Hvordan hjelpe ung pike?

[Gjest Bekymret voksen]

Jeg er svært bekymret for en ung pike jeg kjenner godt. Hun er 15 år. Jeg har kjent henne i ca 4,5 år, og i hele den tiden har hun vært svært ustabil psykisk, så vidt jeg kan bedømme. Hun har perioder som hun virker svært depressiv. I de periodene syns hun ikke hun får til noe, vil ikke prøve engang. Hun føler at ingen liker henne og at alle er ute etter henne. Hun er avvisende og vanskelig å få kontakt med. I andre perioder virker hun ekstremt oppspilt, hun er nesten hysterisk glad og fornøyd. I disse periodene har hun mange "gode ideer" som ikke alltid andre syns er så gode. Hun er overhodet ikke lydhør for andres meninger, men gjennomfører sitt. Hun er nesten aldri sånn midt i mellom disse tilstandene. Av og til et par dager. Hun har i flere tilfeller stjålet ting som vi andre ikke forstår betyr noe for henne. En gang stjal hun alle skolebøkene til en venninne som ikke hadde låst bokskapet sitt. Det var moren som ved en tilfeldighet fant posen med bøker nederst i klesskapet flere uker senere. Samtidig fant hun en gymbag med gymtøy og håndkler. Dette er bare eksempler. Jeg har snakket med moren flere ganger og sagt jeg er bekymret for tilstanden hennes, men moren er så vant til at hun er sånn, og tror ikke at det er noe å gjøre med det.

For ca ett år siden begynte hun å kutte seg på underarmene, små kutt, nesten bare risp. Nå har hun dype kutt på overarmene og bena. Ingen vi vet om har sett at hun har kuttet seg, og hun benekter det selv. Hun nekter å vise fram armer og ben. Men venninnene sier de har sett kuttene når de trener sammen.

Jenta har alltis vært småspist og tynn. Men for ca et halvt år siden begynte hun allikevel å slanke seg. Hun var 37 kg da hun startet, nå er hun i følge henne selv 33 kg. Det ser ut som hun snakker sant, hun er helt innhul og beina stikker ut. Målet hennes er 30 kg. Både foreldrene og hun selv benekter at hun har spiseforstyrrelser. De sier hun spiser som hun alltid har gjort, og er ikke bekymret. Ingen voksne har observert at hun har kastet opp etter måltidene. Venninnene sier hun kaster opp flere ganger daglig på skolen, noen ganger blod.

Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe? Jeg er alvorlig bekymret for henne!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne piken bør snarest henvises til barne- og ungdomspsykiatrien. Hun har meget alvorlige psykiske plager.

Det kan høres ut som om grunnlidelsen er en bipolar lidelse.

[Gjest Bekymret voksen]

Denne piken bør snarest henvises til barne- og ungdomspsykiatrien. Hun har meget alvorlige psykiske plager.

Det kan høres ut som om grunnlidelsen er en bipolar lidelse.

Takk for svar! Du har sikkert rett. Men hvordan går jeg frem når foreldrene og jenta selv ikke er enige i at hun har behov for hjelp?

[Gjest Nerda]

Takk for svar! Du har sikkert rett. Men hvordan går jeg frem når foreldrene og jenta selv ikke er enige i at hun har behov for hjelp?

Har du vært like direkte overfor de som du er her? Noe du kan forsøke er jo å printe ut ditt innlegg og NHD's svar som du kan vise til.

Jeg sier det ikke for å være selvrettferdig eller noe, men jeg her bipolar - og det var noe av det første jeg tenkte når jeg leste igjennom innlegget ditt. Hun trenger faktisk hjelp snarest mulig, din bekymring er helt berettiget. Selvskading er ikke skjeldent noe som følger med, og det i seg selv er et problem man skal ha hjelp med tidligst mulig. Jeg har slitt hardt med det, og har en og annen episode fortsatt. Dette er nok dessverre en følge av at jeg ikke fikk hjelp med det tidlig. Bekymringen din for spiseforstyrrelse virker og helt reell, jeg vil jo tro at venninnene som forteller om dette sikkert er vel så bekymret som deg. I alle fall ville jeg vært det om min venninne skadet seg, kastet opp, var høyt og lavt i stemningsleie. I det hele tatt er tidlig behandling for alle tre problemene kjempeviktig for å få best mulig prognose seinere i livet.

Kan du eventuelt snakke med jenta selv? Eventuelt er det jo steder å rådføre seg om hva du kan forsøke. Enten ved skolen som via helsesøster, rådgiver, klassestyrer. Ingen av disse kan gå til henne og gjøre alt bedre, men de kan kanskje gi deg noen konkrete råd. Fastlegen er også en god instans. Til syvende og sist må jo jenta sin egen fastlege henvise henne til behandling.

Det er tøft gjort av deg å stå i dette slik du gjør!

[Gjest ville jeg gjort]

Takk for svar! Du har sikkert rett. Men hvordan går jeg frem når foreldrene og jenta selv ikke er enige i at hun har behov for hjelp?

Ta kontakt med fastlege eller øverste lege i kommunen?

[Gjest Lykke til!]

Minner meg om meg når jeg var 15 år, og jeg hadde (i ettertid) vært veldig glad om noen såg meg, om noen hjalp meg å få rett hjelp. Selvsagt vil ikke denne jenta ha problemer, gjør alt for å skjule det, vil være normal...men hun trenger hjelp.

Du kan kontakte helsestasjonen, så kan de prate med henne om det. Minner meg om foreldrene mine også, alt var bare vel hos oss. Blir vanskelig for dem som prøver å hjelpe da, men det er verdt et forsøk.

[Gjest Bekymret voksen]

Har du vært like direkte overfor de som du er her? Noe du kan forsøke er jo å printe ut ditt innlegg og NHD's svar som du kan vise til.

Jeg sier det ikke for å være selvrettferdig eller noe, men jeg her bipolar - og det var noe av det første jeg tenkte når jeg leste igjennom innlegget ditt. Hun trenger faktisk hjelp snarest mulig, din bekymring er helt berettiget. Selvskading er ikke skjeldent noe som følger med, og det i seg selv er et problem man skal ha hjelp med tidligst mulig. Jeg har slitt hardt med det, og har en og annen episode fortsatt. Dette er nok dessverre en følge av at jeg ikke fikk hjelp med det tidlig. Bekymringen din for spiseforstyrrelse virker og helt reell, jeg vil jo tro at venninnene som forteller om dette sikkert er vel så bekymret som deg. I alle fall ville jeg vært det om min venninne skadet seg, kastet opp, var høyt og lavt i stemningsleie. I det hele tatt er tidlig behandling for alle tre problemene kjempeviktig for å få best mulig prognose seinere i livet.

Kan du eventuelt snakke med jenta selv? Eventuelt er det jo steder å rådføre seg om hva du kan forsøke. Enten ved skolen som via helsesøster, rådgiver, klassestyrer. Ingen av disse kan gå til henne og gjøre alt bedre, men de kan kanskje gi deg noen konkrete råd. Fastlegen er også en god instans. Til syvende og sist må jo jenta sin egen fastlege henvise henne til behandling.

Det er tøft gjort av deg å stå i dette slik du gjør!

Ja, jeg har vært minst like direkte ovenfor både jenta og foreldrene. I innlegget her har jeg hoppet over mange detaljer som jeg har snakket med dem om. Jenta benekter at hun har problemer. Foreldrene mener at det ikke er så alvorlig, at de evt. vanskene hun har vil gå over seg av seg selv.

Venninnene er VELDIG bekymret for henne, og lei seg for at hun har det vondt, og for at de ikke kan hjelpe henne. I tillegg er de redde for at det skal skje henne noe alvorlig, og at de vil føle at det er deres skyld, siden de ikke har klart å hjelpe henne. Hun har flere ganger sagt til dem at hun vil ta livet av seg hvis hun mister dem som venner. De vil på ingen måte avvise henne, men i dårlige perioder misforstår hun mye og tar alt i verste mening. Dette føles som en stor belastning for venninnene. Det er derfor de har snakket med meg om problemene. De føler seg helt maktesløse, og at de trenger hjelp av en voksen. De vet at jeg kjenner henne godt.

Du skriver at du har bipolar selv. Hva slags hjelp har du fått? Foreldrene til jenta er livredde for at hun skal få medisiner. De mener at hun er altfor ung til det, og at det bare vil legge lokk over evt. problemer. De mener også medisiner vil skape problemer for jenta pga fare for avhengighet og andre bivirkninger.

Jeg har snakket med jenta på nytt nå i dag. Hun har gått med på å gå til lege for å bli henvist til BUP hvis venninnene blir med henne. Det vil de mer enn gjerne. Jeg har også hatt en ny samtale med mor, og hun har bestilt time til datteren hos fastlegen, siden vi andre er så bekymret.

Nå håper jeg bare at dette fører fram.

[Gjest Bekymret voksen]

Minner meg om meg når jeg var 15 år, og jeg hadde (i ettertid) vært veldig glad om noen såg meg, om noen hjalp meg å få rett hjelp. Selvsagt vil ikke denne jenta ha problemer, gjør alt for å skjule det, vil være normal...men hun trenger hjelp.

Du kan kontakte helsestasjonen, så kan de prate med henne om det. Minner meg om foreldrene mine også, alt var bare vel hos oss. Blir vanskelig for dem som prøver å hjelpe da, men det er verdt et forsøk.

Takk for råd. Jeg har overtalt henne til å gå på helsestasjonen for ungdom tidligere, og hun har motvillig gått dit. Men selv om hun har gått dit vil hun ikke snakke med dem. Hun sier hun ikke har noen problemer, men har blitt truet til å gå dit, og vil ikke snakke med dem, verken helsesøster eller psykolog. Hun syns de er teite og dumme, sier hun.

Nå har hun gått med på å gå til fastlegen hvis venninnene blir med. Venninnene vil gjerne, og de forstår at de må fortelle det de har observert og engster seg for, og det jenta har fortalt til dem.

Så får vi håpe det fører fram.

[Gjest Lykke til!]

Takk for råd. Jeg har overtalt henne til å gå på helsestasjonen for ungdom tidligere, og hun har motvillig gått dit. Men selv om hun har gått dit vil hun ikke snakke med dem. Hun sier hun ikke har noen problemer, men har blitt truet til å gå dit, og vil ikke snakke med dem, verken helsesøster eller psykolog. Hun syns de er teite og dumme, sier hun.

Nå har hun gått med på å gå til fastlegen hvis venninnene blir med. Venninnene vil gjerne, og de forstår at de må fortelle det de har observert og engster seg for, og det jenta har fortalt til dem.

Så får vi håpe det fører fram.

Ja, håper det fører frem, og at legen tar det på alvor når veninnene forteller. Hun kan bli spart for mye smerte hvis hun får rett hjelp, synd ikke foreldrene skjønner det. Det er veldig vanskelig å hjelpe en 15 åring som ikke vil ha hjelp, og enda verre når foreldrene støtter det.

Du har iallefall gjort ditt beste :-)

[Gjest Nerda]

Ja, jeg har vært minst like direkte ovenfor både jenta og foreldrene. I innlegget her har jeg hoppet over mange detaljer som jeg har snakket med dem om. Jenta benekter at hun har problemer. Foreldrene mener at det ikke er så alvorlig, at de evt. vanskene hun har vil gå over seg av seg selv.

Venninnene er VELDIG bekymret for henne, og lei seg for at hun har det vondt, og for at de ikke kan hjelpe henne. I tillegg er de redde for at det skal skje henne noe alvorlig, og at de vil føle at det er deres skyld, siden de ikke har klart å hjelpe henne. Hun har flere ganger sagt til dem at hun vil ta livet av seg hvis hun mister dem som venner. De vil på ingen måte avvise henne, men i dårlige perioder misforstår hun mye og tar alt i verste mening. Dette føles som en stor belastning for venninnene. Det er derfor de har snakket med meg om problemene. De føler seg helt maktesløse, og at de trenger hjelp av en voksen. De vet at jeg kjenner henne godt.

Du skriver at du har bipolar selv. Hva slags hjelp har du fått? Foreldrene til jenta er livredde for at hun skal få medisiner. De mener at hun er altfor ung til det, og at det bare vil legge lokk over evt. problemer. De mener også medisiner vil skape problemer for jenta pga fare for avhengighet og andre bivirkninger.

Jeg har snakket med jenta på nytt nå i dag. Hun har gått med på å gå til lege for å bli henvist til BUP hvis venninnene blir med henne. Det vil de mer enn gjerne. Jeg har også hatt en ny samtale med mor, og hun har bestilt time til datteren hos fastlegen, siden vi andre er så bekymret.

Nå håper jeg bare at dette fører fram.

Du har kommet langt! Fått folk til å ta det nødvendige skrittet for å få videre hjelp. Dette står det respekt av!!

Jeg kan forstå at man kan føle skepsis til medisin, men det er faktisk ikke farlig. Noen er uheldige og får bivirkninger, men denne risikoen er man nødt til å ta ved såpass alvorlige problemer. Selv går jeg på to typer stemninsstabiliserende medisiner - uten en eneste bivirkning. Lamictal, og Lithionit (litium). Disse er ikke vanedannende, men helt nødvendige for å holde sykdommen min under kontroll. Alternativet er et svært vanskelig liv med slitsomme oppturer og dype nedturer jeg blir veldig destruktiv av. Å trenge stemningsstabiliserende er ikke verre enn å trenge insulin. Depresjon kan potensielt drepe, mangler man insulin vil man dø om man ikke før det tilført. I tillegg til medisiner har jeg gått i samtaleterapi i mange år, og vil nok fortsette med dette. Når jeg har vært skikkelig dårlig, har jeg fått innleggelse. Dette høres drastisk ut, men det behøver det ikke å være. Meningen er at man skal få tett hjelp i sykdomsperioder, ha mest mulig ro rundt seg.

For meg tok det dessverre lang tid for å få rett diagnose, men det handler om at jeg rett og slett ikk kom til behandling så tidlig.

Jeg håper at besøket hos legen vil føre ting i riktig vei.