Utmattet av folk

[Gjest motivasjonssvikt]

Krever jeg for mye? Det er ikke mange i livet mitt som tar meg for den jeg er, hvorfor har jeg ikke så langt funnet ut av. Og derfor er det mange ganger jeg lurer på om jeg bare fortjener og bli behandlet slik, jeg kan takke meg selv. Når det kommer til min egen far så vet jeg at det er han og ikke meg som fortjener det. Jeg har aldri vart prioritert av han, men fra jeg flyttet hjemmefra og startet et eget liv har han heller ikke tatt seg tid til å bli kjent med meg. Ikke det at han har tatt den delen av meg han faktisk kjenner ved meg i konklusjonene sine, men han dikter opp en person og lager en sannhet at slik er jeg. Det bilde han har laget av hvem jeg er, er så langt fra hvordan jeg ser meg selv og definerer meg selv. I hans øyne er jeg en selvopptatt beach som kun tenker på seg selv, jeg kan kun ha pene venner på grunn av image mitt. Jeg kan fortsette i det uendelige, men jeg vil bare vise bilde av hans syn på meg. På grunn av det har jeg enkelt og greit kuttet kontakten fullstendig med han, jeg orker ikke og ha mennesker i livet mitt der jeg må passe på meg selv at jeg er slik og ikke slik. Men han er ikke den eneste, for meg virker det som de fleste mennesker er overfladisk og tankeløs. De tre siste kjærestene jeg har hatt har en felles ting og det er at ingen av dem aksepterte meg for meg. Den første prøvde og få meg til å tro jeg ikke var verdig noen annen en han. Den andre ville flytte å bo med meg, men ikke meningene mine eller tingene mine ville han ikke ha. Den tredje er det verste jeg har vart borti, han tror han kan bestemme over livet mitt som hvilke venner jeg kan ha. Om det er noen på jobben min han ikke liker så må jeg si opp jobben min osv… Vi har hatt en del krangler om det her og jeg har gitt han klar beskjed om at jeg blir ikke varende i et forhold der han skal bestemme over livet mitt. Selv om han ser poenget mitt og sier at jeg har rett i det jeg sier er det et tema som kommer opp jevnlig. Den tredje er ikke en x enda, men det er ikke lenge før han er en. Uten om dem er det en hel andre mennesker i livet mitt som har behandlet meg respektløst som moren og broren til den andre kjæresten jeg hadde. Moren var ok i begynnelsen, men begynte og latterliggjøre meg og påpeke at jeg ikke var bra nok. Og da jeg begynte på studiene mine trodde jeg at jeg hadde funnet noen ok venner. Vi var en gjeng på ca 15 stk som studerte sammen, festet sammen og bare var sammen på fritiden. Etter 1 år sluttet de invitere meg med på uansett hva det var. Vi fikk en ny jente i klassen og jeg var den eneste som tok kontakt med henne, på grunn av meg hun ble en del av gjengen. En dag satt vi 4 stykker sammen og planla en fest sammen. Noen uker etterpå fant jeg ut at de hadde festen vi planla bare uten meg. Uten og vare helt sikker så tror jeg en av jentene i gjengen som fikk de andre til og presse meg ut på den måten der. Hun prøvde det sammen med ei før meg og jeg var den som ga klar beskjed at slik oppførsel aksepteres ikke og at man er ikke i barnehagen mer. Men selv om hun gjorde dette aksepterte vi henne og tilga henne for det hun gjorde. Ei anna jente i gjengen kan man kalle typisk bortskjemt drittunge oppførsel. Så sant hun fikk viljen sin så var alt bra, men hvis hun ikke fikk det kunne hun marsjere hjem, men hun var fortsatt en del av gjengen. Hva med meg, hva er så galt med meg, er ikke jeg verdig nok til og bli behandlet med mine feil også? Jeg er så umattelig lei av og ha folk i livet mitt som behandler meg respektløst, men det er jo ingen ende på de. Jeg har lart at jeg er dom snill av og til og jeg finner meg i ting langt lengre enn hva jeg burde. Men når jeg finner ut av at jeg har vart dom snill så er det slutt, jeg tar ikke hevn, men jeg bryter kontakten for jeg bare orker ikke. Planen min for den nærmeste fremtid for meg er og reise hjem, finne en jobb og finne lykken for meg selv alene. Jeg orker ikke date for jeg har mistet troen på at det finnes noen som kan behandle meg med respekt og ønske meg et godt liv. Jeg skal fokusere på karriere og mine to søstre, den ene er gjerne skadet. Det undrer meg hva som gjør at slike mennesker hele tiden dukker opp i livet mitt og jeg begynner og tro at jeg faktisk bare fortjener det.

[Gjest snøsokken]

Jeg har nå lest igjennom det du har skrevet. Det var litt tungt i og med at det ikke var noe avsnitt der og til slutt fant jeg ut at det ikke var noe du ønsket svar på. Eller har jeg rett og slett gått glipp av spørsmålet?

[Gjest snøsokken]

Jeg har nå lest igjennom det du har skrevet. Det var litt tungt i og med at det ikke var noe avsnitt der og til slutt fant jeg ut at det ikke var noe du ønsket svar på. Eller har jeg rett og slett gått glipp av spørsmålet?

[frosken]

Jeg har nå lest igjennom det du har skrevet. Det var litt tungt i og med at det ikke var noe avsnitt der og til slutt fant jeg ut at det ikke var noe du ønsket svar på. Eller har jeg rett og slett gått glipp av spørsmålet?

Spørsmålet er formulert i begynnelsen av innlegget.