på støttesenteret

[nicma]

Var der nede.

Ble dradd opp trappen, spilte drit tøff der inne, krøp ut igjen og knakk totalt sammen etterpå.

Det var skummelt det.

Jeg vet at de kan hjelpe meg der, men jeg er jo helt ødelagt etter å ha vært der.

Noen som har noen erfaringer de kan dele med meg?

Syns at det var så skummelt!

[DIXI]

Kjære Nicma!

Jeg synes du har vært KJEMPEFLINK som gikk på senteret!! Du har all grunn til å være stolt av deg selv, for jeg vet at slikt koster en formue av følelser og reaksjoner både før og etterpå.

Jeg har ikke vært på SMI, men jeg husker første gange jeg skulle i en samtalegruppe om voldtekt. Det var omtrent slik som du forteller her - men for meg var det en veldig positiv opplevelse fordi jeg endelig fant andre som hadde samme opplevelser som meg som jeg kunne snakke med.

Håper du orker å gå tilbake og få hjelp på senteret? Hva tror du selv?

Varm klem fra Grete :-)

[Ritva]

Hei nicma,

Tror det er veldig naturlig at du spilte tøff, det er det du synes du kan og vil vise.

Du er redd for å vise deg svak...prate og gråte..selv om det ikke er svakhet overhodet

men styrke! Jeg tror nok at de som var der, skjønte det, de har jo vært der selv, men

det blir opp til deg om du vil tilbake, noe som jeg håper du gjør. Alt nytt er skremmende,

nå er du ute på _tester'n_ på en måte, og du trenger litt tid til å venne deg til tanken

at du har lyst og vil ha hjelp. Som naturlig er så satte du opp den tøffe masken som du

gjør mot alt annet som er i din nærhet...er ikke så lett å legge vekk den masken med en gang da.

La det heller modne seg litt at du vet at de kan hjelpe deg der inne. De er der for deg! Kanskje du skal

bestemme deg for at ok...for at jeg skal ha en sjanse..så må jeg gi noen en sjanse til å hjelpe meg.

De vet at det kjempetøft og vondt for deg... og du har vært kjempeflink som gikk over terskelen. Håper også at du likte personen du evt snakket med, kjemi er viktig. Du brukte nå all energi til å spille drittøff, og derfor knakk du også kanskje sammen, litt skuffet over degselv og fordi du ikke fikk sagt det du skulle eller ville ha sagt. Men alt til sin tid. Nå har du vært der, nå vet du hva

de kan, du har blitt litt kjent...la inntrykkene modne seg også prøver du en gang til..Deal?

[Sandia]

Kjære Nicma!

Jeg synes du har vært KJEMPEFLINK som gikk på senteret!! Du har all grunn til å være stolt av deg selv, for jeg vet at slikt koster en formue av følelser og reaksjoner både før og etterpå.

Jeg har ikke vært på SMI, men jeg husker første gange jeg skulle i en samtalegruppe om voldtekt. Det var omtrent slik som du forteller her - men for meg var det en veldig positiv opplevelse fordi jeg endelig fant andre som hadde samme opplevelser som meg som jeg kunne snakke med.

Håper du orker å gå tilbake og få hjelp på senteret? Hva tror du selv?

Varm klem fra Grete :-)

Syntes dette hørtes voldsomt ut! Var selv på SMI en gang og fikk veldig følelsen av å stå "utenfor". Brukerne der hadde en veldig "tøff" omgangstone. Nå er det gått over 6 mnd siden jeg var der og jeg har bestemt meg for å gjøre et nytt forsøk... men jeg må nok si jeg har få forhåpninger........

[nicma]

Syntes dette hørtes voldsomt ut! Var selv på SMI en gang og fikk veldig følelsen av å stå "utenfor". Brukerne der hadde en veldig "tøff" omgangstone. Nå er det gått over 6 mnd siden jeg var der og jeg har bestemt meg for å gjøre et nytt forsøk... men jeg må nok si jeg har få forhåpninger........

Gå ned igjen der???

Der virker så utrolig håpløst.

Alt kom jo opp igjen. Alt.

Blir det slik vær gang jeg skal ned der?

Damen jeg prata med var snill, men jeg klamra meg til hun som var med meg.

Men jeg vet ikke om jeg klarer dette.

Det var så vondt.

Det er så vondt.

Alt kom jo opp igjen, og jeg fortalte ikke om det engang. Skal det være slik vær gang jeg skal ned der? I så fall klarer jeg det ikke. Da må jeg bare gi opp allerede nå.

[Anki]

Kjære nicma

Så tøff du var som klarte å gå på støttesenteret.

Kan tenke meg at det må tappe deg fullstendig for krefter, selv om jeg aldri selv har vært på verken støttesenter eller samtalegrupper. Man får jo alt det vonde "opp igjen", og det er grusomt. Men - det vonde kommer jo opp igjen om og om igjen uansett, og da er det kanskje bedre for deg at det kommer opp mens du har noen som virkelig kan hjelpe deg..? Eller hva tror du selv?

Det er aldri lett å klare å komme seg gjennom det vonde, men jeg tror at man på en måte må klare det for å komem seg videre.

Tror nok ikke alle gangene vil føles like ille for deg. Hvis du bestemmer deg for å fortsette å gå der, så blir du jo bedre kjent med de andre der, kanskje du finner noen å åpne deg helt for. Kanskje du slipper å fortelle om alt. Tross alt har man masse av de samme tankene, siden man har vært utsatt for masse av det samme.

Håper du vil klare å gå tilbake dit, og at du får kommet deg gjennom dette på best mulig måte.

Lykke til videre.

*Varme klemmer og gode tanker* fra

[girlunknown]

Gå ned igjen der???

Der virker så utrolig håpløst.

Alt kom jo opp igjen. Alt.

Blir det slik vær gang jeg skal ned der?

Damen jeg prata med var snill, men jeg klamra meg til hun som var med meg.

Men jeg vet ikke om jeg klarer dette.

Det var så vondt.

Det er så vondt.

Alt kom jo opp igjen, og jeg fortalte ikke om det engang. Skal det være slik vær gang jeg skal ned der? I så fall klarer jeg det ikke. Da må jeg bare gi opp allerede nå.

Jeg synes det var tøft gjort av deg å reise til støttesenteret. Forstår godt at du ble overveldet av alt som kom opp igjen. Jeg følte deg også slik da jeg kom til støttesenteret første gangen. Da kunne jeg ikke fornekte at det hadde hendt lenger, og det var skremmende. For meg har det blitt litt lettere etter hver gang, å komme tilbake. Selv om det var vanskelig å reise til senteret, tror jeg det ville være bra for deg å reise dit igjen. Å snakke med en av dem som arbeider der tror jeg kan hjelpe. Det hjelper meg. Lykke til, nicma!

*forsiktig styrkeklem*