Konstant deprimert

[Gjest Maaikennss]

Jeg sliter psykisk. Jeg gidder ingenting lengre. Vil bare være alene. Jeg føler meg ikke bra nok for noe som helst. Dette har pågått lenge. Omtrent ett og et halv år. Kanskje for at jeg ikke har fortalt noe. Ikke engang til familien min. Jeg klarer det bare ikke. Når jeg er sammen med masse folk blir jeg syk. Innbilt syk. Jeg får vondt i brystet, hodet og det er ekkelt å puste. Så for å unngå dette lyver jeg til mine nærmeste. "Har ikke tid", "har andre planer" eller "jeg kan ikke". Jeg er drittlei dette! Beklager språket, men jeg er ubeskrivelig lei av å ha det sånn. Jeg har alltid vært en glad person med masse, herlige venner. Jeg er ikke den jeg tidligere var. Folk i rundt vender seg i mot meg, og jeg føler med enda verre enn tidligere. Av og til, når jeg er skikkelig lei og ikke klarer å tenke klart, tyr jeg til selvskading. Føler meg ikke verdt nok, men allikevel føler jeg at jeg av og til har det bra og ikke trenger hjelp. Jeg tror det har pågått så lenge at jeg lurer meg selv. Håper virkelig noen kan svare meg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svare på hva?

Du kan jo svare på et spørsmål. Hvorfor har du ikke oppsøkt hjelp hos fastlegen?

[Katt-ja]

Svare på hva?

Du kan jo svare på et spørsmål. Hvorfor har du ikke oppsøkt hjelp hos fastlegen?

''Svare på hva?''

Man kan jo få svar (kommentarer) uten å stille spørsmål...

F.eks. erfaringer fra andre som har følt som trådstarter og kanskje har noen råd?

[Gjest Nerda]

Du lurer i alle fall ikke deg selv ved å si du har problemer. Du er psykisk ute å slite, du tyr til selvskading. Jeg har dessverre en del personlig erfaring med det, og belive me - det er viktig å få tatt tak i før det setter seg og blir en besettelse.

All hjelpsøking begynner hos fastlegen.

[Gjest For alt vi vet]

Svare på hva?

Du kan jo svare på et spørsmål. Hvorfor har du ikke oppsøkt hjelp hos fastlegen?

Enig i Katt-ja's svar, hvorfor svarer du på den måten?

[Dorthe]

Svare på hva?

Du kan jo svare på et spørsmål. Hvorfor har du ikke oppsøkt hjelp hos fastlegen?

Unnskyld at jeg bryr meg, men hva kan fastlegen gjøre når folk er deperimerte. Man kan få en henvisning til psykolog og så er det umulig å finne en og den henvisningen er bortkastet.

[Gjest snøsokken]

''Svare på hva?''

Man kan jo få svar (kommentarer) uten å stille spørsmål...

F.eks. erfaringer fra andre som har følt som trådstarter og kanskje har noen råd?

Nilsemann er ikke så god på å lese mellom linjer han, alternativt han gidder ikke og foretrekker derfor klare or riktig oppstillte spm

[Helmi]

Unnskyld at jeg bryr meg, men hva kan fastlegen gjøre når folk er deperimerte. Man kan få en henvisning til psykolog og så er det umulig å finne en og den henvisningen er bortkastet.

Det er ikke slik alle steder i landet at henvisninger er "bortkastet". Jeg har, innenfor helt rimelig ventetid, fått plass hos både DPS og privatpraktiserende - takket være gode henvisninger fra min fastlege.

[frosken]

Siden du har hatt det slik over lengre tid, så er det på tide å ta en tur til fastlegen og fortelle hvordan du har det. Hvis du har en rimelig ok fastlege, så kan vedkommende hjelpe deg med å finne egnede tiltak slik at du kan få det bedre igjen.

Lykke til :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Unnskyld at jeg bryr meg, men hva kan fastlegen gjøre når folk er deperimerte. Man kan få en henvisning til psykolog og så er det umulig å finne en og den henvisningen er bortkastet.

1. 80-90% av all depresjonsbehandling skjer hos fastlegen.

2. De resterende trenger henvisning for å komme inn i spesialisthelsetjenesten.

[Madelenemie]

Hei!

Ja da burde du jo gå til din fastlege.

Jeg gjorde det selv da jeg en dag for mange år siden ikke orket mer, var så sliten. Plutselig følte jeg at nå må jeg ha et svar hvorfor jeg ikke skjønner hva mennesker snakker om. (sånn føltes det)

Jeg hadde en klok fastlege, han viste akkurat hva jeg burde gjøre videre. Ingen medisiner, men en samtale med min mann eller noen samtaler hadde så min fastlege med han, også ble jeg søkt inn på voksenhabiliteringen og jammen gikk det ikke lang tid så hadde jeg en diagnose: asperger syndrom. Det var med andre ord en forutseende mann.

Jeg syns dette var meget rart fordi jeg trodde slikt med diagnoser tok så lang tid, men før jeg viste ordet av det hadde jeg en diagnose og etter dette har livet bare gått fremover både med utdanning og at jeg nå endelig skjønner mye mer av verden rundt meg, takket være spesialisthelsetjenesten får jeg nå en utdanning. Det er jeg meget takknemlig for. Selv om det ikke blir den utdanningen jeg først tenkte, men man må se sine begrensninger. (selv om det ikke er morsomt)

Slik at fastleger imponerer meg i sin innsikt, min mann er også imponert, jeg tenker på bredden av sykdomsinnsikt de må ha og alle de vurderinger de står ovenfor i sin daglige praksis.

[Madelenemie]

Hei!

Apropo: Det tok ikke lang tid i det hele tatt for meg å få plass til utredning på Ullevål sykehus og jeg var verken deprimert eller sucidal, jeg var bare sliten, og det sa jeg.

Man ser ikke veldig godt på meg hvor syk jeg er heller, det er inni meg det kjentes vondt ut, men på utsiden ser jeg alltid lik ut, noen dager bare med et mer slitent utrykk.

Jeg sier dette slik at dere andre som sier henvisninger ikke spiller noen rolle at man ikke kommer inn osv... får vite at det er ikke slik alltid. Hvorfor noen kommer fort til utredning osv vet jeg ikke, men jeg er altså et eks. på at man både får riktig hjelp og hjelp fort også.

Jeg husker ikke tidsintervallet, men jeg mener det gikk bare 3 mnd. fra jeg var til fastlegen til jeg var til utredning, alt i løpet av noen vår måneder. Jeg rakk kun og skrive de nødvendige brevene før jeg skulle inn. Nå tror jeg vel disse brevene var mer eller mindre også medvirkende til at de brukte så kort tid, for det er jo en spesiell diagnose syns jeg den der: asperger syndrom.

Det er jo så mange mordere for tiden som også får den diagnosen, så den begynner å bli utrivelig, men det er også mange andre, som meg, som aldri kunne skadet noen, jeg tviler egentlig på at disse morderne har asperger syndrom, jeg tror de setter diagnosen for lett, fordi sjelden blir det nå lagt vekt på særinteresser. Jeg hører ikke at disse morderne har det, men de har bare dette; vært asosial gjennom livet, men det kan man jo være uten å ha asperger syndrom!

Mine sønner og jeg kan virke litt sosialt klossete, og til tider uinteressert, men det skyldes mer at vi har store interesser, snakk med oss om dem og alle sosial klossethet forsvinner, tilsynelatende da, det kan bli litt mye monolog, men det kan man trene av seg til en viss grad, når man blir gjort oppmerksom på hvordan dette oppfattes av andre. Ser man at de andre vrir overkroppen litt, samt etter den ene foten litt til siden kan man tenke, "Nå er det muligens nok for i dag", slike tegn er det greit å lære seg, samt at man skal forsøke å se på det andre menneske så mye som mulig, men ikke mer enn 50 % av taletiden for ellers kan det grense over til stirring. (noe som heller ikke er greit)

[hvorfor skjer dette??]

Enig i Katt-ja's svar, hvorfor svarer du på den måten?

Jeg legger merke til at det ofte blir reagert når det kommer klare, direkte og gjerne utfordrende svar. Ser sjelden det om det er mer "sy puter under armene-svar".

Kan det kanskje hende at man med lang erfaring, samt grundig skolering i samtale- og terapiteknikk ser når det er (terapeutisk) nødvendig å være litt klar i tonen?

Husk, det tar like lang tid å bli spesialist i psykiatri som i generell kirurgi, men det stilles sjelden spørsmål hvorfor man bruker stifter i stedet for sutur for å sy igjen et operasjonssår :-)