Sliten av dårlige medpasienter under innleggelse

[meira]

Jeg er for tiden innlagt ved et Dps. Et opphold som egentlig skulle vare i et par uker, som har strukket seg til elleve.Vi blir oppfordret til å være mest mulig ute i miljøet, men jeg føler meg for tiden ganske hudløs, og blir veldig sliten av medpasienter som til tider kan være ganske "høye", sinte og slitsomme.

Samtidig er jeg såpass "åpen" nå at jeg lett tar innover meg andres historie.Har sagt det til personalet, men de sier det er en treningsarena

Kjenner jeg gruer meg veldig til å komme tilbake fra perm som har vart noen dager. Var helt utkjørt da jeg kom hjem til perm.Jeg sliter med mye angst for tiden og er ganske langt nede. Er redd nesten hele tiden. Bruker ingen medisiner utenom Lamictal, ikke noe angstdempende. Meningen er at jeg skal lære å mestre angsten uten medisiner.

Ser at jeg har behov for hjelp, men vet ikke om situasjonen rundt innleggelsen gjør vondt verre nå.Samtidig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare meg hjemme.

Er så sliten av å være så redd hele tiden. Er redd for å være alene, samtidig kjenner jeg på sosialangst når jeg er sammen med andre.

Noen ganger føles det som om jeg aldri skal komme meg opp igjen.

Er det noen andre som har erfaringer med det å være innlagt og har kjent dette på kroppen selv? En ting er å bli inne på rommet, som kan gjøre dagene ganske lange. En annen ting kan kanskje være å lære å skjærme seg på annen måte? Bli mer robust..

[rose23]

Gjett om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg ble sittendes å høre på alle historier, ga råd, trøstet... Roet ned urolige pasienter. Fulgte med på "babling" og "tullprat". Til slutt var jeg helt utkjørt og bokstavelig talt kollapset. Jeg fikk da flytte til den roligste delen av avdelinga og fikk til og med røyke på rommet, men det er ikke noe man kan kreve akkurat.

Så mine råd er: Om du skal røyke, prøv å få med deg personalet ut på trappen i stedet. Vent til måltidene er nesten ferdig før du setter deg. Sett deg nærmest mulig tven på stuen når du vil se på tv.

Lukk ørene for manisk og psykotisk babbel. Når du ser andre har det vondt, eller klager til deg. Svar "uffda" eller i den dur. Ikke noe mer. Om du er bekymret for noen, snakk med personalet. Det er de som jobber der, ikke du. Å det går også ann å be andre pasienter dempe seg... Det har jeg gjort mange ganger og blitt respektert.

Å sitte alene på rommet er nitrist, men ofte kan det være roligere andre steder i avdelingen...

Det viktigste er at du ikke må engasjere deg i medpasientene. Det er ike derfor du er der og det er ikke din jobb. Ta vare på deg selv.

[meira]

Gjett om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg ble sittendes å høre på alle historier, ga råd, trøstet... Roet ned urolige pasienter. Fulgte med på "babling" og "tullprat". Til slutt var jeg helt utkjørt og bokstavelig talt kollapset. Jeg fikk da flytte til den roligste delen av avdelinga og fikk til og med røyke på rommet, men det er ikke noe man kan kreve akkurat.

Så mine råd er: Om du skal røyke, prøv å få med deg personalet ut på trappen i stedet. Vent til måltidene er nesten ferdig før du setter deg. Sett deg nærmest mulig tven på stuen når du vil se på tv.

Lukk ørene for manisk og psykotisk babbel. Når du ser andre har det vondt, eller klager til deg. Svar "uffda" eller i den dur. Ikke noe mer. Om du er bekymret for noen, snakk med personalet. Det er de som jobber der, ikke du. Å det går også ann å be andre pasienter dempe seg... Det har jeg gjort mange ganger og blitt respektert.

Å sitte alene på rommet er nitrist, men ofte kan det være roligere andre steder i avdelingen...

Det viktigste er at du ikke må engasjere deg i medpasientene. Det er ike derfor du er der og det er ikke din jobb. Ta vare på deg selv.

Takk for svar- og takk for råd. Ja jeg røyker, og det prates mye ute når vi røyker.Må ta opp situasjonen med personalet. Trenger å være der, men blir så sliten. En utfordring å være sammen med så mye dårlige når man sliter selv. Andres historier og svingninger er som en "svamp" på meg når jeg er så skjør selv.

[Gjest Gåten]

Trodde en måtte være ganske oppegående for å være på dps.

[Gjest smil til livet :o)]

Takk for svar- og takk for råd. Ja jeg røyker, og det prates mye ute når vi røyker.Må ta opp situasjonen med personalet. Trenger å være der, men blir så sliten. En utfordring å være sammen med så mye dårlige når man sliter selv. Andres historier og svingninger er som en "svamp" på meg når jeg er så skjør selv.

Kjenner meg veldig igjen! Å være i fellesaralet er ikke udelt positivt.

Når jeg har vært innlagt har jeg ikke hatt veldig mye kontakt med medpasienter, men det er jo umulig å unngå all kontakt. Og det er vanskelig å si nei når en person formidler veldig sterkt at h#n ønsker å prate med en.

Tre ganger har jeg støtt på tre ulike medpasienter. De fortalte veldig detaljert om hvordan det gikk. Jeg tenkte litt "ja,ja da får hun tømt seg litt. Rart at hun forteller meg alt dette."

Men så kommer avslutningen: hils til avdelingen da, si takk for hjelpen og at det går bedre meg meg nå. De har trodd jeg har jobbet der de. Til tider har jeg hatt kontinuerlig tilsyn og likevel tror de at jeg er ansatt.

[tjohei]

Prøv å få til en mellomting. Hva med å treffe friske mennesker utenfor om for bare noen timer? Hva med å gå tur med noen eller alene, eller dra på et treningssenter? Jeg har ikke tro på at man blir bedre av å være sammen med andre som har det verre enn en selv.