Når fortelle far at han har blitt far?

[Gjest Joni M.]

Jeg har en sønn på 10 måneder. Jeg har av svært gode grunner unnlatt å opplyse om barnets far. Nå tenker jeg stadig mer på at jeg ønsker å fortelle faren at han faktisk har et barn. Jeg er redd for at jo lenger jeg venter med å fortelle ham, jo vanskeligere vil det bli for ham å forholde seg til barnet. Far kan mest sannsynlig aldri få noe vanlig samvær med barnet (psykisk ustabil og rusproblemer), men han må gjerne komme hit til oss for å være sammen med oss/ham. I forhold til barns identitetsutvikling - når er et passende tidspunkt for å la far og barn møtes? Hva er det verst tenkelige som kan skje om jeg opplyser far? Jeg oppfatter ham som svært konfliktsky, så jeg tror vel egentlig ikke at han vil komme til å lage noe oppstyr får å kreve noen rettigheter i forhold til barnet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive ham. Han er 40 år, men svært infantil i sin væremåte. Han har noen ressurser (bl.a. sin familie) og han er svært engasjert i politikk. (Det heller vel mer over i fanatisme enn interesse....) Han har ikke vært i jobb de siste ti årene. Han kommer ofte opp i store problemer når han drikker eller ruser seg. Han kan også være uten rusmidler i lange perioder når han er sammen med moren sin. Jeg tenker at det er mest rettferdig å fortelle far, men samtidig er jeg redd for hva som vil skje når jeg involverer ham i vårt liv. Han bor et stykke unna oss, så det er ingen sannsynlighet for å treffe på ham tilfeldig. Jeg har hele tiden tenkt på å fortelle gutten om hvem som er faren. Det blir kanskje litt rart å gjøre dette, uten å opplyse far? Hva vil skje om far en dag får en 15 år gammel gutt på døra som ønsker å treffe ham? Det er vel viktig for barnet å kjenne sin far under oppveksten? Eller avhenger det av far? Han er selvsagt mer enn en kun en rusmisbruker. Han har også gode egenskaper. Han er glad i friluftsliv - hele året. Han fremstår som morsom og flott, men sliter med relasjoner både til venner og famlie pga han er så ustabil. Han oppleves som skremende når han drikker/ruser seg.

[rose23]

Fortell det i løpet av en uke. han kommer til å få sjokk ja. Men jo før desto bedre. Sønnen din er like mye hans sønn, som din faktisk.

[Maximia]

Fortell det i løpet av en uke. han kommer til å få sjokk ja. Men jo før desto bedre. Sønnen din er like mye hans sønn, som din faktisk.

Her er det snakk om hva som er best for barnet. Plutselig er man i en situasjon der man blir tvunget til å sende barnet sitt til en alkoholisert og ustabil person som barnet ikke har noe utbytte av å være hos. Det skal mye til for at et barn skal få slippe å ha samvær med en far som vil ha samvær, men egentlig ikke er kapabel til det. Så håper Joni M holder seg til planen sin om å ikke fortelle far om barnet, for det ikke sikkert barnet går glipp av så mye positivt. Tror heller barnet blir beskyttet mot en del negative ting som barnet kan bli utsatt for i samvær med far.

[Gjest Joni M.]

Fortell det i løpet av en uke. han kommer til å få sjokk ja. Men jo før desto bedre. Sønnen din er like mye hans sønn, som din faktisk.

Tja. Det føles ikke slik. Jeg gjennomførte svangerskapet mot hans vilje. Han tror jeg har gjennomført abort. Han nærmest truet meg til å avbryte svangerskapet.

[Gjest togli]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal svare her, men kanskje du burde kontakte familievernkontoret for å få gode råd? På den ene siden er det kanskje viktig at far og sønn får en viss kontakt, mens det på den andre siden kanskje kan skape trøbbel for sønnen din (samvær osv.).

[Gjest isski]

Dette er en vanskelig sak der det ikke finnes noen spesiell god løsning...

Jeg tror at jeg ville unnlatt å fortelle han dette. Jeg tror at det vil være verre for et barn å vokse opp med en ustabil far som blir ekkel når han drikker og ruser seg. Sønnen din vil nok automatisk knytte seg til han fordi han etter hvert lærer i barnehagen osv at det er bra å ha en far. Derfor kan skuffelsen blir stor når denne faren kanskje ikke stiller opp, dropper avtaler, lover ting han ikke kan holde osv. Du kan også få vansker med å stoppe samværet dersom du en gang ønsker det. Foreldrevernet er dessverre noen ganger bedre enn barnevernet sånn at det skal mye til for at han ikke får samvær dersom han insisterer på det. Han kan jo i verste fall kreve å ha sønnen halve tiden.

Jeg tenker at du kan forsvare dette i forhold til sønnen din når han blir stor ved at du ville spare han for rus og ustabilitet og det med samvær. Og hvis faren noen gang får vite det uten at du vil så kan du forsvare det med at han ikke ville ha barnet og at du derfor trodde at han ikke ville ha noe med det å gjøre.

Ikke en lett sak så du får tenke på det. Hadde det vært en far du ville skulle hatt god kontakt med sønnen sin hadde jeg latt han få vite det så fort som mulig, men i dette tilfellet synes jeg det er viktigere at du bruker tid på å tenke. Han begynner nok ikke å spørre etter en far før han er rundt 2 uansett vil jeg tro.

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest Joni M.]

Dette er en vanskelig sak der det ikke finnes noen spesiell god løsning...

Jeg tror at jeg ville unnlatt å fortelle han dette. Jeg tror at det vil være verre for et barn å vokse opp med en ustabil far som blir ekkel når han drikker og ruser seg. Sønnen din vil nok automatisk knytte seg til han fordi han etter hvert lærer i barnehagen osv at det er bra å ha en far. Derfor kan skuffelsen blir stor når denne faren kanskje ikke stiller opp, dropper avtaler, lover ting han ikke kan holde osv. Du kan også få vansker med å stoppe samværet dersom du en gang ønsker det. Foreldrevernet er dessverre noen ganger bedre enn barnevernet sånn at det skal mye til for at han ikke får samvær dersom han insisterer på det. Han kan jo i verste fall kreve å ha sønnen halve tiden.

Jeg tenker at du kan forsvare dette i forhold til sønnen din når han blir stor ved at du ville spare han for rus og ustabilitet og det med samvær. Og hvis faren noen gang får vite det uten at du vil så kan du forsvare det med at han ikke ville ha barnet og at du derfor trodde at han ikke ville ha noe med det å gjøre.

Ikke en lett sak så du får tenke på det. Hadde det vært en far du ville skulle hatt god kontakt med sønnen sin hadde jeg latt han få vite det så fort som mulig, men i dette tilfellet synes jeg det er viktigere at du bruker tid på å tenke. Han begynner nok ikke å spørre etter en far før han er rundt 2 uansett vil jeg tro.

Ønsker deg masse lykke til!

Tusen takk for et flott og tankevekkende innlegg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lest innlegget ditt, men bevisst latt være å svare da jeg er i tvil om du virkelig ønsker svaret mitt. Vil du ha det uansett, skal jeg selvsagt svare deg.

[Angustia]

Jeg syns det er en selvfølge at du må opplyse far, både for fars og barnets del. Så får dere heller ta stilling til evt samvær i etterkant. Samvær kan dessuten ordnes på mange måter om man er fleksibel.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg ville holdt far fullstendig utenfor.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg ville holdt far fullstendig utenfor.

[rose23]

Tja. Det føles ikke slik. Jeg gjennomførte svangerskapet mot hans vilje. Han tror jeg har gjennomført abort. Han nærmest truet meg til å avbryte svangerskapet.

Ingen eier barn. Jeg ser på dem som en gave mange tar for gitt. Men uansett om faren hadde vært en narkis på Oslo S, så har han rett på å vite det. Juridisk stiller mor og far likt i rettsapparatet. Men mest for barnet sin skyld mener jeg du skal si at far skal bli far. Du må gjøre det før eller senere uansett, for barnet kommer til å lure og spørre. Røttene betyr mer enn du tror. Du kommer selv til å gruble på om du skal si det eller ikke til du blir sprø og gjør det likevel uansett.

Å hva når barnet er blitt større og finner ut at faren ikke vet at han er far? Det kan også bli svært problematisk. Få det overstått.