Nhd - sykdomsangst

[Gjest sahoda]

Jeg har i mange år slitt med angst for sykdom etter at jeg ble gående i lang tid med ubehandlet sykdom som ble mistolket som angst og utbrenthet.

Jeg har aldri blitt helt kvitt denne redselen for alvorlige sykdommer, men har jobbet godt og klarer i langt større grad enn tidligere å finne rasjonelle forklaringer på symptomer eller ufarliggjøre dem på en eller annen måte.

Jeg har mistet en lillebror i kreft og min storebror ble rammet av denne sykdommen tidligere i år. Og nå har "udyret" (angsten for sykdom) våknet igjen.

Jjeg sliter voldsomt. Jeg har selvfølgelig nok en gang brukt internett som "leksikon" for å finne forklaringer på et merkelig kroppslig fenomen som har dukket opp hos meg i de siste ukene. Jeg ser det beskrives som fascikulasjoner og søker man på det ramler man innom et hav av sider med ALS. I tillegg er jeg stiv i muskulatur i armer og ben og jeg har en en gjentagende stikking/verking i hodet på venstre side over øret. Jeg er nå livredd og har ikke lengre kontroll over tankene. De har gått fra rasjonelle til irrasjonelle under denne "lesingen" og med symptomer som ikke avtar. Mine fascikulasjoner forplanter seg rundt i hele kroppen og de er der hele dagen. Jeg opplever de som "popping", altså ikke som den tradisjonelle leamusen som gjerne sitter på et sted og dirrer over tid. Dette er snakk om små rykninger/popping i muskulaturen som varer max 1-2 sek og de er overalt og noe som føles som hele tiden. Mest på ulike plasser i bena, men også i fingre og sporadisk andre steder på kroppen. Jeg går nå bare og kjenner etter om jeg har nedsatt muskelkraft i armer eller ben og jeg er hele tiden opptatt av dette. Dette gjør jo at jeg spenner meg både i våken tilstand og i søvn og jeg er svært stiv i kroppen om morgenen, spesielt i fingrene. Jeg har forsøkt å tenke rasjonelt, men jeg klarer det ikke lengre. Det er ukontrollerbart. Jeg vet at ALS er en sjelden sykdom, men et eller annet sted i hodet mitt har dette nå limt seg fast og livsgleden har forsvunnet. Det har blitt mange søvnløse netter, symptomfokus og gråt ut av dette her. Jeg trenger hvile, men jeg får ikke fri fra hode og kropp.

Har du noen som helst gode råd/ord å gi som kan få meg til å velge "fornuftssporet" igjen og innhente noe kontroll over situasjonen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det beste for deg hadde vært å få time på en hypokonderklinikk. Ingvar Wilhelmsen startet den første i Bergen. Jeg antar at det nå finnes flere lokalisert til de store byene.

Metakognitiv terapi er å foretrekke på slike tilstander.

[Madelenemie]

Det beste for deg hadde vært å få time på en hypokonderklinikk. Ingvar Wilhelmsen startet den første i Bergen. Jeg antar at det nå finnes flere lokalisert til de store byene.

Metakognitiv terapi er å foretrekke på slike tilstander.

Hei!

Ja jeg har en venninne som sliter med noe lignende, jeg sier til min mann at hun kan jo skremme mennesker med alt sykdoms-pratet sitt. (min mann ler av henne)

Hun surfer rundt på Internet og leser masse om sykdommer, mens jeg tok grunnfag i medisin, husket jeg hun spurte meg om noe, også kunne hun egentlig alt selv,, og jeg ble litt imponert, men på den andre siden tenkte, "hun må være syk".

Hver gang et menneske er syk så kan hun tenke på livstruende tilstander og kreft og plutselig død. Hmm, syns det blant noen kristne er svært tabubelagt å oppsøke psykolog eller psykiater, jeg tror hun også kunne trengt det, det må være forferdelig å ha en slik kontant frykt inni seg. (kanskje ikke kristne er verre enn andre, når jeg tenker meg om, men kanskje har det noe med en tro på at bønn skal løse alt, men Gud kan jo bruke hjelpeapparatet også, ja jeg vet sannelig ikke)

[Gjest Må leve når vi lever]

Jeg også har opplevd brå og alvorlig sykdom i nær famile... Tror det er lett å få angst for å bli rammet av det samme selv. Men jeg slapper i allefall mer av når jeg ber om å bli utredet for diverse ting. Alle rare symtom vi har i kroppen kan linkes til sykdommer... Jeg har hatt mange uforklarlige opplevelser som å våkne opp opphovnet og illrød i ansiktet, bein som svikter, kraftig hjertebank, besvimmelser, tåkesyn +++ Har i allefall lært at psyken har veldig stor innvirkning på kroppen.

[Gjest Nerda]

Hei!

Ja jeg har en venninne som sliter med noe lignende, jeg sier til min mann at hun kan jo skremme mennesker med alt sykdoms-pratet sitt. (min mann ler av henne)

Hun surfer rundt på Internet og leser masse om sykdommer, mens jeg tok grunnfag i medisin, husket jeg hun spurte meg om noe, også kunne hun egentlig alt selv,, og jeg ble litt imponert, men på den andre siden tenkte, "hun må være syk".

Hver gang et menneske er syk så kan hun tenke på livstruende tilstander og kreft og plutselig død. Hmm, syns det blant noen kristne er svært tabubelagt å oppsøke psykolog eller psykiater, jeg tror hun også kunne trengt det, det må være forferdelig å ha en slik kontant frykt inni seg. (kanskje ikke kristne er verre enn andre, når jeg tenker meg om, men kanskje har det noe med en tro på at bønn skal løse alt, men Gud kan jo bruke hjelpeapparatet også, ja jeg vet sannelig ikke)

Jeg begynner noe off topic, en kommentar til trådstarter nederst.

Det er nok like mange forskjeller mellom kristne som det finnes kristne. En ekstrem retning er jo Church of Science (tror jeg), hvor man står helt fullstendig fast på at Gud vil helbrede sykdom om det er hans vilje. Disse oppsøker ikke legehjelp, det er imot deres prinsipper. Dette har ført til mange dødsfall som svært enkelt kunne vært unngått. Verst er det når foreldre med en så ekstrem tro også lar det gå ut over barna sine. Å lese om en ett år gammel gutt som døde av komplikasjoner til en ubehandlet ørebetennelse, en fireåring som døde av type 1 diabetes. Det er bare en kjennsgjerning at Gud ikke kan gjøre noe med sånt. Kun antibiotika og insulinbehandling i tide.

Nei, det var et hjertesukk. Jeg har seriøse problemer med å forstå hvordan man kan tabubelegge å oppsøke hjelp hos psykolog eller psykiater. Så lenge det er akseptert å gå til fastlegen, andre legespesialister, fysioterapeut, kiropraktor... Jeg kan ikke forstå det. Jeg kommer fra en plass der det var både en ekstremist-menighet og et relativt aktivt bedehusmiljø. Min familie er kristen, men vi hadde ikke noe med disse miljøene å gjøre. For oss har det alltid vært akseptert å søke alle former for hjelp i helsevesnet. Jeg vet dog at den ekstreme menigheten nok ville sett med negativt blikk på en som søkte psykisk helsehjelp. De tror på helbredelse, og noen derifra tilbød seg å helbrede meg for synhemmingen min mens jeg ennå var barn 12 år tror jeg. Husker jeg sa "glem det" og gikk videre.

Men dette er virkelig off topic, beklager for det. MEN trådstarter: Begynn hos fastlegen din, du har alt erkjent din sykdomsangst som irrasjonell og plagsom. Antagelig tar den nok opp mye av livet ditt. Jeg vil jo selvsagt på det aller aller sterkeste råde deg til å holde det langt unna Internett og medisinseksjoner på biblioteker. Å lese om sympomer man kanskje har om man kjenner etter, er å helle bensin på hypokondri-bålet. Jeg skjønner jo at du har fått angst i og med alvorlig sykdom hos nær familie. Hypokonder er egentlig ikke et negativt ord, men det blir dessverre brukt helt feil i en del settinger. Imidlertid er det en betegnelse på nettopp helt reell og vond helseangst. Ikke vær flau, du er ikke aleine om å ha dette problemet. Søk hjelp hos helsepersonell som kan se deg, og ikke legesider på nettet!

Ønsker deg lykke til videre!

[Gjest sahoda]

Jeg også har opplevd brå og alvorlig sykdom i nær famile... Tror det er lett å få angst for å bli rammet av det samme selv. Men jeg slapper i allefall mer av når jeg ber om å bli utredet for diverse ting. Alle rare symtom vi har i kroppen kan linkes til sykdommer... Jeg har hatt mange uforklarlige opplevelser som å våkne opp opphovnet og illrød i ansiktet, bein som svikter, kraftig hjertebank, besvimmelser, tåkesyn +++ Har i allefall lært at psyken har veldig stor innvirkning på kroppen.

Det er klart at alvorlig sykdom og plutselig død hos nære og kjære gjør at man plutselig forstår det faktum at vi skal dø og livet er skjørt. For meg ble dette i kombinasjon med egen sykdom for mye. Særlig siden egen sykdom ble "oversett" av fastlegen og jeg endte opp alvorlig syk selv. Når enda et familiemedlem nå ble rammet av igjen alvorlig sykdom, "tippet" jeg igjen over og sliter med både de fysiske symptomene og ikke minst tankene.

Jeg takker deg for dine ord og i likhet med deg har jeg dessverre altfor ofte opplevd at psyken påvirker det fysiske og motsatt. Det hele henger sammen.

[Gjest sahoda]

Det beste for deg hadde vært å få time på en hypokonderklinikk. Ingvar Wilhelmsen startet den første i Bergen. Jeg antar at det nå finnes flere lokalisert til de store byene.

Metakognitiv terapi er å foretrekke på slike tilstander.

Jeg har i flere år gått i terapi for dette selv om det ligger år tilbake i tid. Jeg har hatt god hjelp i fastlegen som har fungert som samtalepartner vel så mye som lege i dette. Jeg har også hatt et par konsultasjoner med Wilhelmsen ved Haukeland som ble rekvirert av min lege i en svært vanskelig periode. Det hjalp, men hadde nok trengt oppfølging over tid. Dette ble vanskeliggjort av altfor store avstander.

Jeg har deretter kjempet med å innhente kontroll over dette selv og har til en viss grad lykkes. Fri fra det har jeg ikke blitt, jeg frykter alvorlig sykdom og død og vil nok alltid gjøre det. Men jeg har klart å leve, det har altså ikke vært altoppslukende slik det var i den perioden jeg ble rammet av sykdom. Men så ble min bror som nevnt alvorlig syk og under denne påkjenningen som pårørende av å bli minnet på lillebrors bortgang, se sin kjære bror gå igjennom et h' av en behandling, forandres totalt både fysisk og psykisk, ventetid med frykt og håp har nok satt igang det hele for fullt igjen.

Jeg får ta frem bøkene til Wilhelmsen og lese de i stedet for å saumfare nettet. Undersøke med fastlegen om det finnes noe i nærheten som kan bidra med hjelp. Det fantes ikke noen som behandlet hypokondri i nærområdet tidligere, men det kan ha endret seg. Det er mange år siden jeg fikk denne hjelpen. Jeg skal også sjekke om det finnes noen som bedriver metakognitivt her jeg bor. Takk for hjelp og råd!

[Gjest sahoda]

Jeg begynner noe off topic, en kommentar til trådstarter nederst.

Det er nok like mange forskjeller mellom kristne som det finnes kristne. En ekstrem retning er jo Church of Science (tror jeg), hvor man står helt fullstendig fast på at Gud vil helbrede sykdom om det er hans vilje. Disse oppsøker ikke legehjelp, det er imot deres prinsipper. Dette har ført til mange dødsfall som svært enkelt kunne vært unngått. Verst er det når foreldre med en så ekstrem tro også lar det gå ut over barna sine. Å lese om en ett år gammel gutt som døde av komplikasjoner til en ubehandlet ørebetennelse, en fireåring som døde av type 1 diabetes. Det er bare en kjennsgjerning at Gud ikke kan gjøre noe med sånt. Kun antibiotika og insulinbehandling i tide.

Nei, det var et hjertesukk. Jeg har seriøse problemer med å forstå hvordan man kan tabubelegge å oppsøke hjelp hos psykolog eller psykiater. Så lenge det er akseptert å gå til fastlegen, andre legespesialister, fysioterapeut, kiropraktor... Jeg kan ikke forstå det. Jeg kommer fra en plass der det var både en ekstremist-menighet og et relativt aktivt bedehusmiljø. Min familie er kristen, men vi hadde ikke noe med disse miljøene å gjøre. For oss har det alltid vært akseptert å søke alle former for hjelp i helsevesnet. Jeg vet dog at den ekstreme menigheten nok ville sett med negativt blikk på en som søkte psykisk helsehjelp. De tror på helbredelse, og noen derifra tilbød seg å helbrede meg for synhemmingen min mens jeg ennå var barn 12 år tror jeg. Husker jeg sa "glem det" og gikk videre.

Men dette er virkelig off topic, beklager for det. MEN trådstarter: Begynn hos fastlegen din, du har alt erkjent din sykdomsangst som irrasjonell og plagsom. Antagelig tar den nok opp mye av livet ditt. Jeg vil jo selvsagt på det aller aller sterkeste råde deg til å holde det langt unna Internett og medisinseksjoner på biblioteker. Å lese om sympomer man kanskje har om man kjenner etter, er å helle bensin på hypokondri-bålet. Jeg skjønner jo at du har fått angst i og med alvorlig sykdom hos nær familie. Hypokonder er egentlig ikke et negativt ord, men det blir dessverre brukt helt feil i en del settinger. Imidlertid er det en betegnelse på nettopp helt reell og vond helseangst. Ikke vær flau, du er ikke aleine om å ha dette problemet. Søk hjelp hos helsepersonell som kan se deg, og ikke legesider på nettet!

Ønsker deg lykke til videre!

''Men dette er virkelig off topic, beklager for det. MEN trådstarter: Begynn hos fastlegen din, du har alt erkjent din sykdomsangst som irrasjonell og plagsom. Antagelig tar den nok opp mye av livet ditt. Jeg vil jo selvsagt på det aller aller sterkeste råde deg til å holde det langt unna Internett og medisinseksjoner på biblioteker. Å lese om sympomer man kanskje har om man kjenner etter, er å helle bensin på hypokondri-bålet. Jeg skjønner jo at du har fått angst i og med alvorlig sykdom hos nær familie. Hypokonder er egentlig ikke et negativt ord, men det blir dessverre brukt helt feil i en del settinger. Imidlertid er det en betegnelse på nettopp helt reell og vond helseangst. Ikke vær flau, du er ikke aleine om å ha dette problemet. Søk hjelp hos helsepersonell som kan se deg, og ikke legesider på nettet!''

Hypokonder klang veldig dårlig i øret mitt for mange år siden, fordi det den gang det ble brakt på bane var slik at jeg faktisk var fysisk syk. År med rop om at dette er ikke psykisk men fysisk, endte til slutt med en akutt innleggelse og den fysiske sykdommen ble funnet og jeg var blitt mye dårligere enn nødvendig. Dette skyldtes at min lillebror gikk bort i kreft året før jeg ble syk og det ble derfor ansett at jeg var redd pga hans sykdom og død og at det ga alle symptomene på sykdom jeg hadde. Sykdommen kunne behandles og alt skulle bli bra igjen, men slik ble det ikke. Jeg ble sykere av sykdommen og behandlingen og legene ristet på hodet og fortalte at dette hadde de ikke hørt om i forbindelse med denne sykdommen og slike bivirkninger kunne ikke disse medisinene gi osvosv. Etter noen år med dette var nok sykdomsangsten et faktum. Jeg har ikke slitt med dette tidligere. Jeg har alltid hatt noe dødsangst, men ikke utover det normale slik jeg anser det. Sykdom har jeg vært svært lite opptatt av inntil det rammet nær familie og det hele fikk et fatalt utfall.

Jeg vet ikke om man blir hypokonder? En lege sa til meg at du er ikke hypokonder, fordi din redsel for sykdom er forbundet med faktiske hendelser/erfaringer, andres og egen. Mulig han sa det for at det ikke skulle høres så ille ut, for det er som du sier en stigmatisert diagnose Hva man kaller det er i grunnen uten betydning for meg. Jeg har låst meg fast igjen. Hverdagen er symptomer og tanker. Det som nå er ønskelig er å finne veien ut av dette marerittet raskest mulig Den raskeste veien hadde vært om fascikulasjonene stanset i morgen selvsagt Fastlegen er konsultert og vi har sammen vært der før vi. Men det er lite konkret hjelp å få for dette. Jeg får legge ut på noen gåturer og få renset hodet, bare synd de kun hjelper der og da. Men de er gode uansett da

Takk for råd og ord. Nettet blir nå brukt for å lese om metakognitiv terapi

[Gjest tenker jeg]

''Men dette er virkelig off topic, beklager for det. MEN trådstarter: Begynn hos fastlegen din, du har alt erkjent din sykdomsangst som irrasjonell og plagsom. Antagelig tar den nok opp mye av livet ditt. Jeg vil jo selvsagt på det aller aller sterkeste råde deg til å holde det langt unna Internett og medisinseksjoner på biblioteker. Å lese om sympomer man kanskje har om man kjenner etter, er å helle bensin på hypokondri-bålet. Jeg skjønner jo at du har fått angst i og med alvorlig sykdom hos nær familie. Hypokonder er egentlig ikke et negativt ord, men det blir dessverre brukt helt feil i en del settinger. Imidlertid er det en betegnelse på nettopp helt reell og vond helseangst. Ikke vær flau, du er ikke aleine om å ha dette problemet. Søk hjelp hos helsepersonell som kan se deg, og ikke legesider på nettet!''

Hypokonder klang veldig dårlig i øret mitt for mange år siden, fordi det den gang det ble brakt på bane var slik at jeg faktisk var fysisk syk. År med rop om at dette er ikke psykisk men fysisk, endte til slutt med en akutt innleggelse og den fysiske sykdommen ble funnet og jeg var blitt mye dårligere enn nødvendig. Dette skyldtes at min lillebror gikk bort i kreft året før jeg ble syk og det ble derfor ansett at jeg var redd pga hans sykdom og død og at det ga alle symptomene på sykdom jeg hadde. Sykdommen kunne behandles og alt skulle bli bra igjen, men slik ble det ikke. Jeg ble sykere av sykdommen og behandlingen og legene ristet på hodet og fortalte at dette hadde de ikke hørt om i forbindelse med denne sykdommen og slike bivirkninger kunne ikke disse medisinene gi osvosv. Etter noen år med dette var nok sykdomsangsten et faktum. Jeg har ikke slitt med dette tidligere. Jeg har alltid hatt noe dødsangst, men ikke utover det normale slik jeg anser det. Sykdom har jeg vært svært lite opptatt av inntil det rammet nær familie og det hele fikk et fatalt utfall.

Jeg vet ikke om man blir hypokonder? En lege sa til meg at du er ikke hypokonder, fordi din redsel for sykdom er forbundet med faktiske hendelser/erfaringer, andres og egen. Mulig han sa det for at det ikke skulle høres så ille ut, for det er som du sier en stigmatisert diagnose Hva man kaller det er i grunnen uten betydning for meg. Jeg har låst meg fast igjen. Hverdagen er symptomer og tanker. Det som nå er ønskelig er å finne veien ut av dette marerittet raskest mulig Den raskeste veien hadde vært om fascikulasjonene stanset i morgen selvsagt Fastlegen er konsultert og vi har sammen vært der før vi. Men det er lite konkret hjelp å få for dette. Jeg får legge ut på noen gåturer og få renset hodet, bare synd de kun hjelper der og da. Men de er gode uansett da

Takk for råd og ord. Nettet blir nå brukt for å lese om metakognitiv terapi

'' En lege sa til meg at du er ikke hypokonder, fordi din redsel for sykdom er forbundet med faktiske hendelser/erfaringer, andres og egen.''

Jeg vil tro at de fleste med helseangst har det nettopp slik.

[Gjest sahoda]

'' En lege sa til meg at du er ikke hypokonder, fordi din redsel for sykdom er forbundet med faktiske hendelser/erfaringer, andres og egen.''

Jeg vil tro at de fleste med helseangst har det nettopp slik.

Det er mange som sliter med helseangst uten å ha vært i nærkontakt med hverken alvorlig sykdom eller død.