Sårbarhet i forhold

[Gjest tårevåt]

Jeg trenger noen råd for hvordan jeg kan jobbe med meg selv for å bli mindre sårbår, mindre hudløs.

Min samboer og jeg har bodd sammen i 14 mnd nå og har det stort sett veldig fint sammen. Mitt problem er at jeg er noe usikker på meg selv og derfor reagerer veldig lett på ting. Jeg tolker ofte ting i retning av at han er lei, at jeg ikke tenner ham, at han syns jeg maser osv. Selvsagt vet jeg at ting roer seg når man ikke er nyforelska lenger, men jeg føler ofte at han ikke vil ha meg slik som før, at han ikke er like glad i meg. Dette skyldes delvis at han ikke lenger tar initiativ til hverken kos eller sex, at jeg innimellom føler jeg må nærmest overtale ham til nærhet. Jeg føler meg ofte avvist. I dag morges hadde vi god tid, og tidligere ville en slik morgen blitt brukt til kos,sex og gode samtaler før vi sto opp. Jeg sto opp og gikk på badet, pusset tennene for å være mer attraktiv for ham. Da jeg kom tilbake var jeg på vei opp i senga igjen, da han reiste seg og dro på seg bokseren og ville stå opp. Så snart han var på badet begynte jeg faktisk å gråte, så avvist og ekkel følte jeg meg. Han hadde ikke noe han skulle rekke, han var ikke sulten eller tørst, han ville bare heller sløve foran pc'en enn å bli i senga med meg. Og det gjør meg veldig lei meg...

Jeg vet at jeg ikke kan endre ham. Så jeg trenger hjelp til å endre meg selv. Han sier jo at han elsker meg, at han elsker kroppen min og at jeg er det beste som har skjedd ham. Så hvorfor kan jeg ikke bare stole på det, istedenfor å gå rundt og "samle på" småting som viser det motsatte? Hvorfor går jeg rundt og føler at han ikke vil ha meg, at jeg ikke er verdt noe, at jeg er i veien for ham? Hvordan kan jeg lære meg å stole på at han er glad i meg? Hvordan kan jeg endre meg selv så jeg ikke trenger bekreftelse så mye som jeg gjør?

Jeg vet det er slitsomt for ham å måtte forholde seg til ei dame som sipper og trenger bekreftelse på hans følelser. Jeg vet jeg kan bli klengete når jeg føler han trekker seg unna. Jeg vet at det fort kan slite i stykker forholdet vårt om jeg ikke forandrer meg. Og jeg vil virkelig ikke miste ham!

Burde jeg rett og slett begynne i terapi, eller må jeg bare innse at jeg er teit, ustabil og ikke istand til å ha et sunt forhold?

[Gjest Elextra]

Som du sier bør du jobbe litt med deg selv, om terapi er det rette er ikke jeg den rette til å uttale meg om. Er han sammen med deg, er jo dét en bekreftelse i seg selv.

Men kanskje du som en liten start skal begynne å ta mer praktisk initiativ selv, ikke bare gjøre deg tilgjengelig? Forsøk heller å forføre ham enn å sutre over at han ikke gjør det.

[Gjest lifeis...]

Jeg tror du ville ha godt av terapi. Følelser kan ikke styres, adferd kan. Det er et utrykk som heter fake it until U make it. La han være i fred for de usikre følelsene dine, oppfør deg som om du vet at han elsker deg selv om du ikke tror det i øyeblikket. Klarer du dette over tid er problemet løst

[Gjest tårevåt]

Som du sier bør du jobbe litt med deg selv, om terapi er det rette er ikke jeg den rette til å uttale meg om. Er han sammen med deg, er jo dét en bekreftelse i seg selv.

Men kanskje du som en liten start skal begynne å ta mer praktisk initiativ selv, ikke bare gjøre deg tilgjengelig? Forsøk heller å forføre ham enn å sutre over at han ikke gjør det.

Hadde jeg ikke prøvd å forføre ham, hadde vi nesten ikke hatt sex. Jeg passer på å være delikat, sminket og kledd slik han vil, jeg begynner kosen og jeg er den som intensiverer klininga. Selv om jeg kjenner han blir tent når vi kliner, er det jeg som må "ta det videre". Om ikke jeg tar initiativ, avslutter han klininga og setter seg foran pc'en- med stå. Så ikke tro at jeg ikke prøver...

[Gjest tårevåt]

Jeg tror du ville ha godt av terapi. Følelser kan ikke styres, adferd kan. Det er et utrykk som heter fake it until U make it. La han være i fred for de usikre følelsene dine, oppfør deg som om du vet at han elsker deg selv om du ikke tror det i øyeblikket. Klarer du dette over tid er problemet løst

Vet ikke hvor godt jeg har av å late som, men gjør selvsagt et forsøk. Det er ikke sånn at jeg forteller ham hva jeg tenker, men han merker jo at jeg er stille og avogtil legger han merke til at jeg er nedfor. Selvsagt prøver jeg så godt jeg kan å ikke la ham merke det når jeg blir lei meg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er redd dere er inne i en vond sirkel. Jeg tror det er nettopp denne sårbarheten, klengingen og det andre du beskriver som gjør at han trekker seg bort fra deg.

En slik adferd er ikke attraktiv og kan ikke kompenseres med tannpuss og sminke.

Ja, jeg tror at terapi kan være nyttig. Fokus må være på selvstendighet.

[ShitDiddelyDo]

Har du forsøkt å snakke med ham om dette?

Det burde være innfallsvinkel nummer 1.

[Gjest Elextra]

Hadde jeg ikke prøvd å forføre ham, hadde vi nesten ikke hatt sex. Jeg passer på å være delikat, sminket og kledd slik han vil, jeg begynner kosen og jeg er den som intensiverer klininga. Selv om jeg kjenner han blir tent når vi kliner, er det jeg som må "ta det videre". Om ikke jeg tar initiativ, avslutter han klininga og setter seg foran pc'en- med stå. Så ikke tro at jeg ikke prøver...

Ok :/ - skjønner det må være sårt.

Da tenker jeg bare at du kanskje må gå andre veien - forsøke å være mer selvstendig og "kostbar" (liker ikke helt uttrykket, håper du forstår hva jeg mener). Lite er mindre sexy enn det som oppfattes som klenging.

Håper det ordner seg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok :/ - skjønner det må være sårt.

Da tenker jeg bare at du kanskje må gå andre veien - forsøke å være mer selvstendig og "kostbar" (liker ikke helt uttrykket, håper du forstår hva jeg mener). Lite er mindre sexy enn det som oppfattes som klenging.

Håper det ordner seg!

Det er fullt mulig å være mer sexy og mindre klengete.

[Gjest Elextra]

Det er fullt mulig å være mer sexy og mindre klengete.

''Det er fullt mulig å være mer sexy og mindre klengete.''

Ja, jeg sa vel heller ikke noe annet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Det er fullt mulig å være mer sexy og mindre klengete.''

Ja, jeg sa vel heller ikke noe annet.

Ja. Leste litt for raskt :-)

[Gjest tårevåt]

Føler jeg må nyansere det her litt...

Det er slett ikke slik at jeg er nedfor eller klengete hele tiden. Om jeg skal tippe, vil jeg si at et par dager et par ganger pr mnd er tidsrommet jeg er nedfor. Når jeg sier klengete mener jeg mer kosete enn vanlig. Jeg er aldri klengete i så måte at jeg ber ham være hjemme med meg, skal være med ham hele tiden eller ikke kan gjøre ting uten ham. Tvert imot prøver jeg ofte å oppfordre ham til å gjøre ting uten meg: konserter, spillkveld med hans bror osv. Selv har jeg også ting jeg gjør uten ham. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke vise ham det når jeg først er nedfor. Gråte foran ham gjør jeg ytterst sjelden. Klage eller sutre hater jeg å gjøre. 90 % av min nedforhet skjer inni hodet mitt, jeg gjør alt jeg kan for å ikke slippe det ut.

Men for meg er det likevel plagsomt, så jeg skal se på mulighetene for terapi.

[Gjest lifeis...]

Vet ikke hvor godt jeg har av å late som, men gjør selvsagt et forsøk. Det er ikke sånn at jeg forteller ham hva jeg tenker, men han merker jo at jeg er stille og avogtil legger han merke til at jeg er nedfor. Selvsagt prøver jeg så godt jeg kan å ikke la ham merke det når jeg blir lei meg!

Jeg ser at du har kommet med tilleggsinfo som endrer dette fra å være noe som hørtes ut som om du ved din sipping og klenging pga det du føler som avvisning kunne gjøre at han gikk lei og ville forlate deg, til noe som skjer et par ganger i mnd. I et forhold bør det være rom for å vise at man er lei seg en gang i blant og dette løses best ved at man snakker sammen om det som gjør at man er lei seg. Dette gjør man best ved å ta det opp når man ikke er lei seg. At man en hvilken som helst dag hvor ting er okei setter seg ned å snakker om forholdet, hvordan man har det og hvordan det kan løses til begges fordel.