NHD: 2 spørsmål

[Gjest Ellipse]

Jeg har to (tre) spørsmål som jeg håper du, NHD, eller evt. andre som vet, kan svare på:

1. Hva er grunnen til at ulike mennesker kan respondere så vidt forskjellig på samme medikament?

2. Er det mulig å bli helt kvitt sosial angst/unnvikende pf (hvis ja, hva skal til?), eller vil en alltid slite med det sosiale?

[Gjest MayLynn]

Hei - jeg kjenner en person med de diagnosene. For meg på utsiden så ser det ut som om vedkommende ikke vil motta behandling. Har prøvd mange over mange år etter først å ha brukt mange år på å godta at h*n trengte hjelp. Aksepterer ikke det behandleren sier, personen sin egen virkelighetsoppfatning er den eneste gjeldende. Det hjelper ikke at nær familie "jatter" med heller og påstår det ikke er noe galt med vedkommende selv om h*n er uføretrygdet. Akkurat som om de er enig med vedkommende i at det er alle andre/verden det er noe galt med. For meg ser det ut som om de gjør vedkommende store bjørnetjenester og alltid har gjort det.

[Gjest Nerda]

1. Det har med at vi har ulik forbrenning å gjøre. Noen er mer sensitiv over for enkelte stoffer enn andre. De som bryter ned medikamenter sakte vil ha større risiko for bivirkninger.

2. Sosial angst kan man jobbe seg ut av. Personlighetsforstyrrelser regnes så vidt jeg vet som kronisk, men man kan jobbe med det i langvarig terapi for å lettere kunne leve med det.

[Gjest Fake it till you make it!]

Har bare svar til spørsmål 2.

Jeg ble diagnostisert som unnvikende for ca 5 år siden. I dag vil jeg si at den diagnosen ikke stemmer på meg i det hele tatt. Jeg gikk to år i gruppeterapi og etter det har jeg klart meg selv, bortsett fra medisinering. Det som gjorde utslaget for meg var mitt brennende ønske om å fungere i jobb. Jeg var sykmeldt ett år og såvidt inne på attføring, helt til jeg fikk de merkligste tilbud om jobber fra NAV. Langt under min kompetanse. Da gikk det en liten faen i meg, og jeg søkte meg inn på skole selv og bestemte meg for å "fake it till you make it". Og det har funka utrolig fint. Det er jo ingen som vet at du ikke eier den selvtillitten du later som du har. Dessuten smitter tankene du har når du faker over på din faktiske vurdering av din selvtillitt. I dag sprader jeg nedover gata som miss confident her self, og da faker jeg ikke engang! :-)

I løpet av de årene som har gått har jeg fått veldig mange nye bekjentskaper, nære venner og mange gode kollegaer. Jeg har en jobb med mye reising, som innebærer nye ansikter "hele tiden". Det har jeg taklet kjempebra. Jeg tror ikke det er noen som har tenkt tanken på at jeg kan være unnvikende (for de som har peiling), eller følt at jeg har vært merkelig sosialt (for de som ikke vet noe om pf'en). Jeg har attpåtil begynt å date! Og det er jeg som først tar kontakt. ;-) (Og gutta vil ha meg også, det er det verste, haha!)

Etter å ha lest kriteriene for å ha unnvikende pf nå, kan jeg med stor trygghet krysse av "nei" på alle punktene. Så det -er- mulig! Om ikke annet kan du få det utrolig mye bedre enn du har det nå, men det krever mye av deg selv. Start med små øvelser som å smile og se på fremmede, f.eks til den som står i kassa på butikken. Si klart og tydelig "hei," "takk" og lignede, og se på reaksjonen du får tilbake. De aller, aller fleste er hyggelige mennesker som syns du er helt ok. Og det finnes faktisk de som er interessert i å bli kjent med deg fordi de ser noe interessant og godt ved deg. :-)

[Gjest Fake it till you make it!]

Har bare svar til spørsmål 2.

Jeg ble diagnostisert som unnvikende for ca 5 år siden. I dag vil jeg si at den diagnosen ikke stemmer på meg i det hele tatt. Jeg gikk to år i gruppeterapi og etter det har jeg klart meg selv, bortsett fra medisinering. Det som gjorde utslaget for meg var mitt brennende ønske om å fungere i jobb. Jeg var sykmeldt ett år og såvidt inne på attføring, helt til jeg fikk de merkligste tilbud om jobber fra NAV. Langt under min kompetanse. Da gikk det en liten faen i meg, og jeg søkte meg inn på skole selv og bestemte meg for å "fake it till you make it". Og det har funka utrolig fint. Det er jo ingen som vet at du ikke eier den selvtillitten du later som du har. Dessuten smitter tankene du har når du faker over på din faktiske vurdering av din selvtillitt. I dag sprader jeg nedover gata som miss confident her self, og da faker jeg ikke engang! :-)

I løpet av de årene som har gått har jeg fått veldig mange nye bekjentskaper, nære venner og mange gode kollegaer. Jeg har en jobb med mye reising, som innebærer nye ansikter "hele tiden". Det har jeg taklet kjempebra. Jeg tror ikke det er noen som har tenkt tanken på at jeg kan være unnvikende (for de som har peiling), eller følt at jeg har vært merkelig sosialt (for de som ikke vet noe om pf'en). Jeg har attpåtil begynt å date! Og det er jeg som først tar kontakt. ;-) (Og gutta vil ha meg også, det er det verste, haha!)

Etter å ha lest kriteriene for å ha unnvikende pf nå, kan jeg med stor trygghet krysse av "nei" på alle punktene. Så det -er- mulig! Om ikke annet kan du få det utrolig mye bedre enn du har det nå, men det krever mye av deg selv. Start med små øvelser som å smile og se på fremmede, f.eks til den som står i kassa på butikken. Si klart og tydelig "hei," "takk" og lignede, og se på reaksjonen du får tilbake. De aller, aller fleste er hyggelige mennesker som syns du er helt ok. Og det finnes faktisk de som er interessert i å bli kjent med deg fordi de ser noe interessant og godt ved deg. :-)

En annen ting du kan gjøre for å bygge selvtillitt er å drive aktivt med noe du vet du er god på. Jeg vet jeg er god på det jeg jobber med, og det hjelper selvtillitten min når jeg ser resultatene og får positiv tilbakemelding. Vær bevisst på å ikke begynne med "jammen, det er helt sikkert noen som er bedre enn meg," og "i dag gjorde jeg det ikke så bra". Tenk heller, "jeg er en av de beste her," og "søren, litt dårlig dag i dag, men i morgen retter jeg opp igjen fordi dette kan jeg jo!" Det handler om hvilken tilbakemelding du gir deg selv!

[Gjest Ellipse]

Hei - jeg kjenner en person med de diagnosene. For meg på utsiden så ser det ut som om vedkommende ikke vil motta behandling. Har prøvd mange over mange år etter først å ha brukt mange år på å godta at h*n trengte hjelp. Aksepterer ikke det behandleren sier, personen sin egen virkelighetsoppfatning er den eneste gjeldende. Det hjelper ikke at nær familie "jatter" med heller og påstår det ikke er noe galt med vedkommende selv om h*n er uføretrygdet. Akkurat som om de er enig med vedkommende i at det er alle andre/verden det er noe galt med. For meg ser det ut som om de gjør vedkommende store bjørnetjenester og alltid har gjort det.

Har h*n unnvikende pf? Jeg aksepterer det behandleren min sier. Vil jo ikke ha det sånn som dette. Men det er så krevende å jobbe for forandring, jeg er vel for lite utholdende og har altfor liten disiplin over meg selv:-( Så er det disse destruktive tanken som bombarderer meg fra morgen til kveld. Blir så sliten!!

[Gjest Ellipse]

1. Det har med at vi har ulik forbrenning å gjøre. Noen er mer sensitiv over for enkelte stoffer enn andre. De som bryter ned medikamenter sakte vil ha større risiko for bivirkninger.

2. Sosial angst kan man jobbe seg ut av. Personlighetsforstyrrelser regnes så vidt jeg vet som kronisk, men man kan jobbe med det i langvarig terapi for å lettere kunne leve med det.

Takk for svar.

Men på det 1. spørsmålet mitt tenkte jeg ikke først og fremst på bivirkninger, men effekt. Altså hvorfor kan en person oppleve stor bedring av depresjon på f.eks. cipralex, mens en annen ikke får effekt i det hele tatt? Vet du forresten om forbrenningen hos en og samme person kan variere for ulike virkestoffer?

Jeg vet ikke helt om det er sosial angst eller unnv.pf jeg har...Så kan jo håpe det "bare" er anst, da;-) Ingen har sagt ordrett at jeg har personlighetsforstyrrelse, men forrige behandleren min sa at jeg hadde en "unnvikende personlighet"?

[Gjest Ellipse]

Har bare svar til spørsmål 2.

Jeg ble diagnostisert som unnvikende for ca 5 år siden. I dag vil jeg si at den diagnosen ikke stemmer på meg i det hele tatt. Jeg gikk to år i gruppeterapi og etter det har jeg klart meg selv, bortsett fra medisinering. Det som gjorde utslaget for meg var mitt brennende ønske om å fungere i jobb. Jeg var sykmeldt ett år og såvidt inne på attføring, helt til jeg fikk de merkligste tilbud om jobber fra NAV. Langt under min kompetanse. Da gikk det en liten faen i meg, og jeg søkte meg inn på skole selv og bestemte meg for å "fake it till you make it". Og det har funka utrolig fint. Det er jo ingen som vet at du ikke eier den selvtillitten du later som du har. Dessuten smitter tankene du har når du faker over på din faktiske vurdering av din selvtillitt. I dag sprader jeg nedover gata som miss confident her self, og da faker jeg ikke engang! :-)

I løpet av de årene som har gått har jeg fått veldig mange nye bekjentskaper, nære venner og mange gode kollegaer. Jeg har en jobb med mye reising, som innebærer nye ansikter "hele tiden". Det har jeg taklet kjempebra. Jeg tror ikke det er noen som har tenkt tanken på at jeg kan være unnvikende (for de som har peiling), eller følt at jeg har vært merkelig sosialt (for de som ikke vet noe om pf'en). Jeg har attpåtil begynt å date! Og det er jeg som først tar kontakt. ;-) (Og gutta vil ha meg også, det er det verste, haha!)

Etter å ha lest kriteriene for å ha unnvikende pf nå, kan jeg med stor trygghet krysse av "nei" på alle punktene. Så det -er- mulig! Om ikke annet kan du få det utrolig mye bedre enn du har det nå, men det krever mye av deg selv. Start med små øvelser som å smile og se på fremmede, f.eks til den som står i kassa på butikken. Si klart og tydelig "hei," "takk" og lignede, og se på reaksjonen du får tilbake. De aller, aller fleste er hyggelige mennesker som syns du er helt ok. Og det finnes faktisk de som er interessert i å bli kjent med deg fordi de ser noe interessant og godt ved deg. :-)

Takk for oppløftende svar! Gratulerer med det du har fått til, det høres jo helt fantastisk ut:-)

[Gjest MayLynn]

Har h*n unnvikende pf? Jeg aksepterer det behandleren min sier. Vil jo ikke ha det sånn som dette. Men det er så krevende å jobbe for forandring, jeg er vel for lite utholdende og har altfor liten disiplin over meg selv:-( Så er det disse destruktive tanken som bombarderer meg fra morgen til kveld. Blir så sliten!!

Ja h*n har også den diagnosen.

Forstår godt at det er vanskelig å jobbe seg ut av det - men det høres jo ut som om du virkelig vil det da - og det er jo et kjempebra utgangspunkt! Ønsker deg lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har bare svar til spørsmål 2.

Jeg ble diagnostisert som unnvikende for ca 5 år siden. I dag vil jeg si at den diagnosen ikke stemmer på meg i det hele tatt. Jeg gikk to år i gruppeterapi og etter det har jeg klart meg selv, bortsett fra medisinering. Det som gjorde utslaget for meg var mitt brennende ønske om å fungere i jobb. Jeg var sykmeldt ett år og såvidt inne på attføring, helt til jeg fikk de merkligste tilbud om jobber fra NAV. Langt under min kompetanse. Da gikk det en liten faen i meg, og jeg søkte meg inn på skole selv og bestemte meg for å "fake it till you make it". Og det har funka utrolig fint. Det er jo ingen som vet at du ikke eier den selvtillitten du later som du har. Dessuten smitter tankene du har når du faker over på din faktiske vurdering av din selvtillitt. I dag sprader jeg nedover gata som miss confident her self, og da faker jeg ikke engang! :-)

I løpet av de årene som har gått har jeg fått veldig mange nye bekjentskaper, nære venner og mange gode kollegaer. Jeg har en jobb med mye reising, som innebærer nye ansikter "hele tiden". Det har jeg taklet kjempebra. Jeg tror ikke det er noen som har tenkt tanken på at jeg kan være unnvikende (for de som har peiling), eller følt at jeg har vært merkelig sosialt (for de som ikke vet noe om pf'en). Jeg har attpåtil begynt å date! Og det er jeg som først tar kontakt. ;-) (Og gutta vil ha meg også, det er det verste, haha!)

Etter å ha lest kriteriene for å ha unnvikende pf nå, kan jeg med stor trygghet krysse av "nei" på alle punktene. Så det -er- mulig! Om ikke annet kan du få det utrolig mye bedre enn du har det nå, men det krever mye av deg selv. Start med små øvelser som å smile og se på fremmede, f.eks til den som står i kassa på butikken. Si klart og tydelig "hei," "takk" og lignede, og se på reaksjonen du får tilbake. De aller, aller fleste er hyggelige mennesker som syns du er helt ok. Og det finnes faktisk de som er interessert i å bli kjent med deg fordi de ser noe interessant og godt ved deg. :-)

Jeg har kopiert og lagret ditt fantastiske innlegg inn på min diamantsamling.

Det hjelper så utrolig mye mer når en som har gjort det selv sier det, enn når en behandler sier det.

Det er akkurat slik det må gjøres om en skal endre livet sitt i vesentlig grad. Det er langt fra lett, men det er mulig for den som virkelig vil.

Takk :-)

[Gjest Fake it till you make it!]

Jeg har kopiert og lagret ditt fantastiske innlegg inn på min diamantsamling.

Det hjelper så utrolig mye mer når en som har gjort det selv sier det, enn når en behandler sier det.

Det er akkurat slik det må gjøres om en skal endre livet sitt i vesentlig grad. Det er langt fra lett, men det er mulig for den som virkelig vil.

Takk :-)

Ojda, diamantsamlingen?! :-)

Håper innlegget mitt kan inspirere flere til å gjøre enringer i livet sitt. :-)

[Gjest Fake it till you make it!]

Har h*n unnvikende pf? Jeg aksepterer det behandleren min sier. Vil jo ikke ha det sånn som dette. Men det er så krevende å jobbe for forandring, jeg er vel for lite utholdende og har altfor liten disiplin over meg selv:-( Så er det disse destruktive tanken som bombarderer meg fra morgen til kveld. Blir så sliten!!

''Men det er så krevende å jobbe for forandring, jeg er vel for lite utholdende og har altfor liten disiplin over meg selv:-( ''

En del av unnvikende pf er at man unngår/viker unna problemer. Tenk på deg selv, vil du fremstå som feig? Selvsagt vil du ikke det! ;-) Selv om det bare er for deg selv. Tenk på deg selv som en idrettsutøver som har som mål å bli olympisk mester. Da må små delmål til. Sett deg selv realistiske delmål og feir seierene, ikke tenk på tapene. Du må først bli kretsmester før du bli Norgesmester. Så jobber du hardt for å komme på landslaget, og etter det er alle muligheter åpne! :-) Det blir til hva du gjør det til selv. :-)

[DOLemannen]

''1. Hva er grunnen til at ulike mennesker kan respondere så vidt forskjellig på samme medikament?''

Fordi ingen mennesker er like - det betyr at vi kjemisk sett også er litt forskjellige...