Jævla trygdesvindler

[Gjest pysa_under_himmelen]

Er jeg det? Har aldri tenkt på det før, men i dag slo det meg hardt og kraftig, etter å ha overhørt en diskusjon om temaet.

Kunne jeg klart å jobbe mer enn jeg gjør? Er jeg for pysete?

Jobbet fullt i mange år, før psykdommen. Nå er jeg i et arbeidstreningsopplegg, jobber 50%.

Ti tusen forvirrede tanker surrer rundt i hodet, jeg føler meg uendelig verdiløs nå, sitter bare og griner.

Noen ganger ser en ikke stjernene på stjernehimmelen, bare det svarte.

[Gjest verinoca]

Når man ikke er frisk har man alltid bølgedaler med bunnløs tvil over egen situasjon, slik du har nå. Men det er vel ikke du selv som har bestemt at du skal jobbe 50%? Nei, og da skal du ha tillit til legene dine. :-)

[Gjest pysa_under_himmelen]

Når man ikke er frisk har man alltid bølgedaler med bunnløs tvil over egen situasjon, slik du har nå. Men det er vel ikke du selv som har bestemt at du skal jobbe 50%? Nei, og da skal du ha tillit til legene dine. :-)

Vet ikke. Akkurat nå tenker jeg at de bare jatter med meg. For noe dritt, nå har jeg hatt en lang periode som har vært tålig bra, har økt fra 40% til 50%, og så overhører jeg en enkelt diskusjon og lar meg knekke.

Ynkelig.

[Gjest bølger]

Det er bedre å klare å jobbe litt enn å presse seg så mye at en ikke klarer å jobbe noe.

[Gjest verinoca]

Vet ikke. Akkurat nå tenker jeg at de bare jatter med meg. For noe dritt, nå har jeg hatt en lang periode som har vært tålig bra, har økt fra 40% til 50%, og så overhører jeg en enkelt diskusjon og lar meg knekke.

Ynkelig.

Jeg skjønner deg godt, jeg har selv i mange år vært først helt, og nå delvis, utenfor arbiedslivet pga div kroniske sykdommer. Og tvilen har iblant vært helt uutholdelig. Er jeg bare lat? Er dette noe jeg innbilder meg? Osv.

Men - tvilen kommer på gode dager. Formen svinger voldsomt, så på dårlige dager finnes det ikke tvil om at jeg ikke er 100% arbeidsfør.

Så kanskje er disse tankene positive? Vet ikke hvordan det er med deg, men for meg betyr det altså at jeg er i en bedre periode. :-)

[Gjest pysa_under_himmelen]

Jeg skjønner deg godt, jeg har selv i mange år vært først helt, og nå delvis, utenfor arbiedslivet pga div kroniske sykdommer. Og tvilen har iblant vært helt uutholdelig. Er jeg bare lat? Er dette noe jeg innbilder meg? Osv.

Men - tvilen kommer på gode dager. Formen svinger voldsomt, så på dårlige dager finnes det ikke tvil om at jeg ikke er 100% arbeidsfør.

Så kanskje er disse tankene positive? Vet ikke hvordan det er med deg, men for meg betyr det altså at jeg er i en bedre periode. :-)

veronica - det var en fin vri, jeg skal prøve å tenke sånn!

Bare utrolig vrient når kollegaer snakker dritt om folk som ikke ser syke ut, og som de derfor mener er trygdemisbrukere.

Men jeg skal tenke på det du skriver, lover.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diskuter det i fred og ro med fastlegen din og evt andre behandlere som kjenner deg godt. Alle bør arbeide så mye de kan, men ikke så mye at d eblir dårligere av det.

[Madelenemie]

Hei!

Trygdesvindler er man jo ikke, men man kan grense til å utnytte et system i tilfeller der man ikke oppfyller de forpliktelser man har til NAV og de avtaler man har gjort med sin saksbehandler. Den skriftlige kontrakten man underskriver på feks.

Jeg har selv følt på dette, da jeg pga av barn som slet med mobbing ble syk selv, jeg følte meg utslitt og maktesløs og klarte ikke eksamener, da følte jeg meg som en slags trygdesvindler da jeg ikke oppfylte mine forpliktelser.

Men da NAV damen spurte meg hva som skjedde og jeg fortalte dette sa hun noe om at det er viktig å spille med åpne kort og at feilen min var at jeg ikke hadde sagt i fra, men bare isolert meg. Dermed lærte jeg at jeg må si i fra, og i slike tilfeller få et attføringsopplegg som er mere tilpasset mine andre forpliktelser, da jeg jo er både kone og mor og mye mer.

Men så lenge man gjør så godt son man kan og holder avtaler tror jeg man kan ha god samvittighet og ikke være lei seg, man tar jo feks en utdanning til tross for at man blir mer sliten enn andre bare av å gå på butikken, man står på for at man på sikt ikke skal bli en tyngende belastning på samfunnet, men være en aktiv bidragsyter til hjulene i samfunnet. (eller hvordan man sier det)

[Gjest nemlig hemlig]

Jeg har av og til skyldfølese for att jeg gjør så lite produktivt, men samtidig, vet jeg att jeg ikke fungerer i arbeid. Så da stiller jeg heller opp for familie og slikt ekstra mye.

[Gjest wondering about that]

Jeg har av og til skyldfølese for att jeg gjør så lite produktivt, men samtidig, vet jeg att jeg ikke fungerer i arbeid. Så da stiller jeg heller opp for familie og slikt ekstra mye.

Hvis du kan stille opp ekstra mye for familie og slikt, noe som er kjempeflott, hva er det da som gjør at du ikke kan fungere i en eller annen form for arbeid?

[lealaus]

Hvis du kan stille opp ekstra mye for familie og slikt, noe som er kjempeflott, hva er det da som gjør at du ikke kan fungere i en eller annen form for arbeid?

Kanskje fordi h*n da ikke har igjen noe overskudd til de nærmeste? Det blir jo feil det og, og mye dyrere for staten hvis de nærmeste skal "belastes" med et familiemedlem som ikke fungerer. Tilleggsbelastninger osv.

[Gjest wondering about that]

Kanskje fordi h*n da ikke har igjen noe overskudd til de nærmeste? Det blir jo feil det og, og mye dyrere for staten hvis de nærmeste skal "belastes" med et familiemedlem som ikke fungerer. Tilleggsbelastninger osv.

Selvfølgelig, men det er mange som er i jobb som føler de ikke har det nødvendige overskuddet, eller ikke minst nok tid, til nærmeste familie også. Det er heller ikke så veldig festlig. Men vi er nå friske da, så klager ikke.

[lealaus]

Selvfølgelig, men det er mange som er i jobb som føler de ikke har det nødvendige overskuddet, eller ikke minst nok tid, til nærmeste familie også. Det er heller ikke så veldig festlig. Men vi er nå friske da, så klager ikke.

Det er stor forskjell på å ikke ha det nødvendige overskuddet og å bli så sjuk at man blir en "belastning". Stor forskjell på å henge i stroppen med tunga på slep og på å gå dønn i bakken slik at alle de andre som henger i stroppen må slepe med deg også.

[Gjest pysa_under_himmelen]

Det er stor forskjell på å ikke ha det nødvendige overskuddet og å bli så sjuk at man blir en "belastning". Stor forskjell på å henge i stroppen med tunga på slep og på å gå dønn i bakken slik at alle de andre som henger i stroppen må slepe med deg også.

Hver gang jeg jobber litt for mye går jeg rett i veggen, og det med et stort smell.

Smellene ender ofte med innleggelser.

Er bipolar (har ennå ikke kommet fram til med. som stabiliserer meg godt nok), har eupf og også veldig utsatt for utbrenthet.

Jeg ser for meg at jeg en dag skal klare å jobbe mer, men først må koden knekkes. Den må inneholde riktig medisinering og en riktig sammensatt jobb.

Får jeg ikke nok ro blir jeg rett og slett dårlig.

Håper det var litt oppklarende.

[Gjest Det er flaut]

Snakket med en nabo her en dag, han la ut om hvor viktig det var å jobbe og å gjøre noe. Ikke sette seg ned å glo i veggen, nav ville trygde han men han nektet. Han hadde sterk psyke men hadde mye fysiske plager, nektet å gi opp. Alle kunne gjøre noe mente han, om det så var å plukke søppel.

Fikk masse ekle tanker om at de ser ned på meg, alle naboene og at de prater om hvor patetisk jeg er. De vet jeg er hjemme, men ikke mer enn det. Noen ganger klarer jeg endel, andre ganger ingenting. Stolt av det jeg klarer av ting, men er det noe å være stolt av?

Andre klarer så mye mye mer. Ble som deg veldig lei meg, føler meg så uverdig. Har ikke vært arbeidsledig heller akuratt, mye familiære greier,møter og styr. Liker ikke diskusjonene som er for tia, virker som folk mener alle må gjøre noe. Men hva med dem som ikke klarer?

Tror de syns jeg er rar, har begynt å tro at de snakker om meg og ser ned på meg. Har ikke alltid så mye å si hvis noen prater til meg, hva tenker de da?

Klarer ikke å bli som dem, hvorfor er det så galt?

Skal ikke være lett...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Snakket med en nabo her en dag, han la ut om hvor viktig det var å jobbe og å gjøre noe. Ikke sette seg ned å glo i veggen, nav ville trygde han men han nektet. Han hadde sterk psyke men hadde mye fysiske plager, nektet å gi opp. Alle kunne gjøre noe mente han, om det så var å plukke søppel.

Fikk masse ekle tanker om at de ser ned på meg, alle naboene og at de prater om hvor patetisk jeg er. De vet jeg er hjemme, men ikke mer enn det. Noen ganger klarer jeg endel, andre ganger ingenting. Stolt av det jeg klarer av ting, men er det noe å være stolt av?

Andre klarer så mye mye mer. Ble som deg veldig lei meg, føler meg så uverdig. Har ikke vært arbeidsledig heller akuratt, mye familiære greier,møter og styr. Liker ikke diskusjonene som er for tia, virker som folk mener alle må gjøre noe. Men hva med dem som ikke klarer?

Tror de syns jeg er rar, har begynt å tro at de snakker om meg og ser ned på meg. Har ikke alltid så mye å si hvis noen prater til meg, hva tenker de da?

Klarer ikke å bli som dem, hvorfor er det så galt?

Skal ikke være lett...

Det er noe som heter å gjøre så godt en kan. Vet du med deg selv at du gjør så godt du kan, kan du se deg selv i speilet og være stolt.

Er det derimot bekvemmelighet som gjør at du velger trygd fremfor arbeid, har du et forbedringspotensiale.

[Katt-ja]

veronica - det var en fin vri, jeg skal prøve å tenke sånn!

Bare utrolig vrient når kollegaer snakker dritt om folk som ikke ser syke ut, og som de derfor mener er trygdemisbrukere.

Men jeg skal tenke på det du skriver, lover.

''Bare utrolig vrient når kollegaer snakker dritt om folk som ikke ser syke ut, og som de derfor mener er trygdemisbrukere.''

Det er selvsagt forståelig at du synes det er kjedelig. Men, du VET jo at det finnes masse tullinger og folk med usympatiske meninger. De er garantert å finnes. Du må heve deg over dem, og tenke at de nok ikke har særlig god greie på det de snakker om...

[Gjest Det er flaut]

Det er noe som heter å gjøre så godt en kan. Vet du med deg selv at du gjør så godt du kan, kan du se deg selv i speilet og være stolt.

Er det derimot bekvemmelighet som gjør at du velger trygd fremfor arbeid, har du et forbedringspotensiale.

Det var faktisk godt å lese,takk. Gjør så godt jeg kan, og vet det inni meg. Presser meg selv for å klare hverdagen, og har så inderlig lyst å klare enda bedre.

Tenker ofte når jeg ligger "Hvorfor kan jeg ikke være som andre"?

Hører dem ute, de ler,prater og klarer så mye. Skole, jobb, familie og å være sosialt. Og der ligger jeg utmattet i senga, ungene må komme inn på rommet for å snakke med meg. Det er slitsomt å svare dem, det er sårt.

Men prøver å nyte de gode tidene jeg har, da har vi det fint. Naboene ser ikke hvordan det er, har ikke lyst å fortelle det heller.

[Gjest cannaloni]

Du høres ikke ut som noen trygdesvindler, men som en som kjemper og gjør så godt han kan. Du må si til deg selv at det er naturlig at folk har en litt skeptisk holdning til trygdede, for vel er det mange som misbruker systemet. Mange av oss kjenner dessverre mennesker som mottar trygd men som godt kunne vært i jobb. Selv har jeg to personer i nær familie som er blant disse, og derfor velger jeg å skrive anonymt nå. Friske, arbeidsføre blir også slitne, og da kan det føles urettferdig å skulle dra lasset for de som kan men ikke vil å bidra. Det er naturlig å føle en viss irritasjon overfor denne gruppen mener jeg, men problemet er at de som faktisk er syke og trenger trygd føler seg mistenkeliggjort. Du som er syk kan ikke gjøre annet enn å prøve å riste av deg disse tankene. Det er ikke deg vi er skeptiske til, det er de som kan bidra men ikke vil, og som lar oss andre ta støyten. Gratispassasjerene kan man vel kalle dem. Vi kan dessverre ikke se på deg at du er av de som trenger trygda, men du vet med deg selv at du gjør ditt beste. Da kan du rette ryggen og se folk i øynene og vite at det ikke er slike som deg vi har noe imot.

[Gjest nemlilg hemlig]

Hvis du kan stille opp ekstra mye for familie og slikt, noe som er kjempeflott, hva er det da som gjør at du ikke kan fungere i en eller annen form for arbeid?

Vel først og fremst det som plager meg når jeg er i jobb, er att jeg utvikler som regel paranoia eller angst. For eksempel, så jobbet jeg før som avisbud om morgenen. Det var greit betalt og alt, så utviklet jeg en lammende frykt for hunder, og den siste dagen var det så ille, att jeg fikk ett lite sammenbrudd.

Så jobbet jeg på en matforretning, den lå langt unna der jeg bodde, og jeg utviklet frykt for å kjøre motorvei, som jeg måtte for den jobben, og fikk en dag ett voldsomt panikkanfall mitt i en tunell.

Så jobbet jeg i en urmaker forretning, der måtte jeg bruke samme værktøy som sjefen og jeg ble redd for smitte, da det var mange kutt o.l som følge av verktøy bruk. Så da sluttet jeg i den jobben. Etter det, fikk jeg en psykose som varte i 2 år så da ble det ingen mere jobb.

Nå har jeg ikke jobbet på 5 år, og jeg fungerer mye bedre enn da jeg hadde jobb. Jeg har ikke tenkt å gå resten av livet uten jobb, men når det samtidig oppstod ett handikapp på en av mine foreldre som bor alene,så ble det til att jeg tok meg av h.n, mye.

Som schizofren, med residualschizofreni, er jeg også ikke særlig energisk. Men jeg antar att du ikke er schizofren, siden du lurer så fælt?