Gutt med triste tanker

[Gjest imor]

Jeg har en sønn på snart 7 år som er en skikkelig tenker. Men han tenker veldig mye på ting som ikke er så hyggelig. Han sier han er noen ganger redd for å sovne fordi han er redd for å dø mens han sover. Han mistet sin bestefor for noen år tilbake, noe som henger veldig igjen i han. Vi har også snakket om kreft, noe som har skremt han mer enn godt er. Dette tenker han mye på. En annen ting han kom og sa til meg i dag som bekymret meg litt. Om du vet hva jeg mener nå?....Noen ganger kan man bli sittende og stirre ut i luften uten å egentlig helt ense det som skjer rundt en? Vi kaller det å være i vår egen verden en liten stund. I dag kom min sønn og sa at du mamma, du vet når jeg er i min egen verden? Da tenker jeg så mye på ting som kan skje. I dag tenkte jeg på at du og maria (lillesøster på 2 år) var inne på rommet, så stengte jeg døren og så gikk det ikke an å få den opp igjen. Og så tenkte jeg på at det kom tyver inn på rommet til Rebekka (storesøster på 14 år) og så tok de sterk teip rundt hele døren så jeg ikke kunne komme inn. Jeg vet at han har mareritt av og til og er veldig redd for tyver, men dette viser at han fantaserer om disse skrekkelige tinene også i våken tilstand. Bør jeg bekymre meg, hvordan bør jeg respondere på dette? Jeg synes jo det er mange tunge tanker for en liten gutt. Utover dette er han en veldig fin gutt som er glad i familien sin, han trives på skolen og har mange venner. Takker så mye for svar.

[Mirabell]

Jeg tror ikke dette er så veldig uvanlig, begge mine barn har hatt lignende tanker og mareritt. Det høres litt ut som "6-årskrisen", hvis du Googler, så finner du en del info.

Dette er det jeg har lest meg til: 5-åringen føler seg "på toppen av verden", klarer "alt", forstår ting, vet at "mamma og pappa elsker meg" osv. Krisen oppstår når 6-åringen innser at "jeg er ikke verdensmester", "ikke alle liker meg", "de jeg er glad i kan dø" osv. Dødsfall i familien kan forsterke krisen, og skolestart og andre store omveltninger like så.

Og det sies at krisen ikke går nødvendigvis over, men kan gå over i neste krise, som er puberteten... Men det går litt opp og ned, alt er ikke like svart hele tiden, heldigvis!

[Gjest tenkende jente]

Skal bli spennende å lese svarene du får.

Vi har en veldig tenkende jente, samvittigheten hennes er helt enormt, "bikker nesten over" noen ganger ....

Jeg har aldri snakket med fastlegen/helsesøster vedr. dette .... noen "forstå-seg-påere" har sagt til oss at vi burde få henne til psykolog pga at det er så "ekstremt" noen ganger ....

Jenta vår er forøvrig 10 år ...., og har alltid vært sånn.

[Gjest tenkende jente]

Skal bli spennende å lese svarene du får.

Vi har en veldig tenkende jente, samvittigheten hennes er helt enormt, "bikker nesten over" noen ganger ....

Jeg har aldri snakket med fastlegen/helsesøster vedr. dette .... noen "forstå-seg-påere" har sagt til oss at vi burde få henne til psykolog pga at det er så "ekstremt" noen ganger ....

Jenta vår er forøvrig 10 år ...., og har alltid vært sånn.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har en sønn som tenker mye sånt rart, men han er den mest normale, hva de andre tenker vet jeg ikke for de sier ingenting om det.

Kanskje det bare er en slik 6 års krise altså...

Jeg blir noen ganger bekymret når jeg hører lignende historier og ting, men kanskje det er mer normalt enn jeg tenker,

de med asperger gjør seg lite bekymringer om andre, de har nok med sitt.

Jeg har tenkt noen ganger, "Nei det må ikke være noe galt med han".

[Gjest Nerda]

Jeg er ikke noen ekspert på barn, men jeg tror ikke du har så mye å bekymre deg for med tanke på de tingene sønnen din tenker på eller drømmer om. Når han snakker om sånne skrekkfantasier tror jeg det beste du kan gjøre er å snakke med gutten, gjøre han trygg - si at du passer på han f.eks. Det er bra at han snakker om hva han tenker og er redd for. Om du skaper trygghet rundt han så tror jeg nok dette vil gli over etter hvert. Jeg var selv en tenker i den alderen, men det var ikke noe som ble problematisk seinere i livet. Jeg var også redd for å dø mens jeg sov, men det gled over. Foreldrene mine ga meg alltid gode nattaklemmer og sa at jeg ikke kom til å dø. Etter hvert trodde jeg på de.

Siden sønnen din ellers fungerer fint med venner og på skolen, er det et svært godt tegn på at sønnen din er sunn. Om du er vedig urolig, kan du jo snakke med hlsesøster eller fastlegen deres - så tror jeg du vil bli beroliget :-)

[Gjest GA]

Sønnen min har også hatt slike perioder. Han har tenkt mye på ødøden, hva som skjer med kroppen etter at han er død, hva skjer med andre når de dør etc. Han hadde noen episoder der han grein og grein og måtte ordentlig lirkes med for at han skulle forelle hva som plaget ham.

Det som har hjulpet er å snakke sammen, forklare at det ikke bare er ham som tenker på sånt, men at alle mennesker tenker på døden av og til.

Vi har også kikket i bøker og snakket om hva andre tror på.

Nå er gutten min 11,5 år og det er en 3-4 år siden forrige runde.

Jeg tror nok det lureste er å ta ungene på alvor og få dem til å snakke om disse tankene så de ikke føler at de er den eneste i verden som bekymrer seg for ting.