Hvordan leve videre???

[Gjest Blir sprø av følelsene og hodet mitt]

Overgrep, misbruk, voldtekter, alvorlig sykdom, tap av dine nærmeste, svik....

Jeg lar meg nå synes synd på meg selv.... Ikke fordi jeg gir opp, men fordi jeg tror jeg må innse det og kunne sørge for å overleve. Men det stiller seg et spørsmål.... Er det mulig å lære seg å leve med alt dette uten å skulle være så fordømt tøff og sterk hele tiden? Jeg er det alltid for alle andre... Jeg kan le når alt er mørkere enn mørkest og har mye galgenhumor heldigvis. Jeg har lyst å slutte å tenke at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg tar opp plass i hjelpeapparatet. At jeg hele tiden skal skjerpe meg, ta meg sammen.

Siden jeg var 16-17 år har jeg aldri sovet flere netter på rad uten å dope meg på noe, og jeg er 32 år nå... Det er så mange dårlige minner, bekymringer og oppleveser som stadig dukker opp at jeg nå tror det aldri blir nok tid til å bearbeide alt. At det ikke er mulig å snakke dem bort...

Jeg føler alt har presset meg til kanten av et stup. Jeg har ikke vært snill med meg selv og nå begynner helsen å bli alvorligt dårlig. Jeg er utkjørt! rett og slett.... Føles ut som jeg har gått meg vill.

[mushroom]

Kjære deg. Dette handler ikke om å være sterk, det handler om å ikke gi slipp på deg selv. Du sier at det ikke hjelper å snakke, og det kan jeg godt forstå. Dessverre hjelper det ikke å dope seg i lengden heller. Et eller annet sted i livet ditt tror jeg du vil se, at så lenge dine vonde minner holder deg fast i fortiden, har du overgitt deg helt til de som skapte dem for deg. Så lenge du lever i fortidens minner, er det akkurat der, i fortiden, du også plasserer nåtiden og fremtiden din. (Les den siste setningen noen ganger og tygg litt på hva det betyr.) Så på et eller annet tidspunkt handler det om å akseptere at du ikke kan gjøre noe med fortiden, og så begynne å fokusere på deg selv, din egen dag i dag og din egen fremtid. Det handler om å være arkitekten i ditt eget liv, og vite at du kan stole på deg selv og aldri vil gi slipp på deg selv noen gang, uansett hva som har skjedd og måtte skje. Det er helt ok å gråte til du er helt tom, hyle ut ditt sinne mot de som har skadet deg og kanskje finne en gammel asjett som du kan hive i veggen i raseri. Men ikke la sinnet, bitterheten og sårheten bli en del av deg, for da mister du deg selv. En arkitekt vil aldri la noen andre tegne et hus for seg, hun vil tegne huset sitt selv. Og om noen klusser på arket hennes til det hele blir ødelagt, tar hun opp et blankt ett og starter på nytt. Du er arkitekten i ditt eget liv. Tegn det akkurat som DU vil, og la aldri noen andre ødelegge det for deg.