til å svare bra, for jeg syns det høres så rart ut, det er jo så mange områder av livet og jeg vil gjerne svare så presist som mulig, først da blir det et ærlig svar, føler jeg.

Dere er hyggelige mennesker i vertfall.

[Madelenemie]

Enig, er også overrasket over at man kjenner seg igjen om man ikke har sosial angst, asberger eller noe som gjør at selskap blir over the top skummelt

Hei!

Jeg tror asperger er litt annerledes enn sosial angst, men felles er vel at vi helst skulle vært hjemme kanskje.

Men når jeg er i gang med å prate, da er jeg i gang, da merker jeg lite til de andre menneskene rundt meg, jeg ser de knapt, jeg lukker alt ute og skrur på en bryter med alt jeg skal si. Ellers sier jeg lite, men jeg prøver nå med visse høflighetsfraser osv...jeg har jo bøker om dette nå og det er egentlig bare å pugge dette og venne seg. Men problemet er å huske ting man ikke er så interessert i, men det går framover kan man si. Men jeg blir lattermild når jeg blar opp i en bok og sier setningen som står der eller sier, "Goddag/godkveld, kom inn, vil du ha kaffe eller te?", dette er min psykiaters setning, som hun sier jeg skal si for å komme de som ringer på døren i forkjøpet, sånn at jeg slipper å høre, "Å du ble glad for besøk ja" (det er en ironisk setning etterfulgt av en liten latter) Når noen sa den begynte jeg på en lang forklaring som aldri ble så bra og heller floket det til ytterligere. Jeg liker ikke å få besøk, i vertfall ikke spontant, jeg er alltid veldig opptatt, veldig. Og jeg liker ikke å bli avbrutt. Da er det bedre å invitere, da vet jeg de kommer også må jeg bare gå rundt en dag å si, "Jeg gruer meg, det hadde vært bedre at ingen kom, men dette setter jo barna pris på".

Jeg skjønner ikke vitsen med å gå på besøk eller komme på besøk, man har jo Internet. Det syns jeg er en god måte å være sosial på, mere avslappende og man får god kontakt med mennesker. Min mann sier det er fordi jeg har asperger at mitt sosiale behov fullstendig blir dekket på Internet, lurer på hvordan det hadde vært å ikke ha asperger syndrom.

[Attekattenoa]

Hei!

Det var 101 sider og det er en engelsk artikkel om jenter og asperger, jeg skal på et kurs og tenkte det ville være lurt å bruke kvelden på å lese litt og på den måten forberede meg. Hvis noen så kom til å lure på hva jeg leser, kunne jeg høflig smile til den andre og si, "Jeg skal på et kurs og har ting jeg må lese og sette meg inn i på forkant, så kunne jeg vise artikkelen og si noe mer hvis vedkommende ble interessert", men dette virker meget spesielt og er ikke slikt man gjør på en gallamiddag uansett hvor fristet man kan bli.

Jeg tenkte uansett den artikkelen burde ligge i min veske, men da den var rellativt tung og stor ville den jo stukket opp og dette oppfattet jeg også ville virke spesielt, om dere skjønner. Uansett kunne jeg nok da lett falt for fristelsen og tatt den opp på et tidspunkt, men nå var det ingenting annet å gjøre enn å smile, snakke med mennesker, telle ant. lys og lage en indre oversikt over bord, stoler, plasseringer i rommet, samt måten og ant stjerner de hadde pyntet med og hengt opp på veggen rett foran meg.. (jeg sier ikke antallet da jeg vet nå at dere vil oppfatte dette som aspergerisk:) Jeg lærer fort, og derfor er det jeg får ideene om at jeg om ca 10 år i vertfall burde være kvitt hele syndromet.

Men det er nok ikke sikkert det skjer, men det er ikke sikkert mennesker merker det da på en slik måte som de gjør nå.

Selv om jeg ikke skjønner hva de merker seg, men jo det har med smilingen, lukkingen av øynene samt at jeg gir en lengre forklaring på tingenes tilstand når noen spør meg hvordan det går(selv om min psykiater prøver å lære meg å si "Jo takk det går bra" el l). Jeg har ikke vent meg til å svare bra, for jeg syns det høres så rart ut, det er jo så mange områder av livet og jeg vil gjerne svare så presist som mulig, først da blir det et ærlig svar, føler jeg.

Dere er hyggelige mennesker i vertfall.

Hei

Jeg har fulgt litt med på det du skriver den siste tiden, og finner det veldig lærerikt. Mens du selv lærer deg hvordan andre uten asberger syndrom kommuniserer, så lærer du meg hvordan en med asberger syndrom tenker. Vi har noen bekjente som har en gutt med asberger, og på grunn av deg kan jeg litt bedre forstå hvordan han opplever verden, og forhåpentligvis kommuniserer bedre med han. Takk for at du deler dine tanker og refleksjoner med oss.

mvh

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Det var 101 sider og det er en engelsk artikkel om jenter og asperger, jeg skal på et kurs og tenkte det ville være lurt å bruke kvelden på å lese litt og på den måten forberede meg. Hvis noen så kom til å lure på hva jeg leser, kunne jeg høflig smile til den andre og si, "Jeg skal på et kurs og har ting jeg må lese og sette meg inn i på forkant, så kunne jeg vise artikkelen og si noe mer hvis vedkommende ble interessert", men dette virker meget spesielt og er ikke slikt man gjør på en gallamiddag uansett hvor fristet man kan bli.

Jeg tenkte uansett den artikkelen burde ligge i min veske, men da den var rellativt tung og stor ville den jo stukket opp og dette oppfattet jeg også ville virke spesielt, om dere skjønner. Uansett kunne jeg nok da lett falt for fristelsen og tatt den opp på et tidspunkt, men nå var det ingenting annet å gjøre enn å smile, snakke med mennesker, telle ant. lys og lage en indre oversikt over bord, stoler, plasseringer i rommet, samt måten og ant stjerner de hadde pyntet med og hengt opp på veggen rett foran meg.. (jeg sier ikke antallet da jeg vet nå at dere vil oppfatte dette som aspergerisk:) Jeg lærer fort, og derfor er det jeg får ideene om at jeg om ca 10 år i vertfall burde være kvitt hele syndromet.

Men det er nok ikke sikkert det skjer, men det er ikke sikkert mennesker merker det da på en slik måte som de gjør nå.

Selv om jeg ikke skjønner hva de merker seg, men jo det har med smilingen, lukkingen av øynene samt at jeg gir en lengre forklaring på tingenes tilstand når noen spør meg hvordan det går(selv om min psykiater prøver å lære meg å si "Jo takk det går bra" el l). Jeg har ikke vent meg til å svare bra, for jeg syns det høres så rart ut, det er jo så mange områder av livet og jeg vil gjerne svare så presist som mulig, først da blir det et ærlig svar, føler jeg.

Dere er hyggelige mennesker i vertfall.

''Det var 101 sider''

Ja, jeg rundet av til 100 jeg da, men det var 101 sider. Rett skal være rett :-)

'' (jeg sier ikke antallet da jeg vet nå at dere vil oppfatte dette som aspergerisk:) ''

Nei, du behøver ikke det. Alt du beskriver ellers med telling av lys osv er nok til å forstå at du har Asperger :-)

Dessuten merker jeg gjennom alle dine innlegg at du forstår det godt selv også, selv om du innimellom tviler. Du er flink til å formidle og jeg og sikkert andre har lært mye av deg :-)

'' Dere er hyggelige mennesker i vertfall''

Takk, det er du også:-)

[Madelenemie]

Hei

Jeg har fulgt litt med på det du skriver den siste tiden, og finner det veldig lærerikt. Mens du selv lærer deg hvordan andre uten asberger syndrom kommuniserer, så lærer du meg hvordan en med asberger syndrom tenker. Vi har noen bekjente som har en gutt med asberger, og på grunn av deg kan jeg litt bedre forstå hvordan han opplever verden, og forhåpentligvis kommuniserer bedre med han. Takk for at du deler dine tanker og refleksjoner med oss.

mvh

Hei!

Ja det syns jeg er virkelig hyggelig å høre:)

Jeg skriver på en bok fordi 3 psykiatere har bedt meg om det, nettopp fordi jeg formidler noen asperger-vansker beskrivende. Men jeg hadde ikke gjort det uten at de hadde sagt det for da hadde jeg aldri tenkt i en slik retning. Dessuten hadde jeg litt dårlig selvtillit tror jeg da jeg kom inn til denne utredningen på Ullevål. (syns jeg selv da)

Jeg tenker da at det jo blir dumt om jeg skal skrive og utgi en bok også tvile på diagnosen, jeg må derfor prøve som flere sier ikke å tenke på å ville ha diagnosen, men akseptere den,

samtidig som det ikke er så lett pga av en utdanning jeg ikke kan ta fordi jeg har disse vanskene. (eller jeg kan ta den, men vil ikke da fungere på noe tidspunkt i en slik jobb, det er litt ergerlig, dette er da heller ikke min vurdering, men min psykiaters, samt noen andres, men felles for dem er at de kjenner problemstillingen asperger syndrom)

Jeg tenker nå at jeg må prøve å tenke at andre jo nettopp viser at de aksepterer meg som den jeg er og da burde jeg selv gjøre det også, min mann viser jo hver dag at han elsker og støtter meg selv om han ikke viste at jeg hadde en diagnose når vi giftet oss.

Jeg syns noen ganger akkurat det er litt synd for jeg tenker det ville kjentes bedre om jeg viste da, i det minste burde jeg sagt at det er noe feil med meg for det skjønte han fort når vi flyttet sammen, men han sa det betydde ingen. Han elsket meg og ville giftet seg med meg med eller uten autisme sier han, for han var jeg den jeg var og han viste ingenting om autisme den gangen.

Det betyr mye for meg det hyggelige dere sier til meg, jeg vil dere skal vite at jeg lærer mye interessant, som jeg tar med meg videre.

Det beste med dere er at dere ikke har autisme og at jeg kommuniserer bra med dere likevel og til og med ser mange felles faktorer også.

Noen drikker vin som meg:)

Noen er mødre som meg:)

Noen bekymrer seg for sin familie som meg:)

Noen elsker humor, som meg:)

Dere kjennes mye som meg og da blir begrensingen min mere tålelig å leve med for jeg vil også bare være et medmenneske, selv om jeg forholder meg annerledes til mye i verden.