Holde meg borte i jula?

[Gjest anonym19844]

Jeg gruer sånn til jul. Jeg bor en lang flytur unna familien, og har alltid dratt hjem for å feire med søsken, foreldre og besteforeldre, men i år lurer jeg på om jeg skal holde meg borte. På en side vil jeg mer enn gjerne tilbringe julen med mine besteforeldre som betyr alt for meg, men jeg gruer for å møte resten av familien. Både søsken og foreldre har så lenge jeg kan huske hatt en måte å være mot meg på som gjør meg sykere. De latterliggjør meg ofte, det blir en ekkel ubehagelig stemning hvor de sitter og skryter for hverandre og bygger hverandre opp på en måte jeg tenker er helt rar og usunn.

Hver jul har enten vært en eneste resignasjon hvor jeg prøver å jobbe med meg selv og ikke ta til meg det de sier, eller en kamp for å få de til å forstå hvor såret jeg blir og hvordan vårt forhold henger sammen med de problemene jeg har hatt i oppveksten og at det ikke nødvendigvis er sånn at jeg er født defekt. Uansett ender det opp med at jeg går helt i oppløsning og bare vil dø. "Slår meg vrang" i deres øyne. De skjønner ikke hvor utrygg, hatet og lite akseptert jeg føler meg, for dem har det blitt en sannhet at jeg gjør det med vilje for å prøve å ødelegge julefreden. Noe som ikke er sant da min aller største drøm er å ha en god jul og et harmonisk, trygt forhold til familien. Jeg blir satt sånn tilbake at jeg bruker uker på å komme meg mentalt etter jula er over.

Nå har jeg blitt bedt til Spania av noen jeg kjenner. Jeg kan maxe kredittkortet og få råd til det. To ting jeg er redd for: Besteforeldrene mine har alltid vært der for meg. Jeg fikk aldri betrodd meg til dem før de ble for gamle og skrøpelige, og jeg er så redd for at de vil bli triste og opprørte hvis jeg ikke kommer. Den andre tingen er at jeg er redd for å bryte sammen der nede. I mitt nye liv langt unna familien er mye av det som får meg til å fungere i hverdagen det at jeg innbiller meg at de er glade i meg, tross alt, og at ting egentlig ikke er så ille. Hvis jeg nå ikke drar hjem til jul, er jeg redd det skal skje noe inni meg som gjør at jeg ikke lenger har den trøsten, og da vet jeg ikke hva som kan skje. Særlig når de jeg er på ferie sammen med ringer sin familie for å ønske dem god jul og takke for gavene.

Hva ville dere ha gjort?

[lealaus]

Jeg har vært i en situasjon som din tidligere. Den siste jula jeg var der oppe, ville jeg egentlig ikke dra, men lot meg presse fordi morfar skulle være der. Det kuliminerte med at jeg brøyt sammen og stakk avgårde - tynnkledd i storm og orkan. Morfar, som var den eneste av besteforeldrene mine som var der, hadde reist hjem, men hetsen sluttet ikke fra de andre. Det endte altså med at jeg løp ut for jeg ble helt desperat. Noen timer senere fant en venninne meg på kaia og tok meg med hjem til familien sin. Derfra gikk det tre år før jeg snakket med foreldre og søsken igjen.

Jeg reiste tilbake til studiestedet mitt og nektet konsekvent å snakke med dem eller noen av de andre som ringte for å snakke meg til "fornuft". Jeg satte meg ned og skrev et brev til morfar - uten å gå i detaljer eller slenge dritt, forklarte jeg at jeg for tiden ble syk av for mye kontakt med dem, men at jeg for all del ville holde kontakten med han. Han var en mann av sin tid og skjønte det nok ikke helt, men han aksepterte det og vi holdt brevkontakt fram til hans død.

Første gang jeg igjen traff foreldre og søsken, var i begravelsen til morfar. Etter bruddet hadde de vært ganske pågående med hets og skyllebøtter og "stakkars meg-hvorfor gjør du dette mot meg"-utbrudd. Men jeg ga ingen respons, og de siste to årene var det helt stille. Kan si det slik at det var rart å treffe dem igjen - og under slike omstendigheter.

Etter dette har de behandlet meg veldig annerledes. Jeg tror aldri vi får snakket oss gjennom de ulike vanskelige tingene, men det er bra nok for meg at vi nå kan behandle hverandre med gjensidig respekt og uten at jeg hele tiden får slengere etter meg. Vi har ikke snakket om det som skjedde den gangen - vi er ikke en familie som snakker - likevel mener og tror jeg at det har satt såpass dype merker at de ikke ønsker at det skal skje igjen.

Når det er sagt, synes jeg det var en vel overdramatisk måte å få ro på. Jeg var psykisk i ulage i to år etterpå, og hele stormingen ut av huset ser jeg i ettertid på som et utslag av psykose. Jeg hadde forgjeves prøvd å snakke med dem om helsa mi i forkant av dette dramaet, men de ville ikke ta det innover seg. Og slik endte det altså.

Hvis jeg var deg, hadde jeg ikke reist hjem. Jeg ville skrevet et brev eller spilt inn en CD til besteforeldrene og latt dem få vite hvor mye de betyr for deg og hvor glad du er i dem, men at du i år må gjøre et annerledes valg, av hensyn til helsa di. Videre ville jeg gitt beskjed til de hjemme om at du reiser bort denne jula. Viktig å ikke gå inn i diskusjoner, men bare nesten forretningsmessig gjøre det klart for dem.

Du har lov til å tenke på deg selv også, vet du - selv om det er jul...

Lykke til

[Gjest anonym19844]

Jeg har vært i en situasjon som din tidligere. Den siste jula jeg var der oppe, ville jeg egentlig ikke dra, men lot meg presse fordi morfar skulle være der. Det kuliminerte med at jeg brøyt sammen og stakk avgårde - tynnkledd i storm og orkan. Morfar, som var den eneste av besteforeldrene mine som var der, hadde reist hjem, men hetsen sluttet ikke fra de andre. Det endte altså med at jeg løp ut for jeg ble helt desperat. Noen timer senere fant en venninne meg på kaia og tok meg med hjem til familien sin. Derfra gikk det tre år før jeg snakket med foreldre og søsken igjen.

Jeg reiste tilbake til studiestedet mitt og nektet konsekvent å snakke med dem eller noen av de andre som ringte for å snakke meg til "fornuft". Jeg satte meg ned og skrev et brev til morfar - uten å gå i detaljer eller slenge dritt, forklarte jeg at jeg for tiden ble syk av for mye kontakt med dem, men at jeg for all del ville holde kontakten med han. Han var en mann av sin tid og skjønte det nok ikke helt, men han aksepterte det og vi holdt brevkontakt fram til hans død.

Første gang jeg igjen traff foreldre og søsken, var i begravelsen til morfar. Etter bruddet hadde de vært ganske pågående med hets og skyllebøtter og "stakkars meg-hvorfor gjør du dette mot meg"-utbrudd. Men jeg ga ingen respons, og de siste to årene var det helt stille. Kan si det slik at det var rart å treffe dem igjen - og under slike omstendigheter.

Etter dette har de behandlet meg veldig annerledes. Jeg tror aldri vi får snakket oss gjennom de ulike vanskelige tingene, men det er bra nok for meg at vi nå kan behandle hverandre med gjensidig respekt og uten at jeg hele tiden får slengere etter meg. Vi har ikke snakket om det som skjedde den gangen - vi er ikke en familie som snakker - likevel mener og tror jeg at det har satt såpass dype merker at de ikke ønsker at det skal skje igjen.

Når det er sagt, synes jeg det var en vel overdramatisk måte å få ro på. Jeg var psykisk i ulage i to år etterpå, og hele stormingen ut av huset ser jeg i ettertid på som et utslag av psykose. Jeg hadde forgjeves prøvd å snakke med dem om helsa mi i forkant av dette dramaet, men de ville ikke ta det innover seg. Og slik endte det altså.

Hvis jeg var deg, hadde jeg ikke reist hjem. Jeg ville skrevet et brev eller spilt inn en CD til besteforeldrene og latt dem få vite hvor mye de betyr for deg og hvor glad du er i dem, men at du i år må gjøre et annerledes valg, av hensyn til helsa di. Videre ville jeg gitt beskjed til de hjemme om at du reiser bort denne jula. Viktig å ikke gå inn i diskusjoner, men bare nesten forretningsmessig gjøre det klart for dem.

Du har lov til å tenke på deg selv også, vet du - selv om det er jul...

Lykke til

Hva gjør du i julen nå som du ikke lenger feirer med familien, da?

Jeg blir litt skremt av den "tenk på meg selv - jeg fortjener... "-tanken. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom jula verken med eller uten familien. For jeg ser ikke helt vitsen med noe hvis jeg ikke har en familie.

[mushroom]

Ring dine besteforeldre og si at du kommer til å være i Spania i julen, men at du vil besøke dem så snart du kan etter det. Si at det føles viktig for deg å få muligheten til å være sammen med dem alene, fordi du er så glad i dem og savner å kunne sitte ned og snakke med dem som før i tiden. Dette kan du gjøre uten å si noe negativt om hverken dine foreldre eller søsken. Og til din mor kan du si at du vil til Spania fordi du i mange år har drømt om å feire jul i syden, men at du er glad i dem og kommer til å savne julematen hennes. Det handler om å være smidig, kjære deg, og om å unngå konflikter ved å si noe som gleder motparten. Hva din familie måtte tenke og mene om deg, vedkommer ikke deg. De får tenke og mene hva de vil. Det som betyr noe er hva DU velger å tenke og mene om deg selv.

[Gjest hemmelig hemmelig]

Jeg hadde holdt meg langt unna familien til jeg kunne ha et mer avslappet forhold til de. Du kan ikke forandre andre, endre tankemønsteret eller oppførselen deres.

Jeg har opplevd noe av det samme og jeg holdt meg borte fra foreldrene mine i flere år og jeg hadde minimal kontakt med de.

Ennå greier jeg ikke å si at jeg er glad i dem, for det er jeg faktisk ikke, de har forvoldt meg for mye følelsesmessig smerte og gitt meg følelsen av ikke å være verdt noen ting, noe som igjen gir seg utslag i at jeg aldri har vært er glad over å være levende men jeg har et latent ønske om å være ikke eksisterende.

[lealaus]

Hva gjør du i julen nå som du ikke lenger feirer med familien, da?

Jeg blir litt skremt av den "tenk på meg selv - jeg fortjener... "-tanken. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom jula verken med eller uten familien. For jeg ser ikke helt vitsen med noe hvis jeg ikke har en familie.

Den perioden uten familie feiret jeg jul sammen med gode venner som godtok meg for den jeg var. Jeg har aldri vært særlig glad i jul på grunn av opplevelser i barndommen. Selv nå sliter jeg med jula, selv om rammene er helt annerledes og julene stort sett er fine, spiller følelsene jepardy med meg og jeg blir veldig sliten når det er overstått.

Etterhvert fikk jeg egen familie og vi har skapt våre egne juler i ulike varianter. Denne jula skal ungene for første gang siden exen og jeg skilte lag for 8 år siden ikke være sammen med meg, og også det er helt greit. Jeg skal faktisk tilbringe kvelden sammen med min gamle mor.

Etter den treårsperioden greier vi alle nå å omgås på en måte som ikke sårer noen. Det gjorde noe med meg - at jeg fant ut at de "tradisjonelle" løsningene ikke alltid er best for meg. Dersom jeg skal gå på akkord med meg selv, går det i neste runde ut over mange andre fordi jeg blir såpass ustabil. Det gjorde også noe med dem, og jeg opplever at de behandler meg med respekt på en helt annen måte.

Det der med "jeg fortjener osv" skjønner jeg, tror jeg. Men se det slik at det er ikke godt for noen med ei jul full av krangel og nedlatende bemerkninger. Besteforeldrene dine vil merke det godt, selv om de kanskje er høflige nok til å ikke si noe, og jeg tror ikke de andre i familien synes det er spesielt hyggelig heller. Trolig skjønner de ikke bæret av ditt følsomme sinn - eller de skjønner såpass mye at de finner det "enklere" å angripe enn å risikere å bli satt til veggs.

Hvis du reiser til Spania og kommer til å sitte der nede med kvaler og dårlig samvittighet, synes jeg ikke du skal reise. Men er det en mulighet for å kunne oppleve en annerledes jul som kan gi deg rom og kanskje litt overskudd, mener jeg absolutt du skal dra.

Men uansett om du gjør slik eller sånn, vil jeg råde deg til å dra med et helt hjerte. Bestemme deg for at "dette er valget mitt" og reise avgårde og dra det beste ut av det.

Lykke til!

[Gjest anonym19844]

Jeg hadde holdt meg langt unna familien til jeg kunne ha et mer avslappet forhold til de. Du kan ikke forandre andre, endre tankemønsteret eller oppførselen deres.

Jeg har opplevd noe av det samme og jeg holdt meg borte fra foreldrene mine i flere år og jeg hadde minimal kontakt med de.

Ennå greier jeg ikke å si at jeg er glad i dem, for det er jeg faktisk ikke, de har forvoldt meg for mye følelsesmessig smerte og gitt meg følelsen av ikke å være verdt noen ting, noe som igjen gir seg utslag i at jeg aldri har vært er glad over å være levende men jeg har et latent ønske om å være ikke eksisterende.

''Ennå greier jeg ikke å si at jeg er glad i dem, for det er jeg faktisk ikke, de har forvoldt meg for mye følelsesmessig smerte og gitt meg følelsen av ikke å være verdt noen ting, noe som igjen gir seg utslag i at jeg aldri har vært er glad over å være levende men jeg har et latent ønske om å være ikke eksisterende.''

Jeg har også hatt det ønsket, men forskjellen er at jeg er så alt for glad i dem. Skulle ønske jeg kunne få dem til å bety ingenting, eller noe bare negativt, men det går ikke.

Omgås du dem nå?

[Gjest anonym19844]

Ring dine besteforeldre og si at du kommer til å være i Spania i julen, men at du vil besøke dem så snart du kan etter det. Si at det føles viktig for deg å få muligheten til å være sammen med dem alene, fordi du er så glad i dem og savner å kunne sitte ned og snakke med dem som før i tiden. Dette kan du gjøre uten å si noe negativt om hverken dine foreldre eller søsken. Og til din mor kan du si at du vil til Spania fordi du i mange år har drømt om å feire jul i syden, men at du er glad i dem og kommer til å savne julematen hennes. Det handler om å være smidig, kjære deg, og om å unngå konflikter ved å si noe som gleder motparten. Hva din familie måtte tenke og mene om deg, vedkommer ikke deg. De får tenke og mene hva de vil. Det som betyr noe er hva DU velger å tenke og mene om deg selv.

Det kan jeg gjøre, må bare manne meg opp litt, familiekulturen er sånn at vi ikke sier vi savner hverandre eller uttrykker positive følelser med ord.

Så ser jeglitt av problemet nå. De betyr så mye for meg at jeg ikke makter å slutte å bry meg om hva de tenker. Tror på mange måter de kommer til å bli lettet over at jeg ikke kommer, så de kan sitte der i fred og bekrefte hverandre om at det er jeg som er født hjerneskadet.

[Gjest anonym19844]

Den perioden uten familie feiret jeg jul sammen med gode venner som godtok meg for den jeg var. Jeg har aldri vært særlig glad i jul på grunn av opplevelser i barndommen. Selv nå sliter jeg med jula, selv om rammene er helt annerledes og julene stort sett er fine, spiller følelsene jepardy med meg og jeg blir veldig sliten når det er overstått.

Etterhvert fikk jeg egen familie og vi har skapt våre egne juler i ulike varianter. Denne jula skal ungene for første gang siden exen og jeg skilte lag for 8 år siden ikke være sammen med meg, og også det er helt greit. Jeg skal faktisk tilbringe kvelden sammen med min gamle mor.

Etter den treårsperioden greier vi alle nå å omgås på en måte som ikke sårer noen. Det gjorde noe med meg - at jeg fant ut at de "tradisjonelle" løsningene ikke alltid er best for meg. Dersom jeg skal gå på akkord med meg selv, går det i neste runde ut over mange andre fordi jeg blir såpass ustabil. Det gjorde også noe med dem, og jeg opplever at de behandler meg med respekt på en helt annen måte.

Det der med "jeg fortjener osv" skjønner jeg, tror jeg. Men se det slik at det er ikke godt for noen med ei jul full av krangel og nedlatende bemerkninger. Besteforeldrene dine vil merke det godt, selv om de kanskje er høflige nok til å ikke si noe, og jeg tror ikke de andre i familien synes det er spesielt hyggelig heller. Trolig skjønner de ikke bæret av ditt følsomme sinn - eller de skjønner såpass mye at de finner det "enklere" å angripe enn å risikere å bli satt til veggs.

Hvis du reiser til Spania og kommer til å sitte der nede med kvaler og dårlig samvittighet, synes jeg ikke du skal reise. Men er det en mulighet for å kunne oppleve en annerledes jul som kan gi deg rom og kanskje litt overskudd, mener jeg absolutt du skal dra.

Men uansett om du gjør slik eller sånn, vil jeg råde deg til å dra med et helt hjerte. Bestemme deg for at "dette er valget mitt" og reise avgårde og dra det beste ut av det.

Lykke til!

Det er bare at det kjennes ut som at hvis jeg drar nå, så har jeg gitt opp.

Hvordan takler du det når følelsene spiller jeopardy? Bra uttrykk forresten....

[Mammantil3]

Hva gjør du i julen nå som du ikke lenger feirer med familien, da?

Jeg blir litt skremt av den "tenk på meg selv - jeg fortjener... "-tanken. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom jula verken med eller uten familien. For jeg ser ikke helt vitsen med noe hvis jeg ikke har en familie.

''For jeg ser ikke helt vitsen med noe hvis jeg ikke har en familie.''

Jeg skjønner at du sliter med tankene dine, men husk at venner er den familien du selv velger. Venner kan være mye, mye viktigere enn familie.

Familie er noe man har fått tildelt, og det er slett ikke gitt at de er snille og greie og vil en vel. Venner velger man, og de man regner som sine venner er helst de som viser forståelse og vennlighet. :-)

Nå vil jeg nok aldri råde noen til å maxe et kredittkort for å reise noe sted, til det er min økonomiske side for vrien å lure (:-)), men jeg hadde definitivt ikke reist til den familien din!

Jeg hadde skrevet et brev til besteforeldrene og forklart, sagt hva de betydde for meg, og jeg hadde nok heller ikke lagt skjul på hvorfor jeg ikke ville feire jul med de gærningene. Så hadde jeg handlet godis og mat og benket meg foran TV'n hjemme hos meg selv. :-)

Jeg synes du skal tenke på deg selv og din helse, og velge det alternativet som vil gagne deg mest.

:-)

[Gjest anonym19844]

''For jeg ser ikke helt vitsen med noe hvis jeg ikke har en familie.''

Jeg skjønner at du sliter med tankene dine, men husk at venner er den familien du selv velger. Venner kan være mye, mye viktigere enn familie.

Familie er noe man har fått tildelt, og det er slett ikke gitt at de er snille og greie og vil en vel. Venner velger man, og de man regner som sine venner er helst de som viser forståelse og vennlighet. :-)

Nå vil jeg nok aldri råde noen til å maxe et kredittkort for å reise noe sted, til det er min økonomiske side for vrien å lure (:-)), men jeg hadde definitivt ikke reist til den familien din!

Jeg hadde skrevet et brev til besteforeldrene og forklart, sagt hva de betydde for meg, og jeg hadde nok heller ikke lagt skjul på hvorfor jeg ikke ville feire jul med de gærningene. Så hadde jeg handlet godis og mat og benket meg foran TV'n hjemme hos meg selv. :-)

Jeg synes du skal tenke på deg selv og din helse, og velge det alternativet som vil gagne deg mest.

:-)

Det er bare at jeg synes det er så vanskelig å slippe potensielle gode venner inn på meg. Jeg har hatt noen bestevenner, men de har vist seg å ikke være så gode når alt kommer til alt, dvs de har brukt meg som en reserve eller gjort seg morsom på min bekostning sammen med andre.

Så vil det sikkert virke rart på mange potensielle venner at jeg ikke har noe familieoppbacking i ryggen slik som de (fleste) har.

Tror nok det vil såre mine besteforeldre veldig å høre noe negativt om resten av familien, så det skal jeg skåne dem for.

Resten av forslaget ditt er bra, men jeg hadde nok grått meg sønder og sammen om jeg hadde prøvd å kose meg alene på julaften. Samtidig ga det meg en god ide. Kanskje jeg rett og slett skal leie meg inn på hotell, vertshus etc. på hjemstedet mitt? Slik kan jeg være sammen med dem på julekvelden, men ha et sted å trekke meg tilbake til hvis det blir dårlig stemning. Så slipper jeg å føle meg så fanget. For det er ofte problemet, jeg går helt i oppløsning, de fortsetter å pøse på med hån og så aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg vekk derfra.

[Gjest ingen nick]

''Ennå greier jeg ikke å si at jeg er glad i dem, for det er jeg faktisk ikke, de har forvoldt meg for mye følelsesmessig smerte og gitt meg følelsen av ikke å være verdt noen ting, noe som igjen gir seg utslag i at jeg aldri har vært er glad over å være levende men jeg har et latent ønske om å være ikke eksisterende.''

Jeg har også hatt det ønsket, men forskjellen er at jeg er så alt for glad i dem. Skulle ønske jeg kunne få dem til å bety ingenting, eller noe bare negativt, men det går ikke.

Omgås du dem nå?

Ja, jeg har kontakt med de og de har sluttet å angripe meg. De bor langt unna så antall besøk i løpet av året begrenser seg til en gang i løpet av sommeren, men jeg snakker med de i telefonen.

Nå er de blitt gamle og vi lar alt gammelt nag ligge. Jeg bor hos søsteren min når jeg besøker hjemplassen og avlegger foreldrene mine flere korte besøk i løpet av den tiden vi er der, jeg orker ikke å være for tett på de i for lang tid.

[Mammantil3]

Det er bare at jeg synes det er så vanskelig å slippe potensielle gode venner inn på meg. Jeg har hatt noen bestevenner, men de har vist seg å ikke være så gode når alt kommer til alt, dvs de har brukt meg som en reserve eller gjort seg morsom på min bekostning sammen med andre.

Så vil det sikkert virke rart på mange potensielle venner at jeg ikke har noe familieoppbacking i ryggen slik som de (fleste) har.

Tror nok det vil såre mine besteforeldre veldig å høre noe negativt om resten av familien, så det skal jeg skåne dem for.

Resten av forslaget ditt er bra, men jeg hadde nok grått meg sønder og sammen om jeg hadde prøvd å kose meg alene på julaften. Samtidig ga det meg en god ide. Kanskje jeg rett og slett skal leie meg inn på hotell, vertshus etc. på hjemstedet mitt? Slik kan jeg være sammen med dem på julekvelden, men ha et sted å trekke meg tilbake til hvis det blir dårlig stemning. Så slipper jeg å føle meg så fanget. For det er ofte problemet, jeg går helt i oppløsning, de fortsetter å pøse på med hån og så aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg vekk derfra.

Hvis du virkelig vil være sammen med familien på julekvelden, så synes jeg det er en kjempeidè å leie seg inn et annet sted slik at du kan gå når du vil. :-)

Å skåne besteforeldre fra sannheten er forsåvidt en edel tanke, men jeg hadde bare ikke gjort det. De lever vel på en løgn, da, hvis de tror den gærne familien din ellers er hyggelige mennesker. Ikke sikkert det er noe bedre.

Jeg tror du finner en løsning på dette! :-)