Post-menstruell??

[Gjest prust]

Hei!

Jeg har hørt så mye om pms, selv tror jeg det er mye overdrivelser og tull med det.

Det sier jeg ut fra at jeg selv aldri merker noen ting av de månedtlige hormonelle variasjonene, syklusen.

Jeg har tenkt at mangelen på venninner og snakk om sånt sikkert har gjort meg mindre påvirket av prat og overdrivelser. Det er min mann også sikker på.

Jeg er en helt vanlig kvinne, født flere barn og har normal syklus, helt regelmessig, har aldri blitt humørsyk og irritabel på bestemte tider, eller sånn at må spise noe usunt osv....

Jeg tror det er mye psykisk og overdrevet dette overføleriet med kvinner som enten har eggløsning eller snart skal ha menstruasjon og som går og sutrer og unnskylder seg med pms.

Du fikk mye kritikk her på hvordan du formulerer deg, Madelenemie!

Jeg har heller ikke hatt plager, verken rundt menstruasjonen (kan av og til kjenne litt murring i korsryggen dersom jeg kjenner godt etter, men ikke smerter), rundt eggløsning (har aldri kunet kjenne dette) eller dagene før mens (PMS).

Min mor hadde det på samme måte som meg - min søster har hatt mye vondt i forbindelse med dette. Jeg og min mor har hatt enkle svangerskap, har gått langt over termindato, og hatt langvarige fødsler. Amming har gått greit. Min søster har hatt vonde og tunge svangerskap, har født omtrent på termin og forholdsvos korte fødsler. Ammingen fungerte ikke for henne.

Jeg tror at kvinner rent biologisk kan ha veldig store forskjeller i forhold til smerter ved eggløsning og mens, samt trøbbel ved PMS, jfr meg og min søster.

MEN - jeg tror også at det hos noen kan være litt som du sier, at det blir en kultur å snakke om dette, og klage litt - og dermed kjenner mer etter om når og hvordan plagene er - og dermed "hause" det litt opp.

Så jeg tror du har litt rett, men du må forstå at den erfaringen du har (som er ganske lik min) i forhold til egne plager, ikke kan settes som standard for hvordan flertallet av kvinner kjenner det. Heller ikke det din mann mener om dette, kan være gjeldende.

Forstår du hva jeg mener?

[Dorthe]

Hei!

Jeg har sagt det før, pms eksisterer, men kvinner (noen/mange/jeg vet ikke) overdriver sine månedlige sykluser, tror jeg, det er sytingen jeg er lei av, men jeg er vist den eneste, da får det holde. De som virkelig sliter er det selvfølgelig ikke jeg snakker om.

Men da hadde du antagelig ikke smerter under fødselen heller da? Ungen kom uten smerter, det er jo også naturlig å føde

[Madelenemie]

Vi andre må jo bare akseptere at du har Aspergers syndrom, denne lidelsen kjenner vi lite til, men vi erkjenner at du opplever ting forskjellig fra oss og likeledes må du akseptere at andre kvinner kan ha månedlige plager som du ikke kjenner til.

Hei!

Ja da jeg skjønner det, jeg skal tenke på det,

Jeg har ikke så mange venninner slik at inntrykket mitt kan jo være feil, men nå har jeg spurt min venninne med asperger syndrom, vi har kontakt på nettet, hun er nok min beste venninne, foruten min mann og min psykiater og min barndoms venninne.

Takk for at dere ikke ble sinte, jeg kan nok snakke for rett frem, til tider være utenksom og ufølsom, men da må jeg bare få tid til å tenke meg om. Jeg har nemlig selv villet snakke om mine ting, og da passer det dårlig å høre om klaging, så blir jeg frustrert og kommer jeg på denne frustrasjonen nå.

Jeg skal se hva hun svarer, også skal jeg spørre min psykiater og ikke minst tenke meg bedre om.

Takk for at du husket på at jeg har asperger syndrom, jeg er selv veldig klar på det for tiden for jeg var på et seminar om det nå og da tenkte jeg inni meg, "Ja det stemmer nok at jeg har dette syndromet", du vet jeg blir ofte grepet av tvil, men min psykiater ordner stadig opp i denne, da hun personlig vist nok er så sikker.

En gang sa hun "Hva kunne det ellers vært da?", jeg ble meget overrasket og sa dette til min mann at nå fikk jeg selv spørsmålet tilbake, men da viste det seg at dette er en måte å si at, det kan ikke være noe annet. Min psykiater var altså ikke i tvil og forventet ikke noen forslag fra meg, det var vel da et retorisk spørsmål?

[Madelenemie]

Du fikk mye kritikk her på hvordan du formulerer deg, Madelenemie!

Jeg har heller ikke hatt plager, verken rundt menstruasjonen (kan av og til kjenne litt murring i korsryggen dersom jeg kjenner godt etter, men ikke smerter), rundt eggløsning (har aldri kunet kjenne dette) eller dagene før mens (PMS).

Min mor hadde det på samme måte som meg - min søster har hatt mye vondt i forbindelse med dette. Jeg og min mor har hatt enkle svangerskap, har gått langt over termindato, og hatt langvarige fødsler. Amming har gått greit. Min søster har hatt vonde og tunge svangerskap, har født omtrent på termin og forholdsvos korte fødsler. Ammingen fungerte ikke for henne.

Jeg tror at kvinner rent biologisk kan ha veldig store forskjeller i forhold til smerter ved eggløsning og mens, samt trøbbel ved PMS, jfr meg og min søster.

MEN - jeg tror også at det hos noen kan være litt som du sier, at det blir en kultur å snakke om dette, og klage litt - og dermed kjenner mer etter om når og hvordan plagene er - og dermed "hause" det litt opp.

Så jeg tror du har litt rett, men du må forstå at den erfaringen du har (som er ganske lik min) i forhold til egne plager, ikke kan settes som standard for hvordan flertallet av kvinner kjenner det. Heller ikke det din mann mener om dette, kan være gjeldende.

Forstår du hva jeg mener?

Hei!

Ja jeg forstår hva du sier veldig godt.

Takk for at du sier jeg kan ha litt rett da,

men som du sier at jeg og du ikke kan gjøre vårt fravær av plager til en standard som gjelder for andre kvinner. Jeg skal huske på det. Og som nhd sa, "På seg selv kjenner man ingen andre".

Jeg vet ikke om det er nå jeg skal be om unnskyldning hvis jeg har såret noen? Jeg er ikke så flink på å formulere meg riktig, jeg kan snakke veldig ut fra min erfaring og ja jeg vet ikke hva, det blir noen ganger feil, det merker jeg i etter tid.

Jeg mente ikke å være slem mot noen,

Det var fint forklart alt, jeg tror det rører ved en sårhet inni meg over at jeg ofte sliter så veldig i samvær med andre kvinner, da føler jeg ofte at jeg ikke henger med, jeg skjønner ikke hva de snakker om og jeg kjenner meg ikke igjen i mye, og selv om de er søte og inviterer meg inn i deres selskap så føler jeg meg ofte litt fortapt og veldig usikker i selskap med kvinner. Jeg er litt redd de skal si noe om at menn ikke kan ha mer enn en tanke i hodet på en gang, da vet ikke jeg hvor jeg skal se. Dette er jo mitt problem.

Selv om noen mammaer nå vet at jeg har asperger syndrom, vet de ikke at jeg ikke kan tenke mer enn en tanke på en gang, de tror jeg er som de fordi jeg ser vanlig ut på utsiden. Når jeg da ikke har pms, eller en mann som ikke hjelper til, men tvert i mot en mann som gjør mer enn meg, så kjennes det vanskelig ut å snakke. Jeg prøver noen ganger likevel, kommer på noe jeg leste og prøver å snakke om det, eller jeg avbryter de andre for jeg finner ikke noen pauser, da snakker jeg høyt, plutselig sånn at alle plutselig stopper og må høre på meg, det merker jeg, men jeg vil være med, men får ikke helt til hvordan det fungerer, men nhd har gitt meg et tips, jeg nå skal prøve.

[Madelenemie]

Men da hadde du antagelig ikke smerter under fødselen heller da? Ungen kom uten smerter, det er jo også naturlig å føde

Hei!

Nei men jeg leste mye om fødsel og trodde det skulle bli uten smerte fordi jeg hadde lest mange mange bøker om lamas metoden og bøkene til en fransk fødselslege som het Leboyer.

Når jeg sa til jordmor hvilken metode jeg forholdt meg til sa hun ikke noe om at det nok ville gjøre vondt

Jeg ble derfor overrasket over at det gjorde så vondt, men jeg sa ikke et ord, for jeg ble skremt av alt. De trodde jeg døde, men jeg gjorde ikke det, jeg bare gikk inn i meg selv, for jeg ble så redd.

Men fødsel er jo over etter noen timer.

Jeg prøvde hver gang å følge boken og metoden, men jeg hadde like vondt hver gang.

Jeg ble så redd den ene gangen jeg måtte på sykehus fordi en jordmor skremte meg med noe hun sa. Selv om vannet hadde gått og jeg hadde begynt på fødselen dro jeg fra sykehuset, tok busser for å komme meg hjem og sykehuset etterlyste meg og min mann ble sint og jeg nektet å dra tilbake til sykehuset fordi jeg var redd og på sykehuset ble de sinte og jeg blir ikke glad nå av å tenke på alle de misforståelsene.

Der har jeg en trist kvinnehistorie, men alt dette skjedde nok fordi jeg misforstod og de ville ha med til å tilstå at jeg var seksuelt misbrukt når jeg ikke er det og alt ble vanskelig, men dette kan jeg heller ikke dele med andre kvinner. For andre kvinner drar ikke hjem når de er i fødsel, velger sjelden hjemmefødsel, også er jeg alene om den erfaringen også.

[Gjest prust]

Hei!

Ja jeg forstår hva du sier veldig godt.

Takk for at du sier jeg kan ha litt rett da,

men som du sier at jeg og du ikke kan gjøre vårt fravær av plager til en standard som gjelder for andre kvinner. Jeg skal huske på det. Og som nhd sa, "På seg selv kjenner man ingen andre".

Jeg vet ikke om det er nå jeg skal be om unnskyldning hvis jeg har såret noen? Jeg er ikke så flink på å formulere meg riktig, jeg kan snakke veldig ut fra min erfaring og ja jeg vet ikke hva, det blir noen ganger feil, det merker jeg i etter tid.

Jeg mente ikke å være slem mot noen,

Det var fint forklart alt, jeg tror det rører ved en sårhet inni meg over at jeg ofte sliter så veldig i samvær med andre kvinner, da føler jeg ofte at jeg ikke henger med, jeg skjønner ikke hva de snakker om og jeg kjenner meg ikke igjen i mye, og selv om de er søte og inviterer meg inn i deres selskap så føler jeg meg ofte litt fortapt og veldig usikker i selskap med kvinner. Jeg er litt redd de skal si noe om at menn ikke kan ha mer enn en tanke i hodet på en gang, da vet ikke jeg hvor jeg skal se. Dette er jo mitt problem.

Selv om noen mammaer nå vet at jeg har asperger syndrom, vet de ikke at jeg ikke kan tenke mer enn en tanke på en gang, de tror jeg er som de fordi jeg ser vanlig ut på utsiden. Når jeg da ikke har pms, eller en mann som ikke hjelper til, men tvert i mot en mann som gjør mer enn meg, så kjennes det vanskelig ut å snakke. Jeg prøver noen ganger likevel, kommer på noe jeg leste og prøver å snakke om det, eller jeg avbryter de andre for jeg finner ikke noen pauser, da snakker jeg høyt, plutselig sånn at alle plutselig stopper og må høre på meg, det merker jeg, men jeg vil være med, men får ikke helt til hvordan det fungerer, men nhd har gitt meg et tips, jeg nå skal prøve.

Nå kom jeg på en ting jeg tror er viktig for deg å være klar over, når det gjelder sånne sosiale settinger, der du ønsker å delta å snakkingen:

Tenk deg at det er 4 personer som sitter rundt et bord (det kan være på skoleavslutningen til ett av barna dine) eller på studiestedet ditt, eller på en grillfest i nabolaget e.l. Personene heter A, B, C og D.

A begynner å snakke om et tema - hun forteller noe i ett minutt eller 2. B assosierer noe fra sitt liv i det A forteller, og når det kommer en naturlig pause hos B, smetter hun inn sin sak, som har litt med a sitt tema å gjøre.

C og D lytter.

C synes noe av det A sa virket rart, og spør om hun forstod det riktig. A gjentar, og forklarer på en litt annen måte. Og C følger opp med en tanke eller en erfaring fra sitt liv.

D hadde ikke noe spesielt å si i forhold til dette temaet - men når det kommer en pause sier hun: "Har dere hørt at......" (noe helt annet). Da vrir hun temaene over på noe helt nytt, slik A gjorde helt først.

SÅ gjentar mønsteret seg, og f.eks. B har noe å si i forhold til dette, og de prater om det en stund, inntil samtalen enten vris gradvis over på noe annet, eller helt brått.

En slik sosial setting bruker små pauser til enten å supplere innspill og meninger - eller til å vri temaet over på noe annet.

Dersom A hadde fortsatt å snakke om det første temaet etter at de andre hadde gått over til noe annet, hadde det nok blitt oppfattet som litt rart, at A ikke ville gi slipp på sitt tema, og ikke hadde senset at de var ferdige (selv om A ikke følte seg ferdgi).

Forstår du? En slik samtale bølger frem og tilbake mellom de som er tilstede, og den vrir seg fra tema til tema. Og ofte bytter en tema hurtigere dersom en er flere, enn dersom en bare er to - da kan en heller gå mer i dybden og diskutere sak. I en sosial setteing skal samtalen mer bare flyte mellom menneskene, enn akkurat være et middel for å få ny kunnskap.

[Gjest prust]

Hei!

Nei men jeg leste mye om fødsel og trodde det skulle bli uten smerte fordi jeg hadde lest mange mange bøker om lamas metoden og bøkene til en fransk fødselslege som het Leboyer.

Når jeg sa til jordmor hvilken metode jeg forholdt meg til sa hun ikke noe om at det nok ville gjøre vondt

Jeg ble derfor overrasket over at det gjorde så vondt, men jeg sa ikke et ord, for jeg ble skremt av alt. De trodde jeg døde, men jeg gjorde ikke det, jeg bare gikk inn i meg selv, for jeg ble så redd.

Men fødsel er jo over etter noen timer.

Jeg prøvde hver gang å følge boken og metoden, men jeg hadde like vondt hver gang.

Jeg ble så redd den ene gangen jeg måtte på sykehus fordi en jordmor skremte meg med noe hun sa. Selv om vannet hadde gått og jeg hadde begynt på fødselen dro jeg fra sykehuset, tok busser for å komme meg hjem og sykehuset etterlyste meg og min mann ble sint og jeg nektet å dra tilbake til sykehuset fordi jeg var redd og på sykehuset ble de sinte og jeg blir ikke glad nå av å tenke på alle de misforståelsene.

Der har jeg en trist kvinnehistorie, men alt dette skjedde nok fordi jeg misforstod og de ville ha med til å tilstå at jeg var seksuelt misbrukt når jeg ikke er det og alt ble vanskelig, men dette kan jeg heller ikke dele med andre kvinner. For andre kvinner drar ikke hjem når de er i fødsel, velger sjelden hjemmefødsel, også er jeg alene om den erfaringen også.

Trist å høre hvordan du opplevde fødslene. Her tenker jeg at du kunne hatt stort utbytte av å snakke med en jordmor på forhånd som visste at du hadde asberger og hvor du fikk de ulike tingene veldig godt forklart.

Jeg leste også mange bøker om fødsel uten medisin-smertelindring, og fikk en del hjelp av dem til pusting og hvordan jeg tenkte - men det var veldig overveldende hvor lang tid det tok for meg og hvor tungt fysisk det var å ha så lang fødsel som jeg hadde første gangen.

Jeg har ei veldig god venninne som har født 5 barn, og to av dem har hun født hjemme. Ei annen venninne har født to barn, og ett av dem har hun født hjemme.

[Gjest prust]

Hei!

Nei men jeg leste mye om fødsel og trodde det skulle bli uten smerte fordi jeg hadde lest mange mange bøker om lamas metoden og bøkene til en fransk fødselslege som het Leboyer.

Når jeg sa til jordmor hvilken metode jeg forholdt meg til sa hun ikke noe om at det nok ville gjøre vondt

Jeg ble derfor overrasket over at det gjorde så vondt, men jeg sa ikke et ord, for jeg ble skremt av alt. De trodde jeg døde, men jeg gjorde ikke det, jeg bare gikk inn i meg selv, for jeg ble så redd.

Men fødsel er jo over etter noen timer.

Jeg prøvde hver gang å følge boken og metoden, men jeg hadde like vondt hver gang.

Jeg ble så redd den ene gangen jeg måtte på sykehus fordi en jordmor skremte meg med noe hun sa. Selv om vannet hadde gått og jeg hadde begynt på fødselen dro jeg fra sykehuset, tok busser for å komme meg hjem og sykehuset etterlyste meg og min mann ble sint og jeg nektet å dra tilbake til sykehuset fordi jeg var redd og på sykehuset ble de sinte og jeg blir ikke glad nå av å tenke på alle de misforståelsene.

Der har jeg en trist kvinnehistorie, men alt dette skjedde nok fordi jeg misforstod og de ville ha med til å tilstå at jeg var seksuelt misbrukt når jeg ikke er det og alt ble vanskelig, men dette kan jeg heller ikke dele med andre kvinner. For andre kvinner drar ikke hjem når de er i fødsel, velger sjelden hjemmefødsel, også er jeg alene om den erfaringen også.

Glemte å si at jeg synes ikke du trenger å be om unnskyldning her på forumet. Du har blitt korrigert, både av NHD, av meg og av andre fordi det høres ut som om du setter dine egne mangel på plager som standard, men at du i løpet av tråden forstår at du ikke kan generalisere sånn...

Det er sånne ting en lærer av :-)

Om du vil be om unnskyldning, er det selvsagt hetl OK, men du skal ikke måtte gjøre det.

[Madelenemie]

Nå kom jeg på en ting jeg tror er viktig for deg å være klar over, når det gjelder sånne sosiale settinger, der du ønsker å delta å snakkingen:

Tenk deg at det er 4 personer som sitter rundt et bord (det kan være på skoleavslutningen til ett av barna dine) eller på studiestedet ditt, eller på en grillfest i nabolaget e.l. Personene heter A, B, C og D.

A begynner å snakke om et tema - hun forteller noe i ett minutt eller 2. B assosierer noe fra sitt liv i det A forteller, og når det kommer en naturlig pause hos B, smetter hun inn sin sak, som har litt med a sitt tema å gjøre.

C og D lytter.

C synes noe av det A sa virket rart, og spør om hun forstod det riktig. A gjentar, og forklarer på en litt annen måte. Og C følger opp med en tanke eller en erfaring fra sitt liv.

D hadde ikke noe spesielt å si i forhold til dette temaet - men når det kommer en pause sier hun: "Har dere hørt at......" (noe helt annet). Da vrir hun temaene over på noe helt nytt, slik A gjorde helt først.

SÅ gjentar mønsteret seg, og f.eks. B har noe å si i forhold til dette, og de prater om det en stund, inntil samtalen enten vris gradvis over på noe annet, eller helt brått.

En slik sosial setting bruker små pauser til enten å supplere innspill og meninger - eller til å vri temaet over på noe annet.

Dersom A hadde fortsatt å snakke om det første temaet etter at de andre hadde gått over til noe annet, hadde det nok blitt oppfattet som litt rart, at A ikke ville gi slipp på sitt tema, og ikke hadde senset at de var ferdige (selv om A ikke følte seg ferdgi).

Forstår du? En slik samtale bølger frem og tilbake mellom de som er tilstede, og den vrir seg fra tema til tema. Og ofte bytter en tema hurtigere dersom en er flere, enn dersom en bare er to - da kan en heller gå mer i dybden og diskutere sak. I en sosial setteing skal samtalen mer bare flyte mellom menneskene, enn akkurat være et middel for å få ny kunnskap.

:)

Jeg skal klippe det ut nå, som jeg gjorde med nhd sitt tips/forslag.

Jeg kjente gleden kom frem i meg straks damene heter A,B,C og D, da blir det straks lettere og jeg syns jeg så vektorer mellom punktene A, B, C , D altså det tegnet seg et pent mønster:)

Dette kan jeg jo sikkert få til, jeg tenker når jeg da samtidig kan ta tiden og vente på min tur, mens jeg selvfølgelig lytter og oppfatter hva assosierer jeg nå

Jeg kan ta med meg en stoppeklokke, jeg har det, slik at jeg får en følelse med når det er på tide med et innspill. Ikke at jeg bruker det rigid, men jeg tenker som en starthjelp.

Jeg skal nå neste gang navngi menneskene rundt bordet med store bokstaver fordi jeg da jo blir glad, hvis jeg tenker at man kan tegne vektorer mellom dem, den starter, videre går det sånn osv osv.. Jeg kan da få det så gøy inni meg at sikkert andre vil lure på hva det er for noe. (det tror jeg så jeg holder for meg selv, hvis de ikke maser)

Dette var jammen nok et lurt tips, ja nå lurer jeg på om jeg med litt trening likevel vil bli så flink at min psykiater til slutt sier, "Nei du har nok ikke asperger syndrom lenger".

[Gjest prust]

:)

Jeg skal klippe det ut nå, som jeg gjorde med nhd sitt tips/forslag.

Jeg kjente gleden kom frem i meg straks damene heter A,B,C og D, da blir det straks lettere og jeg syns jeg så vektorer mellom punktene A, B, C , D altså det tegnet seg et pent mønster:)

Dette kan jeg jo sikkert få til, jeg tenker når jeg da samtidig kan ta tiden og vente på min tur, mens jeg selvfølgelig lytter og oppfatter hva assosierer jeg nå

Jeg kan ta med meg en stoppeklokke, jeg har det, slik at jeg får en følelse med når det er på tide med et innspill. Ikke at jeg bruker det rigid, men jeg tenker som en starthjelp.

Jeg skal nå neste gang navngi menneskene rundt bordet med store bokstaver fordi jeg da jo blir glad, hvis jeg tenker at man kan tegne vektorer mellom dem, den starter, videre går det sånn osv osv.. Jeg kan da få det så gøy inni meg at sikkert andre vil lure på hva det er for noe. (det tror jeg så jeg holder for meg selv, hvis de ikke maser)

Dette var jammen nok et lurt tips, ja nå lurer jeg på om jeg med litt trening likevel vil bli så flink at min psykiater til slutt sier, "Nei du har nok ikke asperger syndrom lenger".

Ja, jeg forstår hva du mener med vektorer. Du må bare være klar over at når det gjelder mennesker og sosialt spill, så er det ikke matematisk - og noen ganger snakker A i 60 sekunder, andre ganger bare i 10 sekunder, og hvis hun har mye å fortelle, kanskje i 120 sekunder. Men når er er mange, er det sjelden at én person snakker alene i mer enn et par minutter.

Du kan øve på dette, og observere om du forstår det jeg mener at samtalen bølger frem og tilbake mellom A, B, C og D - og du kan lære deg når det passer å smette inn med ditt innlegg.

Men som vi snakket om for et par uker siden, så vil slik øving hjelpe deg til å mestre hverdagen bedre og lære andre mennesker bedre å kjenne - men du vil nok alltid har AS.

Jeg er så glad for at du har latt oss her på DOL bli kjent med deg! DU er et flott og spennende menneske, og vi har mye å lære av deg :-)

Nå må jeg støvsuge.... :-( Ha en fin lørdag!

[Gjest Elextra]

Ja ja

Snakker man for døve ører så må man gi opp!

Men hva dere vil, og heng dere opp, det kunne vært mer tjenlig om dere tok stilling til også det dere ikke vil høre, som jeg prøver å si men som dere ikke klarer å lese/høre/skjønne. Jeg kan ikke forklare det mer/bedre.

Da jeg svarte deg, muligens litt krasst, husket jeg ikke nicket ditt og tenkte ikke over at din måte å se ting på kan ha sammenheng med din diagnose (Aspberger). Det beklager jeg.

[Madelenemie]

Trist å høre hvordan du opplevde fødslene. Her tenker jeg at du kunne hatt stort utbytte av å snakke med en jordmor på forhånd som visste at du hadde asberger og hvor du fikk de ulike tingene veldig godt forklart.

Jeg leste også mange bøker om fødsel uten medisin-smertelindring, og fikk en del hjelp av dem til pusting og hvordan jeg tenkte - men det var veldig overveldende hvor lang tid det tok for meg og hvor tungt fysisk det var å ha så lang fødsel som jeg hadde første gangen.

Jeg har ei veldig god venninne som har født 5 barn, og to av dem har hun født hjemme. Ei annen venninne har født to barn, og ett av dem har hun født hjemme.

Hei!

Hm jeg kjenner ingen som har født hjemme.

Min mann ville ikke det, men han så samtidig hvor redd jeg var for sykehus.

Jeg hadde ikke asperger syndrom diagnose da jeg fødte mine barn, da viste ingen noe om det. Jeg hadde nesten aldri vært hos lege heller, for jeg likte ikke undersøkelser.

Da jeg fødte mitt siste barn var jeg til utredning, men de tre siste fødslene var fine, da jeg var hjemme og alt gikk som planlagt. Jeg kjente jordmor som var snill mot meg og hadde fulgt meg opp hele veien med å trykke forsiktig på magen min, hun undersøkte meg nesten ikke noe, da jeg ikke vil at noen skal ta på meg, hun sa det er helt fint sa hun. Hun gjorde meg trygg.

[Gjest prust]

Hei!

Hm jeg kjenner ingen som har født hjemme.

Min mann ville ikke det, men han så samtidig hvor redd jeg var for sykehus.

Jeg hadde ikke asperger syndrom diagnose da jeg fødte mine barn, da viste ingen noe om det. Jeg hadde nesten aldri vært hos lege heller, for jeg likte ikke undersøkelser.

Da jeg fødte mitt siste barn var jeg til utredning, men de tre siste fødslene var fine, da jeg var hjemme og alt gikk som planlagt. Jeg kjente jordmor som var snill mot meg og hadde fulgt meg opp hele veien med å trykke forsiktig på magen min, hun undersøkte meg nesten ikke noe, da jeg ikke vil at noen skal ta på meg, hun sa det er helt fint sa hun. Hun gjorde meg trygg.

Så flott at du kan tenke tilbake på de tre hjemmefødslene dine med glede :-))))

Ble helt varm inni meg når du beskrev det.

Du må selvsagt avveie hvor mye det betyr for deg å ta opp igjen det vonde fra de to første fødslene i forhold til å fokusere mest på de flotte minnene du har fra de tre siste. Kanskje vil det å snakke om det vonde overdøve det fine du har fra de siste...?

Var ikke klar over at du har fem barn :-)

[Madelenemie]

Ja, jeg forstår hva du mener med vektorer. Du må bare være klar over at når det gjelder mennesker og sosialt spill, så er det ikke matematisk - og noen ganger snakker A i 60 sekunder, andre ganger bare i 10 sekunder, og hvis hun har mye å fortelle, kanskje i 120 sekunder. Men når er er mange, er det sjelden at én person snakker alene i mer enn et par minutter.

Du kan øve på dette, og observere om du forstår det jeg mener at samtalen bølger frem og tilbake mellom A, B, C og D - og du kan lære deg når det passer å smette inn med ditt innlegg.

Men som vi snakket om for et par uker siden, så vil slik øving hjelpe deg til å mestre hverdagen bedre og lære andre mennesker bedre å kjenne - men du vil nok alltid har AS.

Jeg er så glad for at du har latt oss her på DOL bli kjent med deg! DU er et flott og spennende menneske, og vi har mye å lære av deg :-)

Nå må jeg støvsuge.... :-( Ha en fin lørdag!

Hei!

Meget interessant.

Jeg snakker absolutt mye lenger enn det, altså enn 2 min, jeg begynner litt forsiktig, men når jeg kommer i gang så kommer jeg på mye, ja jeg vil si fra 5 -10 min er kanskje vanlig. Jeg har mye å si når jeg har noe å si, ellers sier jeg ingenting, men jeg har for en stund siden begynt å legge inn ordene;

Jaså, sier du det, interessant, ja ja, ja det må jeg si, eller et smil, eller lukker øyene mens man sier hm hm hm osv...

Dette fordi noen kunne få prestasjonsangst av å ikke få noe tilbakemelding fra min side før de var ferdige. Jeg tenkte ikke at det var viktig å tilkjennegi underveis at man lytter, men det er det, derfor gjør jeg det, det går rellativt av seg selv nå.

Min psykiater sier jeg er en reser på å ta til meg lærdom.

Hun sier at jeg ikke har gamle lokomotiv i hjernen min, bare andre typer høyhastighetstog enn henne, mine er vist spesielt egnet for faktakunnskap sier hun.

[Madelenemie]

Da jeg svarte deg, muligens litt krasst, husket jeg ikke nicket ditt og tenkte ikke over at din måte å se ting på kan ha sammenheng med din diagnose (Aspberger). Det beklager jeg.

Hei!

Jeg oppfattet deg ikke krast, jeg syns dere var vennlige og tydelige:)

Det liker jeg.

[Gjest Elextra]

Hei!

Jeg oppfattet deg ikke krast, jeg syns dere var vennlige og tydelige:)

Det liker jeg.

[Madelenemie]

Så flott at du kan tenke tilbake på de tre hjemmefødslene dine med glede :-))))

Ble helt varm inni meg når du beskrev det.

Du må selvsagt avveie hvor mye det betyr for deg å ta opp igjen det vonde fra de to første fødslene i forhold til å fokusere mest på de flotte minnene du har fra de tre siste. Kanskje vil det å snakke om det vonde overdøve det fine du har fra de siste...?

Var ikke klar over at du har fem barn :-)

Hei!

Jo og det er det jeg finner vanskelig forenlig med asperger syndrom blant annet.

Men min psykiater og noen andre sier det er feil, man er høyst forskjellig og på forskjellig sted i livet med denne diagnosen.

Derfor sier de, "Hva annet kan det være da?" mens de ser på meg over brillekanten, hvis du skjønner hvordan det ser ut.

Men de jeg kjenner med asperger syndrom har ikke barn de fleste, men en har 4, men hun kjenner jeg ikke.

Jeg syns det er rart at jeg har asperger syndrom, men det er jammen bra at andre ser det for ellers hadde jeg neppe skjønt det selv. Jeg har vanskene men jeg har ikke sånn stemme som Vidar Teisen og jeg kler meg ikke ut som robot, selv om jeg ønsker meg sånn stemme-synth, men jeg tror jeg skal gi den til min sønn for jeg ønsker meg andre ting.

[Madelenemie]

Hei!

Min venninne med asperger sier jeg må være empatisk med kvinner som har det slik!

At mange sliter med dette og at dette er reelle plager for mange, min venninne har det ikke, men sier jeg må si, "

Så neste gang du hører noen si noe slikt kan du kanskje være "empatisk" og si noe om at det må være slitsomt/vanskelig å ha det slik hver måned... Da vil de kanskje føle at du har gitt utrykk for en slags "forståelse"".

Nå skjønner jeg at jeg også ikke var empatisk av meg, men jeg tror dere alle har misforstått empatisk og sympatisk.. Dere bør lese dere opp på definisjonene, men jeg registrerer ofte slike feiltolkninger.

[Gjest ingen nick]

Hei!

Min venninne med asperger sier jeg må være empatisk med kvinner som har det slik!

At mange sliter med dette og at dette er reelle plager for mange, min venninne har det ikke, men sier jeg må si, "

Så neste gang du hører noen si noe slikt kan du kanskje være "empatisk" og si noe om at det må være slitsomt/vanskelig å ha det slik hver måned... Da vil de kanskje føle at du har gitt utrykk for en slags "forståelse"".

Nå skjønner jeg at jeg også ikke var empatisk av meg, men jeg tror dere alle har misforstått empatisk og sympatisk.. Dere bør lese dere opp på definisjonene, men jeg registrerer ofte slike feiltolkninger.

Jeg har brukt ordet empati i svarene i denne tråden, fordi jeg vet hva ordet betyr og synes at det er et dekkende ord for hva jeg mener.

Jeg har lest definisjonen på Wikipedia og i Bokmålsordboken og forklaringene stemmer overens med det jeg legger i betydningen av ordet.

[Dorthe]

Hei!

Nei men jeg leste mye om fødsel og trodde det skulle bli uten smerte fordi jeg hadde lest mange mange bøker om lamas metoden og bøkene til en fransk fødselslege som het Leboyer.

Når jeg sa til jordmor hvilken metode jeg forholdt meg til sa hun ikke noe om at det nok ville gjøre vondt

Jeg ble derfor overrasket over at det gjorde så vondt, men jeg sa ikke et ord, for jeg ble skremt av alt. De trodde jeg døde, men jeg gjorde ikke det, jeg bare gikk inn i meg selv, for jeg ble så redd.

Men fødsel er jo over etter noen timer.

Jeg prøvde hver gang å følge boken og metoden, men jeg hadde like vondt hver gang.

Jeg ble så redd den ene gangen jeg måtte på sykehus fordi en jordmor skremte meg med noe hun sa. Selv om vannet hadde gått og jeg hadde begynt på fødselen dro jeg fra sykehuset, tok busser for å komme meg hjem og sykehuset etterlyste meg og min mann ble sint og jeg nektet å dra tilbake til sykehuset fordi jeg var redd og på sykehuset ble de sinte og jeg blir ikke glad nå av å tenke på alle de misforståelsene.

Der har jeg en trist kvinnehistorie, men alt dette skjedde nok fordi jeg misforstod og de ville ha med til å tilstå at jeg var seksuelt misbrukt når jeg ikke er det og alt ble vanskelig, men dette kan jeg heller ikke dele med andre kvinner. For andre kvinner drar ikke hjem når de er i fødsel, velger sjelden hjemmefødsel, også er jeg alene om den erfaringen også.

Jeg har en venninna som fikk barn da hun var 15 år og visste ingenting, dette er lenge siden altså, og opplevde det vel nesten som deg. Det er ikke en bra opplevelse. Du vet, vanligvis så snakker kvinner sammen om slike ting så man er forberedt. Så det synes jeg var ille at ingen hadde fortalt deg hva som kom til å skje.

Nå har jeg hatt keisersnitt alle tre gangene og fikk litt sjokk første gangen over hvor vondt det var etterpå, med etterveer og vondt i såret og en sur jordmor. Ingen hadde sagt det heller og jeg var 28 år. Litt ubehagelig sa de til meg da jeg spurte.

Nå vet jeg vel det meste om vanlige fødsler også, de kan være veldig forskjellige, noen ligger i to døgn og andre i noen få timer.