Vil ikke plage andre med min depresjon

[Gjest Polarbi]

I korte perioder blir jeg veldig deprimert. Det skjer sånn ca 2-3 ganger i året og varer sjeldent lengre enn 1-2 uker. Så går det sakte men sikkert over av seg selv.

Jeg er veldig lite sosial denne tiden, sover mye og spiser lite.

Har aldri fått hjelp for dette og syns ikke egentlig jeg trenger det heller, siden det går over etter en stund. Jeg har det jo tross alt greit ellers og dette er bare snakk om korte perioder.

Nå har jeg derimot fått meg kjæreste som jeg er veldig forelsket og lykkelig sammen med! Det hindrer allikevel ikke at jeg kjenner jeg holder på å gå inn i en depressiv fase. Hun vil helst være med meg hele tiden og jeg ser dette kan bli et problem, da jeg mest sannsynlig vil få behov for å være mye alene, selv om jeg er veldig glad i henne og liker å være sammen med henne.

Så hvordan forklare henne dette uten at hun vil ta det personlig? Har nevnt for henne fra starten av forholdet, men hun har jo aldri sett hvordan jeg blir når når jeg er skikkelig nede og jeg er redd hun vil bli veldig bekymret for meg og kreve at jeg får hjelp.

[Gjest Ærlighet varer lengst]

Si det som det er.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.

Her er det viktig at du forklarer henne hvordan dette er. Om hun vil ditt beste, forstår hun at du må få tid alene i slike perioder. Om hun er moden, forstår hun også at dette ikke har med henne å gjøre.

Skal du ikke vurdere å søke hjelp hos fastlegen?

[Madelenemie]

Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.

Her er det viktig at du forklarer henne hvordan dette er. Om hun vil ditt beste, forstår hun at du må få tid alene i slike perioder. Om hun er moden, forstår hun også at dette ikke har med henne å gjøre.

Skal du ikke vurdere å søke hjelp hos fastlegen?

Hei!

Jeg vet ikke om det er en kjønnsforskjell eller en personlighetsforskjell som gjør til at noen isolerer seg og andre vil snakke når de er lei seg.

Jeg ser at jeg blir stillere jo mer jeg har å tenke på, da jeg hadde det veldig slitsomt før jeg ble diagnostisert tilbrakte jeg mest tid på mitt rom ,alene, jeg vil over hodet ikke snakke med noen når jeg har det ille! Min mann kunne mase, men jeg hadde ingen ting å si. Hva skulle jeg si? Når ord ofte blir kaos i hodet og man ikke vet hva som skjer, da snakker man jo ikke!

Jeg har en venninne med asperger som har det på samme måte, da hun fikk en depresjon vil jeg si, isolerte hun seg fullstendig, og hun kunne ikke formidle noe. Dette føltes naturlig og jeg lot henne være i fred, men sa jeg var der hvis hun orket. Men det gjorde hun ikke.

Det kan være litt skummelt med slike oppfatninger for da kan man kanskje misforstå feks kvinner som ikke svarer til det man innbiller seg er slik. Jeg er dessuten den kvinne med asperger jeg selv kjenner best som kan sette ord på følelser, ikke ved å snakke, men ved å skrive, men dette fikk min psykiater oppdaget/utløst fordi hun sa, "Du skriver bra".

[Gjest nickitita]

Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.

Her er det viktig at du forklarer henne hvordan dette er. Om hun vil ditt beste, forstår hun at du må få tid alene i slike perioder. Om hun er moden, forstår hun også at dette ikke har med henne å gjøre.

Skal du ikke vurdere å søke hjelp hos fastlegen?

''Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.''

I såfall er jeg en mann. Jeg gjemmer meg på rommet mitt og slår av lyset når jeg er deprimert. Tankene står stille og jeg greier ikke å formidle helt hvordan jeg har det. Føler meg som en komplett idiot og da er det jo best å gjemme seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.''

I såfall er jeg en mann. Jeg gjemmer meg på rommet mitt og slår av lyset når jeg er deprimert. Tankene står stille og jeg greier ikke å formidle helt hvordan jeg har det. Føler meg som en komplett idiot og da er det jo best å gjemme seg.

Menn er ikke alene med sin depresjon for å gjemme seg. De synes bare at det er mer strevsomt og gjør depresjonen verre med mye prat.

[Gjest nickitita]

Menn er ikke alene med sin depresjon for å gjemme seg. De synes bare at det er mer strevsomt og gjør depresjonen verre med mye prat.

Det kan vel også være en forskjell på type depresjon? Jeg tror jeg har opplevd begge deler. En depresjon som gjorde meg lammet og sengliggende, og en som gjorde at jeg pratet i et kjør og var agitert (tror jeg de kallte det). I tillegg er jeg både hypoman og deprimert samtidig noen ganger og da kan dette variere fra time til time.

Enkelt skal det ikke være -)

[Gjest Polarbi]

Her er det klare kjønnsforskjeller. Menn har oftest behov for å være alene når depresjonen er der. Kvinner vil gjerne prate.

Her er det viktig at du forklarer henne hvordan dette er. Om hun vil ditt beste, forstår hun at du må få tid alene i slike perioder. Om hun er moden, forstår hun også at dette ikke har med henne å gjøre.

Skal du ikke vurdere å søke hjelp hos fastlegen?

Den hjelpen fastlegen kan tilby er samtaleterapi eller piller.

Jeg har ingen åpenbare problemer og heller egentlig ingen god grunn til å bli så nerdfor. Derfor er det heller ikke noe å snakke om.

Har heller ikke lyst å plage hodet og kroppen med medisiner når depresjonen går over av seg selv etter et par uker.