Tynn hud og tykke murer

[Gjest dumino]

Det er veldig overveldende å være så følsom som jeg tydeligvis er. Når jeg ser eller opplever lidelse og smerte tenker jeg bare at jeg ikke vil eksistere lenger. Derfor har jeg bygget ganske tykke og høye murer rundt meg selv. Det er trygt, men også ensomt. I det minste går det an å puste her inne.

Når mennesker kommer innenfor murene mine slipper jeg dem aldri ut frivillig. Først når de klarer å rømme ser jeg den lidelsen jeg har påført dem.

Et helt fantastisk menneske er i ferd med å grave et ganske stort hull rett utenfor muren min. Det har aldri skjedd før. Alle de andre har blitt sluppet inn gjennom hovedinngangen, for så å oppleve at jeg holder dem fanget helt til de klarer å rive ned murene innenfra mens jeg blir etterlatt sårbar i ruinene uten noe som helst forsvar.

Dette er fryktelig skummelt!