personlighetsforstyrrelse og pårørende

[Gjest gittopp]

Jeg har en voksen sønn som fyller alle kriterier for en borderline personlighetsforstyrrelse.(mulig også bioplar) Det har tiltatt de siste 5 årene med et ukontrollert pengeforbruk og derav gjeldsstiftelse, voldsomt sinne, løgnaktighet, alt fra hvite løgner til oppdiktede historier om eget og andres liv og karrierer. Meritterlista begynner egentlig å bli utømmelig. Han har holdt seg i arbeid fram til nå og har vel også så langt unngått lovbrudd som har medført domfellelse. Men også det er vel et tidsspørsmål.Glatt som en silkepute ved første gangs bekjentskap. Skifter kjæresteforhold og blir kastet ut etter hvert som det skjærer seg/blir avslørt i løgner. Jeg har flere ganger ryddet opp i gjeld for han og også betalt regninger for han. Lånt han penger som jeg aldri får se igjen.(antar vi snakker om 6-sifrede beløp over noen år) Jeg har ikke økonomi til å holde på slik lenger. Jeg er alene og har ikke all verdens med penger selv. Jeg nærmer meg pensjonsalder og kunne faktisk selv tenkt meg noen gode år nå. Men det verste er at han tar ikke et nei for et nei, kaster løse gjenstander rundt omkring og kan i verste fall bli voldelig. Jeg er redd og jeg er helt alene. De nærmeste omgivelsene mine vet litt, men er vel handlingslammet og trekker seg tilbake. I realiteten føler jeg meg avkledd inntil beinet. Må periodevis ta beroligende piller for å klare meg gjennom dagen og har angst for å gå hjem. ( hva finner jeg i postkassa av nye krav og er han hjemme og i hvilket humør) Han bor i periodevis til damer og innimellom tar han seg bare til rette hjemme hos meg. Ja jeg vet jeg burde ha kastet han ut. Jeg vet alle standard svar. Og hadde det vært min ektefelle /samboer så hadde jeg kanskje også klart det og kommet meg videre. Men det er mitt eget barn, han er syk og trenger hjelp og barn har man så lenge man lever. Hadde han hatt en fysisk sykdom så er det ingen som ville ha sagt at jeg skulle avvise han. Jeg ser jo at han trenger hjelp, men selv trenger han bare "penger". Og alle andre er skyld i hans problemer. I et evt. møte med hjelpeapparatet vil han sannsynligvis også bare fortsette og lyve. det virker også som om han ikke evner å utføre små oppdrag som han sier han skal utføre. Virker veldig ukonsentrert og glemsk. Anmelder jeg han i tilfelle voldsbruk, vil jeg indirekte bidra til at han mister jobben og da blir alt bare enda verre. Jeg tør heller ikke å ta fra han nøkkelen til huset mitt. Han har ikke problemer ifht. rus, det er jeg helt sikker på. Så jeg føler altså at jeg sitter i saksa, selv om dette egentlig ikke er mitt problem. Jeg tar gjerne i mot tips, men jeg tviler på at noen kan hjelpe meg. Ønsker meg bare fred og ro og normale familieforhold.

[Gjest nemlig hemlig]

Nå er ikke jeg lege, men det høres ut som han har noen dyssosiale trekk også.