Madelenemie

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei :-)

Jeg har en sønn på 17 år som i dag spurte meg om jeg visste hva asperger syndrom er ? Det viser seg at han går i klassen med en som har denne diagnosen og i dag har han lært om det på skolen.

Alt han forteller stemmer med det du har sagt. Det var interesant å høre han fortelle om det han har lært og hans syn på det og få dette "stemplet" på seg. Min sønn skjønner ikke hva denne gutten skal med diagnosen asperger og da tenkte jeg på deg som innimellom heller ikke ønsker deg diagnosen.

Min sønn har bare sett på denne gutten som ekstra glup. Glupere enn de andre i klassen. Han er en min sønn pleier å henvende seg til når han trenger mattehjelp. Han er flink til å lære seg fra seg matte sier sønnen min. Kanskje fordi han er grundig og detaljert?, tenker jeg. Han ligger ett klassetrinn over de andre i matte.

Han er glupere enn oss andre, sier han. Kanskje mindre sosial, men en interesant person og lytte til i gruppesamtaler. Mange interesante meninger, men innimellom litt "absurde"

Hvorfor kan ikke folk bare få være forskjellige? Hvorfor skal de puttes i en bås? Hva skal han med diagnosen? Hvorfor måtte jeg vite at han har en diagnose? Hva skal han med diagnosen, er spørsmål han stiller seg.

Kunne ikke jeg bare få lov til å se på han som glupere enn oss og litt annerledes bare? Vi har jo alle ulike personligheter, sier han.

Jeg synes det var litt interesant å høre en ungdoms syn på dette . Tenkte jeg bare skulle fortelle deg det :-)

[Gjest tenker jeg]

Jeg lurer på hvorfor dette ble tatt opp nå? Det må vel være på initiativ fra gutten med asperger, og da er det vel nærliggende å tenke seg et underliggende motiv av å bli forstått bedre for sin annerledeshet?

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg lurer på hvorfor dette ble tatt opp nå? Det må vel være på initiativ fra gutten med asperger, og da er det vel nærliggende å tenke seg et underliggende motiv av å bli forstått bedre for sin annerledeshet?

Kanskje? Jeg vet ikke. Det kan også være foreldrenes ønske. Jeg synes nå likevel det er intersant å høre synspunkter fra en som daglig opplever det på nært hold. Jeg tror kanskje Madelenemie kan svare best på dette :-)

[Madelenemie]

Hei!

Ja det var interessante ord.

Barn og ungdommer har mange tanker som ofte er lettere å følge, jeg vet ikke hvorfor.

Mine sønner er det litt på samme vis med, tror ikke mange egentlig heller tenker at de har asperger syndrom til daglig, de er hyggelige og hjelpsomme gutter og flinke faglig. De blir sett på som glupe de også ligger foran i matematikk.

Vi har derfor ikke gått ut og informert noen, de har fortalt det til sine beste venner.

Jeg har nok nevnt det før, men jeg hadde en foreleser i fysikk, som jeg tror har asperger syndrom, han klarer seg sånn passe, klarer jobben, men sliter med angst (han forteller alt vet du, eksakt ant. ganger han går til sin lege, medisiner, samt avstanden i forskjellige måleneheter osv...) Jeg tror han selv søker mot meg fordi han føler vi har noe felles. Jeg er den som går best overens med han, han blir så sinne, fordi han skjønner ikke hva andre ikke forstår. Han likte mine rosa linjaler og nå har jeg tenkt å sende noen til han i julegave for jeg tenker ofte på han. Han er 65 år.

Man kan klare seg uten diagnose, men for mange av oss er det jo fint å få svar på hva det er som fører til alle misforståelsene.

Ja jeg vil ikke egentlig ha asperger syndrom, men jeg kan ikke tenke "ha lyst til/på" sier nhd, man må akseptere. Det går bedre, men jeg trenger påminnelser for jeg glemmer faktisk inni mellom at jeg har dette, også får jeg det for meg at sikkert min psykiater også er blitt i tvil, samt dere her inne, og nhd. Slik at når han skrev nå nettopp og svarte, minnet han meg på dette, og jeg ble faktisk glad, det var ikke sånn at jeg tenkte, "huff må han nå nevne det", nei jeg ble glad inni hjertet mitt, litt lettet, over å tenke, ja det er jo det jeg har.

Kanskje den gutten også selv om han fungerer så bra innerst inne syns det er deilig å vite hva som er mer strevsomt for han i livet enn for andre.

[Madelenemie]

Hei!

Ja det var interessante ord.

Barn og ungdommer har mange tanker som ofte er lettere å følge, jeg vet ikke hvorfor.

Mine sønner er det litt på samme vis med, tror ikke mange egentlig heller tenker at de har asperger syndrom til daglig, de er hyggelige og hjelpsomme gutter og flinke faglig. De blir sett på som glupe de også ligger foran i matematikk.

Vi har derfor ikke gått ut og informert noen, de har fortalt det til sine beste venner.

Jeg har nok nevnt det før, men jeg hadde en foreleser i fysikk, som jeg tror har asperger syndrom, han klarer seg sånn passe, klarer jobben, men sliter med angst (han forteller alt vet du, eksakt ant. ganger han går til sin lege, medisiner, samt avstanden i forskjellige måleneheter osv...) Jeg tror han selv søker mot meg fordi han føler vi har noe felles. Jeg er den som går best overens med han, han blir så sinne, fordi han skjønner ikke hva andre ikke forstår. Han likte mine rosa linjaler og nå har jeg tenkt å sende noen til han i julegave for jeg tenker ofte på han. Han er 65 år.

Man kan klare seg uten diagnose, men for mange av oss er det jo fint å få svar på hva det er som fører til alle misforståelsene.

Ja jeg vil ikke egentlig ha asperger syndrom, men jeg kan ikke tenke "ha lyst til/på" sier nhd, man må akseptere. Det går bedre, men jeg trenger påminnelser for jeg glemmer faktisk inni mellom at jeg har dette, også får jeg det for meg at sikkert min psykiater også er blitt i tvil, samt dere her inne, og nhd. Slik at når han skrev nå nettopp og svarte, minnet han meg på dette, og jeg ble faktisk glad, det var ikke sånn at jeg tenkte, "huff må han nå nevne det", nei jeg ble glad inni hjertet mitt, litt lettet, over å tenke, ja det er jo det jeg har.

Kanskje den gutten også selv om han fungerer så bra innerst inne syns det er deilig å vite hva som er mer strevsomt for han i livet enn for andre.

Hei!

jeg glemte dette poenget:

Jeg syns ikke man i alle tilfeller skal informere om dette, det må bli opp til barnet, eller i dette tilfellet ungdommen, men

For mine sønner ble det litt sånn en lettelse, han ene tror han er en liten "Einstein", fra å være litt nerdete og ikke ha venner, ble han liksom sett på som den smarte og fikk posisjon utfra sin faglige interrsse og dyktighet og fikk venner:). Den eldste bryr seg ikke om å si det, og har ikke sagt det til mange, han sier han ikke er denne diagnosen, men at det bare beskriver hans måte å tenke på, mer konkret.

Så for noen kjennes det nok riktig, men kanskje alt etter som hvor man er og hvor mye man strever og om man har venner eller ikke. Der var jo mine sønner forskjellig også

[Madelenemie]

Hei!

Nå kom jeg på dette;

En mor til min sønns beste venn "merket" at jeg nok hadde asperger syndrom, dette pga av flere ting, men som hun sa "Jeg viste jo du har barn med asperger".

Derfor tenker jeg selv, det er lett å tenke, asperger syndrom når man vet jeg er mor til barn med asperger.

Men selv om jeg "avslørte" meg selv med hvor jeg så, når, og i en meget spesiell situasjon, i følge damen (hun gråt nemlig og jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre), så virker det ikke som om dette er noen hindring for henne, jeg tenker på at hun har invitert meg på lunsj, og jeg gikk, og jeg likte det. Det var hun som ga meg den grottelagrete osten som min mann ble sjokkert over prisen på 375 kr. på "gutta på haugen", på St hans Haugen. Min mann sa da han gikk for å kjøpe osten og butikkdamen spurte han, "skal det være noe mer?", "nei takk, jeg har ikke råd" sa min mann og gikk. (Dette er en overdrivelse og ingen løgn, en høyst vanlig måte å si noe på! han sa det for å gi uttrykk for hans sjokk over prisen)(jeg venner meg til det for tiden)

Da hennes barn skulle besøke meg første gang, ville jeg som kjent berolige henne, med at jeg ikke er en voldelig asperger som skader barn osv...det var når det stod om så mange øksedrap, skyting og lynsjinger, samt voldtekt begått av mennesker med asperger syndrom.

Hun svarte at jeg ikke trengte å skrive noe av dette, da det "aldri ville falt meg inn å tro slikt om deg", ja slik at jeg syns mennesker er veldig hyggelige og imøtekommende og slett ikke dømmende. Lager noen problemer av dette, så er det egentlig jeg selv, som lager problemene altså. Rart men faktisk sant og dette bør jeg merke meg med en gang. Dette er et poeng!

Hovedpoenget jeg altså vil frem til er at mennesker er hyggelige og imøtekommende, jeg føler aldri jeg blir behandlet som en diagnose, men jeg ser de noen ganger prøver å være ekstra inkluderende og hyggelig noe jeg syns er pent av dem. (mødrene i mine barns klasser) Jeg syns jo det er anstrengende, men vennlig når de sier jeg skal sitte med dem, men jeg har nå en plan for neste gang, jeg jobber med en oppg. fra nhd. skjønner du.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hei!

Nå kom jeg på dette;

En mor til min sønns beste venn "merket" at jeg nok hadde asperger syndrom, dette pga av flere ting, men som hun sa "Jeg viste jo du har barn med asperger".

Derfor tenker jeg selv, det er lett å tenke, asperger syndrom når man vet jeg er mor til barn med asperger.

Men selv om jeg "avslørte" meg selv med hvor jeg så, når, og i en meget spesiell situasjon, i følge damen (hun gråt nemlig og jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre), så virker det ikke som om dette er noen hindring for henne, jeg tenker på at hun har invitert meg på lunsj, og jeg gikk, og jeg likte det. Det var hun som ga meg den grottelagrete osten som min mann ble sjokkert over prisen på 375 kr. på "gutta på haugen", på St hans Haugen. Min mann sa da han gikk for å kjøpe osten og butikkdamen spurte han, "skal det være noe mer?", "nei takk, jeg har ikke råd" sa min mann og gikk. (Dette er en overdrivelse og ingen løgn, en høyst vanlig måte å si noe på! han sa det for å gi uttrykk for hans sjokk over prisen)(jeg venner meg til det for tiden)

Da hennes barn skulle besøke meg første gang, ville jeg som kjent berolige henne, med at jeg ikke er en voldelig asperger som skader barn osv...det var når det stod om så mange øksedrap, skyting og lynsjinger, samt voldtekt begått av mennesker med asperger syndrom.

Hun svarte at jeg ikke trengte å skrive noe av dette, da det "aldri ville falt meg inn å tro slikt om deg", ja slik at jeg syns mennesker er veldig hyggelige og imøtekommende og slett ikke dømmende. Lager noen problemer av dette, så er det egentlig jeg selv, som lager problemene altså. Rart men faktisk sant og dette bør jeg merke meg med en gang. Dette er et poeng!

Hovedpoenget jeg altså vil frem til er at mennesker er hyggelige og imøtekommende, jeg føler aldri jeg blir behandlet som en diagnose, men jeg ser de noen ganger prøver å være ekstra inkluderende og hyggelig noe jeg syns er pent av dem. (mødrene i mine barns klasser) Jeg syns jo det er anstrengende, men vennlig når de sier jeg skal sitte med dem, men jeg har nå en plan for neste gang, jeg jobber med en oppg. fra nhd. skjønner du.

Jeg synes det har vært veldig interesant å lese innleggene dine. Mange sier at de kan lese av innleggene dine at du har asperger, men jeg tror det like gjerne kan komme av at du selv har vært en dyktig formidler. Du viser selvinnsikt og du formidler godt hva det vil si å ha diagnosen og sånn sett er nok diagnosen også vært viktig for deg. Det virker som du synes det er godt at andre vet. Det gjelder sikker også klassekameraten til sønnen min. Han er såpass voksen at han sikkert har bestemt selv at klassekameratene skal informeres :-)

[Madelenemie]

Jeg synes det har vært veldig interesant å lese innleggene dine. Mange sier at de kan lese av innleggene dine at du har asperger, men jeg tror det like gjerne kan komme av at du selv har vært en dyktig formidler. Du viser selvinnsikt og du formidler godt hva det vil si å ha diagnosen og sånn sett er nok diagnosen også vært viktig for deg. Det virker som du synes det er godt at andre vet. Det gjelder sikker også klassekameraten til sønnen min. Han er såpass voksen at han sikkert har bestemt selv at klassekameratene skal informeres :-)

Hei!

Ja jeg tenker akkurat nå på at jeg tror egentlig bare jeg skriver det jeg tenker, det er ikke mer enn det.

Også har jeg skjønt på besøk at de syns visse ting er morsomt, dette irriterte meg før, men etter at jeg fikk diagnosen så tenkte jeg mer, "Å det er derfor".

Siden de fleste ikke blir redd for meg når jeg er sint, så er det sikkert morsomt når jeg lager det universelle uttrykket for sinne, men hadde jeg vært 2 meter ville det sannsynligvis ikke vært like morsomt. (antar jeg, jeg vet ikke)

Jeg skal vertfall si til deg/dere at dere både har behandlet meg hyggelig og forståelsesfullt, det setter jeg veldig pris på, dere har lært meg mer enn dere nok aner.

Takk:) Selv om jeg ikke skjønner helt tankegangen alltid, det må jeg innrømme.