Dobbelthet.

[Gjest Den dobbelte]

Var hos psykologen idag, og han sa det var en veldig dobbelthet over meg. Jeg er veldig snill, forståelsesfull og tolerant når det gjelder andre mennesker. Når det gjelder meg selv derimot er jeg beinhard, streng osv. Dette lider jo jeg under!

Jeg lurer på om det er andre som har det slik, eller har hatt det slik, og om dere isåfall har funnet en løsning på problemet? Jeg tenker på hvorfor det er slik, og hvordan man kan bli like grei mot seg selv som man er mot alle andre?

[Gjest Nerda]

Jeg kan kjenne meg igjen. Kanskje jeg kan høres ut som en dritt av og til, men jeg vil alle andre vell. Jeg synes det kan være vanskelig å sette grenser i en del situasjoner. Nå er jeg bedre på det enn jeg var, fordi jeg rett og slett har trent på å sette grenser når jeg synes folk behandler meg dårlig, forteller meg ting jeg ikke vil vite, opptrer urimelig. Man må ta sats, prøve. Man blir bedre på det.

Jeg er også meget selvkritisk, det jeg gjør blir sjelden bra nok. Jeg tåler at andre ikke er perfekte. Men jeg er veldig rask med selvkritikken og vil være perfekt selv om jeg ikke er det. Jeg kan rakke hardt ned på meg selv fordi jeg ikke har "blitt noe" mer enn jeg har selv om jeg vet at jeg er ung og har framtida.

Hva man kan gjøre? Jeg er blitt bedre på det, men tror ikke jeg blir helt bra av det. Vi har jo alle våre sider. Men det kan jobbes med. Er du f.eks. sikker på at engelskmannen snakker bedre norsk enn du snakker engelsk (sier jeg til meg selv om jeg er misfornøyd med uttalen min). Kognitive teknikker er det nyttigste. Finne de mest sentrale områdene man rakker ned på seg selv, og jobbe med alternative måter å tenke på.

[Helmi]

Kjenner meg dessverre igjen... har fått høre av behandlere at de "aldri har truffet noen som er så streng mot seg selv" som jeg er... Men jeg synes at det er veldig enkelt med dobbelstandard: en tolerent, forståelsesfull for alle andre og en "streng" for meg selv...

[Gjest wemby]

Vil du straffe deg selv? Hvorfor?

[Gjest vcxvx]

Det heter "Den fundamentale attribusjonsfeil".

Da tenker man at alle andres lykkelige opplevelser kommer av at de har fortjent det, mens all egen lykke er flaks. Og egen ulykke er man skyld i selv, men andres er selvfølgelig uforskyldt.

Det er mer usympatisk å ha det omvendt, men samtidig så er det uhensiktsmessig å gå rundt og tenke på den måten. Fins andre måter å tenke om seg selv og andre på som en kommer lengre med.