Er vi ikke alle psykisk syke?

[mushroom]

Absolutt alle mennesker støter på problemer og utfordringer i livet som setter oss ut av balanse i kortere eller lengre perioder. Vi kan alle oppleve en ulykke eller en traumatisk hendelse som setter spor i underbevisstheten. Det er også en kjennsgjerning at vi har et genetisk sinn på cellenivå, som spiller inn alle sanseinntrykk vi har til enhver tid, og som kan rote sammen disse for oss og skape problemer for vårt bevisste sinn, især de sanseinntrykk vi får når vi er utsatt for fysisk eller emosjonell smerte, eller er bevisstløse.

Med tanke på dette i sammenheng med at psykiatrien diagnostiserer ut fra DSM hvor absolutt alt er en psykisk lidelse i en eller annen form, enten det handler om lærevansker, problemer med å sitte stille, være kranglete eller på annet vis tenke eller oppføre seg "unormalt", så må dette bety at hele jordens befolkning består av 6 milliarder psykisk syke mennesker.....og at alle skal dopes ned på medisiner.

Glem alt om olje, gull og edelstener, kjøp heller aksjer i legemiddelindustrien. De gutta der vet hvordan man tjener penger, og det smarteste trekket var å oppfinne en "light" versjon i form av "lykkepiller" som enhver lege kan dytte på deg.

[Gjest bølger]

Alle har en psykisk helse, men alle er ikke psykisk syke og heller ikke alle psykisk syke må bruke medisiner.

Det er godt at det finnes medisiner som kan hjelpe for de som trenger det. Dette gjelder alle typer medisiner. Også for somatiske lidelser.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, heldigvis er de aller fleste psykisk friske.

[jubalong70]

På samme måte som alle kan ha diverse fysiske vondter, kan alle ha diverse psykiske vondter. Det betyr ikke at vi er fysisk syke, eller psykisk syke. Det betyr bare at vi lever.

Sykdom oppstår bare når ting "fester seg".

[Gjest Gåten]

På samme måte som alle kan ha diverse fysiske vondter, kan alle ha diverse psykiske vondter. Det betyr ikke at vi er fysisk syke, eller psykisk syke. Det betyr bare at vi lever.

Sykdom oppstår bare når ting "fester seg".

Enig

[Svimern]

Ikke ening i det.

Jeg stiller imidlertid spørsmålet hvorfor vi i 2010 ikke ser mer på sammenhengen syk og psyk. Psykiatrien kjenner svært godt til de fleste psykiske lidelser og til behandlinger for disse. Det er derfor svært rart at psykiatrien enda ikke er løftet helt foran, at ikke samspillet mellom psykiatrien og helsevesnet ellers er mer utviklet.

Det er fortsatt slik at psykiske lidelser sees litt på som mennesker som klager mer enn andre, blant leger, blant kolleger og blant familiemedlemmer til psykisk syke. HVORFOR ER DET SLIK?

Bondevik sto frem, Statsministeren i vårt land stod frem med en psykisk lidelse. det hadde en kortsiktig positiv effekt, men i dag er vi etter min mening like langt, eller kort.

Jeg møter mennesker i helsevesnet som enda er av den oppfatning at mennesker som behandles for depresjon og angst med medisiner er svakere enn de som takler dette uten medisiner. De sammenligner deres egne enkle sorgreaksjoner med andres alvorlige depresjoner!

Hvorfor lærer ikke sykepleiere, leger og andre utdannede innen medisin/helseveseen mer om den mest vanlige lidelse og årsak til fravær fra jobb og isolering - psyksik lidelse?

[Gjest segunda]

Det er stort flertall som aldri blir psykisk syke. Så er det noen som får psykiske problemer en periode, men blir friske igjen. Den tredje gruppen er minst og det er de som er psykisk syke hele livet.

[mushroom]

Nei, heldigvis er de aller fleste psykisk friske.

Og dette er sånn det burde være, men sannheten er at friske mennesker som opplever motgang i livet, som for eksempel mister jobben og blir engstelig og deprimert av det, blir dyttet på medisiner de ikke trenger. Jeg har opplevd det selv, og flere andre jeg kjenner har opplevd dette. En annen problemstilling er jo også at de fleste av disse "psykiske lidelsene" ikke er annet enn informasjon lagret i den underbevisste delen av det genetiske sinnet, som så ved restimulering dukker frem i bevisstheten og kan skape forvirring for oss. Hjernen er kun kommunikasjonsverktøyet mellom det genetiske sinnet og bevisstheten, det er ikke i hjernen problemet ligger, men det er hjernen og bevisstheten som bedøves med medisiner. Ved å sløve bevisstheten, utsetter man kroppen for enda flere ubearbeidede sanseinntrykk som kan skape nye problemer senere. Og ved å koble ut kommunikasjonsnervene i hjernen, reduserer man muligheten til å bearbeide underliggende problemer fordi signalene er borte. Jeg forstår at det kan være behov for smertelindring og at noen medisiner kan hjelpe med dette, men bruken av medisiner har gått altfor vidt og ødelegger altfor mange liv, her iblandt alle de barna som går dopet på ADHD medisiner. Nå er jeg også noe farvet av å kjenne mennesker som har fått sine liv ødelagt av psykiatrien og av medisinbruk, og av at vi har mistet et familiemedlem takket være psykiatrien. Men dette forandrer ikke den kjennsgjerning at psykiatrien roter rundt på steinaldernivå når det kommer til kunnskapen om menneskesinnet. Og det forandrer heller ikke på den kjennsgjerning at DSM sykeliggjør ethvert menneskelig problem.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Og dette er sånn det burde være, men sannheten er at friske mennesker som opplever motgang i livet, som for eksempel mister jobben og blir engstelig og deprimert av det, blir dyttet på medisiner de ikke trenger. Jeg har opplevd det selv, og flere andre jeg kjenner har opplevd dette. En annen problemstilling er jo også at de fleste av disse "psykiske lidelsene" ikke er annet enn informasjon lagret i den underbevisste delen av det genetiske sinnet, som så ved restimulering dukker frem i bevisstheten og kan skape forvirring for oss. Hjernen er kun kommunikasjonsverktøyet mellom det genetiske sinnet og bevisstheten, det er ikke i hjernen problemet ligger, men det er hjernen og bevisstheten som bedøves med medisiner. Ved å sløve bevisstheten, utsetter man kroppen for enda flere ubearbeidede sanseinntrykk som kan skape nye problemer senere. Og ved å koble ut kommunikasjonsnervene i hjernen, reduserer man muligheten til å bearbeide underliggende problemer fordi signalene er borte. Jeg forstår at det kan være behov for smertelindring og at noen medisiner kan hjelpe med dette, men bruken av medisiner har gått altfor vidt og ødelegger altfor mange liv, her iblandt alle de barna som går dopet på ADHD medisiner. Nå er jeg også noe farvet av å kjenne mennesker som har fått sine liv ødelagt av psykiatrien og av medisinbruk, og av at vi har mistet et familiemedlem takket være psykiatrien. Men dette forandrer ikke den kjennsgjerning at psykiatrien roter rundt på steinaldernivå når det kommer til kunnskapen om menneskesinnet. Og det forandrer heller ikke på den kjennsgjerning at DSM sykeliggjør ethvert menneskelig problem.

Jeg vet ikke hvor du har tilegnet deg dine "sannheter", men det du skriver er stort sett ukorrekt.

[Svimern]

Og dette er sånn det burde være, men sannheten er at friske mennesker som opplever motgang i livet, som for eksempel mister jobben og blir engstelig og deprimert av det, blir dyttet på medisiner de ikke trenger. Jeg har opplevd det selv, og flere andre jeg kjenner har opplevd dette. En annen problemstilling er jo også at de fleste av disse "psykiske lidelsene" ikke er annet enn informasjon lagret i den underbevisste delen av det genetiske sinnet, som så ved restimulering dukker frem i bevisstheten og kan skape forvirring for oss. Hjernen er kun kommunikasjonsverktøyet mellom det genetiske sinnet og bevisstheten, det er ikke i hjernen problemet ligger, men det er hjernen og bevisstheten som bedøves med medisiner. Ved å sløve bevisstheten, utsetter man kroppen for enda flere ubearbeidede sanseinntrykk som kan skape nye problemer senere. Og ved å koble ut kommunikasjonsnervene i hjernen, reduserer man muligheten til å bearbeide underliggende problemer fordi signalene er borte. Jeg forstår at det kan være behov for smertelindring og at noen medisiner kan hjelpe med dette, men bruken av medisiner har gått altfor vidt og ødelegger altfor mange liv, her iblandt alle de barna som går dopet på ADHD medisiner. Nå er jeg også noe farvet av å kjenne mennesker som har fått sine liv ødelagt av psykiatrien og av medisinbruk, og av at vi har mistet et familiemedlem takket være psykiatrien. Men dette forandrer ikke den kjennsgjerning at psykiatrien roter rundt på steinaldernivå når det kommer til kunnskapen om menneskesinnet. Og det forandrer heller ikke på den kjennsgjerning at DSM sykeliggjør ethvert menneskelig problem.

Dette ble jo verre og verre!! Du er jo av den mening jeg snakket om ovenfor, en av de som tror at en depresjon som en må ha behandling for er akkurat like alvorlig som en enkel sorgreaksjon hos en annen. Du skjønner liksom ikke hvorfor noen skal trenge en behandling når andre klarer seg uten?

Foruten dette vil jeg oppfordre deg til å lese litt om hvordan medisinene virker før du uttaler deg. Sett deg inn i hva som skjer fysisk og psyksisk.

Det siste jeg vil si er at når en person tillater seg å anbefale alvorlig deprimerte, personer som sliter med alvorlig angst, at de ikke må begynne med for eksempel SSRI fordi det medfører et par uker med problemer under seponering!!??!! De som anbefaler dette har nok aldri vært ordentlig psyk... Jeg sier ikke at det er dette du sier i ditt innlegg, men du er i nærheten av å snakke om ting du ikke har det spor peiling på og jegoppfordrer deg med flere å vise aktsomhet i å skrive dette som om det er fakta. Andre personer kan støtte seg til dette og faktisk tro at det er sannhet i dette.

[Sør]

Og dette er sånn det burde være, men sannheten er at friske mennesker som opplever motgang i livet, som for eksempel mister jobben og blir engstelig og deprimert av det, blir dyttet på medisiner de ikke trenger. Jeg har opplevd det selv, og flere andre jeg kjenner har opplevd dette. En annen problemstilling er jo også at de fleste av disse "psykiske lidelsene" ikke er annet enn informasjon lagret i den underbevisste delen av det genetiske sinnet, som så ved restimulering dukker frem i bevisstheten og kan skape forvirring for oss. Hjernen er kun kommunikasjonsverktøyet mellom det genetiske sinnet og bevisstheten, det er ikke i hjernen problemet ligger, men det er hjernen og bevisstheten som bedøves med medisiner. Ved å sløve bevisstheten, utsetter man kroppen for enda flere ubearbeidede sanseinntrykk som kan skape nye problemer senere. Og ved å koble ut kommunikasjonsnervene i hjernen, reduserer man muligheten til å bearbeide underliggende problemer fordi signalene er borte. Jeg forstår at det kan være behov for smertelindring og at noen medisiner kan hjelpe med dette, men bruken av medisiner har gått altfor vidt og ødelegger altfor mange liv, her iblandt alle de barna som går dopet på ADHD medisiner. Nå er jeg også noe farvet av å kjenne mennesker som har fått sine liv ødelagt av psykiatrien og av medisinbruk, og av at vi har mistet et familiemedlem takket være psykiatrien. Men dette forandrer ikke den kjennsgjerning at psykiatrien roter rundt på steinaldernivå når det kommer til kunnskapen om menneskesinnet. Og det forandrer heller ikke på den kjennsgjerning at DSM sykeliggjør ethvert menneskelig problem.

Hvis det du skriver hadde vært sant, hvilket det ikke er, så ville jo folk som ikke fikk medisin være friske.

Det er de åpenbart ikke.

[mushroom]

Jeg vet ikke hvor du har tilegnet deg dine "sannheter", men det du skriver er stort sett ukorrekt.

Jeg kan understøtte mine sannheter med egen erfaring og andres erfaringer. Når man arbeider med mennesker og menneskesinnet, bør man som det minste vite at homo sapiens har et genetisk sinn som er 100% programmerbart på lik linje med det dyrene har. Hadde vi ikke hatt dette programmerbare sinnet, ville vi ikke overlevd, eller i beste fall fortsatt vært på spedbarnsstadiet. Vi programmerer oss selv hele tiden gjennom repetisjoner og erfaring, hvordan tror du ellers at du kan kjøre bil på "autopilot" uten å måtte bevisst huske på å tråkke på gassen, clutchen og bremsen? Hva tror du ville skjedd om du plutselig fikk en bil som svingte til venstre når du vred rattet mot høyre? Dette er programmering.

En annen programmering er smerteprogrammering. Hvorfor tror du ellers at du ikke legger hånden din på den samme varme kokeplaten mer enn en gang? Hva tror du ville skjedd om noen hadde holdt hånden din over en varm kokeplate og sagt at du skulle legge hånden på den fordi en ny oppfinnelse gjorde at du ikke ville brenne deg? Med din logiske sans kunne du tenkt at det ikke var farlig og at du ville legge hånden ned på den, men jeg kan love deg at kroppen din og armen din ville strittet imot med all sin kraft, uansett hva du måtte tenke om det. Absolutt alle sanseinntrykk du opplever gjennom hele livet, lagres i underbevisstheten, som i seg selv ikke er annet enn et arkiv av lagrede sanseinntrykk. De fleste sanseinntrykk registreres også av bevisstheten din, analyseres og lagres på en oversiktlig måte i riktig orden. Men de sanseinntrykk som kroppen utsettes for mens du er helt eller delvist bevisstløs og kroppen samtidig er utsatt for smerte, lagres direkte i underbevisstheten din uten at du har hatt muligheten til å analysere og sortere inntrykkene. Det genetiske sinnet er ikke logisk, det bare sammenfatter alle sanseinntrykk fra samme situasjon eller lignende situasjoner, og lagrer dem som at alt er lik alt. Om du er i en ulykke og er bevisstløs, vil alle sanseinntrykk kroppen utsettes for settes i sammenheng med smerte og fare, og vil være noe kroppen din vil stritte imot med alle midler ved restimulering. For eksempel lagrer den info som at smerte i benet = lukten av svidd hud = lyden av helikopter = varme i ansiktet = "Kom hit!" = "Kom deg vekk!" = "Herregud, han dør!" = hånd som stryker over kinnet = lyden av bil som starter = osv. osv. Når du senere utsettes for en eller flere sanseinntrykk som er de samme eller ligner de fra ulykken, vil du være under restimulering og kroppen vil sende signaler om at du er i fare. Du kan få en følelse av angst eller oppgitthet, noe som forteller deg at noe er galt. Denne nye situasjonen vil så inneholde nye sanseinntrykk som blander seg med de gamle, og lagres som en del av det hele. Ting som ble sagt da du var bevisstløs, kan siden poppe opp som tanker og ord i din bevissthet uten at du selv har bedt om det. Problemet er da at du tror at det er dine egne tanker, og kan tro at du er gal. Stemmer er jo også sanseinntrykk, og det kan komme opp i bevisstheten som stemmer i hodet, og du får vite at du er schizofren, selv om det rett og slett er repetisjoner av innspilte stemmer fra underbevisstheten. Når alt kommer til alt, så programmerer vi oss selv, vi programmeres av våre erfaringer og vi programmerer hverandre. Heldigvis har vi et Identisk sinn også som gjør at vi kan bryte programmering vi ikke ønsker oss, et identisk sinn som gjør at vi har andre behov i tillegg til å bare holde kroppen levende og mest mulig skadefritt. Poenget er å sortere ut hva som er ens egne identiske tanker, og hva som er programmerte tanker, og så bruke det identiske jeg'et til å styre og omprogrammere det programmerte jeg'et. Jeg kan fortelle deg at fra jeg var 10 år gammel, slet jeg med selvmordstanker. Jeg hadde stadig tanker i hodet som sa "Jeg orker ikke mer! Jeg vil dø! Jeg dør!" Dette varte langt opp i voksen alder, helt til jeg forsto hvordan det genetiske sinnet fungerer og fandt ut av at dette var innspilte opptak fra den gang jeg som barn var med i en alvorlig togulykke. Jeg lå sammenklemt i togrestene, utsatt for ekstrem smerte og periodevis bevisstløshet, og disse ordene var ord som andre mennesker i togvraket ropte rundt meg. Altså var det ikke mine tanker, det var noen andres rop om hjelp som gikk som hakk i plata i hodet mitt hver gang jeg ble fysisk eller emosjonelt restimulert. Bare ved å høre om en togulykke i nyhetene, kunne jeg kjenne lukten av svidd hud og brendt metall, selv om jeg satt i min egen stue. En annen ting, er at jeg, dersom jeg ligger på ryggen og har armen liggende over magen, kjenner en dyp angst i hele kroppen min. Det er fordi det var i denne stillingen jeg lå i togvraket, med armen klemt ned over magen. Fordelen jeg har, er at jeg vet hvordan sinnet fungerer og vet hvorfor jeg føler angst under visse former for restimulering. Jeg sover aldri på ryggen, da får jeg mareridt, og om jeg ligger som beskrevet, kan jeg bare snu meg og tenke at det bare er en restimulering, og dermed forsvinner angsten etter noen minutter. Disse tingene vet ikke dere som jobber i psykiatrien, for det er ikke en del av deres utdannelse. Og DSM er bare en manual som diagnostiserer symptomer, ikke årsaker. Jeg sier heller ikke at man ALDRI skal ta medisiner som psykisk smertelindring, men jeg sier at det er altfor utbredt som en enkel løsning, og at det er altfor mange som får dem dyttet på seg selv om de ikke trenger dem eller ønsker dem.

[Sør]

Jeg kan understøtte mine sannheter med egen erfaring og andres erfaringer. Når man arbeider med mennesker og menneskesinnet, bør man som det minste vite at homo sapiens har et genetisk sinn som er 100% programmerbart på lik linje med det dyrene har. Hadde vi ikke hatt dette programmerbare sinnet, ville vi ikke overlevd, eller i beste fall fortsatt vært på spedbarnsstadiet. Vi programmerer oss selv hele tiden gjennom repetisjoner og erfaring, hvordan tror du ellers at du kan kjøre bil på "autopilot" uten å måtte bevisst huske på å tråkke på gassen, clutchen og bremsen? Hva tror du ville skjedd om du plutselig fikk en bil som svingte til venstre når du vred rattet mot høyre? Dette er programmering.

En annen programmering er smerteprogrammering. Hvorfor tror du ellers at du ikke legger hånden din på den samme varme kokeplaten mer enn en gang? Hva tror du ville skjedd om noen hadde holdt hånden din over en varm kokeplate og sagt at du skulle legge hånden på den fordi en ny oppfinnelse gjorde at du ikke ville brenne deg? Med din logiske sans kunne du tenkt at det ikke var farlig og at du ville legge hånden ned på den, men jeg kan love deg at kroppen din og armen din ville strittet imot med all sin kraft, uansett hva du måtte tenke om det. Absolutt alle sanseinntrykk du opplever gjennom hele livet, lagres i underbevisstheten, som i seg selv ikke er annet enn et arkiv av lagrede sanseinntrykk. De fleste sanseinntrykk registreres også av bevisstheten din, analyseres og lagres på en oversiktlig måte i riktig orden. Men de sanseinntrykk som kroppen utsettes for mens du er helt eller delvist bevisstløs og kroppen samtidig er utsatt for smerte, lagres direkte i underbevisstheten din uten at du har hatt muligheten til å analysere og sortere inntrykkene. Det genetiske sinnet er ikke logisk, det bare sammenfatter alle sanseinntrykk fra samme situasjon eller lignende situasjoner, og lagrer dem som at alt er lik alt. Om du er i en ulykke og er bevisstløs, vil alle sanseinntrykk kroppen utsettes for settes i sammenheng med smerte og fare, og vil være noe kroppen din vil stritte imot med alle midler ved restimulering. For eksempel lagrer den info som at smerte i benet = lukten av svidd hud = lyden av helikopter = varme i ansiktet = "Kom hit!" = "Kom deg vekk!" = "Herregud, han dør!" = hånd som stryker over kinnet = lyden av bil som starter = osv. osv. Når du senere utsettes for en eller flere sanseinntrykk som er de samme eller ligner de fra ulykken, vil du være under restimulering og kroppen vil sende signaler om at du er i fare. Du kan få en følelse av angst eller oppgitthet, noe som forteller deg at noe er galt. Denne nye situasjonen vil så inneholde nye sanseinntrykk som blander seg med de gamle, og lagres som en del av det hele. Ting som ble sagt da du var bevisstløs, kan siden poppe opp som tanker og ord i din bevissthet uten at du selv har bedt om det. Problemet er da at du tror at det er dine egne tanker, og kan tro at du er gal. Stemmer er jo også sanseinntrykk, og det kan komme opp i bevisstheten som stemmer i hodet, og du får vite at du er schizofren, selv om det rett og slett er repetisjoner av innspilte stemmer fra underbevisstheten. Når alt kommer til alt, så programmerer vi oss selv, vi programmeres av våre erfaringer og vi programmerer hverandre. Heldigvis har vi et Identisk sinn også som gjør at vi kan bryte programmering vi ikke ønsker oss, et identisk sinn som gjør at vi har andre behov i tillegg til å bare holde kroppen levende og mest mulig skadefritt. Poenget er å sortere ut hva som er ens egne identiske tanker, og hva som er programmerte tanker, og så bruke det identiske jeg'et til å styre og omprogrammere det programmerte jeg'et. Jeg kan fortelle deg at fra jeg var 10 år gammel, slet jeg med selvmordstanker. Jeg hadde stadig tanker i hodet som sa "Jeg orker ikke mer! Jeg vil dø! Jeg dør!" Dette varte langt opp i voksen alder, helt til jeg forsto hvordan det genetiske sinnet fungerer og fandt ut av at dette var innspilte opptak fra den gang jeg som barn var med i en alvorlig togulykke. Jeg lå sammenklemt i togrestene, utsatt for ekstrem smerte og periodevis bevisstløshet, og disse ordene var ord som andre mennesker i togvraket ropte rundt meg. Altså var det ikke mine tanker, det var noen andres rop om hjelp som gikk som hakk i plata i hodet mitt hver gang jeg ble fysisk eller emosjonelt restimulert. Bare ved å høre om en togulykke i nyhetene, kunne jeg kjenne lukten av svidd hud og brendt metall, selv om jeg satt i min egen stue. En annen ting, er at jeg, dersom jeg ligger på ryggen og har armen liggende over magen, kjenner en dyp angst i hele kroppen min. Det er fordi det var i denne stillingen jeg lå i togvraket, med armen klemt ned over magen. Fordelen jeg har, er at jeg vet hvordan sinnet fungerer og vet hvorfor jeg føler angst under visse former for restimulering. Jeg sover aldri på ryggen, da får jeg mareridt, og om jeg ligger som beskrevet, kan jeg bare snu meg og tenke at det bare er en restimulering, og dermed forsvinner angsten etter noen minutter. Disse tingene vet ikke dere som jobber i psykiatrien, for det er ikke en del av deres utdannelse. Og DSM er bare en manual som diagnostiserer symptomer, ikke årsaker. Jeg sier heller ikke at man ALDRI skal ta medisiner som psykisk smertelindring, men jeg sier at det er altfor utbredt som en enkel løsning, og at det er altfor mange som får dem dyttet på seg selv om de ikke trenger dem eller ønsker dem.

Som sagt, folk får medisiner FORDI de allerede ER psyke. De får ikke medisiner sånn uten videre, og så blir de plutselig psyke.

Ikke bare det, folk er psyke i land hvor ingen har råd til medisiner.

[Svimern]

Jeg kan understøtte mine sannheter med egen erfaring og andres erfaringer. Når man arbeider med mennesker og menneskesinnet, bør man som det minste vite at homo sapiens har et genetisk sinn som er 100% programmerbart på lik linje med det dyrene har. Hadde vi ikke hatt dette programmerbare sinnet, ville vi ikke overlevd, eller i beste fall fortsatt vært på spedbarnsstadiet. Vi programmerer oss selv hele tiden gjennom repetisjoner og erfaring, hvordan tror du ellers at du kan kjøre bil på "autopilot" uten å måtte bevisst huske på å tråkke på gassen, clutchen og bremsen? Hva tror du ville skjedd om du plutselig fikk en bil som svingte til venstre når du vred rattet mot høyre? Dette er programmering.

En annen programmering er smerteprogrammering. Hvorfor tror du ellers at du ikke legger hånden din på den samme varme kokeplaten mer enn en gang? Hva tror du ville skjedd om noen hadde holdt hånden din over en varm kokeplate og sagt at du skulle legge hånden på den fordi en ny oppfinnelse gjorde at du ikke ville brenne deg? Med din logiske sans kunne du tenkt at det ikke var farlig og at du ville legge hånden ned på den, men jeg kan love deg at kroppen din og armen din ville strittet imot med all sin kraft, uansett hva du måtte tenke om det. Absolutt alle sanseinntrykk du opplever gjennom hele livet, lagres i underbevisstheten, som i seg selv ikke er annet enn et arkiv av lagrede sanseinntrykk. De fleste sanseinntrykk registreres også av bevisstheten din, analyseres og lagres på en oversiktlig måte i riktig orden. Men de sanseinntrykk som kroppen utsettes for mens du er helt eller delvist bevisstløs og kroppen samtidig er utsatt for smerte, lagres direkte i underbevisstheten din uten at du har hatt muligheten til å analysere og sortere inntrykkene. Det genetiske sinnet er ikke logisk, det bare sammenfatter alle sanseinntrykk fra samme situasjon eller lignende situasjoner, og lagrer dem som at alt er lik alt. Om du er i en ulykke og er bevisstløs, vil alle sanseinntrykk kroppen utsettes for settes i sammenheng med smerte og fare, og vil være noe kroppen din vil stritte imot med alle midler ved restimulering. For eksempel lagrer den info som at smerte i benet = lukten av svidd hud = lyden av helikopter = varme i ansiktet = "Kom hit!" = "Kom deg vekk!" = "Herregud, han dør!" = hånd som stryker over kinnet = lyden av bil som starter = osv. osv. Når du senere utsettes for en eller flere sanseinntrykk som er de samme eller ligner de fra ulykken, vil du være under restimulering og kroppen vil sende signaler om at du er i fare. Du kan få en følelse av angst eller oppgitthet, noe som forteller deg at noe er galt. Denne nye situasjonen vil så inneholde nye sanseinntrykk som blander seg med de gamle, og lagres som en del av det hele. Ting som ble sagt da du var bevisstløs, kan siden poppe opp som tanker og ord i din bevissthet uten at du selv har bedt om det. Problemet er da at du tror at det er dine egne tanker, og kan tro at du er gal. Stemmer er jo også sanseinntrykk, og det kan komme opp i bevisstheten som stemmer i hodet, og du får vite at du er schizofren, selv om det rett og slett er repetisjoner av innspilte stemmer fra underbevisstheten. Når alt kommer til alt, så programmerer vi oss selv, vi programmeres av våre erfaringer og vi programmerer hverandre. Heldigvis har vi et Identisk sinn også som gjør at vi kan bryte programmering vi ikke ønsker oss, et identisk sinn som gjør at vi har andre behov i tillegg til å bare holde kroppen levende og mest mulig skadefritt. Poenget er å sortere ut hva som er ens egne identiske tanker, og hva som er programmerte tanker, og så bruke det identiske jeg'et til å styre og omprogrammere det programmerte jeg'et. Jeg kan fortelle deg at fra jeg var 10 år gammel, slet jeg med selvmordstanker. Jeg hadde stadig tanker i hodet som sa "Jeg orker ikke mer! Jeg vil dø! Jeg dør!" Dette varte langt opp i voksen alder, helt til jeg forsto hvordan det genetiske sinnet fungerer og fandt ut av at dette var innspilte opptak fra den gang jeg som barn var med i en alvorlig togulykke. Jeg lå sammenklemt i togrestene, utsatt for ekstrem smerte og periodevis bevisstløshet, og disse ordene var ord som andre mennesker i togvraket ropte rundt meg. Altså var det ikke mine tanker, det var noen andres rop om hjelp som gikk som hakk i plata i hodet mitt hver gang jeg ble fysisk eller emosjonelt restimulert. Bare ved å høre om en togulykke i nyhetene, kunne jeg kjenne lukten av svidd hud og brendt metall, selv om jeg satt i min egen stue. En annen ting, er at jeg, dersom jeg ligger på ryggen og har armen liggende over magen, kjenner en dyp angst i hele kroppen min. Det er fordi det var i denne stillingen jeg lå i togvraket, med armen klemt ned over magen. Fordelen jeg har, er at jeg vet hvordan sinnet fungerer og vet hvorfor jeg føler angst under visse former for restimulering. Jeg sover aldri på ryggen, da får jeg mareridt, og om jeg ligger som beskrevet, kan jeg bare snu meg og tenke at det bare er en restimulering, og dermed forsvinner angsten etter noen minutter. Disse tingene vet ikke dere som jobber i psykiatrien, for det er ikke en del av deres utdannelse. Og DSM er bare en manual som diagnostiserer symptomer, ikke årsaker. Jeg sier heller ikke at man ALDRI skal ta medisiner som psykisk smertelindring, men jeg sier at det er altfor utbredt som en enkel løsning, og at det er altfor mange som får dem dyttet på seg selv om de ikke trenger dem eller ønsker dem.

Dersom det hadde vært kapasitet i psykiatrien, dersom allmennpraktikerere hadde skjønt psykiatrien bedre hadde det nok ikke vært samme behovet for medisin.

Jeg har ALDRI fått tilbud om å få snakke med noen i psykiatrien. Jeg har en alvorlig depresjon bak meg samt at jeg nå for andre gang må behandles for angst. Dette er noe allmennlegene tar seg av med å skrive ut medisin.

Jeg har jobbet mye med automatiske tanker og lagt opp egne løp for å bli frisk, men det er svine tungt. Mange som er mer syk enn hva jeg var klarer kanskje ikke dette.

Så hadde det vært psykiatere og psykologer nok hadde nokmeisinbruken kunne vært mindre.. Dog dersom medisin fungerer like bra som terapi i noen tilfeller, hva er da galt med medisiner dersombivirkninger ikke ødelegger for pasienten??

[mushroom]

Dersom det hadde vært kapasitet i psykiatrien, dersom allmennpraktikerere hadde skjønt psykiatrien bedre hadde det nok ikke vært samme behovet for medisin.

Jeg har ALDRI fått tilbud om å få snakke med noen i psykiatrien. Jeg har en alvorlig depresjon bak meg samt at jeg nå for andre gang må behandles for angst. Dette er noe allmennlegene tar seg av med å skrive ut medisin.

Jeg har jobbet mye med automatiske tanker og lagt opp egne løp for å bli frisk, men det er svine tungt. Mange som er mer syk enn hva jeg var klarer kanskje ikke dette.

Så hadde det vært psykiatere og psykologer nok hadde nokmeisinbruken kunne vært mindre.. Dog dersom medisin fungerer like bra som terapi i noen tilfeller, hva er da galt med medisiner dersombivirkninger ikke ødelegger for pasienten??

Helt enig med deg, Svimern. Mangel på ressurser er med på å gi et ensidig og mangelfullt tilbud til de utsatte. Og jeg vil si at det står respekt av deg fordi du gjør hva du kan for å hjelpe deg selv fremover.

[mushroom]

Som sagt, folk får medisiner FORDI de allerede ER psyke. De får ikke medisiner sånn uten videre, og så blir de plutselig psyke.

Ikke bare det, folk er psyke i land hvor ingen har råd til medisiner.

Dessverre har jeg opplevd at man faktisk også får medisiner pådyttet sånn uten videre. Det er forsøkt pådyttet meg, og en av mine nærmeste går på medisiner, som han er blitt avhengig av. For å si det sånn, så gikk det et helt år før legen i det hele tatt gadd å måle blodtrykket hans, selv om han i utgangspunktet kontaktet legen pga for høyt blodtrykk. Først da han forlangte en test og den viste trykk på mer enn 200 i overtrykk og 130 i undertrykk, fikk han blodtrykksmedisiner. Jeg er allikevel enig med deg i at situasjonen er forskjellig fra person til person, men det endrer ikke det faktum at det allerede er for mange som får psykofarmaka, og at det bare kommer til å bli flere og flere friske mennesker på denne type medisiner i årene som kommer.

[Sør]

Dessverre har jeg opplevd at man faktisk også får medisiner pådyttet sånn uten videre. Det er forsøkt pådyttet meg, og en av mine nærmeste går på medisiner, som han er blitt avhengig av. For å si det sånn, så gikk det et helt år før legen i det hele tatt gadd å måle blodtrykket hans, selv om han i utgangspunktet kontaktet legen pga for høyt blodtrykk. Først da han forlangte en test og den viste trykk på mer enn 200 i overtrykk og 130 i undertrykk, fikk han blodtrykksmedisiner. Jeg er allikevel enig med deg i at situasjonen er forskjellig fra person til person, men det endrer ikke det faktum at det allerede er for mange som får psykofarmaka, og at det bare kommer til å bli flere og flere friske mennesker på denne type medisiner i årene som kommer.

Du har da ikke lagt frem noe "bevis" eller underbygging for at friske personer får psykofarmaka, eller at noen blir overmedisinert.

Selvsagt skjer det nok for individer, men det er nok enda vanligere at folk som trenger medisiner faktisk ikke får det.

[Gjest profile]

Jeg kan understøtte mine sannheter med egen erfaring og andres erfaringer. Når man arbeider med mennesker og menneskesinnet, bør man som det minste vite at homo sapiens har et genetisk sinn som er 100% programmerbart på lik linje med det dyrene har. Hadde vi ikke hatt dette programmerbare sinnet, ville vi ikke overlevd, eller i beste fall fortsatt vært på spedbarnsstadiet. Vi programmerer oss selv hele tiden gjennom repetisjoner og erfaring, hvordan tror du ellers at du kan kjøre bil på "autopilot" uten å måtte bevisst huske på å tråkke på gassen, clutchen og bremsen? Hva tror du ville skjedd om du plutselig fikk en bil som svingte til venstre når du vred rattet mot høyre? Dette er programmering.

En annen programmering er smerteprogrammering. Hvorfor tror du ellers at du ikke legger hånden din på den samme varme kokeplaten mer enn en gang? Hva tror du ville skjedd om noen hadde holdt hånden din over en varm kokeplate og sagt at du skulle legge hånden på den fordi en ny oppfinnelse gjorde at du ikke ville brenne deg? Med din logiske sans kunne du tenkt at det ikke var farlig og at du ville legge hånden ned på den, men jeg kan love deg at kroppen din og armen din ville strittet imot med all sin kraft, uansett hva du måtte tenke om det. Absolutt alle sanseinntrykk du opplever gjennom hele livet, lagres i underbevisstheten, som i seg selv ikke er annet enn et arkiv av lagrede sanseinntrykk. De fleste sanseinntrykk registreres også av bevisstheten din, analyseres og lagres på en oversiktlig måte i riktig orden. Men de sanseinntrykk som kroppen utsettes for mens du er helt eller delvist bevisstløs og kroppen samtidig er utsatt for smerte, lagres direkte i underbevisstheten din uten at du har hatt muligheten til å analysere og sortere inntrykkene. Det genetiske sinnet er ikke logisk, det bare sammenfatter alle sanseinntrykk fra samme situasjon eller lignende situasjoner, og lagrer dem som at alt er lik alt. Om du er i en ulykke og er bevisstløs, vil alle sanseinntrykk kroppen utsettes for settes i sammenheng med smerte og fare, og vil være noe kroppen din vil stritte imot med alle midler ved restimulering. For eksempel lagrer den info som at smerte i benet = lukten av svidd hud = lyden av helikopter = varme i ansiktet = "Kom hit!" = "Kom deg vekk!" = "Herregud, han dør!" = hånd som stryker over kinnet = lyden av bil som starter = osv. osv. Når du senere utsettes for en eller flere sanseinntrykk som er de samme eller ligner de fra ulykken, vil du være under restimulering og kroppen vil sende signaler om at du er i fare. Du kan få en følelse av angst eller oppgitthet, noe som forteller deg at noe er galt. Denne nye situasjonen vil så inneholde nye sanseinntrykk som blander seg med de gamle, og lagres som en del av det hele. Ting som ble sagt da du var bevisstløs, kan siden poppe opp som tanker og ord i din bevissthet uten at du selv har bedt om det. Problemet er da at du tror at det er dine egne tanker, og kan tro at du er gal. Stemmer er jo også sanseinntrykk, og det kan komme opp i bevisstheten som stemmer i hodet, og du får vite at du er schizofren, selv om det rett og slett er repetisjoner av innspilte stemmer fra underbevisstheten. Når alt kommer til alt, så programmerer vi oss selv, vi programmeres av våre erfaringer og vi programmerer hverandre. Heldigvis har vi et Identisk sinn også som gjør at vi kan bryte programmering vi ikke ønsker oss, et identisk sinn som gjør at vi har andre behov i tillegg til å bare holde kroppen levende og mest mulig skadefritt. Poenget er å sortere ut hva som er ens egne identiske tanker, og hva som er programmerte tanker, og så bruke det identiske jeg'et til å styre og omprogrammere det programmerte jeg'et. Jeg kan fortelle deg at fra jeg var 10 år gammel, slet jeg med selvmordstanker. Jeg hadde stadig tanker i hodet som sa "Jeg orker ikke mer! Jeg vil dø! Jeg dør!" Dette varte langt opp i voksen alder, helt til jeg forsto hvordan det genetiske sinnet fungerer og fandt ut av at dette var innspilte opptak fra den gang jeg som barn var med i en alvorlig togulykke. Jeg lå sammenklemt i togrestene, utsatt for ekstrem smerte og periodevis bevisstløshet, og disse ordene var ord som andre mennesker i togvraket ropte rundt meg. Altså var det ikke mine tanker, det var noen andres rop om hjelp som gikk som hakk i plata i hodet mitt hver gang jeg ble fysisk eller emosjonelt restimulert. Bare ved å høre om en togulykke i nyhetene, kunne jeg kjenne lukten av svidd hud og brendt metall, selv om jeg satt i min egen stue. En annen ting, er at jeg, dersom jeg ligger på ryggen og har armen liggende over magen, kjenner en dyp angst i hele kroppen min. Det er fordi det var i denne stillingen jeg lå i togvraket, med armen klemt ned over magen. Fordelen jeg har, er at jeg vet hvordan sinnet fungerer og vet hvorfor jeg føler angst under visse former for restimulering. Jeg sover aldri på ryggen, da får jeg mareridt, og om jeg ligger som beskrevet, kan jeg bare snu meg og tenke at det bare er en restimulering, og dermed forsvinner angsten etter noen minutter. Disse tingene vet ikke dere som jobber i psykiatrien, for det er ikke en del av deres utdannelse. Og DSM er bare en manual som diagnostiserer symptomer, ikke årsaker. Jeg sier heller ikke at man ALDRI skal ta medisiner som psykisk smertelindring, men jeg sier at det er altfor utbredt som en enkel løsning, og at det er altfor mange som får dem dyttet på seg selv om de ikke trenger dem eller ønsker dem.

Om det er betinging du snakker om er vel dette noe av grunnlaget på psykologistudiet, det var i hvertfall før, så de bør ha lært det en gang, i hvert fall.

[mushroom]

Ikke ening i det.

Jeg stiller imidlertid spørsmålet hvorfor vi i 2010 ikke ser mer på sammenhengen syk og psyk. Psykiatrien kjenner svært godt til de fleste psykiske lidelser og til behandlinger for disse. Det er derfor svært rart at psykiatrien enda ikke er løftet helt foran, at ikke samspillet mellom psykiatrien og helsevesnet ellers er mer utviklet.

Det er fortsatt slik at psykiske lidelser sees litt på som mennesker som klager mer enn andre, blant leger, blant kolleger og blant familiemedlemmer til psykisk syke. HVORFOR ER DET SLIK?

Bondevik sto frem, Statsministeren i vårt land stod frem med en psykisk lidelse. det hadde en kortsiktig positiv effekt, men i dag er vi etter min mening like langt, eller kort.

Jeg møter mennesker i helsevesnet som enda er av den oppfatning at mennesker som behandles for depresjon og angst med medisiner er svakere enn de som takler dette uten medisiner. De sammenligner deres egne enkle sorgreaksjoner med andres alvorlige depresjoner!

Hvorfor lærer ikke sykepleiere, leger og andre utdannede innen medisin/helseveseen mer om den mest vanlige lidelse og årsak til fravær fra jobb og isolering - psyksik lidelse?

Hei Svimern.

Utfordringen ligger jo i akkurat dette at man ser på det som en "psykisk" lidelse som liksom ikke har sammenheng med den fysiske kroppen i det hele tatt (bortsett fra at noen mener mosjon fikser alt). Man forstår ikke at det er den delen av sinnet som ER kroppen, på cellenivå, som reagerer på restimulering. Man kan ikke "tenke" bort hjertebank, isnende frykt, tomhet og uforklarlig sorgfølelse. Det er ikke bare å si at man skal være positiv og se lyst på tingene, og så vips så er alt bra. Alternativet som eksisterer i helsevesenet i dag, er medisinering kombinert med samtaleterapi. Og det tar *jævlig* lang tid for de som sliter mest å finne et fast fotfeste i hverdagen. Hadde jeg ikke visst det jeg vet om menneskesinnet og hvordan det programmeres på cellenivå i kroppen, ville også jeg slitt med de samme problemene fortsatt. Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å dele det jeg vet med andre, så fler enn meg kan dra nytte av det på veien mot et godt liv.

[Gjest det synes jeg]

Hei Svimern.

Utfordringen ligger jo i akkurat dette at man ser på det som en "psykisk" lidelse som liksom ikke har sammenheng med den fysiske kroppen i det hele tatt (bortsett fra at noen mener mosjon fikser alt). Man forstår ikke at det er den delen av sinnet som ER kroppen, på cellenivå, som reagerer på restimulering. Man kan ikke "tenke" bort hjertebank, isnende frykt, tomhet og uforklarlig sorgfølelse. Det er ikke bare å si at man skal være positiv og se lyst på tingene, og så vips så er alt bra. Alternativet som eksisterer i helsevesenet i dag, er medisinering kombinert med samtaleterapi. Og det tar *jævlig* lang tid for de som sliter mest å finne et fast fotfeste i hverdagen. Hadde jeg ikke visst det jeg vet om menneskesinnet og hvordan det programmeres på cellenivå i kroppen, ville også jeg slitt med de samme problemene fortsatt. Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å dele det jeg vet med andre, så fler enn meg kan dra nytte av det på veien mot et godt liv.

Jeg synes du skriver mye rart.