Jeg blir lei meg av å tenke på fødslene mine

[Madelenemie]

Hei!

Jeg blir så lei meg når jeg tenker på mine to første fødsler, barna kom 5 uker før tiden og jeg som hadde planlagt hjemmefødsel måtte på sykehus.

Jeg har lurt på om jeg kan snakke med min psykiater om dette, men jeg pleier ikke snakke så mye om ting som har vært, vi snakker mest om det som er nå. (jeg liker ikke å bli lei meg)

Likevel blir jeg et sted inni meg alltid like lei meg av å tenke på sjokket og skrekken som møtte meg på sykehuset. Jeg var mildt sagt livredd og ingen fikk komme nær meg.

Jeg skjønte ikke hva de sa, og min mann måtte ha egne samtaler med dem og jeg skulle innrømme ting som ikke var sanne, jeg holdt meg for ørene av lydene på fødestuen og bad de dempe lyset, men ingen hørte på meg.

Lurer på om det er sånne ting jeg kan snakke med min psykiater om og som hun kan reparere inni meg sånn at de ikke gjør så vondt ? (rart at jeg ikke bare kan legge dette bak meg, men jeg ble så skremt)

De tok barnet mitt nakent bort for å veie det mens jeg sa hysterisk, Jeg vil ha barnet mitt, jeg vil ha barnet mitt, jeg vil ha barnet mitt, for jeg skjønte jo ikke hva som skjedde, dessuten ante jeg ikke at det var vondt å føde og jeg fikk jo ikke smertelindring for ingen kunne få undersøkt meg så de viste ikke at jeg skulle føde før babyen var på vei ut. Dette hører kanskje ikke hjemme her på psykiatridelen men jeg skulle ønske jeg ikke ble lei meg av å tenke på dette.

[Gjest prust]

Jeg synes du skal snakke med psykiateren din om dette. Fødslene er så utrolig viktig del av kvinners liv (de som har født) og det kan være tungt å bære på når du har sånne sår som ikke er blitt leget.

Jeg opplevde hastekeisersnitt med hun mellomste, og ble lagt i narkose i full fart (etter å ha kommet godt i gang med fødselen i mange timer). Opplevde det som veldig trist å ikke være bevisst da hun kom ut... Og det var en sorg som satt i veldig lenge hos meg. Jeg var sint på gynekologen som hadde beordret hastekeisersnitt, men jeg var selvsagt glad for at jenta var frisk da hun kom ut. Pappaen opplevde det som vodlsomt dramatisk, og han ble sittende på gangen midt på natta uten at noen snakket med ham og fortalte hvordan det gikk.

[Madelenemie]

Jeg synes du skal snakke med psykiateren din om dette. Fødslene er så utrolig viktig del av kvinners liv (de som har født) og det kan være tungt å bære på når du har sånne sår som ikke er blitt leget.

Jeg opplevde hastekeisersnitt med hun mellomste, og ble lagt i narkose i full fart (etter å ha kommet godt i gang med fødselen i mange timer). Opplevde det som veldig trist å ikke være bevisst da hun kom ut... Og det var en sorg som satt i veldig lenge hos meg. Jeg var sint på gynekologen som hadde beordret hastekeisersnitt, men jeg var selvsagt glad for at jenta var frisk da hun kom ut. Pappaen opplevde det som vodlsomt dramatisk, og han ble sittende på gangen midt på natta uten at noen snakket med ham og fortalte hvordan det gikk.

Hei!

Ja da kanskje jeg kan gjøre det uten at min psykiater vil begynne å lure på hva jeg nå begynner å tenke på.

Jeg har tenkt på det en stund, men jeg viste ikke om min psykiater ville føle at det er unødvendig.

Jeg syns ofte å snakke om fortiden er dumt og da min psykiater ville spørre om min barndom var jeg ikke veldig villig til det, så vi snakket ikke mye om det.

Men ble du ferdig med indre smerte i forhold til det selv? Eller snakket du med noen om det? Min mann var veldig opprørt etter min fødsel, han tok det hardt at jeg forsvant som han sier, og all styret på sykehuset. Han viste jeg ikke var seksuelt misbrukt, men han ble sliten av at jeg ikke bare kunne gjøre som de sa.

[Gjest prust]

Hei!

Ja da kanskje jeg kan gjøre det uten at min psykiater vil begynne å lure på hva jeg nå begynner å tenke på.

Jeg har tenkt på det en stund, men jeg viste ikke om min psykiater ville føle at det er unødvendig.

Jeg syns ofte å snakke om fortiden er dumt og da min psykiater ville spørre om min barndom var jeg ikke veldig villig til det, så vi snakket ikke mye om det.

Men ble du ferdig med indre smerte i forhold til det selv? Eller snakket du med noen om det? Min mann var veldig opprørt etter min fødsel, han tok det hardt at jeg forsvant som han sier, og all styret på sykehuset. Han viste jeg ikke var seksuelt misbrukt, men han ble sliten av at jeg ikke bare kunne gjøre som de sa.

Jeg vet ikke om jeg ble helt ferdig med det. Vet ikke om du har lest innelggene jeg av og til har om hun midterste, men det er hun jeg har et ganske vanskelig forhold til. Det er selvfølgelig ikke hennes feil at det ble hastekeisersnitt og det kan være helt tilfeldig at det var akkurat det barnet som fikk den personligheten jeg synes er vanskelig å forholde meg til.

Det er ikke noe jeg tenker på til vanlig, men jeg tenker mye på mitt forhold til denne 9-åringen, vi jobber veldig mye med henne og hennes adferd for tiden - og jeg kopler det jo av og til til at det ble en litt dårlig start. Det er imidlertid mitt ansvar at det ikke går ut over henne.

Jeg fikk aldri den drømmefødselen jeg planla. Med førstemann var det 3 døgns fødsel 18 dager etter termin, som endte med vakuum. Andre gangen hastekeisersnitt. Tredje gangen planlagt keisersnitt.

Men slik er livet av og til. En kan ønske seg ting, og så blir det annerledes. Det viktigste er at en prøver å gjøre det beste ut fra den situasjonen en faktisk er i. Jeg har tre flotte barn og en mann jeg er glad i. Men jeg fikk ikke oppleve en drømmefødsel. OK - det må jeg bare akseptere.

[Gjest Elextra]

Trist at du har så negative opplevelser rundt fødslene dine, og synd du tilsynelatende(?) ikke var tilstrekkelig forberedt på hva en fødsel er på godt og vondt. Jeg ville tro (uten spesiell kompetanse) at dine erfaringer i denne forbindelse absolutt er noe du kan ta opp med din psykiater.

[Gjest Elextra]

Jeg vet ikke om jeg ble helt ferdig med det. Vet ikke om du har lest innelggene jeg av og til har om hun midterste, men det er hun jeg har et ganske vanskelig forhold til. Det er selvfølgelig ikke hennes feil at det ble hastekeisersnitt og det kan være helt tilfeldig at det var akkurat det barnet som fikk den personligheten jeg synes er vanskelig å forholde meg til.

Det er ikke noe jeg tenker på til vanlig, men jeg tenker mye på mitt forhold til denne 9-åringen, vi jobber veldig mye med henne og hennes adferd for tiden - og jeg kopler det jo av og til til at det ble en litt dårlig start. Det er imidlertid mitt ansvar at det ikke går ut over henne.

Jeg fikk aldri den drømmefødselen jeg planla. Med førstemann var det 3 døgns fødsel 18 dager etter termin, som endte med vakuum. Andre gangen hastekeisersnitt. Tredje gangen planlagt keisersnitt.

Men slik er livet av og til. En kan ønske seg ting, og så blir det annerledes. Det viktigste er at en prøver å gjøre det beste ut fra den situasjonen en faktisk er i. Jeg har tre flotte barn og en mann jeg er glad i. Men jeg fikk ikke oppleve en drømmefødsel. OK - det må jeg bare akseptere.

''Men slik er livet av og til. En kan ønske seg ting, og så blir det annerledes. Det viktigste er at en prøver å gjøre det beste ut fra den situasjonen en faktisk er i. Jeg har tre flotte barn og en mann jeg er glad i. Men jeg fikk ikke oppleve en drømmefødsel. OK - det må jeg bare akseptere.''

Høres ut til at du takler dette veldig fint.

[Gjest prust]

Hei!

Ja da kanskje jeg kan gjøre det uten at min psykiater vil begynne å lure på hva jeg nå begynner å tenke på.

Jeg har tenkt på det en stund, men jeg viste ikke om min psykiater ville føle at det er unødvendig.

Jeg syns ofte å snakke om fortiden er dumt og da min psykiater ville spørre om min barndom var jeg ikke veldig villig til det, så vi snakket ikke mye om det.

Men ble du ferdig med indre smerte i forhold til det selv? Eller snakket du med noen om det? Min mann var veldig opprørt etter min fødsel, han tok det hardt at jeg forsvant som han sier, og all styret på sykehuset. Han viste jeg ikke var seksuelt misbrukt, men han ble sliten av at jeg ikke bare kunne gjøre som de sa.

Du sier at "du forsvant" under fødselen. Det uttrykket brukte mannen min om meg også, under den første fødselen. Jeg gikk liksom inn i meg selv og klarte ikke helt å ha kontakt med mannen min og jordmor i perioder - og fokuserte helt og hodent på hvordan jeg skulle komme meg gjennom hver enkelt rie.

Mannen min trodde at jeg svimte av - men jeg var der jo på en måte fysisk, men koplet liksom ut innimellom....

Hjelp - dette har jeg ikke tenkt på på over 11 år....!

[Madelenemie]

Jeg vet ikke om jeg ble helt ferdig med det. Vet ikke om du har lest innelggene jeg av og til har om hun midterste, men det er hun jeg har et ganske vanskelig forhold til. Det er selvfølgelig ikke hennes feil at det ble hastekeisersnitt og det kan være helt tilfeldig at det var akkurat det barnet som fikk den personligheten jeg synes er vanskelig å forholde meg til.

Det er ikke noe jeg tenker på til vanlig, men jeg tenker mye på mitt forhold til denne 9-åringen, vi jobber veldig mye med henne og hennes adferd for tiden - og jeg kopler det jo av og til til at det ble en litt dårlig start. Det er imidlertid mitt ansvar at det ikke går ut over henne.

Jeg fikk aldri den drømmefødselen jeg planla. Med førstemann var det 3 døgns fødsel 18 dager etter termin, som endte med vakuum. Andre gangen hastekeisersnitt. Tredje gangen planlagt keisersnitt.

Men slik er livet av og til. En kan ønske seg ting, og så blir det annerledes. Det viktigste er at en prøver å gjøre det beste ut fra den situasjonen en faktisk er i. Jeg har tre flotte barn og en mann jeg er glad i. Men jeg fikk ikke oppleve en drømmefødsel. OK - det må jeg bare akseptere.

Hei!

Nei de innleggene har jeg nok gått glipp av tror jeg..

Ja jeg kan si deg det at min mann syns jeg skjemte bort min nest yngste sønn veldig, han skrek mye og bare for tull sa min mann, og jeg løper til han(jeg liker ikke skriking). Men saken er den at de to fikk et vanskelig forhold en stund, nettopp fordi min mann syns han var så skrikete og bortskjemt. Men det ble en litt sånn ond sirkel mellom de to, inntil jeg sa til min mann at han skulle skjerpe seg å være den voksne.

Han gjorde det og ting snudde gradvis, altså min manns innstilling bidro til problemene.

Jeg vet jo ikke hva det er i deres forhold men jeg skjønner at du tenker sånn. Jeg tenkte sånn mye i forhold til min første sønn med asperger om det brutale møte med verden og blodprøver fordi han var for tidlig født kunne ha bidratt til hans vansker.

Jeg skal lese det du skriver om din datter så jeg vet mer.

[Madelenemie]

Du sier at "du forsvant" under fødselen. Det uttrykket brukte mannen min om meg også, under den første fødselen. Jeg gikk liksom inn i meg selv og klarte ikke helt å ha kontakt med mannen min og jordmor i perioder - og fokuserte helt og hodent på hvordan jeg skulle komme meg gjennom hver enkelt rie.

Mannen min trodde at jeg svimte av - men jeg var der jo på en måte fysisk, men koplet liksom ut innimellom....

Hjelp - dette har jeg ikke tenkt på på over 11 år....!

Så fint tenk at du har følt noe som jeg har følt, en sånn kvinneting også

Ja min mann skrek han, han skrek, hun dør, hun dør, og siden jeg hadde nok med å puste, fikk jeg ikke beroliget han. Jordmor, kom bort og bad meg klemme henne i fingeren hvis jeg var bevisst, jeg klarte det til slutt og jeg hørte jordmor si, "Det går bra med henne",

Min mann satt og gråt, han ville ikke ha flere barn snakket ut om kvinners lidelser, og må alle takke sine mødre for livet, han gråt og gråt, jeg syns så synd på han. Min mann hater fødsler.

Ja det er rart det der at man kan flykte fra alt ved å gå inn i seg selv, man forsvinner og alt blir nesten uvirkelig.

[Madelenemie]

''Men slik er livet av og til. En kan ønske seg ting, og så blir det annerledes. Det viktigste er at en prøver å gjøre det beste ut fra den situasjonen en faktisk er i. Jeg har tre flotte barn og en mann jeg er glad i. Men jeg fikk ikke oppleve en drømmefødsel. OK - det må jeg bare akseptere.''

Høres ut til at du takler dette veldig fint.

Hei!

ja og jeg tenkte nettopp på det at sånn vil jeg også tenke.

Kanskje jeg får til det når jeg hører deg si sånn.

[Helmi]

Jeg tror at det er viktig å snakke skikkelig igjennom om fødsler som har vært traumatiske/dramatiske. Det må vel være veldig greit å snakke med psykiateren din om dette?

For det er også viktig å komme til et punkt der en kan si seg "ferdigsnakket", tror jeg. At opplevelsen blir en del av ens personlige historie - noe som har skjedd og som en aksepterer som en del av sitt liv.

[Madelenemie]

Jeg tror at det er viktig å snakke skikkelig igjennom om fødsler som har vært traumatiske/dramatiske. Det må vel være veldig greit å snakke med psykiateren din om dette?

For det er også viktig å komme til et punkt der en kan si seg "ferdigsnakket", tror jeg. At opplevelsen blir en del av ens personlige historie - noe som har skjedd og som en aksepterer som en del av sitt liv.

Hei!

Ja det høres fornuftig ut.

[Gjest Nickløsheletiden]

Så fint tenk at du har følt noe som jeg har følt, en sånn kvinneting også

Ja min mann skrek han, han skrek, hun dør, hun dør, og siden jeg hadde nok med å puste, fikk jeg ikke beroliget han. Jordmor, kom bort og bad meg klemme henne i fingeren hvis jeg var bevisst, jeg klarte det til slutt og jeg hørte jordmor si, "Det går bra med henne",

Min mann satt og gråt, han ville ikke ha flere barn snakket ut om kvinners lidelser, og må alle takke sine mødre for livet, han gråt og gråt, jeg syns så synd på han. Min mann hater fødsler.

Ja det er rart det der at man kan flykte fra alt ved å gå inn i seg selv, man forsvinner og alt blir nesten uvirkelig.

''Ja min mann skrek han, han skrek, hun dør, hun dør, og siden jeg hadde nok med å puste''

He he, unnskyld at jeg ler, men dette fikk meg til og tenke på min egen fødsel med nr.2 da de ikke fikk ut morkaken som måtte hentes ut til slutt. Her var det jeg som sa:- Jeg dør, jeg dør, ser dere ikke at jeg ligger her og dør da? Gjør noe for pokker! Jeg følte etterpå at jeg hadde dummet meg så ut at jeg måtte be om unnskyldning for oppførselen min :-)

Mannen min fikk ikke med seg alt dette for han trodde det hele var over etter at gutten hadde kommet og stormet ut for å kjøpe konfekt og blomster og da han kom inn igjen hørte han spetakkelet langt borte i korridoren og turte ikke gå inn på rommet igjen :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Nei de innleggene har jeg nok gått glipp av tror jeg..

Ja jeg kan si deg det at min mann syns jeg skjemte bort min nest yngste sønn veldig, han skrek mye og bare for tull sa min mann, og jeg løper til han(jeg liker ikke skriking). Men saken er den at de to fikk et vanskelig forhold en stund, nettopp fordi min mann syns han var så skrikete og bortskjemt. Men det ble en litt sånn ond sirkel mellom de to, inntil jeg sa til min mann at han skulle skjerpe seg å være den voksne.

Han gjorde det og ting snudde gradvis, altså min manns innstilling bidro til problemene.

Jeg vet jo ikke hva det er i deres forhold men jeg skjønner at du tenker sånn. Jeg tenkte sånn mye i forhold til min første sønn med asperger om det brutale møte med verden og blodprøver fordi han var for tidlig født kunne ha bidratt til hans vansker.

Jeg skal lese det du skriver om din datter så jeg vet mer.

''Jeg tenkte sånn mye i forhold til min første sønn med asperger om det brutale møte med verden og blodprøver fordi han var for tidlig født kunne ha bidratt til hans vansker''

Jeg tviler veldig på at han har Asperger pga av at han var for tidlig født. Min yngste er født 8 uker før tiden, veide 1 kilo og 37 cm lang. Hun bærer ingen preg av det. Ikke er hun lita en gang, men lang. At sønnen din fikk Asperger er nok helst fordi det er arvelig.

[Madelenemie]

''Jeg tenkte sånn mye i forhold til min første sønn med asperger om det brutale møte med verden og blodprøver fordi han var for tidlig født kunne ha bidratt til hans vansker''

Jeg tviler veldig på at han har Asperger pga av at han var for tidlig født. Min yngste er født 8 uker før tiden, veide 1 kilo og 37 cm lang. Hun bærer ingen preg av det. Ikke er hun lita en gang, men lang. At sønnen din fikk Asperger er nok helst fordi det er arvelig.

Hei!

Ja det er nok det,

kanskje fra meg? Men man kan jo lure for det er en del litt av hvert på min manns side, men det er min oppfatning ikke hans. Men da jeg ikke kjenner min biologiske far kan jeg jo ikke si noe om den siden, jeg håper jeg finner han en gang.

Kanskje jeg ligner på han siden jeg ikke ligner på en eneste sjel i min mors familie. (min mors ord)

[Madelenemie]

''Ja min mann skrek han, han skrek, hun dør, hun dør, og siden jeg hadde nok med å puste''

He he, unnskyld at jeg ler, men dette fikk meg til og tenke på min egen fødsel med nr.2 da de ikke fikk ut morkaken som måtte hentes ut til slutt. Her var det jeg som sa:- Jeg dør, jeg dør, ser dere ikke at jeg ligger her og dør da? Gjør noe for pokker! Jeg følte etterpå at jeg hadde dummet meg så ut at jeg måtte be om unnskyldning for oppførselen min :-)

Mannen min fikk ikke med seg alt dette for han trodde det hele var over etter at gutten hadde kommet og stormet ut for å kjøpe konfekt og blomster og da han kom inn igjen hørte han spetakkelet langt borte i korridoren og turte ikke gå inn på rommet igjen :-)

Hei!

Ja så du snakker du når du har det vondt, det gjør ikke jeg,

huff glad jeg slapp sånt, heldigvis revnet jeg heller ikke slik at jeg måtte ikke sy, tror jeg hadde lette fødsler, selv om de også med meg mente jeg var for lav for å føde vaginalt, men det gikk fint selv med han som var litt over 4 kg, det var egentlig ingen forskjell å føde et barn på 2 kg eller 4 kg, like vondt. Men de var så opptatt av høyden min, men ingen barn satt jo fast, men jeg brukte i gjennomsnitt 7 timer, så jeg vet ikke om det er mye. Men jeg ser jo noen her har ligget svært lenge så jeg antar det er normalt.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Ja så du snakker du når du har det vondt, det gjør ikke jeg,

huff glad jeg slapp sånt, heldigvis revnet jeg heller ikke slik at jeg måtte ikke sy, tror jeg hadde lette fødsler, selv om de også med meg mente jeg var for lav for å føde vaginalt, men det gikk fint selv med han som var litt over 4 kg, det var egentlig ingen forskjell å føde et barn på 2 kg eller 4 kg, like vondt. Men de var så opptatt av høyden min, men ingen barn satt jo fast, men jeg brukte i gjennomsnitt 7 timer, så jeg vet ikke om det er mye. Men jeg ser jo noen her har ligget svært lenge så jeg antar det er normalt.

Jeg tror du gjør riktig som du selv nevnte et sted i tråden her å fokusere på at du har 3 fine barn og forsøke legge fødslene bak deg :-)

[Madelenemie]

Jeg tror du gjør riktig som du selv nevnte et sted i tråden her å fokusere på at du har 3 fine barn og forsøke legge fødslene bak deg :-)

Hei!

Det var en annen som skrev det tror jeg.

[Gjest Nerda]

Selvsagt kan du snakke med psykiateren din om det!!!

Det har jo helt klart vært traumatidk for deg, så jeg skjønner godt at det er vondt for deg å tenke på det som hendte da. Det er godt å få bearbeidet sånt, viktig. At du skal gå der å ha det vondt uten å få særlig utløp for det er helt unødvendig. Psykiatere og psykologer er til for å hjelpe oss med sånt.

[Madelenemie]

Selvsagt kan du snakke med psykiateren din om det!!!

Det har jo helt klart vært traumatidk for deg, så jeg skjønner godt at det er vondt for deg å tenke på det som hendte da. Det er godt å få bearbeidet sånt, viktig. At du skal gå der å ha det vondt uten å få særlig utløp for det er helt unødvendig. Psykiatere og psykologer er til for å hjelpe oss med sånt.

Hei!

ja takk, tenkte bare at slikt må man glemme,

men jeg kan nevne det også får jeg se hva hun sier om saken