En mor er død..

[Rosavina]

Jeg er hennes datter.

Jeg ble mishandlet i oppveksten. Overlatt til tilfledige menn som misbrukte meg. Ignorert. Var masse syk, fikk ikke hjelp. Truet. Fikk skylden for hennes alkoholproblemer (at det var min far som voldtok henne og jeg ble født). Jeg har en halvsøster, hun slapp unna med det meste. Hatet var mot meg.

Som voksen manipulert og utnyttet frem til jeg via hennes fastlege greide å komme meg ut av grepet. Nå er det 10 år siden kontakt overhode.

Nå er hun død.

Først bestemte jeg meg for å gå i begravelsen, gjøre alt det som er forventet (min søster ordner det praktiske)..

Men jeg blir kvalm og rasende av tanken på å være så uærlig mot meg selv...

Denne kamelen orker jeg bare ikke å svelge.

Det er for mye..

[Mammantil3]

Du skylder henne ingenting.

Du skal gjøre det som er riktig for deg.

Forferdelig å høre hvordan du hadde det i oppveksten, hvor er barnevernet når det virkelig trengs...?

[lealaus]

Jeg støtter deg veldig i å være deg selv tro.

Du skylder ikke henne noe, og du trenger verken bevise noe overfor omgivelsene, ei heller trenger du å stille opp som den "sørgende" datter og ta imot kondolanser som nesten burde være gratulasjoner i stedet.

Ta vare på deg selv - du har et liv som trenger deg.

Lykke til.

[determegdet]

Enig med Mammantil3, du skylder henne ingenting. Ikke gidd å engasjere deg i dette (begravelsen). Vis henne (i den grad det er mulig) og andre at du ikke gidder å bry deg. Hun fortjener det ikke.

[bibben]

Enig med Mammantil3, du skylder henne ingenting. Ikke gidd å engasjere deg i dette (begravelsen). Vis henne (i den grad det er mulig) og andre at du ikke gidder å bry deg. Hun fortjener det ikke.

Det var sterkt å lese det du skriver.

Du har åpenbart gjort en betydelig innsats for å komme deg ut av din mors grep og liv. Det står det respekt av.

Jeg tenker at du gjør et riktig valg når du tar følelsene dine og kvalmen din på alvor. Det er sterke signal.

Ta vare på deg selv, det er din viktigste oppgave.

Mvh

[rose23]

Jeg kan ikke svare for deg, men jeg pisser gjerne på graven til han som ødela barndommen min når han dør.

[Axcia]

Du kan med god samvittighet drite i å vise henne "den siste ære". *trøsteklem*

[100%ull]

Gå i begravelsen...

Tilgi for din egen del...

...så slipper du selv å forgå av bitterhet...

[Gjest tuppelulle]

Vondt å lese. Synes du skal gjøre det som føles riktig for deg, ikke hva du mener forventes av deg.

[Madelenemie]

Hei!

jeg ble ikke utsatt for så mye forferdelig som deg, men jeg ble heller ikke elsket.

Jeg syns ikke du skal gå i hennes begravelse, jeg håper du ikke er i tvil og ofrer henne en tanke, vær ærlig mot deg selv.

Jeg vet ikke om jeg går i min mors begravelse, hvis jeg gjør det er det for mine barn, jeg bryr meg ikke om henne og jeg gidder ikke hykle eller vise henne noen ære som brukte sitt liv på egoisme og hat.

For all del alt kan ikke tilgis, man kan bare gå videre som best man kan for sin egen del. Voksne som ødelegger barns liv er det verste jeg vet.

[Rosavina]

Gå i begravelsen...

Tilgi for din egen del...

...så slipper du selv å forgå av bitterhet...

Jeg finnes ikke bitter...ikke en eneste celle i min kropp bærer nag.

Men kjenner på et enormt raseri om jeg skal sitte i kirken og høre prestens tale og familie og bekjentes gråt...

Se båren hennes og alle blomstene..

Følge kisten til graven og se den senkes i jorden.

Jeg vil kaste opp av tanken på det..

Jeg har en stor slekt på min mors side og har fått tydlige signaler på at det ikke forventes av meg at jeg skal gjøre dette.

[Mammantil3]

Gå i begravelsen...

Tilgi for din egen del...

...så slipper du selv å forgå av bitterhet...

''Tilgi for din egen del...

...så slipper du selv å forgå av bitterhet...''

Jeg tror det er flere som sliter med at de IKKE greide å gi faen, IKKE gjorde som de egentlig følte for - men derimot har prøvd og prøvd og prøvd og ikke greid å tilgi. Eller gjort det de tror "hele verden" har forventet.

Man trenger absolutt ikke å forgå av bitterhet selv om man ikke tilgir. Jeg har definitivt ikke tilgitt mitt hespetre av en mor, hun eksisterer bare ikke for meg. Tenker svært sjelden på henne, og hun skaper ingen følelser i meg. Hun bare _er_ikke_.

Trådstarter: Gjør det du selv synes er riktig. Det finnes ingen fasit.

[Gjest togli]

Selvsagt trenger du ikke å dra i begravelsen! Hun har svikta deg på det groveste, så at du "svikter" henne denne gangen gjør slettes ingen verdens ting.. Gjør det som føles rett for deg - og jeg tror sikkert mange forstår valget ditt (uansett er det ikke viktig hva "andre" tenker).

*klem*