Jeg gruer meg...

[Madelenemie]

Hei!

jeg tenkte på det før jeg sovnet i går kveld at jeg gruer meg veldig til å sette opp denne oversikten med min psykiater over hvem som er venner og i hvilken grad. Jeg tror ikke nhd har noen svar på dette slik at jeg håper noen andre kan hjelpe meg?

Hun sa vi kunne gjøre dette etter jul, men nå vet jeg ikke helt om jeg vil det? For det første er jeg litt formell(også mot min mann, men helt uten å mene det), det vil si at jeg til tross for mange års kontakt med min psykiater ikke kaster meg rundt halsen hennes eller gjør som andre som sier, "Nå skal du få en klem av meg", jeg holder avstand, men jeg håndhilser alltid. Og når min psykiater klemmer meg til jul, påske og sommer, pluss muligens noen ganger inni mellom der så setter jeg pris på det, men jeg tar selv aldri initiativ til dette.

Derfor vet jeg ikke om min psykiater vet hva hun betyr for meg for min psykiater er jo ikke inni mitt hodet, selv om hun vet de mest forunderlige ting og man virkelig av og til kan begynne å lure, det er da man sier, "Ja akkurat ja, sier du det", jeg sier det når min psykiater kommer med gullkornene som det heter. (jeg tror det er det man kaller gullkorn?)

Men uansett, tenk om jeg lukker øynene foran min psykiater og holder pusten hvis jeg sier at hun er min beste venn, det kan jeg komme til å gjøre hvis det blir mye følelser i en situasjon, sånt stresser meg.

Det er lettere med det jeg skriver, det leser hun og det snakker vi bare om i en sånn grad at det ikke blir for mye av noe.

Og tenk om min psykiater sier at hun ikke vil være min venn? kan jeg da likevel si, det gjør ikke noe, du er likevel min bestevenn vil det være greit? Jeg skal ikke tvinge henne til å like meg, men jeg har ingen problemer med aldersforskjellen da jeg alltid har hatt eldre mennesker som venner, også da jeg var barn trivdes jeg best med eldre. Jeg syns jo også at det kan komme en tid da selv min spreke psykiater kan trenge litt hjelp med tunge løft eller andre praktiske ting.

Det jeg lurer på er vel om vennskap kan gå en vei, jeg tror det?

Og min psykiater vet at jeg ikke liker middagsgjester fordi de flytter på ting og jeg liker "sameness" eller noe sånt sier min psykiater. Men nå skal jeg invitere noen, slik at min mann blir glad, han savner fester med sin kone, men min psykiater trenger ikke da å invitere meg eller motsatt, det er mere et sånt vennskap som er der ved behov. At jeg kan fortsette å sende gaver og brev til min psykiater resten av livet, en slik venn er det jeg mener. Og venner lar jeg alltid være i fred, da jeg ikke under noen omstendigheter vil gjøre dem slitne, det er jo derfor de er mine venner.

[Mirabell]

Du har beskrevet din psykiater som veldig flink, og hun kjenner deg og din diagnose godt. Jeg er helt sikker på at hun vil skjønne det hvis du forteller henne at hun er din beste venn. Det er ikke sikkert at hun ser på deg som en venn, men det kan vel tenkes. En flink og erfaren psykiater vet og skjønner mye om det forholdet som oppstår mellom pasient og behandler.

Hun vet jo også at du har problemer med å definere hvem som er venner og hvem som bare er bekjente, det er jo derfor dere skal ta det opp i timene etter jul. Og hun har sikkert allerede skjønt at hun er en viktig person i livet ditt. Og hun vet at du ikke vil være en sånn venn som til stadighet vil mase om å ta en kopp kaffe på kafe, eller ringe for å skravle om "alt og ingenting".

Jeg syns ikke du behøver å være redd for hva som skjer når du forteller henne at du ser på henne som din beste venn. Og hva så, hvis du blir sittende med lukkede øyne når du har fortalt det? Hun kjenner deg og skjønner nok den reaksjonen også! Prøv å glede deg til å lære deg mer om dette med vennskap!

[Madelenemie]

Du har beskrevet din psykiater som veldig flink, og hun kjenner deg og din diagnose godt. Jeg er helt sikker på at hun vil skjønne det hvis du forteller henne at hun er din beste venn. Det er ikke sikkert at hun ser på deg som en venn, men det kan vel tenkes. En flink og erfaren psykiater vet og skjønner mye om det forholdet som oppstår mellom pasient og behandler.

Hun vet jo også at du har problemer med å definere hvem som er venner og hvem som bare er bekjente, det er jo derfor dere skal ta det opp i timene etter jul. Og hun har sikkert allerede skjønt at hun er en viktig person i livet ditt. Og hun vet at du ikke vil være en sånn venn som til stadighet vil mase om å ta en kopp kaffe på kafe, eller ringe for å skravle om "alt og ingenting".

Jeg syns ikke du behøver å være redd for hva som skjer når du forteller henne at du ser på henne som din beste venn. Og hva så, hvis du blir sittende med lukkede øyne når du har fortalt det? Hun kjenner deg og skjønner nok den reaksjonen også! Prøv å glede deg til å lære deg mer om dette med vennskap!

Hei!

Ja for jeg vil jo ikke at det skal skje som Tony Attwood nevnte da det gikk opp for en mann at hans behandler ikke var hans venn, kollapset han og ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg ble litt skremt av den historien der. Også fordi jeg er livredd for sykehus.

Det er mange grunner, men jeg liker ikke alle sykdommene som er i omløp der, selv om det hjelper å vite navnet på bakterie og virus arter.

Tony Attwood sa noe om at hvis en pasient forelsket seg i sin terapeut, måtte dette på skånsomt vis oppklares. Nå er vel ikke jeg forelsket, men det er ikke langt unna, men jeg vet ikke hvilket ord som er riktig å bruke.

Derfor er alt jeg trenger at min psykiater ikke forsvinner for meg. At vi alltid fortsetter å være venner. Jeg skulle ønske at jeg engang kunne like det sosiale så godt at jeg fikk lyst til å bare være sosial uten et tema, men jeg tror ikke egentlig det vil skje.

Slik at det er ikke fare for at jeg ville blitt en slitsom venn for min psykiater, det er mere en sånn venn i hjertet også at jeg vet at hvis hun trenger hjelp så kan hun sende meg en mail. Ordentlige venner hjelper hverandre. Og jeg prater aldri mens jeg jobber med noe, for jeg konsentrer meg så veldig.

Takk for svaret.