"Nå skal vi ta vare på deg her"

[Madelenemie]

Hei!

Jeg kom akkurat på dette og det vil jeg dele med dere her inne for for meg illustrerer det veldig godt omtanken og omsorgen i psykiatrien i Norge.

Jeg kom på det fordi jeg nettopp skrev til noen hvor utrolig mye hjelpe jeg/vi får som familie. Ikke med alt, men med mye.

Da jeg hadde første time hos en psykiater på Ullevål Sykehus som også mente jeg burde utredes for asperger syndrom så sa han til meg før jeg gikk at, "Nå skal vi ta vare på deg her". Jeg ble så glad inni hjertet for jeg ville gjerne bli tatt vare på på det tidspunktet, jeg var sliten og ble glad inni meg av å vite at nå tok noen vare på meg, noen som skjønte seg på ting. (jeg har ikke sagt til han hvor utrolig glad jeg ble for de ordene der, kanskje jeg skal skrive til han å si det?Jeg kunne skrive en mail og sende han en julegave) Jeg smilte da for jeg lurte på hvor han skulle putte meg og oppbevare meg, jeg så på skapene hans og syns det hele ble morsomt, så skjønte jeg trodde jeg at jeg skulle bli innlagt. For det er sånn sykehus oppbevarer mennesker.

Det var fint sagt før han sendte meg ut i den farlige verden, jeg viste da at han var der og litt etter hvert vill sørge for at jeg fikk god hjelp. Men jeg ble litt forundret når jeg stod utenfor, det husker jeg for jeg trodde først han skulle legge meg inn, og det hadde jeg nok sagt ja til på det tidspunktet, jeg var så sliten.

Men han mente at de skulle ta vare på meg på voksenhabiliteringen med utredning, oppfølging, støtte osv...Jeg har fått så mye hjelp at jeg nok bør skrive til denne gamle psykiateren og si det til han. Jeg vet ikke om han er venn med min psykiater, er litt usikker, jeg spurte en gang min psykiater, men fikk til svar at de var kolleger. de virket litt som venner for han sa til meg da jeg pent bad han om ikke å sende meg til noen andre at "Jeg sender deg til en meget dyktig psykiater skal du vite". Faktisk husker jeg ordrett hva jeg sa, jeg sa, "Vær så snill jeg vil ikke til noen andre enn deg".

Jeg fikk likevel ikke gå til han, jeg hadde ikke noe å si, han bestemte det og utfallet ble bra, da jeg jo møtte mitt store forbilde og døråpner inn til verden, min psykiater.

Det var en snill mann, den første psykiateren, og det er jo fint å tenke på at han også mente jeg kunne ha asperger syndrom og ikke bare min psykiater, da kan jeg nok være sikrere på saken.

(selv om jeg syns det er rart at de så fort bestemte seg for diagnosen, det stemmer ikke med praksis føler jeg)

Jeg tror de har Norges fremste ekspertise på asperger syndrom for de kunne jo tenkt så normal som jeg ser ut at jeg bare er et gjennomsnittsmenneske. Jeg sa ikke stort på hans kontor, mener å huske jeg så ned i gulvet, snakket usammenhengende, følte meg ubekvem av å snakke med noen jeg ikke kjente og som ikke en gang sa noe om han hadde lest mine brev, han sa ikke det.

Jeg satt urolig på stolen og oppførte meg lite som jeg pleier for jeg var svært stresset inni meg. Jeg klarte bare å se på han noen korte øyeblikk, men heldigvis stirret han ikke på meg, det var som om han viste der og da noe jeg ikke viste. Da ble jeg tryggere inni meg.

Dette er til alle psykiater i Norge for de er snille mennesker som gjør mye bra for mennesker.