NHD -Vanskelig livssituasjon eller personlighet?

[Gjest utenforstående....]

Samboer er pasient, innlagt pga store inngrep og alvorlig sykdom.

Han er både redd, har mye angst, og tar mange (sterke) medisiner. I tillegg røyker han hasj, ca hver dag selv om han er innlagt. Ikke noe problem hverken å få tak i eller få røykt (han er relativt mobil).

Han er psykisk avhengig av rusen, "trenger" en joint før han skal legge seg, selv om han vet han skal ta et par "knock-out sovepiller" etterpå. Ofte våkner han på natta etter noen timers søvn, og får ikke sove lengre. Han får både sobril, tolvon og morfin. Blant annet.

Han er en "glad laks" som elsker å svinse rundt og få kred for det han gjør bra. Han er arbeidssom og flink, kan en del om mye. Han er snill og trofast. Han er morsom og barnslig, finner på en del artige sprell. Han er en "mannemann" som elsker å få ting gjort, og er vant til å være selvstendig og uavhengig.

Han hater å føle seg "bundet" og forhindret fra å leve som han vil. Etter sykdomsfrembruddet har han hatt et par reaksjoner som kan tyde på "panikk" eller sterk angst. Nesten destruktive handlinger.

Han har en helse som tilsvarer at han bør være svært flink og nøye med seg selv, hva kost/ernæring, trening, røyking osv angår, noe han ikke er. Han spiser kanskje 1-2 måltid om dagen og drikker stort sett brus,om noe. Han tvinger seg ikke til noe. Ingen skal gi han "moralprekener"(=råd) om hvordan han skal/bør leve!

Legene har vært forsiktig med å si at han skal slutte å røyke, men han er motivert til å slutte nå etterhvert/gå over til snus.

Hva fremtiden angår er den svært usikker og utrygg, døden lurer i skyggene. Klart han er redd, dritredd! All angsten og de mørke tankene forsterker hans negative sider voldsomt, og de rundt får unngjelde.

Han reagerer negativt på sobril i den forstand at han blir "høy" og litt manisk, han kaver rundt og skal fikse og ordne, men husker ikke hva han har sagt eller spurt om 2 timer senere. Han kan være litt aggressiv og amper. De siste 2 ukene litt "manisk"/høy atferd, kanskje sobrilen(e) spiller inn.

Som person er han en snill, men "brå" type. Han fyker fort opp om ting, "bjeffer" og kan gå i sinne/ber andre gå. Hans impulser har ført han ut i negative ting, feks kriminalitet (tidligere). Ikke vold hjemme.

Han overdriver, legger på eller fordreier historier (gjerne sykehistorier) slik at det blir mer dramatisk. Han lyver om ting til samboeren sin, ikke mye men litt... Han velger å ikke si (alvorlige) ting før han har funnet en løsning på det - og da skal liksom alt være greit, da skal hun være blid og fornøyd, fordi han har funnet en løsning!

Han har perioder med depresjon, og suicidale uttalelser. Har vært innlagt pga forsøk, noen år siden nå. Han har mye angst, og noe tvangspreg på ting. Er nøye på at enkelte ting skal gjøres på en spesiell måte. Han har kontrollbehov, særlig på hva som sies om han ang. helsetilstanden og inngrepet han har vært gjennom. Samboer har "munnkurv". Hun får heller ikke "lov" å snakke med helsepersonell om ham. Noe hun kun gjør en svært sjelden gang bak hans rygg.

Han viser lite empati men har omsorg for andre og prøver å løse ting på best måte for enkelte han har omsorg for.

Han er ganske selvsentrert, og det kan bli mye "meg meg meg" hele tiden. Han avbryter stadig samtaler med innspill som ikke har noe med saken å gjøre. Selv hater han å bli avbrutt.

Mye er personlighetsrelatert - greit nok. Men til vanlig, når livet er nogenlunde, så fungerer han ganske bra, også samlivet har vært relativt harmonisk - og selv om det til en viss grad er på hans premisser, så har det vært mye glede og hygge opp gjennom. Samboer balanserer han på et vis.

Jeg tror at når noen blir alvorlig syke, spiller psyken deg ofte et puss. Din "livs/grunnholdning" er vesentlig for hvordan du takler sykdommen. Dersom du er en positiv og sterk person, kan du takle ting på en helt annen (og bedre) måte enn en som er psykisk svak i utgangspunktet.

Han har en "svak" psyke fra før, og jeg tror han dermed har et dårlig utgangspunkt for å takle ting når han nå står midt oppe i sykdom som kan handle om liv og død. Han har hatt mye trøbbel og motgang i livet sitt, sikkert mye forårsaket av han selv. Hvor mye han "kan noe for" at han er som han er - er jeg usikker på. Hans foreldre er sinte pga hans oppførsel, og er på trappene til å konfrontere han med ting han har sagt og gjort, evt "slå hånden av han". Han har aldri vært så stabil som den perioden han har vært med samboer.

Samboer mener de skal vente med å ta oppgjørene til han er mer psykisk stabil, og har et psykiatrisk nettverk rundt seg som kan fange opp det som evt. vil komme. Selv om han ligger på sykehus og har medisinsk tilsyn rundt seg, så er det vanskelig når dialogen mellom leger/familie er nærmest fraværende. Han er ikke innlagt på psykisk grunnlag.

Samboer har lyst å ringe til psyk, eller hans behandlende lege, men hun syns det er vanskelig å gå bak hans rygg, og blir nesten redd for å snakke med de i tilfelle de skulle forsnakke seg.

Hun syns ikke han skal ha sobril, for han endrer karakter og gjør ting han ikke bør eller husker. Finnes det alternativer som har andre virkemidler? Som sløver/beroliger uten at han blir helt "krakilsk? Han er på en måte "klar" samtidig som situasjonen/medisinene får frem sider i han som både er ufine og ugreie, også for han selv.

Og hva tenker du om personligheten?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville droppet all benzo, som bla Sobril, og gitt han små doser antipsykotika.

Dette er personlighet i all hovedsak.

[Gjest utenforstående....]

Jeg ville droppet all benzo, som bla Sobril, og gitt han små doser antipsykotika.

Dette er personlighet i all hovedsak.

Mener du at han ikke kan ha noen diagnose? Han er åpen for dialog med psykolog/psykiater, men vet ikke hvor åpen han er for å gå inn i seg selv...