Ulykkelig forelsket

[Gjest Lille ulykkelige meg]

Jeg er ei jente på 31 år som har et stort problem. I seks år nå har jeg vært ulykkelig “forelsket” / gitt ubetinget kjærlighet til en som ikke besvarer følelsene. VI kaller han Knut. Dette er en lang historie, og jeg skal prøve å ta med det som er relevant til historien, og forkorte så mye som mulig. For seks år siden skilte jeg meg fra min daværende mann som jeg har to barn med. Vi hadde et langt og stort sett bra forhold i 8 år, altså fra jeg var 16 år.Forholdet ble avlsuttet i enighet og uten dramatikk, og jeg har ikke hatt anger eller savn siden.Vi er fremdeles venner. Rett før min eks flyttet ut traff jeg så denne vennen på nettet, samtidig som jeg traff to andre av hans venner, et vennepar. (som i dag er mine beste venner). Vi kaller dem Kari og Ola. Dette gjorde det jo litt enklere å bryte opp i mitt daværende forhold, og Kari flyttet inn hos meg ganske kort tid etterpå. (Kari & Ola ble sammen den dagen jeg traff de tre). Jeg ble rimelig fort forelsket i Knut. Ganske tidlig i vennskapet fortalte han meg at det nok ikke ble oss, og han hadde i tillegg psykiske problemer som han slet med. Han har fått diagnosen Schizofren dersom det har noe relevans. I bunn og grunn var jeg forelsket i han, mens vi alle fire fant på ting, hadde fester sammen og ellers var som venner flest. På den måten rakk han å åle seg langt inn i hjerterota mi når det gjelder kjærlighet. Jeg levde av tanken på “når jeg skulle treffe han neste gang, når vi skulle feste, når jeg skulle høre stemmen hans osv. Han kysset meg også ganske tidlig, men det var bare for å sjekke om han følte noe, sa han til meg. Det gjorde jo ikke akkurat rent lite med meg. Tiden gikk og vi var igjennom ganske mange “sjalusidramaer” og gråtetokter, og på noen punkt i den tiden skal han også ha spurt Kari og Ola om de tre kunne kutte meg ut. Han fant det nok ganske slitsomt sikkert. Vel, det skjedde jo ikke, men siden Knut ikke ville ha meg, så måtte jeg jo gå videre. Gjennom disse seks åra har jeg derfor hatt tre andre forhold/ samboerskap, men ingen har kunnet måle seg med Knut.Man kan på en måte si at forholdene ble avsluttet mye pga han. Jeg har vært utro mot alle de tre så fort Knut har gitt meg sjansen. Det har som regel vært i fylla på fester. Gjennom å ha opplevd disse episodene med sex har derfor hjernen min trodd at Knut kanskje KUNNE ha følelser for meg allikevel. Han har jo sagt det i kampens hete at han elsker meg, at jeg er hans osv. Dagen etterpå tar han det alltid tilbake og sier at det er bare noe som tenner han å si. I hele denne tiden, både med samboere og utroskap osv., har vi hatt et vennskap. Ikke dermed sagt at det har vært et sunt vennskap, men jeg har alltid sett på det som et ekte vennskap. Han hakker på meg, sier slemme ting om meg både direkte til meg, Kari og Ola, samt til andre venner av oss. Det virker som om han elsker å provosere meg og såre meg. Det virker også som om han fryder seg over å ha meg rundt lillefingeren, samtidig som han bruker meg som en “huggestamme” for sin frustrasjon. Han snakker alltid med meg når han er lei seg eller nedfor, kan betro seg til meg om alt (han har hatt en veldig vanskelig barndom, noe jeg også har hatt) og i noen tilfeller kommer han med gode råd dersom jeg trenger det, men det er sjeldent i forhold til andre veien. Siden jeg har sett på oss (alle fire sammen) som en vennegjeng, har jeg ikke hatt NOE lyst å kutte han ut. Jeg føler en enorm forståelse og omsorg for han. Jeg føler at jeg forstår han bedre enn de fleste, noe som også gjenspeiles i hva han virker å mene. Han syns jeg er topp å snakke med, og jeg er villig til å gå gjennom ild og vann for at han skal bli bedre. Jeg har også prøvd å sette meg inn i hans sykdom ved å lese bøker om psykologi og schizofreni. I tillegg er jeg en veldig tålmodig person av natur, derfor har jeg nok latt han gjøre akkurat som han vil. Om han snakker stygt om meg eller hva, virker det som om jeg tilgir han allerede før han har tenkt tanken. For å forklare litt om Knut: Han har hatt en vanskelig barndom med mobbing, en far som ikke brydde seg, en mor som skiftet ofte partner osv. Han har gått til psykolog og psykiater siden 5.klasse, og fikk diagnosen sin først nå som voksen. I tillegg har han prøvd ut veldig mange forskjellige medisiner siden han aldri har fått noen eksakt svar på hva som feiler han. Diagnosen som Schizofren var en litt diffus diagnose som de fortsatt er litt usikre på. Han kan ha perioder hvor han stenger seg inne fra omverdenen, gjerne mange dager av gangen. Han skyr konflikter men kan havne lett i bråk når det er alkohol i bildet. Han har ingen sosiale antenner hva angår det å si ting han tenker rett ut. Han føler INGEN skyld i noe “galt” han gjør, alt er alle andres feil. Han glemmer det han gjør, selv etter bare en øl (det sier han i alle fall). Han gjør alltid et stort nummer ut av andre jenter for å gjøre meg sjalu. Og dette viser han ved å¨smile og le fordi jeg blir lei meg. Det kan virke som om han virkelig liker å ha meg hengende etter seg uten å involvere seg noe mer utover sex og vennskap. Det er alltid han som tar initiativ til sex, hver eneste gang. Han har hatt et par seriøse forhold langt tilbake i tid, noe som har resultert i en sønn på 11 år. Han sier han leter etter kjærlighet, siden han ikke har hatt et forhold på kanskje 7-8 år. Dette gjør ham ensom. Han har et SINNSYKT nært forhold til sin mor (tross alt som har skjedd i barndommen). Litt om min bakgrunn: Skilsmissebarn fra jeg var 6 år. Far ikke til så mye til stede i oppveksten, men jeg fikk et utrolig bra forhold til min han som voksen. Opplevd to seksuelle overgrep, den ene på internatskole for problembarn (noe jeg ikke var, men barnevernet valgte dette i stedet for avlastningshjem en helg i måneden som var planen). Mor har sveket mye gjennom oppveksten, gitt for mye ansvar for tidlig, latt stefar overta styring (han var overhode ikke skikket), og mine eldre søsken flyttet vekk da jeg er attpåklatt. Jeg har også opplevd mobbing gjennom hele skolealderen. Jeg har i voksen alder kommet over alt fra min barndom, og klarer meg bra ellers i livet. Jeg jobber innen helsevesenet og elsker det jeg gjør. Det er mange små ting inni her også, men det er vel ikke noe poeng å ta med alt. Som du ser har ikke livet vært noen dans på roser for meg heller. Derfor føler jeg at jeg forstår og klarer å takle Knut sine problemer lettere enn andre. Jeg har ikke spesielt lyst til å svikte min venn, noe jeg føler jeg gjør dersom jeg skal kutte han helt ut for å prøve å komme over han. Jeg elsker han ubetinget og fullt ut, men jeg må jo komme over han for å kunne få et lykkelig gjensidig forhold med noen. Fins det noe håp for meg? Vil jeg noen gang komme over han? Må jeg ty til så drastiske midler som å kutte han ut for å kurere min “kjærlighetssorg”? Hva da med han? Han betror seg jo til meg, og det kan jo virke som om jeg er en “venn i nøden” for han. Siden han har opplevd så mye svik og faenskap er jeg redd han også vil ta dette som nok et svik. Jeg vil bare hjelpe, samtidig som jeg selv ikke klarer å leve normalt uten han. Drømmen er jo selvsagt at det blir meg og han til slutt. Jeg slutter aldri å drømme om det. Jeg innser jo at man må stålsette seg og at jeg må gjøre noe. Men det har nå gått 6 år, så hvor mange år til må jeg da vente før dette skal skje? Dette har tæret på meg i så mange år, det gjør meg så vondt at han ikke gjengjelder mine følelser, og at det har vært en så “berg & dalbane” mht sex og hva han har sagt påvirket av alkohol. Så motstridende ord, så motstridende handlinger. Jeg er veldig ulykkelig på kjærlighetsfronten. Det hører også med at jeg snakker med Knut hver eneste dag. Vi snakker mye på MSN og treffes når det er fest eller ved en filmkveld med vennegjengen. Han er meget asosial av seg, derfor blir det sjeldent at han kommer seg ut, og like sjeldent at jeg faktisk er sammen med han. Han har sjeldent ork til å finne på noe, siden han sliter med alt. Jeg føler at jeg kan skade enda mer ved å kutte han helt ut. Og jeg har ikke lyst til det heller, vil gjerne ha et normalt vennskap men han. Men går det? Kan det noengang funke? Kan du hjelpe meg? Med vennlig hilsen “ Lille meg “

[Gjest Mange tårer]

Du skriver mye klokt i et langt innlegg.

Jeg har vært i et lignende "forhold" i 9 år. Kan ikke komme så mye innpå det her.

Dette forholdet er nå over. Vi skilles desverre som uvenner. Jeg kjenner likevel at dette er rett. Endelig kan jeg snart føle meg fri og uten konstant kjærlighetssorg.

Lykke til samme hva du bestemmer deg for. Men følg magefølelsen.....

[Gjest julietta]

Det var et langt innlegg du skrev og jeg skal prøve å trekke ut det jeg anser som essensen av det.

''Tiden gikk og vi var igjennom ganske mange “sjalusidramaer” og gråtetokter, og på noen punkt i den tiden skal han også ha spurt Kari og Ola om de tre kunne kutte meg ut.''

'' Jeg har vært utro mot alle de tre så fort Knut har gitt meg sjansen. Det har som regel vært i fylla på fester. Gjennom å ha opplevd disse episodene med sex har derfor hjernen min trodd at Knut kanskje KUNNE ha følelser for meg allikevel. Han har jo sagt det i kampens hete at han elsker meg, at jeg er hans osv. Dagen etterpå tar han det alltid tilbake og sier at det er bare noe som tenner han å si.''

Utdragene over får meg til å tenke at han bare bruker deg. Du er tilgjengelig for sex når han ønsker det. Han vet at han kan vinke med lillefingeren og du kommer. Når du kommer han for nær blir du slitsom, derfor ba han bl.a Ola og Kari om at de skulle kutte deg ut.

''I hele denne tiden, både med samboere og utroskap osv., har vi hatt et vennskap. Ikke dermed sagt at det har vært et sunt vennskap, men jeg har alltid sett på det som et ekte vennskap.''

Det virker som du ser at dette forholdet er usunt selv. Hvorfor gjør du ikke noe med det? Hva ville du anbefalt en venninne å gjøre hvis det var hun som var i denne situasjonen?

''Han hakker på meg, sier slemme ting om meg både direkte til meg, Kari og Ola, samt til andre venner av oss. Det virker som om han elsker å provosere meg og såre meg. Det virker også som om han fryder seg over å ha meg rundt lillefingeren, samtidig som han bruker meg som en “huggestamme” for sin frustrasjon. Han snakker alltid med meg når han er lei seg eller nedfor, kan betro seg til meg om alt (han har hatt en veldig vanskelig barndom, noe jeg også har hatt) og i noen tilfeller kommer han med gode råd dersom jeg trenger det, men det er sjeldent i forhold til andre veien.''

Her sier du igjen at han bruker deg når det passer ham. Du -vet- at han sier stygge ting om deg til venner også. I tillegg er han ikke særlig snill med deg direkte.

''I tillegg er jeg en veldig tålmodig person av natur, derfor har jeg nok latt han gjøre akkurat som han vil. Om han snakker stygt om meg eller hva, virker det som om jeg tilgir han allerede før han har tenkt tanken.''

Kjære deg, du lar deg bruke!

''Han føler INGEN skyld i noe “galt” han gjør, alt er alle andres feil. Han glemmer det han gjør, selv etter bare en øl (det sier han i alle fall). Han gjør alltid et stort nummer ut av andre jenter for å gjøre meg sjalu. Og dette viser han ved å¨smile og le fordi jeg blir lei meg. Det kan virke som om han virkelig liker å ha meg hengende etter seg uten å involvere seg noe mer utover sex og vennskap. Det er alltid han som tar initiativ til sex, hver eneste gang.''

Ser du nå hva jeg har trukket ut av teksten din? Ser du hvor _mye_ det er, og at det gjentar seg gang etter gang?

''Derfor føler jeg at jeg forstår og klarer å takle Knut sine problemer lettere enn andre.''

Jeg tror du liker å se på deg selv som en hjelper til Knut. Det blir helt feil å ville bli sammen med noen fordi du synes synd på vedkommede, og fordi du vil hjelpe ham.

''Jeg elsker han ubetinget og fullt ut, men jeg må jo komme over han for å kunne få et lykkelig gjensidig forhold med noen. Fins det noe håp for meg? Vil jeg noen gang komme over han? Må jeg ty til så drastiske midler som å kutte han ut for å kurere min “kjærlighetssorg”?''

Gjør du virkelig det? Eller elsker du drømmen om ham, og din rolle som den som skal "redde" ham? (Det finnes jenter som blir sammen med drapsmenn og andre kriminelle fordi de tror at akkurat -hun- skal redde ham. Hun er den eneste som forstår ham, i egne øyne. Kan det være at du tenker noe av det samme om Knut?) Det finnes håp for deg, selvfølgelig. Men du må kutte ut Knut helt. Så lenge du er svak for hans minste lille vink vil du bare skade dine egne følelser over tid. Han vil ikke komme til å endre seg, og du blir sittende fast i en evig karusell.

''Hva da med han? Han betror seg jo til meg, og det kan jo virke som om jeg er en “venn i nøden” for han.''

Ja, hva da med ham? Han er en voksen mann, han klarer seg selv! Du skal tenke på deg selv, han får ordne med sitt. Dessuten, tror du virkelig han føler like sterkt for deg som du gjør for ham? Hadde han da oppført seg på den måten han gjør?

''Drømmen er jo selvsagt at det blir meg og han til slutt. Jeg slutter aldri å drømme om det.''

Er drømmen din virkelig å være sammen med en mann som mishandler deg psykisk?

''Men det har nå gått 6 år, så hvor mange år til må jeg da vente før dette skal skje? Dette har tæret på meg i så mange år, det gjør meg så vondt at han ikke gjengjelder mine følelser, og at det har vært en så “berg & dalbane” mht sex og hva han har sagt påvirket av alkohol. Så motstridende ord, så motstridende handlinger.''

Det kommer ikke til å skje. Så enkelt er det. Beklager.

''Jeg føler at jeg kan skade enda mer ved å kutte han helt ut. Og jeg har ikke lyst til det heller, vil gjerne ha et normalt vennskap men han. Men går det? Kan det noengang funke? Kan du hjelpe meg? Med vennlig hilsen “ Lille meg “''

Som sagt tidligere, det er ikke din jobb å passe på ham. Du har klart å komme deg videre fra din egen barndom og dine opplevelser. Ta vare på deg, ikke rot deg inn i Knuts problemer. De må han lære å takle selv. Han har dessuten andre venner, blandt annet Ola og Kari. Knut klarer seg uten deg. Og aller viktigst, du klarer deg bedre uten Knut.