Eksponere seg for angst

[marlenexxx27]

I en annen tråd blir det diskutert hvorvidt det er mulig å utsette seg for noe man har angst for. Noen sier at det bare er å PRESSE seg, og holde ut den angsten som kommer. Andre sier at man heller vil dø enn å oppleve den angsten.

Det hele blir jo nærmest et spørsmål om mennesket har fri vilje. Jeg har funnet ut at man kan dele inn ting i kategorier over hvor lett det er å få gjort det:

1) Noe man gjør med letthet (Sjøl står jeg opp om morgenen helt uten problemer. Det er jo noe noen sliter med).

2) Noe man gjør, men med stor anstrengelse (Sjøl får jeg angst av edderkopper, men jeg tvinger meg til å ikke sette i gang med slitsomme unnvikelsesmanøvrer for å unngå de)

3) Noe man simpelthen ikke får til, man vil heller dø. Og når man prøver å eksponere seg for det, så får man sånn angst at man blir helt traumatisert av det. (Jeg vil ikke engang si hva jeg er så redd for!)

Tingen er: Hva som er lett for meg, er vanskelig eller umulig for en annen. Det som er helt umulig for meg (kategori 3) vet jeg at mange gjør med den største letthet. Og man kan aldri vite hvor vanskelig en person har for å gjøre en gitt aktivitet. Noen lykkes med å presse seg til å ta bussen, og da innbiller de seg at andre med buss-angst føler den samme angsten som en sjøl, og derfor burde klare det samme.

Hva kan man gjøre? Takke sin skaper for de tingene i livet man faktisk gjør med letthet, og jobbe for å klare å gjøre de tingene man kan presse seg til. Hvis man er heldig, befinner de viktigste tingene seg i kategori 1 og 2, og de mer irrelevante frykter i kategori 3. Og så bare akseptere at det finnes visse aspekter ved livet som man aldri (eller ikke før om lenge)blir å få ta del i, eller som alltid (eller i laaang tid) blir å fortone seg som et mareritt, fordi man bare simpelthen ikke kan holde det ut.

[Madelenemie]

Hei!

Ja det er nok noe i det du sier der, tror jeg.

Jeg sliter med fobi for maur, dette er et stort handikap, jeg har jobbet med det bevisst siden jeg var 16 år, det er blitt bedre, jeg kan gå i fjellet fordi der er det mindre maur, men jeg har store problemer i skogen. Det er forferdelig å ha det sånn fordi jeg elsker friluftsliv, og går vi på skogstur på liksom noen gå først å passe på. Er ikke redd for noen andre dyr, krypdyr eller insekter.

Jeg har hatt bier fordi jeg tenkte hvis jeg mestrer dette så vil jeg klare bedre av det kaotiske maursamfunnet, som jeg har lest masse om, men likevel hver gang en maurtue er der og selv om jeg sitter i bilen, så kjenner jeg hvor kvalm og svimmel jeg blir.

Det hjalp ikke med biene.

Jeg er ikke redd for edderkopper, og maur kjenner jeg ingen som er redd, jeg har vent meg til små sukkermaur, slike man også kan ha i hagen, men skogsmaur får meg bare helt syk. Og mønstret i maurtuen gjør meg kvalm.

Jeg har lurt på om jeg kan bli kvitt denne fobien? Jeg har aldri fått hjelp profesjonelt, men jeg har lest hvordan man kurerer fobi, men jeg klarer det ikke selv. Jeg har lest, nærmet meg maurtuer, kommet så langt at jeg ikke brekker meg, og på et vist punkt klarte jeg å gå alene på skogstur. Men ikke uten å kjenne frykt.

Jeg har løst det ved å dra mye til fjells, samler lav, moser og fjellplanter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Meget godt innlegg. Jeg har noen kommentarer.

Når vi snakker om angst, gjelder det ting som faktisk ikke er farlig. Dvs at plagen kun er subjektivt ubehag, ikke objektiv farlighet. Eks forskjellen på å la en buorm eller en hoggorm krype over magen din.

For det andre må det ha en hensikt å trosse angsten. Hvis en er bonde på Levanger kan en sannsynligvis leve et godt liv uten å utfordre angsten for å ta heis. Om en er renholdsarbeider på SAS Plaza Hotel i Oslo, blir jobben kjempevanskelig om en ikke kan ta heis.

For det tredje vil mange (men ikke alle) kategori 3 situasjoner kunne tilnærmes gradvis. Det er måten å bekjempe disse angstene på.

[Gjest nickitita]

Hei, jeg tror det er lurt å forandre litt på hvordan man tenker. Tenker man at angst er farlig, forferdelig osv, vil det også blir verre. Tenker man at angst er bare følelser, ikke noe å være redd for, ikke farlig, du dør ikke, så blir den forminsket og du greier å tenke mere rasjonelt.

Jeg var/er veldig redd for en del mennesker som ikke har vært helt snille imot meg. Den ene er jeg nødt til å møte innimellom. Jeg har angst hver gang jeg skal treffe dette mennesket, men det hjelper å tenke sånn. I tillegg tror jeg ikke at angsten hadde vært bedre om jeg hadde rømt min vei.

Når jeg må treffe dette mennesker forsøker jeg å ha kontroll på tankene mine. Jeg isolerer situasjonen til å gjelde her og nå. Fortiden og det som skjedde da gjelder ikke lenger. Dette krever mye jobb med hjernen, men det går an å få den til å skjønne at det faktisk ikke er den samme faren som gjelder nå som før.

[frosken]

''Noen sier at det bare er å PRESSE seg, og holde ut den angsten som kommer. Andre sier at man heller vil dø enn å oppleve den angsten.

''

Jeg vet ikke om det er så mange som sier at det _bare_ er å presse seg selv. Slik jeg ser det, så handler dette også delvis om å skille mellom kortsiktig og mer langsiktig perspektiv. Det kan bli utrolig ødeleggende for mulig livskvalitet i fremtiden om de kortsiktige perspektivene vektlegges hele tiden. Dersom det viktigste blir å unngå ubehag her og nå, så vil det for enkelte kunne ende opp med en svært begrenset livsutfoldelse på lang sikt. Dette betyr ikke at jeg mener at _alt_ er mulig for _alle_, men at det sjelden er en god ide å unngå mest mulig ubehag.

[cathlin]

''Hva kan man gjøre? Takke sin skaper for de tingene i livet man faktisk gjør med letthet,''

Ja, det syns jeg. Jeg kjenner jeg f.eks er takknemlig for at jeg kan reise kollektivt, jeg kan snakke foran en forsamlig, ta heis, være på stranda om sommeren. Dette er ting som jeg har hatt angst for tidligere. Det betyr ikke at jeg ikke er totalt avslappet i disse situasjonene, men jeg klarer faktisk å gjøre det. Jeg har tatt mange utfordringer rundt disse situasjonen, og jeg er fornøyd og glad for at jeg mesterer det så bra nå:-) Haha. Jeg husker stamming og rødming i et klasserom, ikke få puste og få panikkangst på t-bane, og svette hele sommeren i for mye klær.

'' og jobbe for å klare å gjøre de tingene man kan presse seg til. ''

Hvis man er motivert for det. Det er utrolig upraktisk å ikke kunne reise kollektivt eller ta heis. Hvis man har et mål om å ta utdannelse og være i jobb, er det i alle fall for meg viktig å kunne snakke foran en samling mennesker, presentere noe. Få mer ut av livet.

''Og så bare akseptere at det finnes visse aspekter ved livet som man aldri (eller ikke før om lenge)blir å få ta del i, eller som alltid (eller i laaang tid) blir å fortone seg som et mareritt, fordi man bare simpelthen ikke kan holde det ut.

''

Jeg ville ikke bare akseptert det sånn helt uten videre. Men det kommer veldig an på om man er motivert og ja, hva slags mål man har, hva man vil.

[Gjest Nerda]

Hei!

Ja det er nok noe i det du sier der, tror jeg.

Jeg sliter med fobi for maur, dette er et stort handikap, jeg har jobbet med det bevisst siden jeg var 16 år, det er blitt bedre, jeg kan gå i fjellet fordi der er det mindre maur, men jeg har store problemer i skogen. Det er forferdelig å ha det sånn fordi jeg elsker friluftsliv, og går vi på skogstur på liksom noen gå først å passe på. Er ikke redd for noen andre dyr, krypdyr eller insekter.

Jeg har hatt bier fordi jeg tenkte hvis jeg mestrer dette så vil jeg klare bedre av det kaotiske maursamfunnet, som jeg har lest masse om, men likevel hver gang en maurtue er der og selv om jeg sitter i bilen, så kjenner jeg hvor kvalm og svimmel jeg blir.

Det hjalp ikke med biene.

Jeg er ikke redd for edderkopper, og maur kjenner jeg ingen som er redd, jeg har vent meg til små sukkermaur, slike man også kan ha i hagen, men skogsmaur får meg bare helt syk. Og mønstret i maurtuen gjør meg kvalm.

Jeg har lurt på om jeg kan bli kvitt denne fobien? Jeg har aldri fått hjelp profesjonelt, men jeg har lest hvordan man kurerer fobi, men jeg klarer det ikke selv. Jeg har lest, nærmet meg maurtuer, kommet så langt at jeg ikke brekker meg, og på et vist punkt klarte jeg å gå alene på skogstur. Men ikke uten å kjenne frykt.

Jeg har løst det ved å dra mye til fjells, samler lav, moser og fjellplanter.

Du kom langt med selvhjelpsopplegget!

Nå har du faktisk fikset situasjonen, selv om du fortsatt følte angst. Det må du regne med i en overgangsfase. Prøv på nytt, jeg tror den angsten etter hvert vil forsvinne når du har gått mange nok turer.

Den mest hissige fobien jeg har hatt er hundeskrekk, etter jeg som liten ble løpt ned og lekt hardhendt med av en diger riesenschnauser. Selv om den ikke bet meg, var jeg ikke mer enn to-tre år. Akkurat denne episoden husker jeg ikke, men jeg husker at jeg fra svært tidligere ibarndommen var dritredd alt som hette hund. En chihuahua kunne skremme vannet av meg liksom. Endatil var det en periode jeg ikke fikset å gå ut av huset fordi en litt stor hund hadde løpt etter meg. Selvsagt løp jeg som om faen var i hæla på meg, og den stakkars bikkja ville jo bare leke den. Også var det en mannevond Grand Danois noen hadde. Jeg var livredd for å møte den selv om den alltid sto bundet. "Heldigvis" måtte de avlive den. Etter hvert havnet jeg hos PPT. Jeg fikk ikke eksponeringsterapi, men de lærte meg mer om hundeatferd og hvordan jeg kunne oppføre meg. Etter hvert klarte jeg å klappe en hund.

Nå er jeg nesten kvitt skrekken fordi jeg etter hvert er blitt kjent med mange som har førerhund. At de alltid ligger stille og pent er en myte. Uten selen er de mye som andre hunder. Jeg har også vært skikkelig redd ifm noen av de bikkjene, men jeg har bare blitt kjent med de etter hvert. Eiere har tatt hensyn, men etter hvert slapper jeg helt av. Det eneste jeg ikke fordrar i det hele tatt er fremmede bikkjer som bjeffer og hopper på meg. Så for meg ble vel dette litt "hopp i det" etter hvert, men ikke før jeg var helt klart for det.

En annen greie jeg har slitt med er flyskrekk. Første gangen jeg var oppe i et fly var jeg en liten åtteåring med "jeg reiser aleine" merke på meg. Da jeg så ut av vinduet og bare så vann under meg, ble jeg vettaskremt fordi jeg ikke ville styrte i havet om det skjedde. Etter det likte jeg ikke å fly. Året etter tok jeg samme turen, og var like redd. Så året etter igjen ville jeg ikke på det arrangementet jeg hadde flydd i forbindelse med. Akkurat da hadde jeg annet program jeg kunne være med på, så jeg sa jeg ikke ville dra uten at det ble problemer. Neste år derimot, da fant foreldrene mine ut at jeg virkelig var redd for å fly, så jeg husker de spurte om jeg ville dratt om jeg slapp å ta fly. Deretter endte det med bil ett stykke, og så hurtigruta tilbake til hjembyen. Svært omstendelig. Året etter ble det fly igjen, like jævlig - meg jeg gjorde det likevel. Da jeg ble eldre, måtte jeg fly mye pga. organisasjonsverv og det faktum at avstander kan være store i dette landet. Etter hvert tok jeg det mye roligere, nå hadde jeg vært oppe i lufta så mange ganger at jeg ble vant til det. Ergo var eneste medisinen for meg å fly. Dette viste seg også etter at jeg hadde hatt en vanvittig guffen episode i fly. Da var angsten tilbake, og jeg brukte en periode beroligende medisin for flyturer. Noen sier at angsttrening ikke funker med beroligende innabords, men jeg fant nå likevel ut til slutt at den Valiumen ikke ville hjelpe meg om noe gikk galt allikevel. Ergo sluttet jeg med det. Igjen var eneste medisinen for meg å fly rett og slett. Jeg er fortsatt ikke helt avslappet om jeg skal avsted med fly, men det går uten at jeg blir helt satt ut. Så det ER mye man kan gjøre selv om man klarer det. Jeg leste mye om hvordan fly fungerer f.eks., og om hvordan kunne ta kontroll over sterk angst. For meg hjelper det i meget høy grad å ha kontroll på pusten.

Nei, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg kan jo si at det er noe jeg virkelig har kjempeangst mot, og føler jeg avgjort ikke gjør uten narkose - selv om det i prinsippet et mer skummelt med narkose enn det jeg er så redd for. Det klarer jeg ikke å gjøre, selv om jeg vet aldri så mye om hvordan det "fungerer". Her har jeg rett og slett ikke funnet litteratur til hjelp for meg.

Så det er virkelig forskjell. Noe kan man klare å komme over selv, mens annet er håpløst uten hjelp.

[meteora]

Meget godt innlegg. Jeg har noen kommentarer.

Når vi snakker om angst, gjelder det ting som faktisk ikke er farlig. Dvs at plagen kun er subjektivt ubehag, ikke objektiv farlighet. Eks forskjellen på å la en buorm eller en hoggorm krype over magen din.

For det andre må det ha en hensikt å trosse angsten. Hvis en er bonde på Levanger kan en sannsynligvis leve et godt liv uten å utfordre angsten for å ta heis. Om en er renholdsarbeider på SAS Plaza Hotel i Oslo, blir jobben kjempevanskelig om en ikke kan ta heis.

For det tredje vil mange (men ikke alle) kategori 3 situasjoner kunne tilnærmes gradvis. Det er måten å bekjempe disse angstene på.

Er det slik at man "gjør seg selv en bjørnetjeneste" om man til stadighet unnviker situasjoner en vet gir angst og at den dagen en virkelig må stå i det så vil det bli verre enn det kunne vært om man hadde kjent litt på angsten fra før?

Vil du anbefale å bruke angsdempende medikamenter i forbindelse med eksponeringsterapi? Evt hvilken type og dose vil du anbeale?