Ferdig parkert, men...

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er veldig glad nå fordi to saker er helt parkert og plassert, takket være min psykiaters svar. Det er litt sånn som at jeg før hadde et parkeringshus i hjernen med biler på kryss og tvers og bare kaos, nå kjøres den ene bilen etter den andre på plass.

Etagene blir liksom ryddige, jeg får oversikt og jeg blir glad.

Det er litt rot igjen, men da kan jeg liksom ta heisen ned til den ryddige delen av parkeringshuset mitt og velge å se bort fra rotet i etagen over.

Neste gang lurer jeg på om jeg kan få begynne å parkere bilen som heter "hvem er en venn", den er vrien og jeg har forsøkt å parkere den før, men uansett ser jeg liksom at jeg ikke får det til.

Når jeg tror den står rett og jeg går ut for å se etter ser jeg det, den står fortsatt skjevt.

Kanskje får jeg aldri et helt konkret og enkelt svar på dette, men i vertfall håper jeg at jeg får et svar jeg kan leve med, en slags forklaring jeg kan forstå og godta. Jeg har jo tema-venner og kanskje er det den beste løsningen i og med at vennskap ikke så lett kan måles og ingen her inne helt skjønner hva som er vanskelig for meg. Det hadde vært så fint å være mere sikker på hvem som er en venn. Hva andre legger i dette?

Er naboen som gir meg bringebærbusker min venn?

Er naboen som ringer meg og ber meg kjøre hageavfall, min venn?

Er en dame min venn som min psykiater sier om "du og hun er da veldig forskjellige", også ser min psykiater kritisk på meg, (tror jeg)

Er barnas venner sine mammaer og pappaer mine venner? De oppfører seg sånn syns jeg, kommer mot meg med åpne armer og smiler og jeg tenker, "hjelp nå kommer det" klemmen altså, klemmen man drukner i, og jeg tror det også har å gjøre med at jeg både er lav, men også syns det blir litt mye nærhet. Heldigvis er ikke alle sånn, men noen.

Jeg tror jeg har venner på nettet også jeg inni mellom, avhengig av hva man def som venn da...Hva er dere her inne? Bekjente?, slik at det er nok noe med mitt vennebegrep som er litt usikkert. Min egen def. er sånn: En venn er en som man blir glad av å tenke på", hvis det holder har jeg 4 venner: Min mann, min psykiater, min barndomsvenn og min asperger-venn.

(men det er mange andre som vil være venn med meg, det har de sagt til andre, men jeg har jo barn og utdannelse, dette sier min psykiater er helt riktig å tenke)(men hvis jeg ikke må treffe mennesker så ofte da syns jeg det er fint å være venn med dem, da kunne jeg hatt mange venner)(jeg mener at man ikke blir forstyrret av sms og telefoner)

Men uansett jeg skjønner ikke hva andre legger i ordet, venn.

Og jeg skulle ønske noen hadde et enkelt svar?

[Gjest prust]

Jeg synes det er spennende å lese innleggene dine! Hadde en drøm om deg en natt - jeg har skrevet til deg på Meldingsforumet for noen dager siden om det :-)

Det er nok ikke en entydig oppfatning om hva en venn er. Men jeg synes forsåvidt din definisjon var fin, selv om den for min del, blir litt for vid. Det er mange jeg kan bli glad av å tenke på, som jeg ikke tenker på som venner, men som hyggelige mennesker jeg kjenner litt til.

I kveld hadde jeg besøk av ei god venninne. Jeg blir glad av å se henne, jeg trives sammen med henne. Vi kan skravle eller bare være sammen. Vi kan snakke om hverdagslige ting, eller vi kan snakke om vanskelige dype ting. Vi kan stole på hverandre. Hun er en en som betyr veldig mye for meg, og jeg vet at jeg betyr mye for henne.

De fleste foreldrene til barnas venner, anser jeg ikke som mine venner (det kan selvsagt være unntak).

Vi har noen naboer som venner, men ikke så helt nære venner.

Jeg har noen venner jeg har kjent fra jeg var barn, noen har jeg hatt i ti-femten år, og en av de kjæreste jeg har, har jeg kjent i halvannet år. Dere som er på DOL, er på en måte venner dere og - fordi dere kjenner sider av meg som ikke nødvendigvis mine venner her gjør, og jeg kjenner mange av dere "på innsiden".

[Gjest MayLynn]

Du skriver så spennende - jeg kjøper gjerne boken din hvis du skriver en :-)

Ikke svar på spørsmålet - jeg vet det....