slutte eller holde ut-psykolog problemer

[Gjest Louise Victoria]

jeg har gått til behandling hos psykolog i flere måneder, har dårlig kjemi med behandler, og føler at det ikke gir meg noe å gå der. Har tatt det opp flere ganger, men har ikke blitt bedre.

Hvor lenge skal behandling ikke fungerere før den gis opp? Hva skjer i slike tilfeller?

Har fått beskjed av avdelingen at det ikke er aktuelt med ny behandler, da de mener det er jeg som er problemet, ikke det at psykologen og jeg ikke fungerer sammen.

har time torsdag, veldig usikker på om jeg skal gå, eller bare gi opp hele prosjektet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal uansett gå.

Om det er den første behandleren du vil bytte ut, synes jeg du bør få det. Om det har skjedd flere ganger før, er det nok noe med deg.

Har du ikke merket noen forskjell etter 3-4 mnd, bør behandlingen vurderes omlagt.

[Gjest Louise Victoria]

Du skal uansett gå.

Om det er den første behandleren du vil bytte ut, synes jeg du bør få det. Om det har skjedd flere ganger før, er det nok noe med deg.

Har du ikke merket noen forskjell etter 3-4 mnd, bør behandlingen vurderes omlagt.

takk for svar. om problemet er meg, har du tips til hvordan jeg kan gå frem for å finne ut av hva det kan være og hvordan jeg kan evt. jobbe for å endre det? Synes det er vanskelig for meg når behandler sier at det er jeg som er problemet, mens jeg stopper opp når dialogen oss i mellom blir feil, og består primært av misforståelser.

[Gjest gunda gråstein]

takk for svar. om problemet er meg, har du tips til hvordan jeg kan gå frem for å finne ut av hva det kan være og hvordan jeg kan evt. jobbe for å endre det? Synes det er vanskelig for meg når behandler sier at det er jeg som er problemet, mens jeg stopper opp når dialogen oss i mellom blir feil, og består primært av misforståelser.

Hvis behandler sier det er du som er problemet, kan du ikke be ham/henne om å forklare hvorfor?

[Madelenemie]

Hei!

Ja jeg har gått til min psykiater i mange år og selv om jeg først tenkte at jeg skulle bli kvitt asperger, selv om hun påstod det ikke gikk, så holdt jeg ut. Jeg trengte timene og forklaringene.

Jeg ble veldig motivert av mine egne tanker om dette, og når jeg har bestemt meg for noe så kan sjelden noen få meg til å endre oppfatning. (annet enn når jeg forstår selv at jeg tok feil)

Men nå ser jeg at selv om jeg tok feil og jeg ikke blir kvitt diagnosen(noen dager får jeg det fortsatt for meg likevel, men det går lenger mellom hver gang) så har jeg hatt stor fremgang. Nå har jeg alltid hatt god kjemi med min psykiater og en annen svært snill mannlig psykiater, de snakker ting jeg forstår, eller de snakker passe med ord, ord med sammenheng, det er bra!

De gir meg svar, setninger, og nye perspektiver. Det er jo det jeg trenger, jeg liker ikke gjetteleker!

Men min skrekk var en psykolog jeg gikk til 2 ganger som ikke sa et ord nesten første timen, neste time snakket hun, men jeg lurte på om hun snakket et fremmed språk for jeg skjønte ikke hva hun sa! Jeg viste ikke hva jeg skulle si så jeg sa heller ingen ting! Da min mann klagde fikk han beskjed om å bare sende meg tilbake, men etter to ganger sa ikke bare han nei, men også min fastlege, en mann jeg liker. (jeg er ikke venn med han, men jeg lurte litt før, for jeg kjente hva han betydde for min mann)

Han sa til min mann "Bare kom og snakk med meg, jeg vet det ikke er lett for deg", jeg syns det var rart sagt, min mann sier det sa han fordi han skjønte at min mann ikke forstod seg helt på meg på den tiden, så de to snakket sammen.

Derfor tror jeg man bør stille visse krav til psykologer, jeg er ikke den eneste her inne har jeg skjønt som har dårlig erfaring, jeg gikk da også til en som barn og selv da fikk jeg høre det var noe feil med meg, men psykologen tenkte aldri at det kunne dreie seg om dårlig kjemi, diffus snakk, slik at jeg ikke forstår og oppfatter hva de er ute etter. Jeg liker ikke hentydninger.

Det har hendt jeg meget forskrekket skriver til min psykiater, at jeg vil ikke ha tanker fra deg, jeg vil ha svar, da får jeg svar, men tanker kan i blant gjøre meg fortvilt, jeg vil ha større grad av sikkerhet og svar, slik at jeg har noe konkret å tenke og jobbe ut i fra. Det betyr jo ikke at man ikke kan forandre på oppfatninger, men man må da ha en mening og en oppfatning om noe og senere kunne si, "beklager jeg tok feil" det er mer ærlig.

Dessuten tror jeg psykologer noen ganger tror man vet hva man skal si, når alt man vet er at man ikke vet!

[Angustia]

Hei!

Ja jeg har gått til min psykiater i mange år og selv om jeg først tenkte at jeg skulle bli kvitt asperger, selv om hun påstod det ikke gikk, så holdt jeg ut. Jeg trengte timene og forklaringene.

Jeg ble veldig motivert av mine egne tanker om dette, og når jeg har bestemt meg for noe så kan sjelden noen få meg til å endre oppfatning. (annet enn når jeg forstår selv at jeg tok feil)

Men nå ser jeg at selv om jeg tok feil og jeg ikke blir kvitt diagnosen(noen dager får jeg det fortsatt for meg likevel, men det går lenger mellom hver gang) så har jeg hatt stor fremgang. Nå har jeg alltid hatt god kjemi med min psykiater og en annen svært snill mannlig psykiater, de snakker ting jeg forstår, eller de snakker passe med ord, ord med sammenheng, det er bra!

De gir meg svar, setninger, og nye perspektiver. Det er jo det jeg trenger, jeg liker ikke gjetteleker!

Men min skrekk var en psykolog jeg gikk til 2 ganger som ikke sa et ord nesten første timen, neste time snakket hun, men jeg lurte på om hun snakket et fremmed språk for jeg skjønte ikke hva hun sa! Jeg viste ikke hva jeg skulle si så jeg sa heller ingen ting! Da min mann klagde fikk han beskjed om å bare sende meg tilbake, men etter to ganger sa ikke bare han nei, men også min fastlege, en mann jeg liker. (jeg er ikke venn med han, men jeg lurte litt før, for jeg kjente hva han betydde for min mann)

Han sa til min mann "Bare kom og snakk med meg, jeg vet det ikke er lett for deg", jeg syns det var rart sagt, min mann sier det sa han fordi han skjønte at min mann ikke forstod seg helt på meg på den tiden, så de to snakket sammen.

Derfor tror jeg man bør stille visse krav til psykologer, jeg er ikke den eneste her inne har jeg skjønt som har dårlig erfaring, jeg gikk da også til en som barn og selv da fikk jeg høre det var noe feil med meg, men psykologen tenkte aldri at det kunne dreie seg om dårlig kjemi, diffus snakk, slik at jeg ikke forstår og oppfatter hva de er ute etter. Jeg liker ikke hentydninger.

Det har hendt jeg meget forskrekket skriver til min psykiater, at jeg vil ikke ha tanker fra deg, jeg vil ha svar, da får jeg svar, men tanker kan i blant gjøre meg fortvilt, jeg vil ha større grad av sikkerhet og svar, slik at jeg har noe konkret å tenke og jobbe ut i fra. Det betyr jo ikke at man ikke kan forandre på oppfatninger, men man må da ha en mening og en oppfatning om noe og senere kunne si, "beklager jeg tok feil" det er mer ærlig.

Dessuten tror jeg psykologer noen ganger tror man vet hva man skal si, når alt man vet er at man ikke vet!

''Dessuten tror jeg psykologer noen ganger tror man vet hva man skal si, når alt man vet er at man ikke vet!''

Det var et tankevekkende gullkorn :-) Dette gjelder nok ikke kun for psykologer, men for mennesker flest, vil jeg tro ...