Åpenhet om selmordstanker?

[Gjest måneland]

Jeg har hele tiden tenkt at slike tanker må jeg for all del gjemme, om jeg er aldri så syk så må spesielt mine barn aldri få vite dette. Dette har jeg kun snakket med behandleren min om.

Grunnen til at jeg har omtrent panikk for dette er at min mor drev å truet med å ta livet av seg da jeg var mindre. Hun gjorde dette hvis jeg presset henne for mye, eller gjorde noe hun ikke likte. Dette ga meg en veldig skyldfølelse for å holde henne i live, det liksom sto og falt på meg. Dette ansvaret har jeg også tatt på meg til flere i familien og venner som sliter og snakker åpent om at de skal ta livet av seg.

Så er det bare meg som går rundt og ikke vil si noe, ikke vil legge dette ansvaret på de jeg er mest glad i? Er jeg unormal?

Kanskje aner mine barn, mannen min at jeg går med slike tanker/planer når jeg er syk, uten at vi prater om det? Hvis vi prater om dette på en skikkelig måte, uten at jeg legger skylden på de om så skulle skje at jeg "tippet over kanten"? Kanskje ville dette være til hjelp for dem? Eller bør jeg fortsatt holde kjeft?

[Helmi]

Selvsagt skal du ikke snakke til dine barn om slike tanker.

[Gjest måneland]

Selvsagt skal du ikke snakke til dine barn om slike tanker.

Mine "barn" er ganske voksne, skulle vel ha opplyst om dette. I tillegg har jeg slitt mye og lenge, vært innlagt flere ganger. Tror du ikke at de har gjort seg tanken om at mor kan ta livet sitt? Mine barn er ikke dumme.

Er det da bedre å tie, la de gå med tankene sine selv, eller snakke åpent om hvordan jeg var for to år siden og var veldig syk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvmordstanker bør du kun dele med din behandler og fastlege.

Du viser modenhet og ansvarsfullhet ved å holde dette borte fra familien.

[Gjest måneland]

Selvmordstanker bør du kun dele med din behandler og fastlege.

Du viser modenhet og ansvarsfullhet ved å holde dette borte fra familien.

Det er hele tiden det jeg har ment var riktig selv ja. Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette var at min mor plutselig begynte å dele slike tanker med meg etter x antall år. Hun fortalte at hun hadde opplevd ting tidlig i livet som gjorde at hun ikke var sikker på om hun orket å fortsette. Det er første gang jeg hører at hun snakker saklig og greit om dette, uten trusler. Da ble det også okey for meg å høre på. Faktisk tok det noen kilo fra mine skuldre å få høre at grunnen ikke var meg.

[serenity777]

Hvorfor fortelle, det vil jo bare såre....

[Helmi]

Mine "barn" er ganske voksne, skulle vel ha opplyst om dette. I tillegg har jeg slitt mye og lenge, vært innlagt flere ganger. Tror du ikke at de har gjort seg tanken om at mor kan ta livet sitt? Mine barn er ikke dumme.

Er det da bedre å tie, la de gå med tankene sine selv, eller snakke åpent om hvordan jeg var for to år siden og var veldig syk?

Dine barn er dine barn,uansett alder. Det vil bare såre dem å få vite at du vurderer/har vurdert å forlate dem.

[cathlin]

Jeg vet om de som har skrevet livshistorien sin, mer eller mindre utfyllende, og gitt til sine voksne barn for å forklare dem hvorfor det var som det var.

Jeg syns var en god ide. Da velger man hvordan man forteller ting, samtidig som en får gitt dem en forklaring.

[Gjest venter på ledig nick]

Du bør fortsette å holde kjeft. Å skulle fortelle barna dine om disse tankene vil gi dem flere bekymringer, og de vil føle et sterkt ansvar for deg, ikke minst hvis du skulle gjøre alvor av planene dine. Det vil gi dem en sterk skyldfølelse.

Dessuten vet vi at selvmords(tanker) kan være smittsomt. De har derfor ikke godt av at du overlesser dem med dine tanker rundt dette. Men jeg synes at du heller skal prate med dem, og forsøke alt du kan å ikke gi dem skyldfølelse for at du er syk. Barn, enten de er store eller små har lett for å føle skyld når mor eller far blir psyk.

[Gjest måneland]

Dine barn er dine barn,uansett alder. Det vil bare såre dem å få vite at du vurderer/har vurdert å forlate dem.

Det jeg tenkte var at de kanskje likevel har skjønt dette, selv om jeg ikke har sagt det med rene ord. Nå har jeg virkelig prøvd å holde maska hjemme og søkt prof. hjelp når dette har vært nødvendig. Jeg har sagt mange ganger at jeg har en sykdom i tillegg til en del hendelser som gjør meg syk av og til.

Så da skal jeg slutte å gruble over dette. Det var nok riktig å ikke si noe.

[Gjest måneland]

Jeg vet om de som har skrevet livshistorien sin, mer eller mindre utfyllende, og gitt til sine voksne barn for å forklare dem hvorfor det var som det var.

Jeg syns var en god ide. Da velger man hvordan man forteller ting, samtidig som en får gitt dem en forklaring.

En god ide, noteres bak øret :-)

[Gjest smil til livet :o)]

Først må jeg bare si at det er veldig bra at du er åpen med behandlere om dette, da kan de lettere gi deg hjelpe du trenger. Men hold det i terapirommet.

Jeg ville kun snakket med fagpersonell om disse tankene. Uansett hvor mye du forklarer din familie vil de få det forferdelig om du skulle "tippe over". Tror ingen forklaring kan frata dem skyldfølelsen, hvorfor så vi det ikke, hvorfor gjorde vi ikke noe, hva kunne vi gjort annerledes, sa jeg noe galt, var det noe jeg gjorde som var årsaken til selvmordet, osv.

At andre forteller deg om sine tanker synes jeg ikke noe om. Ved å fortelle dette til deg legger de mye av ansvaret over på deg. Tenk hvis en gjennomfører det, hvordan blir det for deg da?

Jeg ville forsøkt å si på en ordentlig måte at du synes at det er vanskelig at de betror seg til deg om slike tanker, det får deg til å føle et ansvar for deres liv. Dette må de snakke med fagpersoner om, det blir for stort og galt ansvar å pålegge deg.